Om du lurer på hvordan det er å være alenemamma til to små, så finner du vel noen svar i disse bildene. Haha! Det er putekrig, hopping i sofaen, tantrums, gråt, latter, galskap, frustrasjon, lykke, temperament, rot, lek og masse kjærleik i skjønn forening.
Lillejenta som har blitt tre år. Hurra!
Kidsa! To av dem, i alle fall. Jeg har hatt barnefri helg, noe som fremdeles føles litt godt og litt rart på samme tid. Det tar ikke lang tid før jeg savner dem EKSTREMT, men samtidig er det godt med et lite avbrekk og. Jeg absolutt elsker hverdagen, men å være alene med to små mesteparten av tiden er jo selvfølgelig også litt slitsomt til tider, så det å få en liten pause og kjenne på savn og glede over den kaotiske småbarnshverdagen er gull. Nå er jeg veldig klar for hverdagen igjen! Kos, lek, latter, gråt, stahet og selvstendighet i skjønn forening. Også gleder jeg meg veldig til Vilja også kommer neste helg. Kidsa, ass. De er livet mitt. De er alt som virkelig betyr noe. ELSK!
En liten ballerina og en stor sparegris. ♥ Jeg har endelig fått Elliot i søvn ute i vogna for dagens dupp, og selv om jeg har en hel shitloads of «burde-burde» rundt meg her hjemme, prioriterer jeg heller en god frokost og litt tv, før jeg skal slenge meg nedpå og duppe litt selv. Alenemammatilværelsen, dere. Med to små og ei bikkje. I natt var vi våkne hele gjengen i typ to timer, og jeg trodde jeg skulle bli sprø. Jeg har vært litt småsjuk de siste dagene, og var så ekstremt trøtt at det gjorde vondt å sitte oppreist. Da skal altså begge to ha en skikkelig dårlig natt. TIPISK. Så, i dag får burde-burde bare ligge, så jeg får tatt igjen litt søvn. Gn!
Hverdagen. Ikke oppstilt, ikke smil, ikke pynta. Ikke regissert. Bare meg og kameraet, og to nysgjerrige småbarn som hopper i senga til storesøster Vilja. Øyeblikk som er så hverdagslige at de er lett å overse. Eller, vel, ikke overse, men… øyeblikk som kanskje ikke regnes som verdt å ta bilder av? Vel, jeg elsker denne lille bildeserien. Disse øyeblikkene i hverdagen er fulle av så mye kjærlighet at jeg ikke har ord for det.
