1. Mammaen min. 2. Tvillingbror og meg.

To gamle bilder jeg fant i et album hjemme hos søstersen som jeg bare fikk så lyst til å poste! Er ikke mammaen min fantastisk pen? Og jeg og bror er supersøte, haha. Tror jeg må finne frem gamle album snart, for jeg elsker å bla i dem. Hugs.

Haha, her er altså dekselet mitt. Pikachuuuu! Jeg elsker det, haha. Man skulle kanskje tro at det var litt upraktisk å ha et så stort deksel, men tvert imot! For det første så er den lettere å finne i veska, og for det andre så knuses den ikke lett. Kjøpt på Wish for typ tjue kroner.
Jammen ble det ikke en liten tur ut på byen i går også, så nå er jeg pittelitt sliten – all over again. Skal allikevel prøve å få gjort litt fornuftige ting i dag, som å skrive. Og rydde. Jeg rydde… Æsj. Hugs.

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Jeg elsker fregner, så i dag har jeg juksa litt. Kunne nok brukt litt bedre tid på å sminke brynene mine, ser jeg, men ohwell. Who the fuck cares! I dag ringte forresten NRK Trøndelag, så i morgen klokken typ 08.30 blir jeg å høre på radio for den som skulle være interessert i å høre meg prate litt om saken som ble posta om meg (og det å være helgemamma) nå i helga. Hva kan jeg si, jeg er PR-kåt til tusen. Og kanskje får jeg sneket inn litt prat om bokprosjektet og, om jeg er heldig. Det hadde ikke vært helt feil. Apropos – back to work! Hugs.

Fluffy genser fra Bik Bok

Enda litt fler bilder av meg selv, siden jeg ikke har så mye annet å komme med i dag. (Vel, jeg fikk satt på nye vipper i dag da, men det har jeg ikke fått tatt noen bilder av enda, så deeeet får bli i morgen!) Jeg sitter for øyeblikket i sofaen og skriver, og drømmer meg bort i at det en vakker dag faktisk blir noe av den boka mi… Åh, som jeg vil! Så da er det vel bare å jobbe på. Det skjer i alle fall ingenting om man ikke prøver. Og sånn by the way; Nå er det kun tre dager til avreise til Dublin og poker-NM! #countingdown

I dag, ironisk nok midt i en selfie-shoot med speil, kamera, mobil, sminke, krølla hår og trutmunn, pep det i telefonen min. Inn tikker en melding. I fare for at jeg nå kommer til å bli misforstått; meldingen var veldig hyggelig, og spørsmålet som ble stilt satte definitivt i gang tankene mine på en positiv måte. Vedkommende er mor til ei ung jente, og hun stiller meg spørsmålet om hvorfor vi – unge, pene jenter (vel, «ung» i mitt tilfelle, kanskje, men dere skjønner greia), og jeg som fotograf, poserer på bilder. Hvorfor vi tar stiliserte selfies med trutmunn og et sexy uttrykk. Hun spør hvorfor vi ikke heller viser oss som vi er – naturlige, med åpne og ærlige smil, hvor vi ikke er så på vakt for å vise oss fra vår «peneste» side.

Jeg håper ikke vedkommende blir fornærmet over at jeg skriver et blogginnlegg om meldingen hennes, for det gjør jeg virkelig kun fordi det er et veldig interessant og relevant tema som jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg mener om. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ble nok tatt litt på senga. Hvorfor poserer jeg på bilder? Hvorfor trutmunn? Hvorfor så mange bilder av meg selv? Vel. For det første er det mye lettere å posere foran kamera enn å skulle være naturlig. Å smile ærlig og naturlig når man holder et blytungt speilrefleks så langt unna ansiktet som man klarer, det er absolutt ikke en enkel oppgave. Og når man tar bilder av seg selv, så er det sjelden noe som er så gøy at man får det der ektefølte colgate-gliset. For det andre, så liker jeg – som fotograf – å ta bilder jeg syns er pene. Det utelukker selvfølgelig ikke smilebilder, men da er vi tilbake til punkt én igjen – det med at det ikke er så lett å tvinge frem ektefølte smil.

Så stiller jeg meg spørsmålet; er det en uting? Er det en uting å ta bilder av seg selv? Er det en uting å posere? Er trutmunn en uting? Er det virkelig  farlig? Eller er det greit å kunne gjøre begge deler? Jeg føler ikke jeg er en av dem som prøver å fremstille meg selv eller livet mitt som noe perfekt. Jeg føler ikke jeg er en av dem som kun viser godsidene. Jeg deler veldig åpent om mange av mine utfordringer i det veldig uperfekte livet mitt, og her poster jeg for eksempel et veldig ekte og ærlig bilde hvor vi alle bare smiler naturlig og nyter øyeblikket. Skader det da at jeg i blant poster typiske «bloggbilder» av meg selv, hvor jeg prøver å få meg selv til å se så vakker ut som mulig? Er det med på å øke skjønnhetspress blant unge jenter?

Jeg veit ikke jeg, ass. Jeg er litt ambivalent. Jeg syns det er trist at det er så mye press blant jenter i dag, men jeg kommer nok ikke til å slutte å ta poserte bilder av meg selv av den grunn. Jeg tenker det må få være plass til begge deler. Både ærlige øyeblikk, og litt «skuespill» i blant. Jeg tror ikke selfies og trutmunn egentlig er roten til problemet, og jeg tror derfor ikke å kutte det ut er en løsning som hadde påvirket noe særlig. Kanskje holder det å være ærlig om at et posert bilde kun er et bilde, og ikke den hele og fulle sannheten, liksom. Kanskje er det bedre å sette fokus på at vi må bli flinkere til å være fornøyde med oss selv – trutmunn og selfies eller ei, uavhengig av andre. Hva mener du?

T-skjorte fra junkyard.com // jakke fra Bik Bok

Jeg tror kanskje håret ser litt mer oransje ut på bildene enn det er i virkeligheten, men jeg har i alle fall fått et rød/oransjskjær i ombré-en min nå. Det ble egentlig sånn med et uhell, men etterhvert begynte jeg å like det. Flaks! Jeg skulle eeeegentlig bare lysne tuppene litt, men så ble det ikke særlig pent, og derfor heiv jeg oppi litt gamle rester av det røde. Det er bare en toner, da, så fargen holder nok ikke så lenge.

Vad tycks? 

Enda fler rosabilder, haha! Formen (sånn fysisk sett, for once) er ganske varierende. I dag er feberen tilbake igjen, og jeg har vondt i ører og tenner, noe som ikke er et særlig godt tegn med tanke på diverse betennelser… Så nå krysser jeg bare fingrene for at det gir seg, hvis ikke må jeg vel heise det hvite flagget og stikke en tur til legen. Og sånn ellers er det nå bare 12 dager til avreise til Dublin! Jeg tenker, ser eller spiller poker 24/7 om dagen. Noen gleder seg… Haha! Hugs!

Se på denne buketten, da! Fnis. Hyggelig besøk hos Nora, Ulrik og Guapo i går. Kjempekos! Jeg er så glad for at de bor så nærme, så vi bare lett kan stikke innom i blant. Fin gjeng! ♥

Hei, alle. Feberen har senket seg et par hakk (og er ikke lenger så ille, selv om den fremdeles er tilstede), men jeg bruker fremdeles store deler av dagen på å hoste opp lungene mine. Sånn føles det i alle fall. Og ellers er vel humøret så som så. Jeg bruker mye tid på poker – som fremdeles er favoritthobbyen (noe som ikke er en selvfølge, for jeg mister interessen for store hobbyer helt plutselig kan det virke som), og om mindre enn tre uker reiser jeg faktisk til NM som spilles i Dublin. Jeg har selvfølgelig ikke råd selv, men da er det fint å ha noen som tror på en som er villig til å backe en! Hurra for det. Skal forresten prøve å komme i gang med litt bedre blogging igjen og, nå når formen er på bedringens vei. Hugs.