Stille

Så ble jeg plutselig stille litt igjen. Det er jo sånn det blir i blant. I helgen var jeg opptatt med “julefeiring” med hele familien, siden det kun blir meg og søstersen sammen på selve julaften. Dermed tok vi altså en litt tidligere feiring hos mamma i år. Nå er jeg hjemme igjen, og klar for å jobbe mer med å skrive. Jeg har fått en utrolig god og hjelpsom tilbakemelding fra en med peiling på førsteutkastet til Psykehus, og har derfor nå masse å gjøre. Han kom med viktige og gode poenger, så nå vet jeg hva jeg må jobbe videre med. Æh, det er ikke lett, ass! Heldigvis er jeg en sta jævel, og er det noe jeg ikke skal gi meg på, så er det dette. Derfor: skrivemandag. Nå skal jeg først gå på butikken og skaffe litt Burn, for det trengs når man skal sitte inne i mange timer. Så: skrive. Skrive, skrive, skrive, skrive, og jeg skal faen ikke gi meg før jeg ser at det er mulig å gjøre om på alt jeg må gjøre om på.

In mode

Åh, så godt det er å kunne kose seg i eget selskap for en gangs skyld! Etter at jeg ble sammen med Vegard har jeg ikke satt pris på egentid nesten i det hele tatt. Jeg har bare blitt rastløs og trist av å være alene, og har liksom ikke klart å bruke tiden på noe produktivt overhodet. Men ikveld koser jeg meg. Jeg sitter i sofaen med macen i fanget, jeg har satt på musikk på anlegget, og jeg skriver! Jeg tok rådene jeg ga meg selv tidligere i dag, og har senket kravene til hva jeg skriver. Jeg bare skriver. Fremgang. Alt kan endres og rettes på senere, så det trenger ikke bli perfekt på første forsøk. Jeg likte tanken på at i Word kan man begynne med blanke ark akkurat når man vil. Haha, det var noe poetisk over det, nesten… Nei, nå skal jeg fortsette å skrive, siden det glir så godt i kveld. Æh, det er jo håndballkamp også, men jeg tror faktisk jeg sløyfer den i dag… Det sier vel litt om hvor mye jeg koser meg! Haha. Hugs.

(Forresten, jeg har laget ny header også! Hva syns du?)

Genser fra Nelly. (Reklamelenker)

Ferdig med vekterkurs trinn 1

Vekterkurs trinn 1 gikk veldig fint i helga! Jeg syns det er kjempeinteressant, og jeg lærte masse! Jeg har faktisk gått gjennom endel av stoffet i dag og, for repetisjon. Det sier vel litt om interessen min… Det virker virkelig som et yrke jeg har lyst til å jobbe i. Jeg er skikkelig spent på neste trinn, som er 30 timer praksis! Deretter avsluttes hele utdanningen med trinn tre av kurset i januar. Etter det har jeg forhåpentligvis en jobb! Det er i alle fall hva jeg håper på. Jeg er veldig motivert! Nå derimot, er jeg motivert for å følge tredje dag av main event i poker-NM på tv. Pledd, te, poker på tv og litt pokerspill på macen er ingen dårlig mandagsettermiddag. Hugs. 

Bling studio

I dag var jeg hos Marte på Bling Studio og fikk fiksa vipper og bryn! Jeg føler meg skikkelig ufresh for tiden, så da gjør det ekstra godt med sånne dager. Jeg driver jo og får håret mitt lysere, så nå er det midt i prosessen. Det er mye lysere i etterveksten, og resten av håret har en dritkjedelig farge. Haha! Huff. Føler meg ikke særlig fin, men håper det kan bli bra til slutt. Hvis ikke får jeg bare heise det hvite flagget og farge det mørkt igjen. Mørkebrunt vet jeg jo at jeg liker. Men anyways! Vippene og brynene er i alle fall fine nå, og det er digg! Nå skal jeg se litt mer på poker-NM fra Gardermoen (som jeg egentlig skulle på selv, men som jeg måtte avlyse på grunn av vekterkurset i helga) og redigere litt bilder som jeg må få gjort unna. Hugs!

Kjærleik

Advarsel: klissklass-kjæreste-innlegg. Det kom som et sjokk, antagelig både for meg og alle andre, men jeg har blitt en sånn jeg og. En sånn som har verdens beste kjæreste, og som bare er nødt til å skrive om det. Men hei. Det er greit. Jeg har forstått hvor viktig kjærlighet faktisk er, hvorenn pompøst det høres ut. Peace out. 

Jeg er så glad for at jeg har deg, for at du er så god, for at du liker meg. Det er ingen selvfølge. Jeg har tenkt mye på det å hate i det siste, og på hvor vanskelig det er å snu hat om til noe annet. Til aksept, i det minste, om det er for ambisiøst å kunne snu det til kjærlighet. Å hate er slitsomt. Å hate seg selv er kanskje enda tyngre. Da er det godt å ha deg som en motvekt. Som elsker meg når jeg ikke engang tåler trynet på meg selv, som har tro på meg når jeg har mistet det selv, er motløs og er i ferd med å gi opp, og som kommer med gode ord og komplimenter når alt jeg tenker om meg selv er vonde, kjipe ting.

Det er litt ganske klisjé, men også sant: Du er klippen min, du. Den som holder meg oppe, som holder hodet mitt over vann, også når det stormer. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om jeg aldri hadde møtt deg. Så takk. Takk for at du holder rundt meg når jeg er så sliten av å være meg selv at jeg bare vil ut av egen kropp, takk for at du serverer frokost med hjemmebakt brød når jeg har sovet skikkelig dårlig og står opp lenge etter deg, takk for at du elsker meg, og takk for at du ikke gir meg opp. Du er super.

Meg og Vegard på 17-årsdag for Barmuda i forrige uke. 

Rush trampolinepark [Trondheim]

I dag var jeg, Vegard, Vilja og Emilian (som jeg ikke trenger å nevne at er sønnen til Vegard, for det burde vel alle kunne se, haha! SE, så like de er da!) en tur på Rush trampolinepark på Tiller i Trondheim. Det åpnet jo i april i år, men jeg har ikke tatt turen før nå. (Hvorfor?!) Det ble en suksess både for kidsa og meg, haha! Jeg storkoste meg. Jeg gikk jo på turn i noen år da jeg var ung & lovende, og selv om jeg aldri ble spesielt god (ingen på Frøya var spesielt gode i turn…), så sitter da noen triks i kroppen fremdeles! Jeg filmet noen klipp også, som jeg skal sette sammen til en liten film til dere. Jeg tror ikke dette ble siste besøk i trampolineparken, for å si det sånn! Her kommer et bildekalas av treningsøkta. (Ja, treningsøkta, for fy, så sliten jeg ble!) Anbefales. 

Early morning

Jeg sov to timer i natt, og stod opp litt over syv for å levere bilen på service klokka åtte. Så tok jeg bussen hjem og la meg for å sove igjen, men uten hell, så dette har i stedet vært verdens lengste morgen. Jeg er for trøtt til å finne på noe, for våken til å sove, jeg er pratesyk og skulle ønske kjæresten også var våken, men jeg kan da ikke vekke ham bare for at jeg er selskapssyk, haha. Så da ligger jeg i sofahjørnet med pledd og en kopp te og tenker på hva jeg skal bruke resten av dagen på. Det er antagelig meningsløs bruk av tid, for jeg kommer helt sikkert til å bli så trøtt at jeg sover bort det meste av den uansett. Oh well. Hugs. 

Back to work?

Hellu! I dag har jeg vært i møte med veilederen min på arebeidsretta rehabilitering (som jeg går på via Norservice via NAV) og nav-kontakten min, og det gikk veldig bra! Så nå håper jeg at det etterhvert kan komme meg tilbake ut i arbeidslivet. Jeg har jo ikke vært i arbeid siden … vel, 2013! Jeg sa opp stillingen min som journalist i 2014, men var mye sykmeldt før det skjedde. Nå har jeg vært relativt stabil psykisk i fire-fem måneder, og jeg håper jeg nå er i stand til å jobbe litt igjen snart. Jeg vil jobbe, og nå har vi i alle fall en konkret plan og et konkret mål! Så får vi se hvordan det blir. Jeg håper! Hugs.

Stillstand og ventetid

Herregud, jeg blir nesten sprø altså! (HAH, phun intended, sprø vet jo alle at jeg er.) Jeg sjekker mailen typ tusen ganger per dag, i håp om at det kanskje har kommet inn en mail fra forlaget jeg har sendt manuset til. Altså, det er ikke det at jeg har så altfor store forhåpninger om at det kommer et positivt svar tilbake, men det er vel heller mer det at så fort jeg får svar (les: avslag), så kan jeg fortsette prosessen, liksom. Da kan jeg komme videre, for bok skal det jo bli, om jeg så må gjøre alt selv. Når jeg nå har sendt det fra meg, er det ikke mye annet å gjøre enn å vente før jeg får svar. Nødvendig stillstand, og selv om det selvfølgelig er litt spenning i det, så er det grusomt mye kjedeligere enn både å jobbe med det og å få svar. Avslag eller ei. Ohwell, nå skal jeg (for en gangs skyld) komme meg tidlig i seng. God natt!

I blant

I blant får jeg plutselig lyst til å gjøre ting jeg elsket å gjøre før. Som for eksempel det å ta fashion-bilder. Jeg skulle jo bli best, men så holdt jeg bare ut på fotofagskolen i et halvt år før jeg ble så deppa og tung at jeg ikke klarte å møte opp lenger. Så var det eventyret plutselig over, liksom. Drømmen ble forkastet, interessen forsvant med et poff, og jeg, som tidligere virkelig elsket å ta bilder, fikk nesten angst bare av å se på kameraet mitt. I blant savner jeg å ta bilder. Jeg tror jeg kunne ha blitt ganske flink. Jeg var da ikke så ille, var jeg vel..? Kunne jeg blitt skikkelig bra? Sånn tenker jeg om flere ting. Ting jeg begynte med, ting jeg virkelig hadde tro på, ting jeg virkelig likte. Problemet er at jeg … vel, aldri ble skikkelig bra. Jeg kom aldri så langt. Ikke med noe som helst.

I blant får jeg skikkelig panikk. Hva faen skal det bli av meg? Kan jeg noen gang faktisk få til noe – over tid, og ikke bare i en kort, liten periode? I kveld savner jeg den der følelsen av å ha en betydning i en litt større sammenheng enn mitt eget liv. Det trenger ikke være allverden, altså. Bare være en del av noe. Gjøre noe, og klare det. Gjennomføre, fullføre. Ikke bare begynne. Jeg savner å ha et konkret mål jeg virkelig har tro på at er mulig å nå. Tro på at er realistisk for meg. Ja, ja. Nå skal jeg sette meg ned og skrive litt, for selv om det kanskje er en del av et svært så hårete mål, så er det i alle fall meningsfylt for meg. Og det er da noe.