Paint it pink

makebelieve2makebelieve1

Silversun Pickups – Make Believe.


To bilder bare, mens jeg lukker øynene, drømmer meg bort og lager verden akkurat slik jeg skulle ønske den var. Du vet, rosa og med bokeh og sånn. Paint it pink, baby. Paint it pink.

Anders Jektvik og dialektprat

Du har sikkert hørt om han. Anders fra Norske Talenter. Anders Jektvik. Siden han er en fantastisk flink musiker, og dessuten er fra Hitra (som er naboøya til Frøya), så vil jeg dele denne videoen jeg laget på FrøyAwards i forrige uke. Ikke sikkert du helt skjønner alt som blir sagt – om du ikke er trønder selvfølgelig – men da er det bare å spørre. Jeg kan sikkert oversette. Det meste i alle fall. Nå er ikke jeg den som snakker bredest trønderdialekt akkurat. Jeg snakker jo litt penere, jeg. Blitt påvirka av sunnmøringer og… Ja. I grunn bare det, antagelig. Det er gøy det der med dialekt. Jeg er ikke så fan av trøndersk. Eller, ikke… Jeg vet ikke. Jeg bare digger det ikke. Rogalandsk derimot – og oslosk! (“oslosk” dekker alle østlandsdialekter. Og nei, jeg slutter ikke å kalle det oslosk, så det kan du bare gi opp med en eneste gang.) Kristiansand er ikke akkurat sexy, kanskje, og bergensk kan bli litt… masete. Av og til. Nordnorsk blir for harry (og litt for mye bannskap for min smak, så prippen som jeg er.) Alta f.eks. Er det overhodet mulig å konsentrere seg om hva de faktisk sier når de snakker? Jeg får bare lyst til å herme, jeg. Ohwell. Dialekter. Det enkle er ofte det beste; oslosk er min favoritt. Med rogalendingene hakk i hæl. Men hvem bryr seg – det er jo ikke som at jeg får velge.

Music.

Photobucket
Et bilde fra 2008. Kaizers på Vega i København.

Jeg blar gjennom gamle blogginnlegg, mimrer og hører melankolsk musikk. Typisk meg. Å sitte på kveldstid foran macen og høre musikk altså. Ikke mimredelen, for det er bare sånt jeg finner på å gjøre en gang i blant. Men musikk – det hører jeg på hver kveld. Det fører selvfølgelig til at jeg raskt blir litt lei av musikken jeg hører på, da jeg er av typen som hører de samme låtene gang på gang i lange perioder. Helt til jeg blir lei, og finner nye fine låter som kan overta. Dessverre er det ikke bare-bare å finne slike låter man bare elsker hele tiden. Som nå. Jeg sliter. Jeg finner liksom ingen nye favorittlåter. Du vet, slike låter som bare setter seg fast med en gang. Som man kan høre femten ganger på rad uten å bli lei. Som er med på å definere tiden vi er i akkurat nå, og som skal være med på å få en til å huske følelser og tanker man hadde akkurat i de øyeblikkene når man ser på ting i retroperspektiv. Slike låter som blir livsviktige. Ja, ikke sant? Ble det ikke plutselig mye vanskeligere å finne slike låter nå? Jeg får nesten litt prestasjonsangst av å lese det selv.

Uansett. Om du har en fin yndlingslåt for tiden som du bare ikke kan få hørt nok på, så fortell meg gjerne hvilken. Jeg har litt sær musikksmak, men muligheten for at jeg liker den er der fremdeles. Oj. Nå hører jeg Kritstian Valen – Still here. Det er en sånn låt. Ja, det er dritflaut å innrømme det (spesielt med tanke på at jeg ikke akkurat er noen fan av Valen verken som person, komiker eller artist), men sånn er det altså. Den ble en sånn viktig låt. Ut fra det kan man jo også konkludere med at de aller fleste låter har potensiale, så ikke vær redd for å bomme totalt på min smak om du tør å komme med et låtforslag. Det er fremdeles håp. Hvis Valen klarer det, kan anyone klare det.

Første bandslipp til Pstereo 2012!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Pstereo 2011. 

I dag ble de første bandene som skal til Pstereo neste år røpt, og i den forbindelse har jeg laget en egen Spotifyspilleliste med musikk av bandene som kommer. Kult, hæ? Sjekk det ut og subscribe, så holder du deg oppdatert på hvilke band som dukker opp og du blir kjent med musikken. Win-win! Jeg gleder meg i alle fall ekstremt mye til ny Pstereofestival, og det har jeg egentlig gjort siden 21. august i år. Og jeg har allerede begynt å grue meg til den er over også, for om du husker innlegget mitt om postfestivaldepresjon så skjønner du hvorfor. Iiiik. Neida. Det går så fint, så. Men ja, subscribe til spillelista for å holde deg oppdatert! Første bandslipp er jeg veldig fornøyd med, og jeg håper virkelig noen av mine norske favorittband dukker opp også. Time will show! Hugs. 

Montée, part 1 – Before the show!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det ble visst ganske mange bilder, det. Først ordnet jeg en video med dem, men da ble kvaliteten så dårlig at jeg ikke klarte å legge den ut. Så da deler jeg opp og slenger ut bildene i flere innlegg istedet. Så her er altså del 1, som er av bandet før konserten, så kommer av og etter konserten senere. God stemning! Jeg hadde det knallgøy i alle fall, og nå har jeg konsertabstinenser from hell. Å plutselig sitte hjemme alene med musikk og jobb på iMac en mandagskveld etter seks konserter fra onsdag til søndag er… rart. Uvant, stille og lite sosialt. Jeg er en konsertjunkie. Må. Ha. Mer. Heldigvis er det mange konserter å glede seg til fremover! Og dessuten har jeg fått masse andre spennende jobber i det siste også.

Happyface!

Selvpleietorsdag.

PhotobucketPhotobucket

Selvpleie. Av og til trenger man bare litt luksus, og i dag var en sånn dag. Jeg følte for litt selvpleie. Napping og fiksing av bryn (jeg elsker jo å nappe bryn!), en ekstremt lang, varm dusj, te, fin musikk og den luksusen å sitte i sofaen med et pelspledd og ikke gjøre noe annet enn å høre på en fin sang i fem minutter. Bare… sitte der. Late som om man har stoppet tiden. Sangen jeg valgte i dag kan du høre om du trykker play ovenfor. Den er så utrolig fin, og jeg har sikkert spilt den tjue ganger det siste døgnet. Den er spesielt fin når man går rundt i byen og ser på folk, uten å høre verken dem eller annet bybråk. Det er rart det der, men musikk føles alltid så mye sterkere for meg når jeg går rundt i en by og ser. Alt føles så mye treigere. Saktere liksom, nesten litt slow motion-ish, så jeg får med meg så mye mer. Øyeblikkene. Om du ikke aner hva jeg preiker om, så prøv det! Av og til føles det bare veldig frigjørende å være ute blant folk, men samtidig isolert i sitt eget hode.

8 starred songs.

Photobucket
God morgen! Som en bra start på dagen så gir jeg dere noen av de sangene som spilles mest på min Spotify for tiden. Bare for at jeg liker dem så godt, og for at jeg elsker å få musikktips selv også. Kanskje noen av dere også setter pris på det like mye som jeg gjør! Så. Gi meg gjerne sangtips i retur, om du mistenker at du har nogenlunde samme musikksmak som meg. Nå skal jeg straks ta buss (med musikk på ørene, selvfølgelig) til skolen, og når jeg er ferdig der er det rett på jobb på Fame til klokka åtte ikveld. Lang dag, as usual! Ha en fin dag, alle. Hugs!

Mumford & Sons – White blank page

Mutemath – No Response

Kråkesølv – Nordavind mot varme kinn

Departure – Gravity

Ane Brun – These days

Amish 82 – Crocodile

Sixx: A.M. – Skin

Incubus – If not now, when?

Fint barn, fin sang.

PhotobucketPhotobucket Mumford & Sons – I gave you all

Det er en del av prosessen.

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…”  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Happy Up Here.

Photobucket

Her kommer et bilde til. Og nei, det er ikke Jill Greenberg som bare har hatt en ekstremt dårlig dag på jobb, det er bare det at… Jeg fikk ikke til noen annen redigering. Det var liksom dette som passet best. Så da får jeg vel bare være hun som hermer etter Jill, da. Skulle jo selvfølgelig kjørt på og gjort det ordentlig med striplight og hele pakka, så det i alle fall hadde sett ut som en helt grei dag på jobb for Jill, og ikke… en dårlig. Om du skjønner. Men, anyways – jeg digger dette bildet, rett og slett for at jeg digger uttrykket. Dette er seriøst den kuleste ungen i hele verden. Jeg kødder ikke. Hun er snål!