Hva bør du si til noen som tar kontakt med deg og forteller at de er i en akutt psykisk fase, hvor de føler seg maktesløse, paniske og desperate? Hvor de forteller at de vil sovne og aldri våkne igjen, hvor de sier at de har en stor overdose med piller klar i hånda og ikke aner hva annet han/hun kan gjøre med livet sitt? Hva sier du når noen forteller deg at de har det så vondt at de vil dø?

Vel. Folk er forksjellige. Det er det som gjør det hele så vanskelig. Jeg vet for eksempel hva som tidligere har hjulpet meg i slike situasjoner. Og motsatt: hva som IKKE har hjulpet meg. For ja, det har hendt at reaksjonen til den personen som møtte desperasjonen min, endte opp med å gjøre alt verre. Det er faren med det hele. Hva om man sier noe feil? Hva om man gjør situasjonen verre? Enn om man ødelegger den tilliten personen nå har vist ved å ta kontakt i utgangspunktet? Det er absolutt ikke noe man ønsker. Derfor er det kanskje greit å ha tenkt over dette litt på forhånd, før en venn eller en venninne tar kontakt og forteller om selvmordstankene/planene sine. Og derfor deler jeg også mine tanker rundt det.

Det finnes ingen fasit. Men selv om vi alle er forskjellige, så KAN det hende at noe av det som har fungert for meg, kan være verdt å prøve for andre. Her er mine tips til hvordan man skal takle en slik situasjon:

1. VIT HVOR DERE KAN FÅ HJELP
Legevakt, hjelpetelefon, etc. Finn frem telefonnumre, og presenter de for vedkommende. Fortell hvilke andre alternativer som finnes i en slik situasjon.

2. TA DET PÅ ALVOR
At de fleste som faktisk gjennomfører et selvmord ikke har varslet om det på forhånd, er bare en myte. Det er faktisk motsatt! Så. Vis at du tar det på alvor. Møt vedkommende saklig og med respekt. Ikke bare si «Det blir bedre, skjønner du. Det går over.» Det er en setning som i alle fall ikke hjelper meg i en slik krise. Ikke snakk ned følelsene til vedkommende. Ikke bagatelliser. Det gjør bare at man føler seg enda dummere og mer patetisk, som øker de negative tankene og selvforakten. Det er ikke optimalt i en slik situasjon.

3. «DET ER ALDRI FOR SENT Å DØ»

En av mine veldig gode behandlere sa en gang til meg at: «Det er aldri for sent å dø. Du kan velge å dø hver eneste dag i livet, men når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.» Og det er kanskje litt småteit og banalt, men herregud, så sant! Han fortsatte: «Om du fremdeles vil dø om fire uker, så kan du heller ta valget da. Men om du tar valget i dag, finner du aldri ut om de fire ukene hadde forandret noe. Du har ingenting å tape.» Ikke bare er det så utrolig sant, men han imøtekom samtidig selvmordstankene mine. Selvmordstrangen. Han erkjente den. Godtok den. Tok den på alvor. Svarte saklig. Og ga det litt etterlengtet perspektiv. Jeg kan velge å dø NÅR SOM HELST. For en frihet! Det trenger ikke skje i dag. Valget om å leve eller dø er et rimelig stort valg. Presiser gjerne for vedkommende at det bør være et veldig godt gjennomtenkt valg, for det kan ikke omgjøres.

4. VÆR TILGJENGELIG!

Si at du kan hoppe i bilen og kjøre til vedkommende med en gang, selv om det er midt på natten. Si at du kan ringe legevakta om vedkommende ikke klarer det selv. Spør hva vedkommende egentlig har lyst til å gjøre nå. Si at du er der. Si at du bryr deg. Si at det ikke er noe annet i verden som er viktigere akkurat nå enn å hjelpe. Og si at du skjønner at det må gjøre innmari, innmari vondt. Erkjennelse. Det er så viktig! Jeg får ikke sagt det nok.

Det var de (viktigste) tingene jeg kom på nå, som har hjulpet meg i slike akutte faser. Det er ingen lett oppgave å «overtale» andre til å leve, når de er så frustrerte og har det så vondt at de tenker på døden som et fornuftig valg. Det er skikkelig vanskelig! Derfor tror jeg det er viktig å tenke litt på sånt i forkant, for du vet aldri når du plutselig får en sms eller en melding i innboksen på Facebook. Vel, jeg håper i alle fall dette innlegget er brukende til noe, haha! Nå blir det lunsj og litt Californication her, og senere i dag skal jeg blogge om en utrolig positiv overraskelse jeg fikk i går! Hugs.

Det er så utrolig merkelig, den følelsen når man plutselig – sånn på sekundet – føler seg veldig, veldig mye bedre. Når lysten til å kicke ass plutselig er tilbake. Når man begynner å planlegge prosjekter igjen, når man smiler og tenker «faen, jeg skal få til noe!». I gårkveld skjedde det for meg. Jeg følte meg med ett mye lettere. Jeg tenkte plutselig positive tanker om meg selv. (Og ingenting av «jeg er håpløs, jeg er dritt, jeg kan ingenting, jeg kommer aldri til å få til noe som helst.) Jeg kjente plutselig glede over ting jeg ikke trodde jeg kunne glede meg over lenger! Vips, så er jeg liksom tilbake! … Så satser jeg på at jeg ikke jinxer det nå da, og at det holder seg. S-M-I-L-E! Og at ikke prestasjonsangsten tar meg. Det er rart med det, men når man er i gang med noe igjen, eller er i ferd med å bli det, er fallhøyden så mye større enn når man ikke gjør en dritt. Men hei, det skal gå fint, sant? (Hilsen plutselig positiv og kickass-Drea.)

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Som en ensfarget skikkelse, som både er blå og hvit på samme tid. Men det går da ikke, ikke sant? Det føles ganske merkelig, og det er ikke rart at jeg ikke vet hvordan jeg noen gang skal komme ut av kaoset når det virkelig føles så umulig som en ensfarget skikkelse med flere farger.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.

Jeg blar i gamle tekster, og finner ord på det jeg ikke klarer å sette ord på nå. Så har det altså vært sånn før og. Merkelig at det føles minst like kaotisk nå, for jeg burde kanskje ha lært noe fra tidligere. Jeg tror jeg trenger litt ordentlig søvn snart.

«En bil er ikke lenger bare en bil. En tanke er ikke bare en tanke. Hodet ikke hører sammen med kroppen, jeg klarer ikke å lese eller skjønne mine egne tanker, men ser dem bare fly rundt omkring i hodet i full fart som lysglimt. En pute er ikke bare en pute. Jeg skjønner ikke lenger noe som helst, det er alt for mange tanker, hodet er for fullt, lyder er for høye, jeg vil bare hjem uansett hvor jeg er, til og med når jeg er hjemme. Jeg slår av musikk og alt annet som lager lyd, alt annet som røper at tiden faktisk går, for å sette alt på pause. Jeg vil ikke sovne, vil ikke våkne. Vil bare synke ned i madrassen og bli der for alltid.»

Noen som i det hele tatt skjønner hva jeg mener, eller..?

 Haha, herregud, makan til negativitet. Skjerpings! Se, håret mitt begynner å få litt lengde igjen da! Heldigvis! Det er digg. Det var én positiv ting. En annen er at i morgen skal jeg intervjues av KK. Jeg håper bare jeg får ei god natts søvn, så jeg slipper unna hodepine og dårlig form. Og at angsten ikke tar helt overhånd og hindrer meg i å gjennomføre. Når jeg feiler i alt annet, så kan jeg i alle fall fortsette med å være åpen og ærlig, og bidra til å sette fokus på psykisk helse. Jeg tror det kan gi litt (etterlengtet) mestringsfølelse. At jeg kanskje kan føle at jeg bidrar med noe. At jeg er noen. Med noe å si. Noe å komme med. Jeg veit ikke, jeg… Vi får se. Hugs.

Hei. Jeg er her. Jeg er bare litt tom for ord for tiden, så blogging blir litt tricky. Jeg er tilbake der at jeg vil «hjem» igjen, og alt jeg har lyst til å si er «jeg vet ikke». For jeg vet virkelig ikke (noe som helst), og det er rimelig frustrerende. Jeg skriver ikke, jeg blogger ikke, jeg tar ikke bilder, jeg trener ikke. Jeg gjør ingenting av det som tidligere har vært livet mitt, og kanskje setter det i gang en ond sirkel hvor jeg ikke lenger føler at jeg er jeg. Og når jeg mister jeg-følelsen, så vil jeg bare «hjem» – selv om jeg sitter hjemme i stua. Men så får jeg ikke til disse tingene lenger. Alt bare… Stopper seg. Alt som tidligere har vært så gøy og lett. Det er ikke så lett å forstå, og det er ikke så lett å tenke når alt jeg tenker er «jeg vet ikke».

Vel. Jeg har bedt om å få en utskrift av journalen min nå, og jeg håper at å lese den kan gi meg et eller annet. Hjelpe, på en eller annen merkelig måte. Få i gang litt tanker, sette mer ord på ting, skjønne noe, eller bare… Noe. Ett eller annet. Jeg grugleder meg, og håper bare ikke det blir en total bommert og ødelegger mer enn det hjelper. Fingers crossed.

Det er merkelig. Jeg går rundt og føler meg redd, selv om jeg egentlig vet at følelsene er irrasjonelle. Redd for alt mulig rart jeg egentlig ikke bør ofre en eneste tanke eller følelse. Allikevel er det der, like virkelig som alt annet. Følelsene er stikk i strid med tankene mine. Rasjonaliteten har jeg heldigvis fremdeles intakt. Bekymringene mine er dog rasjonelle. Etter at jeg avslutta skoleløpet, har økonomien min endret seg veldig. Det fører til et nytt stress, og det dreper det sosiale livet mitt. Det er ikke lenger bare å stikke ut på byen og ta et par øl med noen venner. Det er ikke lenger bare å spille poker flere ganger i uken. Jeg bekymrer meg for 2017. Hva skal jeg bruke tiden min på? Hvordan skal hverdagen bli? Hva skal jeg gjøre når jeg på grunn av dårlig økonomi ikke lenger har mulighet til å gjøre de tingene som gir meg glede og litt fri fra alt annet? Jeg trenger noe lystbetont. Noe å drive med. Og det er nødt til å være gratis.

Soundtrack: Highasakite – God don’t leave me

Det er ikke det at jeg ikke vil jobbe eller studere. Det er ikke det at jeg ser på arbeidsavklaringspenger fra NAV som noe enkelt og greit. Det er ikke det at jeg er lat og helst vil sove vekk dagene. Jeg trenger noe å drive med, men jeg aner ikke hva jeg er i stand til å klare, og jeg aner ikke hva jeg kan prøve meg på. Jeg aner ikke hvordan morgendagen blir – hvordan skal jeg da klare å planlegge frem i tid? Jeg har prøvd å være i fast jobb. Jeg feilet. Jeg har prøvd å studere. Jeg har feilet. Hva skal jeg gjøre nå, når jeg ikke lenger har noen av delene, og derfor heller ikke har økonomi til å gjøre så veldig mye annet?

Jeg aner ikke lenger hva jeg vil med livet. Jeg har ikke lenger en drøm eller et mål. Jeg ser ikke lenger noe jeg kan bidra med. Jeg føler meg litt overflødig her i verden, nesten. Tidligere har jeg alltid klart å finne tilbake til de store drømmene mine. Finne tilbake til planer for livet. Til tanker om hvordan jeg ønsker at det skal være. Alle disse tingene som skaper følelsene av jeg-et i oss mennesker. Nå føles det bare tomt. Jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hvor håpløst jeg syns det virker. Jeg tenker mye «jeg vet ikke» – selv om den rasjonelle delen av meg prøver å holde fast på at drømmer og håp vil komme tilbake igjen. Kanskje trenger det bare enda litt mer tid.

Jeg fikk jo denne turen til London påspandert av en kompis, britiske Jake som jobber som pokerdealer, og som blant annet har dealet under NM i Dublin flere år på rad. Han kjøpte meg inn i noen pokerturneringer her borte, men dessverre så gikk ikke de særlig bra. Jeg fikk en syvendeplass av trettiseks spillere i den første jeg spilte, og da spilte jeg egentlig veldig bra. Close, but no sigar der altså. I den andre turneringen spilte jeg dårlig og røk ut ganske tidlig, og det var planlagt at jeg skulle gi den samme turneringen et nytt forsøk i går. Det lot jeg være, og forble i senga og så Dexter og spiste altfor masse sjokkis istedet. Det er det der med å ta vare på seg selv, og selv om jeg har veldig lyst til å spille, tror jeg det var veldig lurt å la det være. Det kommer fler pokerturneringer i fremtiden. Det er ikke så lett å forklare hvordan jeg føler meg these days, for det er mye merkelig og mye som jeg ikke klarer å sette gode nok ord på til at jeg en gang gidder å prøve (det ville bare bli forvirrende).

Men hei, jeg fikk en fin reise til London, og i ettermiddag skal vi stikke på et julemarked eller noe sånt og se litt, før det blir hjemreise i morgen. Takk for turen, Jake! Jeg gleder meg veldig til gjensyn med Vilja, og jeg krysser fingrene for at jeg skal klare å være en god og tilstedeværende mamma hele julen. Og tante, søster og datter. Nå: litt mer Dexter fra senga. Hugs!

Mine and Jake´s reflection. Thanks, Jake, for being a true gentleman all weekend! 

Da jeg skreiv at jeg plutselig skulle til London, fikk jeg en god del meldinger/kommentarer om hvor bra det er at jeg endelig er i god form. I tillegg fikk jeg bekymringsmeldinger fra de som kjenner meg best. Naturlig nok, etter hvordan sist reise gikk. Det endte jo med et ganske hardt møte med veggen. Å reise til London sånn plutselig, ikke så lenge etter den krasjen, var vel kanskje ikke helt risikofritt. Jeg har ikke vært stabil den siste tiden. Jeg har ikke vært stabil på ganske lenge, og det har – alt i alt – vært et ganske så hardt år. Allikevel valgte jeg å dra. Mest for at jeg nekter å slutte å prøve. Jeg nekter å gi opp å leve i frykt for hva som kan komme til å skje. Med frykt for katastrofer kommer ikke bare frykt for katastrofen i seg selv. Det er samtidig veldig lett å få angst for å leve.

Jeg var jo også veldig bestemt og sikker på at NM på Gardermoen skulle gå smertefritt, uten at det ble helt som jeg hadde tenkt. Det endte absolutt ikke som det skulle. Nå har jeg én viktig tanke i hodet som hjelper meg til å ta gode valg, slik at denne turen ikke skal ende likedan. Jul med Vilja. På tirsdag som kommer skal jeg være med på avslutning på skolen hennes, så skal vi kjøre hjem til mamma på Frøya for å feire jul. Jeg får bare feire annenhver jul med henne, og det skal jeg ikke gå glipp av.

Meg som chiller i senga. Dexter på Netflix, woopwoop!

Allikevel må jeg innrømme at det er litt tungt. Jeg føler meg ikke helt på topp. Humøret varierer veldig i løpet av få timer. Jeg blir fort sliten, og jeg blir ganske raskt litt fjern. Det blir vanskelig å ta inn ting som skjer, høre hva folk sier, være tilstede. Jeg blir redd for å… Miste meg selv. Miste kontrollen. Ende opp som på Gardermoen, uten kontroll på verken kropp eller følelser. Jeg blir redd for å miste virkeligheten. Miste fotfeste, vippe over til en tilstand hvor jeg ikke lenger føler meg som meg selv. Følelsene svinger i hytt og pine, og plutselig skulle jeg ønske jeg lå hjemme i min egen seng og bare kunne ligge der uten å gjøre noe som helst før tirsdag. On the bright side: jeg klarer å ta hensyn til meg selv. I kveld for eksempel, har jeg brukt hele ettermiddagen og kvelden i senga med Dexter på tv-en. I London, hvor jeg aller helst skulle ha vært der ute og opplevd en by jeg så sjelden er i.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil frem til. Jeg vil vel frem til at jeg er sliten og lei av å føle at jeg er på vippen, men er samtidig ganske glad og stolt over at jeg takler det bedre nå enn før. Så krysser jeg fingrene for at det varer. Ikke bare frem til jul, men også til neste år – så kanskje 2017 endelig kan være et år hvor jeg tar tre skritt frem og ett tilbake, i stedet for ett skritt frem og tre tilbake.

Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.

liggerhersitat liggerher2

Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.

Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger  det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen