Hvorfor tror vi ikke på hverandre?

Jeg syns det er så merkelig at vi mennesker er så … tja, dømmende og fordomsfulle. Ikke bare om fremmede ting vi ikke forstår, men også om ting vi kjenner godt til selv. Som for eksempel psykiske lidelser og psykisk uhelse. Jeg er medlem av endel grupper på facebook (noe jeg kanskje burde slutte med) hvor det diskuteres om psykiske lidelser har blitt en trend, og om mange mennesker bare later som de er syke for oppmerksomhetens skyld. Det gjelder selvfølgelig ikke oss selv, for oss selv kjenner vi, tror vi på, og vi vet jo hvor vondt ting kan være. Men andre, som vi ikke vet så mye om, tror vi ikke på. De er bare trendy og oppmerksomhetssyke, de.

Hvordan kan vi forvente å ikke bli møtt med fordommer når vi dømmer hverandre så hardt selv om vi befinner oss i samme gruppe? Hvordan kan vi forvente å ikke bli dømt av de som ikke har kjennskap til depresjon, angst etc., når vi ikke engang tror på hverandre? Og hvorfor blir vi så sinte om «noen bare er ute etter oppmerksomhet»? Er vi redde for at der ikke blir nok til oss selv, vi som virkelig lider ..? Jeg skjønner det ikke helt, hvorfor vi skal være så mistroiske. Er det så vanskelig å tro på hverandre, når vi til og med selv vet hvor vondt livet kan føles?

Etter alt kommer noe

Det blir bedre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt fortalt akkurat det, men ikke klart å tro på det. Du aner ikke hvordan det er for meg. Du vet ikke hva jeg tenker. Du vet ikke hvordan det føles. Jeg ble sint og irritert; vedkommende kunne vel ikke ha hatt det like ille som jeg har hatt, noen gang. Men jo. Visst faen hadde de rett, alle de som sa at det faktisk blir bedre. Alt forblir ikke mørkt og jævlig for alltid, selv om det kan virke sånn der og da, når man står midt i det.

I dag tenker jeg på alle de som nå er der hvor jeg var før. Som har det vanskelig, som ikke ser noen annen løsning i livet enn ut av det. Som blir sinte på alle som sier at det blir bedre. Jeg vet hvor vondt det er, jeg vet hvor ekstremt utmattende og jævlig det er. Hvordan det overskygger alt annet. Men jeg må allikevel si det jeg hatet at andre sa til meg; det blir bedre. Det er aldri for sent å gi opp. Ikke gi opp akkurat i dag. Vent en måned eller to. Vent fire. Vent og se om det faktisk blir bedre. Og om det aldri blir det, så er det aldri for sent å gi opp. Når man først gir opp derimot, da er det for sent å snu. For sent å gå tilbake. For sent å se at det snur. Jeg er så glad for at jeg ikke gikk glipp av det, at jeg ikke gikk glipp av å leve videre. Etter alt kommer noe, og noe er bedre enn ingenting. Noe kan faktisk bli noe veldig, veldig bra og. Jeg er takknemlig og glad for at jeg nå er en av disse idiotene som sier det blir bedre.

Dette er så stort for meg

Da jeg var barn, var jeg en skikkelig lesehest. Med briller og alt. Jeg elsket å lese! En gang ble jeg faktisk til og med låst inne på biblioteket! Jeg satt i en krok og leste i en bok, og forsvant så inn i handlingen at jeg ikke la merke til at bibliotekaren var i ferd med å stenge. Plutselig ble lyset slått av, døren lukket og låst, og der satt jeg og følte meg som en forskremt kriminell, som jo var på feil side av den låste døra.

Når jeg ble stor skulle jeg bli forfatter. Jeg skulle selvfølgelig også bli både dyrlege og lærer og, men i stedet ble jeg … tja, først ble jeg mor, deretter ble jeg psykiatrisk pasient. Ja, det gikk jo faktisk så langt at det ble yrket mitt, nesten, det å være syk, innlagt og ute av stand til å ta vare på meg selv og andre. Jeg ble ikke lærer eller dyrlege. Men en drøm levde videre, selv gjennom alle disse årene med psykisk sykdom. Forfatterdrømmen. Den levde. Om ikke hele tiden, så var den der allikevel, gjemt og glemt, men ikke tapt. Og i dag, dere. I dag gikk den drømmen i oppfyllelse! Jeg kan faktisk kalle meg forfatter, for det stod det nemlig svart på hvitt på papiret jeg skrev under på i dag. Under der jeg skulle skrive navnet mitt, stod det «forfatter». I dag, dere, skrev jeg under en avtale om utgivelse av Psykehus, som vil si at boken min blir utgitt på Spartacus Forlag til høsten! Følelsen jeg sitter med i dag er vanskelig å beskrive. Alle disse vonde, kjipe, meningsløse årene føles ikke lenger like meningsløse. De brukes til noe. Jeg får til noe. Jeg fullfører noe. Åh, jeg er så glad, og jeg håper selvfølgelig dere vil kjøpe og lese boken når den kommer!

A happy face

Tenk at jeg i fjor på denne tiden ikke en gang klarte å ta vare på meg selv. Tenk at jeg nå virkelig gjør det, at jeg endelig tar vare på meg selv, mer og bedre enn på lenge. Tenk at jeg nå også tar vare på et kjæresteforhold. Tenk at jeg nå også tar vare på en valp! Tenk at jeg ikke lenger føler meg som en håpløs mor. Herregud, så glad jeg er for at så mye er forandret. Jeg trodde ikke det var mulig, jeg. Men her er jeg. Friskere og gladere enn på veldig, veldig lenge.

So far, so good

Våren er i emning, og for første gang på mange år, legger jeg faktisk merke til det. Jeg mener, ordentlig merke til det. Jeg legger merke til vårsol, blå himmel, kvitrende småfugler og blomster i veikanten. Jeg smiler, jeg ler, jeg har energi. Jeg ligger ikke bare i sengen med gardinene trukket for. Fokuset ligger ikke på sykdom lenger. Tankene kveiler ikke rundt om når jeg kommer til å kjenne tegnene på en ny vårdepresjon igjen, men heller på hvordan jeg skal takle det om det skjer, og ikke minst; at jeg skal takle det. Eller … at vi skal takle det. Jeg er ikke alene om det lenger. Så fort jeg kjenner motgang, velger jeg ikke lenger å gå ned den destruktive stien. Jeg stopper opp, tenker raskt gjennom hva jeg føler og hvorfor jeg føler det, og tenker på hvilke valg jeg har og hvilke av dem som er mest hensiktsmessig. I stedet for å døyve det som er vondt med ting som på sikt gjør det enda vondere, velger jeg å ta frem de positive tingene som betyr mye for meg. Som Vegard, som Vilja, som Bosse, som boka jeg skriver. Å gjøre gode valg er ingen selvfølgelighet. Kanskje er det derfor det føles så utrolig bra. Jeg er stolt av meg selv, og det er noe jeg ikke har vært på veldig, veldig lenge. Det er nesten noe å være stolt av i seg selv, det at jeg er i stand til å fokusere på det jeg gjør bra, og ikke alt jeg ikke mestrer. Så kanskje dette faktisk blir det beste året på lenge? Kanskje denne våren ikke blir så vanskelig som våren tidligere har vært? Jeg håper og tror det.
So far, so good.

Psykologidagene -18

Det er for tiden Psykologidagene i Trondheim – og det må jeg jo selvfølgelig få med meg litt av. Jeg dro med meg søstersen på bokbad med Ingeborg Senneset og Peder Kjøs her om dagen. Det var i grunn meningen at vi skulle få med oss foredraget før også, men vi rota oss bort på NTNU Dragvoll (når foredragene var på Moholt), og fant da ikke frem til rett bygning på Moholt med det samme heller. Haha, sånn er det når man aldri har vært på noen av NTNUs bygg før … Oh well. Vi rakk i alle fall bokbadet, og det var veldig givende! Ingeborg Senneset har skrevet boken Anorektisk, og Peder Kjøs er psykolog og kanskje mest kjent for reality-serien Jeg mot meg. Sammen pratet de om boken, og også om spiseforstyrrelser, symptomer, psykisk helse og … tja, litt av hvert. Det var veldig godt gjennomført, men både alvor, humor og en veldig fin og åpen tone. Det der er to intelligente mennesker, det er helt sikkert. Jeg blir dessuten alltid ganske forundret når andre mennesker beskriver akkurat det samme som jeg har tenkt og følt – når det er sånne ting man har følt seg så alene om. Det er merkelig hvordan ulike psykiske sykdommer og lidelser har mye til felles, selv om det kommer ut i helt andre symptomer.

Vel, det var i alle fall veldig interessant, og jeg anbefaler alle å både lese Ingeborgs bok og se Jeg mot meg på nrk! Det er viktig å prate om psykiatri! Og ikke bare er det viktig, det er sjukt interessant også. Åh, som jeg kunne tenkt meg å studere psykologi, ass. Jeg leser seriøst alt jeg kommer over på nett. Masteroppgaver, artikler og forskning. Kjempeinteressant! Jeg får holde meg til det, tror jeg. Selvstudie! Haha. Men nå skal jeg legge fra meg mac og bøker, og heller se litt poker på tv. Jeg er sjuk, så jeg nyser konstant og føler meg som en murstein i hodet, så jeg orker ikke konsentrere meg så hardt om noe resten av kvelden. Jeg driver jo og leser om å skrive for tiden. (Se dette blogginnlegget). Jeg ønsker å skrive en roman, og ikke bare være fornøyd med å ha skrevet Psykehus (som er sakprosa, og ikke en roman), og da må det trenes og øves! Jeg er i gang med to gode bøker om å skrive, og til nå har det vært veldig hjelpsomt. Psykehus er fremdeles under arbeid altså, og jeg lover at den skal bli gitt ut til slutt! Det tar bare litt tid. Jeg håper selvfølgelig dere vil lese den når den kommer! Det blir, det blir! Og herregud, dette innlegget ble veldig rotete og knotete formulert. Jeg skylder på influensaen! Haha. Hugs.

A better life

For tiden føler jeg virkelig at ting faller på plass. Mer og mer. Jeg liker livet mitt, og jeg tenker mye på hva jeg kan få ut av det videre. Tenk hvor stor forskjell det er i livet mitt fra i fjor på denne tiden. Det er så utrolig stor forskjell! Nå er jeg på vei ut fra et liv med mye sykdom. I fjor følte jeg at jeg bare gravde meg dypere og dypere ned, at det bare ble verre og verre, og jeg trodde jeg aldri skulle kunne komme meg ut av det. Nå har jeg en helt super samboer, jeg har fått meg deltidsjobb, jeg koser meg med Vilja annenhver helg, jeg skriver, og jeg har fått tilbake mål og planer for fremtiden. Jeg føler meg faktisk litt ambisiøs igjen, og den følelsen har jeg ikke hatt siden før jeg droppa ut av fotofagskolen etter høsten 2015.

Jeg får høre at jeg er resurssterk og intelligent. Jeg blir alltid så flau når noen sier sånne fine ord om meg, for jeg har i så lang tid mislikt meg selv så sterkt at jeg ikke har vært i nærheten av å tenke så fine ord om meg selv. Jeg har i bunn og grunn kun tenkt negative ting. Før ble jeg nesten litt sint om noen sa sånt til meg; de trengte da ikke lyve til meg for å få meg til å føle meg bedre! Nå tar jeg det til meg, og føler en sterk trang til å bevise at de har rett. Jeg føler en sterk trang til å gjøre noe, til å klare noe, og til å vise at jeg ikke lenger er den udugelige, syke pasienten jeg så lenge følte meg som.

Selvfølgelig er ting vanskelig i blant nå og. Jeg føler jeg må si det, for jeg liker ikke å lyve, og jeg liker ikke å rosamale. Jeg gjør fremdeles dårlige, destruktive valg til tider. Jeg får fremdeles panikkanfall, sliter med angst, får tunge tanker og har dårlige dager, men det er jeg forberedt på å leve med. Poenget er at det er så ufattelig deilig å føle at ting går oppover igjen, og ikke motsatt. Og jeg både håper og tror at det bare skal bli enda bedre i tiden fremover. ♥

Stille vann

Hva om det bare er sånn at noen mennesker ikke liker å leve, uansett om de har gode ting i livet eller ei? Hva om noen mennesker rett og slett bare ikke ser vitsen, selv om dagen er bra? Hva om noen har depressive tanker selv uten å være deprimert? Et depressivt syn på livet og verden, uavhengig av sinnstilstand? Hvordan kurerer man det, når det ikke lenger er noe å kurere? Når det ikke lenger er snakk om å være syk eller frisk?

Tiden bare går. Er usikker på om jeg helst vil trykke på pause eller fast forward.

Streaks in real life

For en stund siden la Snapchat til en streak-funksjon, som viser hvor mange dager to snappere har sendt snaps til hverandre. NRK skrev en artikkel om ungdom som ble sykelig opptatt av snap-streaks. Dagene deres ble i stor grad styrt av denne lille detaljen. Jeg er også opptatt av streaks. For meg er det dog helt andre ting det er snakk om, som for eksempel x antall dager siden siste innleggelse, x antall dager siden siste “episode”, x antall dager siden siste depresjon, x antall dager siden siste skikkelig dårlige dag, x antall dager siden siste gang jeg mistet meg selv totalt og ble et menneske jeg ikke liker. Om streaken brytes, blir det jækla tungt. Ikke bare for at det er snakk om en tung hendelse som er vanskelig å takle i seg selv, men for at det skjedde igjen. Tilbake til start. Tilbakeslag. Den gode streaken ble brutt. Den gode utviklingen har fått seg et lite slag. Aff, det er tungt å være et menneske man ikke liker å være. Det er vanskelig å vinne hver kamp mot seg selv. Men, det er vel ikke annet å gjøre enn å fortsette å se fremover, fortsette å jobbe hardt, fortsette å utvikle seg selv. Kanskje en dag er streaken så lang at det ikke er så nøye hvor mange dager den er på lenger. At det ikke lenger er en streak, men … hverdag. At det bare går av seg selv. Det er målet. I mens får jeg feire hver eneste dag i hver eneste streak – selv om jeg til tider må begynne på nytt.

Utvikling

Vet dere, jeg har faktisk skikkelig tro på at vekteryrket er noe for meg! At det er noe som jeg kan fungere godt i, som er lystbetont og som kan være til stor hjelp til en positiv utvikling for meg! Jeg var på praksis forrige helg, og det gikk veldig greit. Jeg merket jo at det er en del man må huske å tenke på, som enda ikke går helt av seg selv for meg, men jeg vet det kommer etterhvert. Så nå gjenstår det kun noen timer med praksis og trinn tre av vekterutdanningen som gjennomføres de to første helgene i januar. Etter det er jeg altså ferdigutdannet og klar for å jobbe! Endelig skal jeg tilbake i jobb. Endelig kan jeg føle meg litt nyttig igjen.

Jeg har faktisk allerede merket at hele denne prosessen med å komme meg tilbake i jobb hjelper på psyken. Altså, ikke misforstå, det er jo ikke magi, og det tar ikke vekk alt som er vanskelig just like that, men… Jeg har allerede tatt bedre valg i noen situasjoner, jeg har klart å tenke konsekvenser i større grad, og jeg har unngått å falle inn i destruktive mønstre i situasjoner hvor jeg tidligere så definitivt har gjort det. Nå har jeg liksom noe mer å tenke på. Noe med mening jeg ikke vil gå glipp av. Noe jeg ikke vil miste. Mer på spill, rett og slett. Noe som holder meg igjen litt ekstra i forhold til før. Også har jeg jo selvfølgelig kanskje også blitt flinkere til å kjenne på kroppen hva som er bra og ikke bra å gjøre. Ikke alltid, men forhåpentligvis blir det bare mer og mer av det fremover. Poenget er: jeg håper det jeg føler på nå er utvikling. Positiv utvikling. Jeg krysser fingrene hardt for at alt skal gå skikkelig bra. Jeg er i alle fall utrolig motivert og veldig klar for å bli en så god vekter som overhodet mulig, og jeg er hundre prosent motivert til å lykkes! ♥