I dag har det vært tykk, tykk tåke i Trondheim, og da jeg hentet Vilja fra pappaen, tok vi en rask tur ut for å ta litt bilder av henne. Vilja ble raskt lei (og kald på fingrene), så jeg fikk vel cirka to minutter på meg. Typisk! Haha! Og jeg glemte å ta med objektivet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, så det ble en ganske dårlig fotosession i grunn. Jeg krysser fingrene for mer tåke i morgen, for da skal jeg tvinge henne til å la meg ta litt fler bilder av henne i tåka! Tåke er så fiiiint! Vel, nå skal vi leke. Hugs.

(Hun var ikke trist, altså. Skuespiller-skillsene er fremdeles på topp! «Vilja, se trist ut da!»)

Jeg har mamma på besøk, og ikveld lata vi som det var helg (det er jo close da, torsdag er nesten-helg…) og kjøpte oss is! Jeg har aldri smakt Wanted-is, så det var vel kanskje på tide. Det var i alle fall worth it! Også har vi sett et par episoder av dokumentaren om schizofreni som ligger ute på nrk nett-tv. Stemmer i hodet heter den, og så langt (av det jeg har sett) har den veldig fine måter å få frem hvordan det er å leve med schizofreni, tror jeg. Om du interesserer deg for sånn så er den i alle fall verdt å sjekke ut! Hugs!

Jeg har fått håret mitt opp i (en slags) hestehale! Tenk, for et år siden var håret mitt megakort, og nå kan jeg ha det i (en slags) hestehale! Wohoo! Små gleder, dere. Haha! Jeg har fått helt dilla på Californication for tiden, så nå blir det frokost (ja, jeg sov litt lenge i dag) og enda en episode, før jeg skal komme i gang og gjør litt mer fornuftige ting. Hugs!

Jeg er ikke en person som blir særlig rørt veldig ofte. Jeg har generell ikke særlig stor tro på menneskeheten, og mener i bunn og grunn at de aller fleste av oss er ganske så selvopptatte og kjipe mennesker. Men, en gang i blant får jeg meg en positiv overraskelse som gir meg litt ny tro på at det faktisk finnes mennesker der ute som… Vel. Er gode mennesker. Det kan være store ting, det kan være små. I går var det denne boken som plutselig lå i postkassa mi. Jeg skjønte ingenting først, for jeg kunne ikke huske å kjøpt noen bok i det siste. Men så fant jeg en lappe inni boken. Og da, dere… Ble jeg faktisk ganske rørt.

At noen har tatt seg tid til å sende meg en bok og et brev i posten, at noen mener jeg fortjener en liten gave sånn helt uten videre… Vel, jeg ble ganske så sjokkert. Og glad. Og rørt. Og varm. Er ikke det utrolig snillt gjort!? Det gjorde i alle fall dagen min mye bedre, og jeg fikk dessuten litt lyst til å være litt mer sånn som denne Mats selv. Gi noe. Takk, Mats. (Jeg skal prøve å finne deg på facebook, så jeg får takka deg ordentlig!) Vel, jeg måtte bare dele dette, for… Ja. Takk! ♥ Made my day.

«Sisters function as safety nets in a chaotic world simply by being there for each other.» – Carole Saline.

Tre bilder jeg av en eller annen merkelig grunn ikke publiserte da de ble tatt i desember, så da kommer de i dag istedet! Meg og søstersen på shopping og Starbucks. Jeg må bare si hvor glad jeg er for at Gina, my big siss, flyttet tilbake til Trøndelag etter flere år i Sverige, langt, laaangt vekke! Det er godt å ha søstera si i nærheten igjen. Nå driver vi faktisk og planlegger søster-tatoveringer også! Håper vi får tatt dem snart, jeg har skikkelig tattis-abstinenser… Men, nå skal jeg skrive! Hugs.

To mobilbilder av meg selv, egentlig bare for å ha noe å poste. Det ble noen øl i gårkveld, så i hele dag har jeg vært rimelig sløv og useless på sofaen, og nå er jeg allerede klar for å ta kveld. Bilen skal på sjekk klokka åtte i morgen, så… Må tidlig opp! Uæck. Godnatt!

Jeg hater ikke kameraet mitt lenger. Men jeg vet ikke helt om jeg elsker det heller, da. Altså, det jeg prøver å si her er at jeg planlegger å ta litt bilder fremover, selv om jeg fremdeles er litt usikker på om det er fotograf jeg vil være. Om det er det jeg vil holde på med. Jeg er ikke så sikker på om jeg er flink (nok), eller om jeg har det i meg å bli det, men det driter jeg egentlig litt i nå. Nå skal jeg planlegge noen gøyale shoots jeg vil gjøre, og så skal det være nok. Gleden av å gjøre det, liksom. Så enkelt! Så trenger jeg ikke gjøre det for å bli verdens beste fotograf, men for å gjøre noe som jeg syns er gøy. Det er i alle fall tanken, så får vi se da, om jeg er i stand til å virkelig tenke sånn underveis også, og ikke bare nå i forkant. Talk the talk, walk the walk – eller noe i den duren.

Det er så utrolig merkelig, den følelsen når man plutselig – sånn på sekundet – føler seg veldig, veldig mye bedre. Når lysten til å kicke ass plutselig er tilbake. Når man begynner å planlegge prosjekter igjen, når man smiler og tenker «faen, jeg skal få til noe!». I gårkveld skjedde det for meg. Jeg følte meg med ett mye lettere. Jeg tenkte plutselig positive tanker om meg selv. (Og ingenting av «jeg er håpløs, jeg er dritt, jeg kan ingenting, jeg kommer aldri til å få til noe som helst.) Jeg kjente plutselig glede over ting jeg ikke trodde jeg kunne glede meg over lenger! Vips, så er jeg liksom tilbake! … Så satser jeg på at jeg ikke jinxer det nå da, og at det holder seg. S-M-I-L-E! Og at ikke prestasjonsangsten tar meg. Det er rart med det, men når man er i gang med noe igjen, eller er i ferd med å bli det, er fallhøyden så mye større enn når man ikke gjør en dritt. Men hei, det skal gå fint, sant? (Hilsen plutselig positiv og kickass-Drea.)

Åh, som jeg ønsker meg fler tatoveringer! Jeg vil ha på halsen, hele armene, under puppene, overalt! Bare synd jeg ikke er rik. Det er liksom der det stopper seg. Og haha, det er jammen ikke særlig lett å ta fine bilder av seg selv i leiligheten her, spesielt ikke nå på vinteren. Det er mørkt, jeg har kanskje litt for lite lys, og det er såpass trangt at det er rotete uansett hvilken vinkel jeg velger. Derfor ble løsninga å ta bildene i senga, og bruke lommelykta på iPhone-en som lyskilde. Man tar hva man har!

Forresten. (Forresten #2: Jeg må seriøst slutte å skrive «forresten».) Jeg trenger fler blogger å lese. Jeg trenger inspirasjon! Så… Hvilke blogger bør man titte innom? Og hvorfor? Tell me, tell me! Jeg har forresten aldri vært på Vixen Blog Awards… Tenk det! Det fantes jo ikke sånne greier da jeg var på topplista, haha. (Som er typ en mannsalder siden, nesten.) Uglid at jeg ikke endte opp som bloggkjendis da, men i stedet er en ganske så ukjent bloggdinosaur. Vel, kanskje jeg burde ta turen neste år. Hadde sikkert vært gøy! Kisskiss.

Haha, ja, jeg vet. Litt overkill. Litt over the top. A bit too much. Men hei, fargene gjør meg litt glad! Føler meg nesten som en enhjørning! Har jeg nevnt at jeg elsker enhjørninger? Anyways. Jeg sitter hjemme i sofaen, og har ikke gjort en dritt i hele dag, annet enn at jeg til slutt sovnet og fikk et par timer med søvn midt på dagen i stedet for på natta. Ahhrrg, jeg har så lyst til å gjøre noe! Noe med mening, noe som kan gjøre meg godt, noe som kan gjøre meg glad, men jeg aner ikke hva, og jeg er dessuten så trøtt at jeg føler meg fysisk kvalm av det. Haha, jeg merker at jeg har veldig lyst til å hoppe rett til suksess, og ikke gjennomgå selve prosessen i seg selv. Jeg vil ha en ferdig utgitt bok, jeg vil være like sprek og fit som jeg var her, jeg vil være ferdigutdannet og jobbe med noe jeg trives med, men jeg kommer verken i gang med skriveprosessen eller treninga. Og en utdanning kommer heller ikke av seg selv på et blunk, akkurat. Jeg vil ha en quick fix, en snarvei og umiddelbar mestrings-og lykkefølelse. Så jækla lamt.

Ja, ja. Jeg får sminke trynet litt, ta på en annen parykk og ta enda litt fler bilder av meg selv (for jeg fant faktisk selvutløserknappen!) – så har jeg i alle fall noe å gjøre ikveld, og får fler selvopptatte bilder til å poste på bloggen. Og om det skulle være noe du har lyst til at jeg skal skrive om, så fortell meg det gjerne! Kanskje det til og med setter i gang skrivefingrene litt… Ciao!