Dette innlegget vet jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive, for jeg vet at det kommer til å bli reaksjoner på det, uansett hvordan jeg ordlegger meg. Så jeg hopper bare i det, og sier akkurat det jeg tenker: Har DU, som sender dick pics, slibrige kose-invitasjoner eller andre “hyggelig” meldinger til random jenter du finner på Facebook, tenkt over at det du sender kan føles som et slags overgrep? At det å motta et bilde av dine edlere deler, sånn helt ut av det blå, kan føles som et stort overtramp? At det å motta noe så privat og intimt, uten å selv være med på leken, faktisk kan skape store (negative) reaksjoner hos noen? Har du tenkt over at det du gjør faktisk er blotting?

Jeg føler det. Jeg er en av dem som ikke ser på nakenssnaps som noe kult å få uten at jeg har bedt om det. Jeg blir både fysisk og psykisk uvel av det. Jeg føler meg trampet på, jeg føler meg på en merkelig måte litt brukt, og jeg… Ja. Jeg syns bare ikke noe om det. Jeg er en av dem som ikke ser på “hyggelige” fb-meldinger som komplimenter, heller. Det er litt vanskelig å forklare hvordan slike meldinger får meg til å føle meg, men det er alt annet enn bra. Spesielt ikke når et nei verken blir akseptert eller blir tatt særlig godt i mot.

Jeg er så lei av at nei ikke betyr noe som helst, og så fort man sier at man ikke er interessert i å snakke med fremmede på Facebook, så er man en bitch, en primadonna eller ei hore. (Ironisk nok.) Jeg syns jenter skal få velge OM og NÅR de ønsker å se en kuk, jeg syns jenter skal få lov til å takke nei til fristende kosetilbud uten å bli kalt det ene og det andre, jeg syns menn kan ta seg sammen og ikke sende meldinger til jenter de ikke kjenner, bare for at de har fine profilbilder på Facebook. Jeg kunne ha postet utallige printscreens her, men jeg lar det bli med disse tre. De sier liksom nok, og jeg har aldeles ingen interesse av å reposte noen av de fine bildene jeg har fått i innboksen min. Så det jeg vil si er: la oss jenter velge selv når (eller om) vi vil se en kuk, sjekk heller opp jenter IRL på byen enn å sende slibrige meldinger til random jenter på Facebook, og til slutt; aksepter og respekter et nei. Enkle ting. Takk. (Anbefaler forresten denne!)

Jeg har bladd i kategorien “skriverier” her på bloggen, og oppdaget at jeg var mye morsommere og flinkere til å skrive før. En kommentar sa faktisk følgende: “Utrolig bra skrevet og kunne ikke vært mer enig. Du burde opprettet en egen sex og singelliv -spalte, Drea!” Og slik jeg blogga før, var det vel nesten det jeg hadde. Jeg savner det! Jeg vil skrive mer! Men imens (vi venter på at kreativiteten skal komme over meg og finne frem min indre Carrie Bradshaw igjen), har jeg plukket frem noen innlegg jeg har skrevet tidligere. Les, og kom gjerne med tilbakemelding om du vil ha mer sånt på bloggen fremover! (Så det ikke bare er jeg som vil ha det, haha.)

Jeg vil starte med å linke til et blogginnlegg som heter Dreamworld. Et innlegg som beskriver hvor virkelig en drøm kan være, og hvor godt det er å “treffe” pappaen sin igjen på den måten – når man ikke lenger har mulighet til å treffe ham og gi han en god klem på ordentlig. Jeg har også bablet i vei om “jentemenn”, da jeg tok noe som var ment som en fornærmelse som en kompliment fra en 40 år gammel gubbe. Edru på nattbussen del 1 og edru på nattbussen del 2 kommer vi selvfølgelig ikke utenom, og innlegget Magnetism, som beskriver hvordan jeg på merksnodig vis tiltrekker meg merkelige og creepy mennesker, er også litt morsomt å lese nå i ettertid. Innlegget Alt i ett og en hel del ingenting er vel ganske selvforklarende. Der er det mange rare tanker samlet på ett sted. Hadde jeg vært deg i meg så hadde jeg sett ned på meg i deg er et innlegg om hvor lett det er å dømme andre man ikke kjenner så godt, når man i virkeligheten ikke er så ulik dem selv. Jeg har også skrevet et innlegg om usunne manneidealer. Og til slutt; dette innlegget, som handler om hvordan det i 2012 ikke var lov med humor lenger… Haha! Det var noen innlegg i alle fall! Så får jeg se om jeg finner på noe nytt å skrive om fremover. Tematips mottas med stor takk. Og her får dere en snapchat-selfie på kjøpet også. Vær så god!

Jeg er nok ikke alene om å ikke være spesielt glad i offentlig toaletter. Spesielt ikke de derre med mange båser. Toppen av selvtillit må vel seriøst være å tisse i en sånn bås uten å bry seg om at noen hører at man tisser! Er ikke det litt snålt? For sånn er det vel? Jeg nekter å tro at det kun er jeg som unngår lyd for alt det er verdt. Forresten – å gjøre nummer to uten å bry seg om at noen hører det er enda høyere opp på den lista. Gjør noen det? Slipper en skikkelig braker uten å føle seg flau? Uten å bli sittende inne på båsen til alle som potensielt kunne ha hørt det har gjort seg ferdig inne på toalettet og forsvunnet langt vekk? Dagens Nattens store grubleri.

Vi satt i sengen, jeg, bror og pappa. Pappa i midten, jeg og bror på hver vår side av ham, med hodene våre hvilende mot hver vår skulder. Han leste høyt fra ei bok, slik enten han eller mamma gjorde for oss hver eneste kveld. I kveld leste han fra Den Lille Prinsen. Det tok tid å lese bok med et barn på hver side, for vi avbrøt ham jevnlig med både store og små spørsmål om det han nettopp hadde lest.
– Dere ligner slett ikke min rose. Dere fins ikke ennå, sa prinsen til dem. Ingen har gjort dere tamme, og dere har ikke gjort noen tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn, og nå er den den eneste rev i verden, leste pappa med høytidelig stemme.
– Hvordan kan han bli den eneste rev i verden? Det finnes da vel ikke bare én rev?, spurte jeg veslevoksent.
– Nei, men for prinsen var den på en måte det. Det var den eneste reven i verden som virkelig betydde noe for ham, siden den var blitt hans venn, forklarte pappa.
– Åja. Sånn som at du er den eneste pappaen min, selv om det finnes mange andre pappaer i verden?, spurte jeg så.
Pappa lo litt. Jeg ble flau, trodde kanskje sammenligningen min var skikkelig dum, men jeg visste jo ikke at pappa lo på en sånn måte slik som foreldre gjør når de av og til, i slike spesielle øyeblikk, både blir overrasket og stolt over hvor intelligente små barn kan være, bare ved å si det første de tenker på.
– Ja, egentlig akkurat sånn. På en prikk.
Han tok en pause fra lesingen, og ble sittende å se ut i lufta. Han smilte. Så fortsatte han å lese til både mine og brors øyne begynte å sige.
– Nå tror jeg det er natt, sa pappa da.
– Nei, les mer!, ba jeg og bror i kor.
Så gjorde han det.

orkdaldps

– Men nå er det natt, sa pappa for tredje gang, reiste seg og slo av lyset.
– God natt, sov godt, drøm søtt, sa han før han lukket døra så bare en liten glipe lys slapp inn i rommet.
Bror hadde gått inn til sitt eget rom og lagt seg i sin egen seng. Jeg lå alene, og det føltes med ett veldig trist. Jeg trodde ikke det var meningen at man som menneske skulle være så mye alene, heller ikke når man sov, for når jeg var alene ble jeg alltid så redd. Nå for eksempel – nå var jeg sikker på at det lå et monster under sengen og bare ventet på å få en barnefot å gnage på. Kommoden som stod i hjørnet så plutselig veldig merkelig ut. Den fikk øyne som lyste. Buksa som hang over stolen så plutselig ut som bein, gardinene beveget seg uten at vinduet var åpent og lydene utenfor ble mystiske og skremmende. Alt i rommet forandret seg i mørket når man lå alene. Jeg så lysende, onde øyne overalt. Jeg turte ikke lukke mine egne øyne heller, for da var jeg sikker på at alle de fæle skapningene kom til å hoppe på meg og spise meg opp. Rive meg i fillebiter så jeg døde, så jeg forsvant fra verden og bare ebbet ut i… Ingenting. Tanken på å dø skremte meg. Tenk at vi alle en dag bare skal forsvinne. Hvorfor er det sånn? Hva er vitsen med at vi bare skal dø? At vi aldri igjen kan gi mammaen eller pappaen vår en klem, at vi aldri igjen kan lese bok i sengen, at vi aldri igjen kan gjøre noe som helst? Jeg forstod det ikke.
– Pappa?, ropte jeg høyt.
– Kom opp!
Jeg hørte pappa gå opp trappa.
– Hva er det, jenta mi?
– Hvorfor er det sånn at vi skal dø?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det bare er sånn, det. Det er sånn livet er. Tenk deg om vi skulle leve evig. Da hadde det ikke blitt plass til nye mennesker her på jorda, sa pappa.
– Men hvorfor trenger det å komme nye mennesker?
Pappa visste ikke helt hva han skulle svare på det. Det merket jeg på ham. Hvordan er det mulig at ikke engang pappa kan svare på det? Hvordan er det mulig at det ikke finnes noen svar? Hvorfor finnes spørsmålet da? Spørsmålene hopet seg opp i hodet mitt. Nå gjorde de bare vondt. De ble tunge, tunge som bly, og jeg ble tristere og tristere av det.
– Sov nå, jenta mi. Og tenk på noe fint. God natt. Jeg elsker deg.
Så gikk han igjen, og lukket døra slik at rommet mitt på nytt ble omgjort til ei hule full av fæle monstre. Jeg sovnet ikke. Jeg var redd for å sovne, jeg var redd for å våkne, jeg var redd for monsteret under sengen og jeg var redd for den dagen jeg skulle dø.

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger  det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin “I morgen var jeg alltid en løve.” Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som “styrer” hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si “det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta” bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si “vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.” Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en “gæren” pasient.

#syktvelkommen

“Hvorfor lar du bare ikke være, når du vet at det er en sjans for at det ikke går bra?” Det er en setning jeg har fått hørt mange, mange ganger i forhold til dette med å drikke alkohol og feste når jeg egentlig ikke er i humør til det. Som i depresjon. Alkohol forsterker. Det er ingen hemmelighet. Det forsterker, og det påvirker, og det er absolutt ikke bra for meg å drikke om jeg ikke er i et stabilt humør. Så. Hvorfor lar jeg bare ikke være? Hvorfor lærer jeg aldri? Hvorfor er jeg ikke smartere?

Vel. Hvorfor røyker du? Hvorfor shopper du et skopar selv om du egentlig ikke har råd? Hvorfor spiller du bort pengene dine på gamblingspill på nett? Hvorfor er du narkoman? Hvorfor forblir du i et usunt forhold med noen? Hvorfor spiser du ikke mat om du er anorektisk? Hvorfor slutter du ikke å kutte deg opp på armene? Hvorfor slutter du ikke å spy opp måltidene? Hvorfor sier du at du aaaaaldri skal drikke igjen hver eneste søndag, for så å være festklar igjen allerede på onsdag? Hvorfor røyker du, selv om du vet at det er sterkt kreftfremkallende? Hvorfor tekster du og kjører bil samtidig? Hvorfor kjører du for fort? Hvorfor gjør vi alle disse tingene om og om igjen, selv om vi godt vet at det ikke er godt for oss?

blackandwhite

Poenget mitt er at det er lett å si til noen at de bare må slutte. Men det er sjeldent like lett å gjøre det i praksis. Det er en grunn til at man gjør det, det er en grunn til at det er et problem, og løsningen er ikke bare å innse at det er sånn. Det er klart det kan forandres, det er klart man kan lære av sine tidligere feil, men det krever mer enn å bare tenke “bare ikke gjør det.” Det gjelder for meg, det gjelder for deg, og det gjelder for alle andre. Det hjelper ingen at vi peker fingre og gir uttrykk for at vi mener de er idioter som bare ikke slutter å gjøre ting som ikke er bra for dem. Det er sjeldent så simpelt. (Og så er det viktig å huske på alle de gangene det har gått bra og, selv om man tok det samme valget som har gått galt før.)

bokehe

Det ble ikke like lett å komme hjem igjen etter den siste innleggelsen som jeg hadde trodd det skulle bli. Jeg satte meg opp en fin liste med noen punkter jeg skulle holde, men jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har vært megaflink til å holde dem. Jeg har trent litt, det har jeg. (Men ikke nok.) Jeg sover også, men jeg legger meg ikke til samme tid på kveldene, og står ikke opp til samme tid heller. Døgnrytmen er ikke særlig god. På tross av at jeg vet hvor viktig det er for meg å holde en god døgnrytme, så feiler jeg altså i å holde den. Jeg vet hva som er bra, men unnlater å gjøre det. Hvor dumt er ikke det?

Jeg har dessuten begynt å gruglede meg til NM. Jeg har gledet meg så lenge, og nå nærmer det seg. Jeg har gjort som jeg alltid gjør – jeg setter opp store forventninger og store mål, og tenker ikke lenger enn til akkurat denne uka. Hva kommer etterpå? Hva kommer etterpå om jeg ikke gjør det særlig bra? Om jeg ikke innfrir til forventningene jeg har satt meg? Jeg vet jeg kommer til å gå på en storsmell. Jeg vet det. Allikevel er jeg totalt rådløs for hvordan jeg kan unngå det. Hva jeg kan gjøre for å slippe unna. Med mindre jeg blir norgesmester og millionær, da. Det hadde nok lettet litt på den smellen…

Nei, vet du. Det der med å skulle være fornøyd er ikke så lett. Det med å ikke skulle sette knallharde krav til hva som er godt nok. Jeg vet så inderlig godt hvor ødeleggende det er, jeg vet så inderlig godt at jeg ikke legger til rette for å lykkes, men så aner jeg ikke hvordan jeg skal gjøre det heller. Gode tips mottas med takk. Hilsen hun som er fanget i en evig ond sirkel av egne forventninger og store mål.

Jeg står på badet og ser på meg selv i speilet. Jeg tenker på dette med speilbilde. Jeg tenker på dette med krav til seg selv, som har vært et av de store temaene for samtalene med psykologen de siste ukene. Jeg tenker på leppene mine, og det ambivalente forholdet jeg har til dem. De er egentlig ganske fine. Det er fremdeles mulig å se at de har blitt forstørret med litt restylane, selv om det snart er to år siden jeg sist fikk satt sprøytene.

Jeg syns de er mye finere nå enn før jeg valgte å behandle dem, som egentlig aldri var et veloverveid valg, men et resultat av tilfeldigheter. Jeg hadde egentlig aldri tenkt på å forandre på utseendet mitt. I alle fall ikke leppene. Jeg hadde aldri hatt komplekser for hvordan de så ut. Faktisk så likte jeg leppene mine, men når jeg først fikk tilbudet om gratis restylane, og hun som utførte behandlingen påpekte at overleppen min var lenger inn enn underleppen om man så meg i profil, så tenkte jeg aldri på å si nei takk. Hun hadde jo rett. Visst var overleppen lenger inn enn underleppen, og visst var det finere om det var omvendt. Det så jo jeg og, på alle bildene av de store, fyldige, flotte leppene fylt med restylane.
– Du har jo fint med volum i leppene dine, så vi trenger bare vippe overleppen litt opp, slik at den kommer lenger frem enn underleppen i profil, sa hun.

heibloggen

Så forandret jeg altså på utseende mitt. Og ble fornøyd. Veldig fornøyd. I ettertid er jeg allikevel ganske så ambivalent. Jeg skal ikke lyve og si at jeg angrer, for det gjør jeg ikke. Jeg mislikte aldri leppene mine, men jeg liker dem mer nå. Det er faktisk problemet. Jeg syns det er veldig synd at også jeg er en av dem som er med på å skape et press, som er med på å si til verden at store lepper er mye finere enn små, som er med på å si at overleppen bør vippe opp og være lenger ut enn underleppen, og som er med på å gjøre den kommende generasjonen om til en generasjon hvor ingen lenger tar vare på karaktertrekkene sine, men endrer og forandrer på utseende sitt slik at alle til slutt ligner alle. Slik at alle til slutt ligner på Sophie Elise, med fyldige lepper og perfekte bryn.

Misforstå meg ikke. Jeg respekterer Sophie Elise. Jeg syns hun er tøff. Jeg syns hun har mye bra å komme med. Jeg syns hun fortjener respekt. Men jeg syns ikke alle skal ligne henne. Jeg syns alle vi andre skal respektere oss selv nok til å være som vi er, ta vare på karaktertrekkene som gjør at vi er vi, som gjør at vi ligner mammaen eller pappaen vår, og som gjør at vi er den vi er. Sophie Elise skal få lov til å være Sophie Elise. Jeg syns bare det er synd at vi ut i fra andre skal skape en mal for hva vi mener er rett. En mal for hva vi mener er penest.

Men ordene mine er i grunn ikke verdt en døyt. For jeg er en av dem. Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å ikke la meg påvirke, men det er jammen ikke lett. Unge, pene jenter lever av å blogge. De reiser til New York og henger med superstjernene. Unge jenter skriver bøker og blir forfattere, unge jenter har perfekte vitnemål og lykkes samtidig i arbeidslivet, unge jenter følger drømmene sine og nesten samler på mastergrader, unge jenter lanserer sine egne kleskolleksjoner, unge jenter blir kjendiser over natta og unge jenter får til. Jentene som før var en av alle oss andre.
Det er ikke så lett å henge med. Det er ikke så lett å ikke sette knallharde krav til seg selv. Unge, fantastiske jenter får til. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter er noen. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter får suksess. Jeg og vil.
Jeg blir visst aldri voksen. Bare eldre.

snapchatdrea4
Så sjarmerende som jeg er så kan da ikke dette bli noe problem…

Snapchatbilder. Jeg har bestemt meg for å begynne å date. Ikke for at jeg nødvendigvis har noe særlig lyst på en kjæreste, eller noe annet for den del (…), men for at jeg tror det hadde vært veldig bra for bloggen. Å skulle skildre Dreas date-liv hadde nok blitt en morsom affære, for en ting er sikkert… Jeg er ikke lett å imponere. Jeg irriterer meg over de aller fleste mennesker, og mener at de aller fleste er mye dummere enn meg selv. Jeg blir aldri interessert i noen som helst, aldri betatt, aldri forelska, aldri keen. Okei, “aldri” er litt strengt, for det har jo selvfølgelig hendt, men det er lenge mellom hver gang og det skal veldig mye til. Dessuten er jeg til tider ganske så sosialt tilbakestående med tanke på depresjon og sosial angst og hele denne greia, så det gjør det jo bare enda vanskeligere og enda mer komisk. Jeg tenker altså å sette i gang en slags realityserie i skriveform – Drea på dater´n! Første stoppested er selvfølgelig Tinder, hvor jakten starter nå med en gang. Checklista er klar, Tinder er klar, jeg er klar (eller ikke), verden er klar! …(Eller ikke). Uansett: to be continued…

Kjære deg som jobber i politiet, som er på jobb på nattestid og som er møkklei av slitsomme, fulle mennesker som ikke lenger vet å oppføre seg eller ta vare på seg selv. Jeg forstår deg godt. Fulle mennesker kan være slitsomme. De kan oppføre seg som idioter, de kan terge på seg gråstein og de kan gjøre en hel masse ting de ellers ikke ville ha gjort. De oppfører seg ikke nødvendigvis så veldig voksent, og kan i mange tilfeller virkelig fortjene både kjeft og straff.

Men. Men. Selv om disse menneskene oppfører seg latterlig, kan det være greit å ha et par ting i bakhodet før man bestemmer seg for hvilke metoder man vil bruke for å løse situasjonen. At et menneske oppfører seg annerledes enn det gjør i normal tilstand, betyr ikke nødvendigvis at promillen er veldig høy eller at man har fått i seg dop. At man ikke svarer når man blir snakket til, betyr ikke nødvendigvis at man ikke svarer for å være idiot eller for at man ikke gidder å samarbeide med dere. At man ikke rører på seg, betyr ikke nødvendigvis at man har mistet kontroll over kroppen sin på grunn av rus.

Jeg vil nevne en selverfart episode som jeg syns det er ekstremt vanskelig å skrive om. Jeg skjemmes, jeg hater at det ble sånn, jeg føler meg liten, og det som ble gjort og sagt den natta på 7-eleven sitter så hardt i kroppen at jeg skjelver bare jeg begynner å tenke på det. Jeg hadde vært på konsert, og etter en slitsom og depressiv vår med flere kjipe hendelser som både dere i politiet og helsevesenet måtte ta del i, var det godt å faktisk kunne kose seg en kveld. Være med venner og ha det hyggelig uten at noe gikk galt. Men så møter jeg en av mine voldtektsmenn på utestedet jeg er på, ansikt til ansikt. Jeg reagerer sterkt. Jeg føler meg fjern. Jeg føler plutselig at jeg ikke lever i samme verden som alle andre lenger. Jeg flyter, liksom. På et annet plan enn alle andre. Jeg kjenner igjen symptomene, og skjønner at jeg må komme meg hjem.

fregnedrea

Jeg går fra utestedet og mot 7-eleven. Utenfor møter jeg et kvinnemenneske som roper stygge ord etter et par mørkhudede mennesker som går nedover gata. Hun stopper opp foran meg. Neger-elsker, svarting-elsker, forræder, roper hun til meg. Ansiktet hennes er så nære mitt at hun spytter på meg mens hun roper. Jeg ber henne gå. Jeg forteller henne at hun ikke kan holde på sånn. Jeg forteller henne at jeg ikke vil ha henne stående rett foran meg og rope meg rett opp i ansiktet. Hun hører ikke. Jeg takler det ikke. Jeg dytter henne vekk, og går inn på 7-eleven. Hun kommer etter, og klasker til meg i ansiktet med flathanda. Verden rundt meg blir bare mer og mer fjern. Jeg må sette meg ned. Nå. Jeg finner et sted inne i butikken, og setter meg ned på gulvet med hodet ned mot knærne. Jeg ser ingenting, men jeg hører. Musklene mine låser seg. Kroppen låser seg. Jeg føler jeg både er der og ikke er der på samme tid. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, men jeg deltar ikke i det. Det føles nesten som jeg har forlatt min egen kropp og sitter ovenfor og bare hører på det som skjer, som en tilskuer – og kun det. Som om det er et program på radio jeg lytter til.

– Jeg burde ha sparket inn trynet ditt, roper dama som nettopp slo meg.

– Jeg skulle sparket inn det stygge trynet ditt, men jeg gjør det ikke, så du er jævla heldig!

Jeg blir sittende. Jeg aner ikke hvor lenge. Lenge nok til at dere, en eller annen politipatrulje på jobb den natta, blir tilkalt og tar turen innom. Dere får ikke kontakt med meg, og tar derfor tak i meg. Dere drar kroppen min langs gulvet gjennom hele 7-eleven, og slipper meg ned på gulvet rett foran inngangen. Der lar dere meg ligge, mens dere forteller meg at voksne damer ikke kan oppføre seg sånn. At voksne jenter som meg – som til og med er mor! – ikke kan oppføre seg så patetisk. Så spør dere om dattera mi. Hvor befinner hun seg? Har jeg forlatt henne alene hjemme? Har jeg stukket fra henne? Har hun det bra? Du må samarbeide, sier dere. Hvis ikke må vi kontakte barnevernet og du blir med oss inn i fyllearresten. Skjerp deg, jente. Ta deg sammen. Vær litt samarbeidsvillig! 

Jeg hører dere. Hele tiden. Jeg hører spydighetene dere sier dere imellom mens dere venter på legevakta, mens jeg ligger der på gulvet foran inngangen uten å røre en muskel. Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med det. Svare. Si at Vilja har det fint, at hun aldri er i fare. Jeg setter aldri henne i fare. Jeg vil si at jeg ikke er drita full. Jeg vil fortelle dere at jeg ikke har noen som helst problemer med å samarbeide med dere, men at kroppen min er låst fast, at synet ikke fungerer, at jeg bare hører dere som om dere var stemmer i en annen verden, en verden jeg ikke eksisterer i. Jeg vil fortelle dere om ordet kataton, en tilstand jeg av og til kommer i på grunn av angst, depresjon og emosjonelt stress. En tilstand som gjør at jeg ikke lenger eksisterer i egen kropp.

– Æh, se, hun har øynene åpne, jo! Så scary!

En kunde har nettopp tatt steget over kroppen min som ligger urørlig foran inngangen. Jeg hører ham. Jeg ser ham ikke. Men jeg vet at han står der og ser på meg. At han ser på hele situasjonen med meg og de to politimennene som om vi var på sirkus.

I ettertid føler jeg meg tråkka på. Man behandler ikke mennesker sånn. Null respekt. Null medmenneskelighet. Jeg gjorde ingen noe vondt. Butikken skulle ikke stenge. Jeg bare satt der, i et hjørne. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli dratt langs gulvet og slengt ned foran inngangsdøra, så alle andre kunder måtte tråkke over meg for å komme seg inn eller ut. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli slengt ned på gulvet og eksponert så alle kunne se meg sånn, liggende der uten evne til å reise meg opp. Jeg syns ikke jeg fortjente kjeften eller spydighetene jeg fikk.

Jeg føler meg litt dum som skriver dette og, for jeg vet at det ikke forandrer noe som helst. Det forandrer ikke at dere ser på den jenta på 7-eleven som noe annet enn latterlig, full og dum. Det er nok det inntrykket dere sitter igjen med. Enda ei av de tåpelige jentene som drikker seg for full på byen, som ikke klarer å kontrollere seg. Vel. Det var ikke sånn. Og om det så hadde vært det, så mener jeg at man ikke skal behandle folk på den måten allikevel. Politiets jobb er ikke å forverre situasjoner, eller å eksponere mennesker når de ikke er på sitt beste. Det skader ikke å vise litt respekt og medmenneskelighet, noe dere ikke gjorde mye av denne kvelden. Det skader ikke å i alle fall vurdere om situasjonen kan ha andre grunner enn fyll og rus. Det skader ikke å huske at menneskene dere møter er vanlige mennesker som må våkne og møte morgendagen etter en vanskelig hendelse. Det skader ikke å prøve å gjøre denne morgendagen litt bedre for dem, i stedet for å forverre den. Det skader ikke å huske at fylla ikke alltid har skylda. Det finnes andre forklaringer, og ikke alle er selvforskyldte.