All is soft inside

Aurora – All is soft inside

Det er så deilig å bare sette på en spilleliste med alle Auroras låter, lukke øynene og nyte musikken. Jeg tror ikke noen annen artist får meg til å føle så mye som Aurora gjør. Perfekt å lytte til mens jeg går tur med Bosse, i kveldsmørket. Og perfekt skrivemusikk. Det tror jeg at jeg skal gjøre nå. Skrive. Så håper jeg alle dere har en fin mandagskveld og start på uka!

Det flaueste jeg har delt på lenge

Da jeg våknet i dag, tenkte jeg «shit, jeg blir 30 år i år», og den tanken gjorde meg egentlig først litt skremt, for hvor i all verden har tjueårene blitt av, liksom. Så derfor mimra jeg litt med å trykke meg gjennom gamle blogginnlegg. Det er jo alltid kos. Alt var så mye bedre før, sies det, men det gjelder virkelig ikke alt. En ting det så absolutt ikke gjelder, er min motesans. La oss se litt tilbake på begynnelsen av bloggekarrieren min, dere, hvor jeg rett og slett var ei stjerne av ei moteløve … Her, folkens. Kos dere. Det er lov å le. Det gjør jeg, og selv om jeg har mer lyst til å stikke hånda ned i en blender enn å dele disse bildene, så syns jeg dere fortjener å le litt i dag dere også. Hilsen Drea, som ikke lenger kler seg like … sprekt.

Jeg tenker på dere

I går tok jeg på meg ullundertøy og varme klær, og i stedet for å tenke «huff, nå må jeg vel ut med Bosse snart», så fikk jeg skikkelig lyst til å gå en lang og fin tur i vintermørket! Jeg har jo nevnt at jeg fryser ekstremt mye, men altså – det er jo bare å kle seg godt, så er det da ikke ille. Så i går fikk altså Bosse en lang og fin tur en runde rundt langs Nidelva. Jeg koste meg med musikk på ørene og mine egne tanker. Når jeg går tur i mørket med musikk på ørene, så tenker jeg alltid veldig mye. I går tenkte jeg på hvor heldig jeg er som kan gjøre det. Hvor heldig jeg er som kan gå langs Nidelva med Bosse. Hvor heldig jeg er som kan nyte det. Hvor heldig jeg er som fremdeles er her. Så da tenkte jeg selvfølgelig på alle de som ikke lenger er det. De vennene jeg har mistet. De vennene som har kjempet de samme kampene som meg, men som ikke hadde like flaks. Jada, jada, jeg vet jeg har nevnt det samme så mange ganger før. Det med at jeg har hatt flaks og at jeg føler meg heldig. Det er ikke meningen å gjenta meg selv i det uendelige, bare … jeg bare er så takknemlig! Og; jeg tenker på dere fremdeles, nesten hver eneste dag. Dere som ikke lenger er her.♥

Her var ikke Bosse store gutten!♥

Kanskje i morgen

Prøver å få til et bilde av meg selv som jeg ikke hater, men jeg burde vel heller tatt på en parykk og masse sminke, så hadde jeg kanskje følt meg som noen andre enn meg selv.

Jeg er stressa, sliten og lei. Selvtilliten er på bånn, det er vel det aller første jeg merker i dårlige perioder. Jeg liker ikke meg selv, jeg syns ikke jeg er fin, ikke slank nok, ikke trent nok, ikke bra nok. Jeg hater håret mitt, jeg hater linjene i panna, jeg hater trynet mitt. Ja, jeg er nok i en litt nedadgående periode nå, hvor jeg gråter mer enn jeg gjør til vanlig, og det kommer helt plutselig, og forsvinner like plutselig. Jeg kjenner godt igjen det bipolare i det, og selv om det skremmer meg mye fremdeles, så skremmer det meg kanskje ikke like mye som det gjorde før. Jeg kjemper i mot, jeg trener, jeg prøver å ikke henge meg opp i alt det negative som fort tar så mye plass, og jeg har et stort håp om en bedre dag i morgen. Ting skal ordne seg, ting skal komme på plass, jeg skal klare å utrette noe – etterhvert. Og dessuten må jeg huske å sette pris på alt det gode jeg har og, her og nå, for det er heldigvis mye – selv om jeg kanskje er litt for flink til å glemme det litt for fort.

Bøker jeg leser nå

Jeg har alltid elsket å lese. Jeg var ikke gammel da jeg skrev min første fortelling heller, det var før jeg begynte på skolen, og da skrev jeg en historie om en rev og en grevling som bodde i skogen. Den var selvfølgelig full av skrivefeil, men den var allikevel lesbar, og siden den gang har jeg elsket å skrive. Norsk var favorittfaget på skolen, og de dagene vi hadde norsktentamen var alltid drømmedager for meg. Ikke for at vi fikk ha med brus og godteri på skolen, men for at jeg fikk bruke en hel dag på å skrive. Godteriet var bare en bonus, noe som gjorde skriveprosessen enda hyggeligere. For det er noe med det. Kosen med det. Å sitte i sofahjørnet med en kopp te og litt sjokolade, liksom, og enten lese en god bok eller skrive noe selv, det er så utrolig godt!

Peder Kjøs – Berøring, Drea Karlsen (ehe, meg selv, haha) – Psykehus og Else Kåss Furuseth – Else går til psykolog, og selvfølgelig – en enhjørningskopp med te
Boka mi kan kjøpes her.
Boka mi kan kjøpes her.

Jeg fikk «Else går til psykolog» i julegave av søstersen, og jeg er allerede godt i gang. Det er jo en bok som passer meg perfekt – det er jo et tema jeg både kjenner godt til og er veldig engasjert i. Jeg har ikke lest ut boken helt enda, men av det jeg har lest til nå, så tenker jeg at det er sånn et pasient-psykolog-forhold skal være. Det er fine samtaler, det er gode temaer og gode poenger, og … vel, ja. Jeg får inntrykk av at psykologen er god i jobben sin! Det er jo ikke så lett å finne en behandler man kommer godt overens med, og det er vel kanskje – etter min mening – det viktigste man må etablere med en terapeut. Tillit. Først når man har tillit til behandleren, kan man skape samtaler som gir noe. Og for å skape tillit, kreves det en liten dæsj kjemi. At man kommer overens. At man snakker det samme språket, at man forstår og respekterer hverandre.
Jeg må også rose Else for åpenheten, for det hun gjør for å prate høyt om psykiske lidelser og selvmord, og måten hun gjør det på. Er det mulig å ikke like Else? For ei fantastisk dame! Jeg gleder meg til å lese videre i boka i sofahjørnet mitt, med en kopp te og en sjokoladebit eller to. ♥ Kanskje får jeg til å skrive noe nytt selv etterhvert også, men siden jeg for øyeblikket ikke kommer noe sted, får jeg heller bruke tid på å lese. Det er vel den beste form for research, er det ikke?

Mange slitsomme tanker

Jeg er så lei av internett! Jeg er så lei av sosiale medier, av influencere og bloggere, av Instagram, av perfeksjon, av misunnelse, av bitterhet, av selvhat. Jeg er så lei av å se på andre og tenke «perfeksjon», og jeg er så lei av å se i speilet og kun se de tingene som gir næring til kjipe følelser og selvforakt. Jeg er så lei av å ikke lenger ha en stor drøm, ikke et stort mål, ikke noe å jobbe mot. Jeg har ikke lenger ambisjoner. Jeg jobber ikke lenger for noe, jeg jobber ikke mot noe.

Jeg har lyst til å blogge. (Jeg har lyst til å føle meg bra. Være noe eller noen, kanskje?) Jeg har lyst til å skrive. En bok til, fiksjon, noe så jeg kan kalle meg en ordentlig forfatter. Bevise at jeg duger. Bevise at jeg kan få til noe jeg virkelig vil. Men … jeg har ingenting å blogge om. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive bok om. Jeg kommer aldri ordentlig i gang. Det føles dessuten teit å drømme om å skrive en bok til. For duger jeg egentlig? Kan jeg? Er jeg god nok, eller har jeg egentlig ikke sjans? Burde noen være som strenge-Tor i Idol og fortelle meg at det er fint at jeg liker å skrive, men at den store scenen ikke er skapt for meg? At det ikke er ment at skrivinga mi skal deles, men kun være noe jeg gjør for egen gledes skyld? Er jeg hun som stiller opp på scenen med et håp om å vinne Idol, men som alle synes synd på? Hun som driter seg ut, hun alle ler av?

Noen føler kanskje at tiden går fort når hverdagen er fylt av jobb, skole, familie og ambisjoner, men jeg syns tiden går mye fortere når man ikke gjør noe som helst. Da blir man bare eldre, uten at man egentlig kommer noe sted. Man sløser med tid, sløser med hverdagen, og det føles som at tiden virkelig bare flyr avgårde. Jeg er med, men allikevel så står jeg igjen. Skjønner noen hva jeg mener? Ah, jeg trenger noe. Jeg vet bare ikke hva. Haha, nå høres jeg i grunn skikkelig deppa ut, og det er jeg heldigvis ikke, men jeg er bare litt … tom, kanskje? Kanskje bør jeg sette meg ned og skrive en liste. Lage meg noen oppnåelige mål, noe jeg kan klare. Anyways, nå skal vi straks ta båt hjem til Trondheim igjen. Så var altså også denne jula over. Det er godt å være borte, men det blir jammen godt å komme hjem igjen og. Hugs!

Alle valgene

I det siste har jeg tenkt mye på alle valgene vi tar i livet, og hvor viktige hvert og ett av dem føles. Det gir meg jo selvfølgelig masse angst og stress, for når man først begynner å tenke på at man kun lever en gang, og at alle valgene man tar har konsekvenser i det ene livet man har å leve, så får man jo litt … prestasjonsangst? Fremtidsangst? Livsangst? Dødsangst? Alt på en gang, kanskje. Jeg er så redd for å leve, og det har jeg egentlig vært i perioder så lenge jeg kan huske. Jeg er redd for å ta feil valg, for å ende opp på feil sted. Jeg er så redd for å angre. Angre på det jeg gjør, angre på det jeg ikke gjør, og samtidig er jeg redd for at det jeg velger blir feil uansett hva jeg velger.

Kanskje tenker jeg så mye på dette fordi jeg ikke gjør så mye. Ikke har noen mål, ikke har noen ambisjoner eller drømmer. Eller, vel, ikke noen jeg gjør noe med, i alle fall. Jeg har et par drømmer der et sted, men de føles så uoppnåelige, så … ja, jeg sier det samme som i et tidligere innlegg; «instead I sleep». Jeg tror jeg må komme i gang med noe. Et prosjekt, sette meg noen spesifikke mål, jobbe litt. Med et eller annet, uansett hvor vanskelig det er og hvor uoppnåelig det virker.

Jeg er i gang med en liten makeover på bloggefronten, og det er vel en start, I guess. Det er ikke allverden, men så har jeg ikke energi til allverden for tiden heller, så det passer fint. Total makeover på bloggen, så jeg kanskje får litt lyst til å blogge litt igjen. Det er da noe å drive med, i det minste – om enn lite og ubetydelig.

Jeg kommer ikke engang på en tittel

Det er dårlig med blogging her for tiden. Jeg tar ikke bilder, jeg sminker ikke trynet, jeg har ikke så mange ord. Jeg sier mye «jeg vet ikke» igjen, og kaos i huet plager meg hver eneste dag, men jeg har allikevel bestemt meg for å skrive en roman. Hah, ja, ikke sant … jeg har ikke ord, men en bok skal jeg skrive … Men ja. Jeg skal det. Siden jeg for tiden ikke har så mange ord, så har jeg heller begynt å lese om å skrive. Jeg leser for tiden i «Skriveboka» av Merete Morken Andersen, og det er utrolig givende! Jeg får ny motivasjon, ny giv, ny tro på at dette er noe jeg til slutt skal klare. For ordene kommer alltid tilbake, det vet jeg, selv om det ikke ser ut som om det skjer helt med det første, dette blogginnlegget tatt i betraktning. Har jeg noen gang skrevet noe så rotete i hele mitt liv? Tvilsomt. Kaoset vil vel ut, eller noe. Og ja, siden jeg heller ikke tar bilder, så får dere tre gamle bilder jeg fant nå som jeg plutselig likte bedre enn jeg gjorde da jeg tok dem. Er ikke det typisk? Da jeg tok dem var jeg kritisk. Nå skulle jeg ønske jeg så sånn ut nå, for nå føler jeg meg stygg og feit og som en liten dritt.

Ahhh …. å bli glad i seg selv, å bli fornøyd med seg selv og det man gjør, det er virkelig en hard og tøff oppgave, dere. Kommer jeg noen gang dit?

Tvilsomt.

Foredrag og debatt

Her er et bilde fra tirsdag, da var jeg nemlig med på Upolert debatt: Meg selv i speilet på hovedbiblioteket her i Trondheim sammen med utrolig flinke Sivert Moe, som forresten har en podcast hvor han snakker med en god del kjente, flinke og intertessante mennesker om anger (og livet litt sånn generelt, i grunn). Podcasten finner du her, den anbefales! Men ja, jeg hadde et lite «foredrag», samt deltok på … jeg vil ikke kalle det debatt i grunn, men kanskje heller en hyggelig sofaprat med publikum! Det var så god stemning, publikum stilte mange spennende og gode spørsmål, og ungdommene fra Ungdommens bystyre i Trondheim var så flinke og imponerende. Jeg er så takknemlig for at jeg blir spurt om å bli med på sånt! Det er så givende, så interessant og så gøy! Jeg syns ikke man kan snakke for mye om psykisk helse, jeg.

Tanker og følelser jeg får av å ha gitt ut bok

Guri, jeg er dritsliten. NM-uka gikk dårlig med tanke på pokeren, og om man er litt sliten i huet fra før, så er en sånn uke ganske utmattende, selv om det selvfølgelig også er veldig stas å møte så mange fine mennesker. Samtidig har jo boken kommet ut og, og jeg er dritstressa. Jeg trodde jeg skulle være litt sånn «herregud-så-kul-jeg-er-som-har-fått-til-dette», men i stedet føler jeg meg som en malplassert dust av en wannabe. Det er så mye å tenke på, så mye jeg er nervøs for, så stor fallhøyde. Det er også et avsluttet prosjekt, noe som i grunn er litt trist i seg selv. Dette er noe jeg har jobbet med i fem år nå. FEM ÅR. Og nå er det liksom … over. Jeg har ikke lenger boken å jobbe med. Det er mange følelser i sving, det er mer å gjøre, og det skaper masse stress og angst. Jeg er ikke så god på stress. Jeg får så lyst til å bare grave meg ned, legge meg i senga hjemme og bare forbli der uten å måtte forholde meg til noe som helst i verden, men er det ett tidspunkt jeg ikke kan gjøre det på, så er jo det nå.

Når man jobber med en bok er det liksom ikke lanseringen man tenker på. Man jobber, jobber og jobber, og så plutselig er den liksom ute, uten at jeg har rukket å tenke noe over hva jeg forventer, håper eller tror kommer til å skje ut av det. Så begynner man å tenke på det, og blir plutselig livredd for at ingen kommer til å like boka, at den nesten ikke selger, og at den bare forsvinner ut i ingenting. Hvor deppa hadde ikke det gjort meg, liksom. At det jeg endelig har kommet i mål med skulle vise seg å egentlig ikke være noensteds allikevel, bare et slags … vakuum? Jeg vet ikke. Det hadde jo vært ganske nedtur. Og det er jo en mulighet at det er akkurat sånn det blir, at jeg bare nok en gang skuffer meg selv, selv om jeg i bunn og grunn er fornøyd med å i det hele tatt ha kommet hit.

Nå har jeg akkurat fått i meg litt mat etter at jeg for en liten time siden kom inn døra etter å ha vært på Frøya. Jeg hentet Bosse, som har vært hos mamma under NM-uka, og i samme slengen tok jeg en liten boksignering på bokhandelen her ute. (En liten sak om det her, forresten.) Det gikk kjempefint, selv om også det var noe jeg var sjukt stressa og «redd» for på forhånd. Signaturen min er stygg, kanskje dukker det ikke opp noen som helst, kanskje sitter jeg der bare og ser teit ut, enn om alle egentlig bare tenker jeg er helt dust? Og hva skal man egentlig skrive i bøkene når man signerer? Jeg er jo ikke dreven. Jeg er jo ikke forfatter. Jeg aner jo ikke. Så da føler jeg meg dust, da, selv om jeg smiler og håper at ingen ser at det er det jeg føler meg som. Alle sånne tanker dukker plutselig opp nå, og det er ting jeg aldri før har tenkt tanken på at kunne skje, liksom. Jeg har alltid sett opp til folk som får gitt ut bøkene sine på forlag, men når jeg selv plutselig er en av disse, så er det ikke lenger like … viktig? Like bra? Like «på ordentlig»? Er det bare jeg som føler det sånn, tro?

Foto: Lena Jørgensen, www.froya.no

Så, ja, altså. Jeg prøver å ta meg sammen litt, jeg prøver å si til meg selv at jeg skal være sjukt fornøyd med å faktisk ha fått gitt ut bok på mitt aller første forsøk! Jeg mener, dette er jo mitt aller første bokprosjekt! Det er første gang jeg har satt meg ned og bestemt meg for at det skulle bli bok, og så ble det jo faktisk det. Med et forlag på laget! Det er jo steinbra, og det er det jeg må si til meg selv. Ikke at jeg er en wannabe dust som egentlig bare er malplassert med en penn i hånda og et eksemplar av min egen bok i den andre.

Nei, nå skal jeg sove. Jeg har nesten ikke sovet på tre døgn, jeg er så sliten at jeg nesten bare griner av alt. Jeg oppdaget at jeg måtte gå til gangen for å hente mobilladeren min som ligger i bagen, og DET var krise, liksom. Typ «jeg-orker-ikke-mer»-krise. Da er det liksågreit å komme seg i seng, for da er søvn ganske så nødvendig og etterlengtet. GOD NATT. (Så krysser jeg alt jeg har for at noen der ute faktisk liker boken min, at den for noen er verdt å lese.)