PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Pstereo 2011. 

I dag ble de første bandene som skal til Pstereo neste år røpt, og i den forbindelse har jeg laget en egen Spotifyspilleliste med musikk av bandene som kommer. Kult, hæ? Sjekk det ut og subscribe, så holder du deg oppdatert på hvilke band som dukker opp og du blir kjent med musikken. Win-win! Jeg gleder meg i alle fall ekstremt mye til ny Pstereofestival, og det har jeg egentlig gjort siden 21. august i år. Og jeg har allerede begynt å grue meg til den er over også, for om du husker innlegget mitt om postfestivaldepresjon så skjønner du hvorfor. Iiiik. Neida. Det går så fint, så. Men ja, subscribe til spillelista for å holde deg oppdatert! Første bandslipp er jeg veldig fornøyd med, og jeg håper virkelig noen av mine norske favorittband dukker opp også. Time will show! Hugs. 

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det ble visst ganske mange bilder, det. Først ordnet jeg en video med dem, men da ble kvaliteten så dårlig at jeg ikke klarte å legge den ut. Så da deler jeg opp og slenger ut bildene i flere innlegg istedet. Så her er altså del 1, som er av bandet før konserten, så kommer av og etter konserten senere. God stemning! Jeg hadde det knallgøy i alle fall, og nå har jeg konsertabstinenser from hell. Å plutselig sitte hjemme alene med musikk og jobb på iMac en mandagskveld etter seks konserter fra onsdag til søndag er… rart. Uvant, stille og lite sosialt. Jeg er en konsertjunkie. Må. Ha. Mer. Heldigvis er det mange konserter å glede seg til fremover! Og dessuten har jeg fått masse andre spennende jobber i det siste også.

Happyface!

PhotobucketPhotobucket

Selvpleie. Av og til trenger man bare litt luksus, og i dag var en sånn dag. Jeg følte for litt selvpleie. Napping og fiksing av bryn (jeg elsker jo å nappe bryn!), en ekstremt lang, varm dusj, te, fin musikk og den luksusen å sitte i sofaen med et pelspledd og ikke gjøre noe annet enn å høre på en fin sang i fem minutter. Bare… sitte der. Late som om man har stoppet tiden. Sangen jeg valgte i dag kan du høre om du trykker play ovenfor. Den er så utrolig fin, og jeg har sikkert spilt den tjue ganger det siste døgnet. Den er spesielt fin når man går rundt i byen og ser på folk, uten å høre verken dem eller annet bybråk. Det er rart det der, men musikk føles alltid så mye sterkere for meg når jeg går rundt i en by og ser. Alt føles så mye treigere. Saktere liksom, nesten litt slow motion-ish, så jeg får med meg så mye mer. Øyeblikkene. Om du ikke aner hva jeg preiker om, så prøv det! Av og til føles det bare veldig frigjørende å være ute blant folk, men samtidig isolert i sitt eget hode.

Photobucket
God morgen! Som en bra start på dagen så gir jeg dere noen av de sangene som spilles mest på min Spotify for tiden. Bare for at jeg liker dem så godt, og for at jeg elsker å få musikktips selv også. Kanskje noen av dere også setter pris på det like mye som jeg gjør! Så. Gi meg gjerne sangtips i retur, om du mistenker at du har nogenlunde samme musikksmak som meg. Nå skal jeg straks ta buss (med musikk på ørene, selvfølgelig) til skolen, og når jeg er ferdig der er det rett på jobb på Fame til klokka åtte ikveld. Lang dag, as usual! Ha en fin dag, alle. Hugs!

Mumford & Sons – White blank page

Mutemath – No Response

Kråkesølv – Nordavind mot varme kinn

Departure – Gravity

Ane Brun – These days

Amish 82 – Crocodile

Sixx: A.M. – Skin

Incubus – If not now, when?

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i «mikrofonen» sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker «jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…»  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Photobucket

Her kommer et bilde til. Og nei, det er ikke Jill Greenberg som bare har hatt en ekstremt dårlig dag på jobb, det er bare det at… Jeg fikk ikke til noen annen redigering. Det var liksom dette som passet best. Så da får jeg vel bare være hun som hermer etter Jill, da. Skulle jo selvfølgelig kjørt på og gjort det ordentlig med striplight og hele pakka, så det i alle fall hadde sett ut som en helt grei dag på jobb for Jill, og ikke… en dårlig. Om du skjønner. Men, anyways – jeg digger dette bildet, rett og slett for at jeg digger uttrykket. Dette er seriøst den kuleste ungen i hele verden. Jeg kødder ikke. Hun er snål!

Photobucket

Pstereo, 2011.

Det er noe spesielt med musikkfestivaler. Følelsen det gir meg å være sammen med tusenvis av andre småfulle, glade, dansende, syngende og gale mennesker er så godt at det gjør like vondt hver gang søndagen plutselig kommer så altfor fort og gjør slutt på all moroa. Søndag, som alltid like entusiastisk og hevngjerrig introduserer meg for Mandag og nye uke med stress og ensomhet og alt jeg helst vil bytte mot en ekstra dag med festival og moro. Ikke fullt så entusiastisk håndhilser vi; jeg og Mandag. Kun for at jeg må. Kun for at Søndag krever det, der hun står med hånfliret sitt klistret over hele seg, selvtilfreds og full av skadefro.

Blåmandag. Hvor alt plutselig virker så meningsløst. For nå er det jo over. For denne gang. Jeg går fra å være en av tusenvis i en folkemengde som kanskje kan virke som en gladkristen sekt til tider, til å sitte tiltaksløs i sofaen. Alene. Det blir så stille, og alt jeg kan høre er pipelyden i ørene som kun minner meg på hvor fantastisk gøy jeg hadde det der jeg danset, lo og sang på konsert med en øl i den ene hånden og trofaste Mr. Canon i den andre. Jeg føler meg plutselig like tom som halvliteren til stadighet ble kvelden før. Og kvelden før der.

Det er dette som er antiklimaks. Overgangen er rett og slett for brå for meg. Fra bråk til stillhet, fra folksomt til ensomt, fra sjarmerende småfull (++) til trøtt og fyllesyk. Følelsen man sitter igjen med etter å ha hatt det så gøy at man skulle ønske man kunne stoppe klokka er overveldende, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det ikke er noe å sippe over, så kan jeg ikke noe for det. Det hører med. Det er en del av pakka. Uten denne overveldende tomhetsfølelsen hadde ikke festivalopplevelsen vært den samme. Desto mer kan jeg glede meg til neste gang, og selv om jeg vet at det også betyr at Blåmandag og jeg må hilse på hverandre nok en gang, så vet jeg at det går over. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før all postfestivaldepresjon er glemt, og alt er blitt fint og rosa og vakkert igjen. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før jeg kan slå på en av festivallåtene og la gode minner og mer ekte, rosa glede skylle over meg der jeg sitter i sofaen – fremdeles alene, men ikke lenger ensom – og smiler. Det er derfor jeg orker. Gang på gang på gang. Og jeg elsker det.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Canon 5D mark ii, Canon EF 50mm f/1.4 og Canon EF 20mm f/2.8.

Åh, for ei fantastisk helg! Jeg har hatt det så enormt gøy, og er selvfølgelig litt trist for at det er over allerede. Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; tiden går så unødvendig fort når man har det gøy. Jaja, sånn er det bare. Jeg fikk dessuten treffe Lissie i går, etter en fantastisk konsert hvor jeg sang med for full hals. Utrolig jordnær, laidback og utadvendt dame, altså! Kjempehyggelig, rett og slett. Og så lager hun fantastisk musikk også. Hør bare her (Spotifylink). Men nå skal jeg ta en (velfortjent) redigeringspause, og slenge meg litt ned på sofaen. I morgen er det skole og jobbing igjen, så derfor er det greit å slappe av når man først gir seg lov til å gjøre akkurat det. Hugs.

Photobucket

Kaizers @ Øyafestivalen, sendt på p3.no.

I går inviterte jeg Øyafestivalen og Kaizers Orchestra inn i stua mi, samtidig som jeg prøvde å jobbe litt ved siden av. (Nerd, jeg?!) Men, som du kanskje skjønner så er det vanskelig å være på konsert og jobbe samtidig, så for å være ærlig så ble det mest konsert og (falsk) synging fra sofaen. Siden jeg ikke kunne komme til Øya, så måtte Øya komme til meg. Det er jo faktisk nødvendig med tanke på hvor få Kaizerskonserter jeg, en Kaizersfan av dimensjoner, har vært på i år. To… Snufs. Jaja, jeg fikk i alle fall hørt alle de nye låtene (som kommer på plate i november), og jeg har til og med sett gjennom konserten på nytt i dag også. Nye låter må jo likes og læres så raskt som mulig! Jeg skal ikke være idioten på første rad som med gullfisklignende bevegelser skviser ut ord fra munnen som overhodet ikke stemmer med teksten (eller en gang eksisterer), for å si det sånn. For det er teit, og jeg ler høyt hver gang jeg ser en slik. Muhahaha. Rock on.