Jeg har fått på meg litt mer klær enn over her, og er klar for å dra en tur til Solsiden i fineværet! Jeg og ei venninne skulle egentlig ha cavasøndag i går, men så dukket det opp noe for henne som gjorde at vi måtte utsette, og derfor blir det cavamandag i dag istedet. Det er da minst like bra! Nå må jeg bare finne et par sokker (noe som er vanskeligere enn man skulle tro), så er jeg straks good to go. Hugs. 

Bare litt photoshop-moro på en søndagskveld. Jeg er litt sløv i dag, siden det ble en tur ut i gårkveld. Jeg var i skikkelig dårlig humør hele dagen, og tanken på å sitte hjemme alene i leiligheta ble så kjip at jeg måtte komme meg ut. Det gikk heldigvis veldig fint hele kvelden, helt til ei gal kjerring på nach fant ut at hun – helt ut av det blå – skulle slå meg i trynet. Da ble det ikke så kult å være meg lenger. Er det ikke typisk? Jeg klarte å ha en hel kveld hvor jeg ikke tenkte på noe som helst kjipt, og så måtte det der skje helt på slutten. Det ødela masse, men heldigvis kom jeg meg hjem og alt gikk – omsider – fint allikevel. Til deg, damen: Fuck you. Virkelig.

Litt fler bilder fra i går, bare, siden dagen i dag egentlig kun har bestått av å sove. Jeg sover og sover og sover og sover, og det blir liksom aldri nok. Jeg blir aldri ordentlig våken. Det er helt sjukt at det går an å sove så mye! Må snart vurdere å tvangsholde meg selv våken i et døgn eller to, så kanskje kroppen og hodet kommer seg ut av denne dvale-greia. Jeg skal i alle fall prøve å holde meg våken med litt tv-serier and shit før jeg tar kveld nå, og så skal jeg sette på vekkerklokka tidlig imorra. Opp og hopp, for faen! Hugs.

I dag ser det nok varmere ut på bilder enn det var i virkeligheten, men sol gjør alltid godt – selv om gradestokken ikke minner særlig mye om vår enda. Jeg og søss gikk rundt på Bakklandet, drakk en Burn og tok litt bilder. Det var superherlig å komme seg ut litt! Jeg og søss har det dessuten alltid så gøy sammen. Det er vanskelig å ikke få latterkrampe. (Se snapstory, så skjønner du…) Se så mye lysere rødfargen i håret mitt har blitt da, forresten! Det er jo nesten rosa allerede! Så det kan da ikke være så veldig vanskelig å få til pastellrosa, haha. Hugs!

1. Mammaen min. 2. Tvillingbror og meg.

To gamle bilder jeg fant i et album hjemme hos søstersen som jeg bare fikk så lyst til å poste! Er ikke mammaen min fantastisk pen? Og jeg og bror er supersøte, haha. Tror jeg må finne frem gamle album snart, for jeg elsker å bla i dem. Hugs.

Haha, her er altså dekselet mitt. Pikachuuuu! Jeg elsker det, haha. Man skulle kanskje tro at det var litt upraktisk å ha et så stort deksel, men tvert imot! For det første så er den lettere å finne i veska, og for det andre så knuses den ikke lett. Kjøpt på Wish for typ tjue kroner.
Jammen ble det ikke en liten tur ut på byen i går også, så nå er jeg pittelitt sliten – all over again. Skal allikevel prøve å få gjort litt fornuftige ting i dag, som å skrive. Og rydde. Jeg rydde… Æsj. Hugs.

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Jeg elsker fregner, så i dag har jeg juksa litt. Kunne nok brukt litt bedre tid på å sminke brynene mine, ser jeg, men ohwell. Who the fuck cares! I dag ringte forresten NRK Trøndelag, så i morgen klokken typ 08.30 blir jeg å høre på radio for den som skulle være interessert i å høre meg prate litt om saken som ble posta om meg (og det å være helgemamma) nå i helga. Hva kan jeg si, jeg er PR-kåt til tusen. Og kanskje får jeg sneket inn litt prat om bokprosjektet og, om jeg er heldig. Det hadde ikke vært helt feil. Apropos – back to work! Hugs.

Fluffy genser fra Bik Bok

Enda litt fler bilder av meg selv, siden jeg ikke har så mye annet å komme med i dag. (Vel, jeg fikk satt på nye vipper i dag da, men det har jeg ikke fått tatt noen bilder av enda, så deeeet får bli i morgen!) Jeg sitter for øyeblikket i sofaen og skriver, og drømmer meg bort i at det en vakker dag faktisk blir noe av den boka mi… Åh, som jeg vil! Så da er det vel bare å jobbe på. Det skjer i alle fall ingenting om man ikke prøver. Og sånn by the way; Nå er det kun tre dager til avreise til Dublin og poker-NM! #countingdown

I dag, ironisk nok midt i en selfie-shoot med speil, kamera, mobil, sminke, krølla hår og trutmunn, pep det i telefonen min. Inn tikker en melding. I fare for at jeg nå kommer til å bli misforstått; meldingen var veldig hyggelig, og spørsmålet som ble stilt satte definitivt i gang tankene mine på en positiv måte. Vedkommende er mor til ei ung jente, og hun stiller meg spørsmålet om hvorfor vi – unge, pene jenter (vel, «ung» i mitt tilfelle, kanskje, men dere skjønner greia), og jeg som fotograf, poserer på bilder. Hvorfor vi tar stiliserte selfies med trutmunn og et sexy uttrykk. Hun spør hvorfor vi ikke heller viser oss som vi er – naturlige, med åpne og ærlige smil, hvor vi ikke er så på vakt for å vise oss fra vår «peneste» side.

Jeg håper ikke vedkommende blir fornærmet over at jeg skriver et blogginnlegg om meldingen hennes, for det gjør jeg virkelig kun fordi det er et veldig interessant og relevant tema som jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg mener om. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ble nok tatt litt på senga. Hvorfor poserer jeg på bilder? Hvorfor trutmunn? Hvorfor så mange bilder av meg selv? Vel. For det første er det mye lettere å posere foran kamera enn å skulle være naturlig. Å smile ærlig og naturlig når man holder et blytungt speilrefleks så langt unna ansiktet som man klarer, det er absolutt ikke en enkel oppgave. Og når man tar bilder av seg selv, så er det sjelden noe som er så gøy at man får det der ektefølte colgate-gliset. For det andre, så liker jeg – som fotograf – å ta bilder jeg syns er pene. Det utelukker selvfølgelig ikke smilebilder, men da er vi tilbake til punkt én igjen – det med at det ikke er så lett å tvinge frem ektefølte smil.

Så stiller jeg meg spørsmålet; er det en uting? Er det en uting å ta bilder av seg selv? Er det en uting å posere? Er trutmunn en uting? Er det virkelig  farlig? Eller er det greit å kunne gjøre begge deler? Jeg føler ikke jeg er en av dem som prøver å fremstille meg selv eller livet mitt som noe perfekt. Jeg føler ikke jeg er en av dem som kun viser godsidene. Jeg deler veldig åpent om mange av mine utfordringer i det veldig uperfekte livet mitt, og her poster jeg for eksempel et veldig ekte og ærlig bilde hvor vi alle bare smiler naturlig og nyter øyeblikket. Skader det da at jeg i blant poster typiske «bloggbilder» av meg selv, hvor jeg prøver å få meg selv til å se så vakker ut som mulig? Er det med på å øke skjønnhetspress blant unge jenter?

Jeg veit ikke jeg, ass. Jeg er litt ambivalent. Jeg syns det er trist at det er så mye press blant jenter i dag, men jeg kommer nok ikke til å slutte å ta poserte bilder av meg selv av den grunn. Jeg tenker det må få være plass til begge deler. Både ærlige øyeblikk, og litt «skuespill» i blant. Jeg tror ikke selfies og trutmunn egentlig er roten til problemet, og jeg tror derfor ikke å kutte det ut er en løsning som hadde påvirket noe særlig. Kanskje holder det å være ærlig om at et posert bilde kun er et bilde, og ikke den hele og fulle sannheten, liksom. Kanskje er det bedre å sette fokus på at vi må bli flinkere til å være fornøyde med oss selv – trutmunn og selfies eller ei, uavhengig av andre. Hva mener du?