Jeg reagerer ofte med rimelig sterke følelser på ting, selv om jeg tenker at jeg ikke burde føle som jeg gjør. Som for eksempel å ryke i main event i Dublin. Det er ikke bare det at jeg tenker at det er kjipt, og blir litt trist og lei, men jeg begynner å grine, og tenker at livet ikke er verdt å leve. Og det er jo egentlig ganske overdrevne følelser – for det å ikke cashe i main event i poker-NM er virkelig ikke verdens undergang. Følelsene mine kan svinge mye i løpet av en dag. I det ene sekundet har jeg det fantastisk, i det neste… Vel. Er jeg helt ute.

Emosjonelt ustabil kan vi vel også kalle det. For tiden er det ikke bipolardiagnosen jeg sliter mest med. Den har jeg egentlig ikke merket så mye til i det siste. Det er denne følelsesmessige ustabiliteten som skaper kaos for meg nå. Og en slik uke i Dublin er ikke helt optimal for akkurat det. Men hei, nå er jeg hjemme i sofaen på Byåsen igjen, jeg er trygg og i nogenlunde fin form, så det kunne jo gått veldig mye verre. Nå skal jeg bare bruke de neste dagene på å spare opp litt energi til påskefeiring med Vilja-gullet, så håper jeg at jeg klarer å gi Vilja en fin tid sammen med meg.

Jeg er ingen, bruker jeg ofte å tenke om meg selv. Men så kommer jeg jo på at det ikke stemmer helt, for om jeg tenker meg om en ekstra gang, så kommer jeg på at jeg kan beskrive meg selv med mange ord. Vi kan starte veldig enkelt. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg er ei jente. Noen ville kanskje ha kalt meg kvinne, siden jeg tross alt er tjuesju år, og fyller tjueåtte i august, men ”kvinne” høres for viktig ut for meg. Som om man har brukt tjueårene sine på noe fornuftig og voksent, noe jeg virkelig ikke har. Tvert i mot. Men jeg er mamma, da. Det er tross alt ganske voksent. Ellers kan jeg nevne at jeg er nokså bleik, for tiden relativt utrent, og singel. Jeg er kynisk og til tider distansert. Jeg er bipolar, psykiatrisk pasient og arbeidsledig. Jeg er utadvendt, sosial og til tider irriterende pratsom. Men jeg er også ganske omsorgsfull, ærlig og troverdig.

Jeg – som så ofte tenker på meg selv som ingen – er faktisk også enda mer. Jeg er en wannabe. Wannabe-blogger, wannabe-forfatter, wannabe-pen, wannabe-viktig, wannabe-kjendis. Jeg er generelt en stor wannabe.

Så når jeg tenker at jeg er ingen, så tar jeg jo kraftig feil. Alle er noe. Det trenger ikke alltid være noe bra, som i mitt (håpløse) tilfelle, men noe er det alltid å si om hver enkelt av oss. Problemet er at det alltid vil være så mye mer man ikke er, enn hva man faktisk er, og jeg er blant de som lider av tendensen til å alltid fokusere på alle disse tingene. Eller alt det negative. Alt med minustegn foran, så jeg glemmer at til og med jeg faktisk har et par gode sider der et sted.

Om du gir fra deg et hvitt ark med en svart, liten prikk på, og spør noen hva de ser, vil nok de aller fleste si at de ser en svart prikk. Få ville ha sett en stor, hvit flate. (Dette leste jeg i en av bøkene til Arnhild Lauveng, selv om jeg beklageligvis ikke husker hvilken av dem…) Og er egentlig glasset halvfullt eller halvtomt? Perspektiv. Mye handler om perspektiv. ”Oppfatning er virkelighet”, sier Dr.Phil til stadighet, og selv om jeg har brukt flaut mange timer foran skjermen og hørt på ham mobbe og utlevere tjukke, dumme amerikanere på TV, så har han i det minste rett i akkurat det. Sånt blir det veldig mange ulike virkeligheter av, og med mange ulike virkeligheter, er det ikke så veldig merkelig at det er krig og uro i store deler av verden til enhver tid. Det er ikke så lett for oss mennesker å godta andres virkelighet. Det er kanskje ikke så rart heller, når vi selv er så overbeviste av at vår virkelighet er virkeligheten. Den nevnes jo så ofte i entall, bestemt form, den der virkeligheten, noe jeg mener er veldig misvisende. Det finnes ikke én virkelighet. Virkeligheten eksisterer ikke, den er en myte, en løgn, et stort bedrag. Selv har jeg utallige virkeligheter bare i mitt eget liv. Jeg krysser grensene fra den ene til den andre stadig vekk. Flytende, nesten, og før jeg vet ordet av det er jeg plutselig et helt annet sted.

Med en bipolardiagnose kommer det mange ulike virkeligheter. Depresjon er en av dem. Et så overbevisende og fryktelig mareritt av en virkelighet at jeg flere ganger har valgt å forlate livet. Jeg har åpenbart ikke lyktes i forsøkene, selv om det er små tilfeldigheter og marginer som gjør at jeg fremdeles kan sitte her i dag og tenke på alt jeg ikke er. Jeg er ikke død, for eksempel, og det tenker jeg på hver eneste dag. Men ikke føler jeg meg særlig levende heller. Jeg er et levende menneske, det er et ubestridelig faktum. Så selv om noe er sant, trenger ikke følelsene å befinne seg i samme virkelighet. Følelsene er allikevel ikke mindre sanne av den grunn. For følelser er også sanne og virkelige, på en eller annen måte. De er ærlige. En følelse er seg selv helt ut, uavhengig av alt annet. Følelser er oppfatning, og oppfatning er – som den skallede, amerikanske tv-legen sier – også en form for virkelighet.

Det er egentlig litt komplisert det der. Jeg har inntrykk av at Siri Nilsen har skjønt det, da. ”Hvem hører du på, når alle snakker sant og sier hør”, synger hun. Hun har dessuten en låt som heter ”Hodet, hjertet eller magen”, som definitivt ofte representerer tre helt forskjellige virkeligheter. Egentlig kunne jeg ha sitert alle ordene i alle setningene i alle låtene hennes, for ingen skriver så vakkert og innsiktsfullt som henne. Virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i tekstene hennes at jeg blir misunnelig for at det ikke er jeg som har skrevet dem. Noen mennesker skulle ønske de var Angelina Jolie. Eller WonderWoman. Jeg skulle ønske jeg var Siri Nilsen. Eller Arnhild Lauveng. Men det er jeg jo ikke, og kan heller aldri bli. Jeg er Drea, jeg, som alltid vil være det hun aldri kan bli. Og det er nok roten til mye vondt. ”Hvem skal du slå, hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv, igjen og igjen? Hvor mange ganger skal du gå, den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan?” Det er nok en gang Siri Nilsens ord. I den generelle virkeligheten – om vi velger å se stort på det – så er jeg ei jente som lever i ett av verdens beste land. Jeg har ingenting å klage på, sånn helt egentlig, alt tatt i betraktning. I min depressive virkelighet derimot, har jeg veldig få ting i livet å sette pris på.

Det er heller ikke så rart at det blir en indre krig i ens eget hode, når flere virkeligheter møtes. Det er ikke rart det blir kaos og opprør. Det er ikke rart man mister perspektiv, som igjen kan føre til at man mister seg selv. Men selv om man føler at man mister seg selv, så har man jo ikke gjort det. Man er der fremdeles, ett eller annet sted, gjemt mellom flere virkeligheter og kanskje en eller annen form for identitetskrise.

Kort oppsummert, så kan man vel kanskje beskrive meg akkurat sånn. Et levende menneske med virkelighetskaos og identitetskrise, med et ”jeg” som for tiden er gjemt vekk utenfor min rekkevidde, og med følelser i hytt og pine. Og det – det er aldeles ingen eller ingenting. Kanskje er jeg ikke den jeg så for meg å bli, eller den jeg virkelig ønsker å være, men ingen – det er jeg i virkeligheten aldri.

Behandleren min spurte meg en gang om jeg noen gang har slettet et blogginnlegg jeg har publisert. Nei, svarte jeg. For det hadde jeg faktisk aldri gjort. Det jeg har skrevet, har jeg stått for – selv om kanskje mange har ment at det har vært for mye å dele, for åpent, for ærlig, for utleverende. Jeg har stått på mitt, og ment at det ikke har hatt noe å si. Jeg er som jeg er, jeg sliter med det jeg sliter med, og sånn er det med den saken, liksom. Vel. I går slettet jeg et innlegg få timer etter at jeg postet det. Ikke for at det var et spesielt utleverende innlegg. I alle fall ikke «verre» enn mye annet jeg har skrevet. Jeg slettet det for at jeg angret på at jeg hadde publisert det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg fremstiller meg selv. Og selv om det er ærlig, så er det ikke særlig kult å gi alle andre innsikt i det selvhatet en har mot seg selv. Hvorfor skal noen andre like meg, når jeg utleverer meg selv som en som ikke er mulig å like?

I dag har jeg brukt ganske mye tid på å tenke på noe jeg egentlig ønsker å skrive et innlegg om, men som jeg ikke helt vet om jeg ønsker å publisere. Temaet er sårt og vanskelig, og det er i aller høyeste grad utleverende. Allikevel er det så viktig! Kanskje akkurat derfor – for at det ikke er så lett å prate om. Så jeg velger å publisere i dag, så får vi se om hvor lenge det overlever før det blir slettet.

Temaet er den daglige kampen mot seg selv. Den daglige kampen mot de kroniske og konstante selvmordstankene, som ikke lenger bare er tanker jeg rømmer til når jeg er dypt deprimert og ikke ser noe som helst positivt i livet, men som over tid har gått over til å bli daglige tvangstanker. Tanker jeg ikke kan kontrollere. Tanker som er der konstant, hver eneste dag, i alle slags former. Hvordan, hvor, når. Den ekstremt slitsomme ambivalensen – skal, skal ikke? Er livet verdt å leve, eller er det ikke? Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av denne tilværelsen? Svingdørspasient. Inn på akuttpost etter en hendelse etter en fuktig kveld på byen, ut en dag eller to etterpå. Så gjentas den samme greia ikke mange ukene senere. Selvforakten og selvhatet øker for hver eneste gang, og jeg skammer meg mer enn hva er mulig å forklare. Hva tenker de om meg? Oppmerksomhetssyk? Et rop om hjelp? Barnslig? Patetisk? Har hun et alkoholproblem? Er det alkoholen sin skyld?

Nei, det er ikke alkoholen sin skyld. Alkoholen påvirker, det er klart. Men den er ikke problemet i seg selv. Alkoholen senker hemningene, og gjør det lettere å gi opp kampen. Gjør det lettere å få et slags utløp for tvangstankene som river og sliter konstant. Jeg syns ikke det er så rart, jeg. At det ender sånn, når jeg ikke vet av noen annen måte å få et øyeblikks fred på. Jeg har ikke funnet ut av det enda. Jeg tror ikke det er mulig å formidle hvor slitsomt det er å gå rundt med en konstant selvmordstrang – selv om man egentlig ikke er deprimert eller er helt sikker på at man faktisk vil dø. Det er der uansett. Og det er merkelig, vondt og utmattende. Og antagelig veldig, veldig vanskelig å forstå, både for en selv og for alle andre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg ønsker vel bare å prøve å forklare litt. Jeg er ikke dum. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg elsker ikke drama. Jeg er bare vanvittig sliten av å ikke huske sist jeg hadde en dag uten slike tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle litt hvor hard og vanskelig den kampen er. Så håper jeg at jeg snart kan lære andre måter å takle det på, enn å havne i farlige situasjoner som fører til et sykehusopphold eller et par-tre døgn på akuttpost. Det kommer ikke mye godt ut av å være svingdørspasient. Det  finnes andre måter å leve på, og det må da være mulig for meg å finne ut av det.

Brosjan og jeg hadde en prat om studielån her om dagen. Han fortalte at han hadde 300 000 i studielån, og sukket litt misfornøyd – selv om han jo har både bachelor-og mastergrad som et resultat av det. Jeg svarte med at jeg har 250 000 i studielån – og ingen fullførte studier etter videregående. Jeg har nesten like mye studielån, men sitter igjen tomhendt. Ingen bachelorgrad, så aldeles ingen mastergrad, og heller ingen jobb. Det kan man sukke misfornøyd av, mente jeg, som veldig gjerne hadde byttet de ekstra 50 000 kronene mot en full utdanning.

Jeg har tenkt mye på yrkesvalg i det siste. Hva jeg vil bli. Hva jeg vil jobbe som. For ja, jeg har jo et inderlig håp og ønske om å komme meg ut i jobb en vakker dag, og klare å holde på den over tid. Lang tid. Og ikke bare vil jeg jobbe – men jeg tror jeg trenger det og. Jeg trenger noe å definere meg selv ut fra, noe annet enn psykisk sykdom. Jeg trenger å være noe. Jeg vil legge vekk «Hei, jeg heter Drea og jeg er psykisk syk». Jeg vil begrave hele det kapittelet i en skuff, og heller snakke om andre ting. Yrket mitt. Hverdagen. Om betydningen jeg har utenfor meg og mitt. Men det er ikke så lett. «Stopp verden – jeg vil på igjen!» skriver Arnhild Lauveng i boken «I morgen var jeg alltid en løve». Videre skriver hun: «Stopp verden, – jeg vil av! sier vi av og til, og det har lenge slått meg som litt ulogisk.  … Nei, det er lett nok å dette av. Det er det å komme på igjen, i fart, som er problemet, og for altfor mange fører forsøkene bare til nye skuffelser og sår.»

«For hva er vitsen med å leve en dag, uten håp om en bedre dag i morgen?»
– Arnhild Lauveng

Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger har en konsekvent oppfatning eller følelse av hvem jeg er. Jeg har ikke lenger en stor drøm jeg er klar til å forfølge med alt jeg har, jeg har heller ikke særlig med ambisjoner, og jeg tenker altfor ofte at jeg har rotet meg for langt inn i rollen som pasient til at jeg har styrke nok til å komme meg ut av det igjen. Før følte jeg meg bare syk da jeg var deprimert. Nå føler jeg meg syk hele tiden, selv når jeg ikke engang er deprimert! Jeg husker for eksempel ikke sist det gikk et helt døgn uten at jeg tenkte på å ta selvmord. Nå er det der hele tiden, selv på gode dager, og jeg er generelt mer motløs, pessimistisk og lite håpfull ovenfor fremtiden enn før. Av og til føles det som alt jeg har er psykisk sykdom – og det er ganske skremmende. Når ens verste fiende plutselig er den man har nærmest, så er man i trøbbel. Kan langtidssyke få en slags form for Stockholm-syndrom i forhold til sykdommen sin, når man føler at det er alt man har..?

Poenget mitt er vel at jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Våren nærmer seg igjen, og for første gang har jeg ikke fått den der etterlengta pausen fra sykdom på høsten. Det har vært annerledes dette året. Blir våren annerledes enn før? Bedre? Verre? Likedan? Hva skal jeg satse på til høsten? Hva bør jeg satse på? Hva er rett? Hva er lurt? Hva kan jeg klare? Er det overhodet noen vits? Blir jeg noen gang frisk? Og – hvordan er egentlig en frisk «meg»? Hodet er fullt av disse tankene konstant, og alt jeg klarer å se er skuffelse på skuffelse, nederlag på nederlag. Det er ikke få kvelder jeg bare sitter i sofahjørnet mitt og griner, og tenker at ting aldri kommer til å bli ordentlig bra uansett. Da er det ikke så lett å plutselig få troen på at  – plutselig – skal alt bli så mye bedre. Det er ikke så lett å komme på verden igjen, i fart, når man har falt av og gått i gal retning for lenge. Jeg vet i alle fall ikke hvordan. Jeg vet ikke engang hvorfor.

Av og til Ganske ofte tenker jeg på hvilket inntrykk folk har av meg. Hva de tenker om meg. Jeg gir nok ikke alltid det beste inntrykket. Jeg kan ikke akkurat si at det plager meg så veldig mye hva de tenker, for det er nok ikke det som er det største problemet mitt. (Til den som ikke skjønte hva som derimot er det; mine egne tanker om meg selv er nok et større problem.) Nå er det ikke en depresjon eller en dårlig dag som snakker, men jeg tenker generelt på andre mennesker som bedre mennesker enn meg selv. Jeg var ei som hadde potensiale. Som kunne ha blitt noe bra, men som endte opp med å bare bli kaos. Jeg tenker ofte «hvem i all verden vil komme til å være kjæresten min? Få barn med meg? Eller hadde en potensiell kjæreste vært redd for at barnet skulle bli som meg?»

Nå vet jeg ikke om jeg ønsker fler barn engang, altså. Det er ikke poenget. Eller kanskje det er poenget. For om jeg hadde hatt planer om fler barn, hadde jeg vært livredd for at det skulle blitt som meg. Jeg takker høyere makter (jeg ikke tror på) hver eneste dag for at Vilja er mest lik pappaen sin. Det er ikke tull, jeg gjør virkelig det! Når Vilja ligger og sover i senga mi, bruker jeg alltid minst fem minutter bare på å se på henne, og tenke på hvor ufattelig deilig det er at hun har blitt så fantastisk som hun er. Ikke at man kunne se sykdomstegn på meg som åtteåring altså, men Vilja er en total motsetning av hvordan jeg var, og det er i alle fall ikke et dårlig tegn, tenker jeg.

Jeg vet jeg babler. Og at jeg mister tråden. For å finne den igjen; jeg skulle virkelig ønske jeg hadde litt finere tanker om meg selv. «Du burde være snillere med deg selv» sier en god venn i blant. Han har jo helt sikkert rett, jeg burde jo det. Jeg burde tenke på hva jeg kan få til, og ikke hva jeg klarte før eller hva jeg kunne bli. Jeg burde være glad for det jeg har, det jeg får til akkurat her og nå, og ikke bruke all tiden min på å se langt etter alt jeg trodde jeg skulle bli. Haha, om alt bare hadde vært så lett å gjennomføre som det er å forstå, så hadde ikke livet vært noe problem. Da hadde det vært enkelt, dere. Ikke sant?

Hva bør du si til noen som tar kontakt med deg og forteller at de er i en akutt psykisk fase, hvor de føler seg maktesløse, paniske og desperate? Hvor de forteller at de vil sovne og aldri våkne igjen, hvor de sier at de har en stor overdose med piller klar i hånda og ikke aner hva annet han/hun kan gjøre med livet sitt? Hva sier du når noen forteller deg at de har det så vondt at de vil dø?

Vel. Folk er forksjellige. Det er det som gjør det hele så vanskelig. Jeg vet for eksempel hva som tidligere har hjulpet meg i slike situasjoner. Og motsatt: hva som IKKE har hjulpet meg. For ja, det har hendt at reaksjonen til den personen som møtte desperasjonen min, endte opp med å gjøre alt verre. Det er faren med det hele. Hva om man sier noe feil? Hva om man gjør situasjonen verre? Enn om man ødelegger den tilliten personen nå har vist ved å ta kontakt i utgangspunktet? Det er absolutt ikke noe man ønsker. Derfor er det kanskje greit å ha tenkt over dette litt på forhånd, før en venn eller en venninne tar kontakt og forteller om selvmordstankene/planene sine. Og derfor deler jeg også mine tanker rundt det.

Det finnes ingen fasit. Men selv om vi alle er forskjellige, så KAN det hende at noe av det som har fungert for meg, kan være verdt å prøve for andre. Her er mine tips til hvordan man skal takle en slik situasjon:

1. VIT HVOR DERE KAN FÅ HJELP
Legevakt, hjelpetelefon, etc. Finn frem telefonnumre, og presenter de for vedkommende. Fortell hvilke andre alternativer som finnes i en slik situasjon.

2. TA DET PÅ ALVOR
At de fleste som faktisk gjennomfører et selvmord ikke har varslet om det på forhånd, er bare en myte. Det er faktisk motsatt! Så. Vis at du tar det på alvor. Møt vedkommende saklig og med respekt. Ikke bare si «Det blir bedre, skjønner du. Det går over.» Det er en setning som i alle fall ikke hjelper meg i en slik krise. Ikke snakk ned følelsene til vedkommende. Ikke bagatelliser. Det gjør bare at man føler seg enda dummere og mer patetisk, som øker de negative tankene og selvforakten. Det er ikke optimalt i en slik situasjon.

3. «DET ER ALDRI FOR SENT Å DØ»

En av mine veldig gode behandlere sa en gang til meg at: «Det er aldri for sent å dø. Du kan velge å dø hver eneste dag i livet, men når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.» Og det er kanskje litt småteit og banalt, men herregud, så sant! Han fortsatte: «Om du fremdeles vil dø om fire uker, så kan du heller ta valget da. Men om du tar valget i dag, finner du aldri ut om de fire ukene hadde forandret noe. Du har ingenting å tape.» Ikke bare er det så utrolig sant, men han imøtekom samtidig selvmordstankene mine. Selvmordstrangen. Han erkjente den. Godtok den. Tok den på alvor. Svarte saklig. Og ga det litt etterlengtet perspektiv. Jeg kan velge å dø NÅR SOM HELST. For en frihet! Det trenger ikke skje i dag. Valget om å leve eller dø er et rimelig stort valg. Presiser gjerne for vedkommende at det bør være et veldig godt gjennomtenkt valg, for det kan ikke omgjøres.

4. VÆR TILGJENGELIG!

Si at du kan hoppe i bilen og kjøre til vedkommende med en gang, selv om det er midt på natten. Si at du kan ringe legevakta om vedkommende ikke klarer det selv. Spør hva vedkommende egentlig har lyst til å gjøre nå. Si at du er der. Si at du bryr deg. Si at det ikke er noe annet i verden som er viktigere akkurat nå enn å hjelpe. Og si at du skjønner at det må gjøre innmari, innmari vondt. Erkjennelse. Det er så viktig! Jeg får ikke sagt det nok.

Det var de (viktigste) tingene jeg kom på nå, som har hjulpet meg i slike akutte faser. Det er ingen lett oppgave å «overtale» andre til å leve, når de er så frustrerte og har det så vondt at de tenker på døden som et fornuftig valg. Det er skikkelig vanskelig! Derfor tror jeg det er viktig å tenke litt på sånt i forkant, for du vet aldri når du plutselig får en sms eller en melding i innboksen på Facebook. Vel, jeg håper i alle fall dette innlegget er brukende til noe, haha! Nå blir det lunsj og litt Californication her, og senere i dag skal jeg blogge om en utrolig positiv overraskelse jeg fikk i går! Hugs.

Det er så utrolig merkelig, den følelsen når man plutselig – sånn på sekundet – føler seg veldig, veldig mye bedre. Når lysten til å kicke ass plutselig er tilbake. Når man begynner å planlegge prosjekter igjen, når man smiler og tenker «faen, jeg skal få til noe!». I gårkveld skjedde det for meg. Jeg følte meg med ett mye lettere. Jeg tenkte plutselig positive tanker om meg selv. (Og ingenting av «jeg er håpløs, jeg er dritt, jeg kan ingenting, jeg kommer aldri til å få til noe som helst.) Jeg kjente plutselig glede over ting jeg ikke trodde jeg kunne glede meg over lenger! Vips, så er jeg liksom tilbake! … Så satser jeg på at jeg ikke jinxer det nå da, og at det holder seg. S-M-I-L-E! Og at ikke prestasjonsangsten tar meg. Det er rart med det, men når man er i gang med noe igjen, eller er i ferd med å bli det, er fallhøyden så mye større enn når man ikke gjør en dritt. Men hei, det skal gå fint, sant? (Hilsen plutselig positiv og kickass-Drea.)

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Som en ensfarget skikkelse, som både er blå og hvit på samme tid. Men det går da ikke, ikke sant? Det føles ganske merkelig, og det er ikke rart at jeg ikke vet hvordan jeg noen gang skal komme ut av kaoset når det virkelig føles så umulig som en ensfarget skikkelse med flere farger.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.

Jeg blar i gamle tekster, og finner ord på det jeg ikke klarer å sette ord på nå. Så har det altså vært sånn før og. Merkelig at det føles minst like kaotisk nå, for jeg burde kanskje ha lært noe fra tidligere. Jeg tror jeg trenger litt ordentlig søvn snart.

«En bil er ikke lenger bare en bil. En tanke er ikke bare en tanke. Hodet ikke hører sammen med kroppen, jeg klarer ikke å lese eller skjønne mine egne tanker, men ser dem bare fly rundt omkring i hodet i full fart som lysglimt. En pute er ikke bare en pute. Jeg skjønner ikke lenger noe som helst, det er alt for mange tanker, hodet er for fullt, lyder er for høye, jeg vil bare hjem uansett hvor jeg er, til og med når jeg er hjemme. Jeg slår av musikk og alt annet som lager lyd, alt annet som røper at tiden faktisk går, for å sette alt på pause. Jeg vil ikke sovne, vil ikke våkne. Vil bare synke ned i madrassen og bli der for alltid.»

Noen som i det hele tatt skjønner hva jeg mener, eller..?

 Haha, herregud, makan til negativitet. Skjerpings! Se, håret mitt begynner å få litt lengde igjen da! Heldigvis! Det er digg. Det var én positiv ting. En annen er at i morgen skal jeg intervjues av KK. Jeg håper bare jeg får ei god natts søvn, så jeg slipper unna hodepine og dårlig form. Og at angsten ikke tar helt overhånd og hindrer meg i å gjennomføre. Når jeg feiler i alt annet, så kan jeg i alle fall fortsette med å være åpen og ærlig, og bidra til å sette fokus på psykisk helse. Jeg tror det kan gi litt (etterlengtet) mestringsfølelse. At jeg kanskje kan føle at jeg bidrar med noe. At jeg er noen. Med noe å si. Noe å komme med. Jeg veit ikke, jeg… Vi får se. Hugs.

Hei. Jeg er her. Jeg er bare litt tom for ord for tiden, så blogging blir litt tricky. Jeg er tilbake der at jeg vil «hjem» igjen, og alt jeg har lyst til å si er «jeg vet ikke». For jeg vet virkelig ikke (noe som helst), og det er rimelig frustrerende. Jeg skriver ikke, jeg blogger ikke, jeg tar ikke bilder, jeg trener ikke. Jeg gjør ingenting av det som tidligere har vært livet mitt, og kanskje setter det i gang en ond sirkel hvor jeg ikke lenger føler at jeg er jeg. Og når jeg mister jeg-følelsen, så vil jeg bare «hjem» – selv om jeg sitter hjemme i stua. Men så får jeg ikke til disse tingene lenger. Alt bare… Stopper seg. Alt som tidligere har vært så gøy og lett. Det er ikke så lett å forstå, og det er ikke så lett å tenke når alt jeg tenker er «jeg vet ikke».

Vel. Jeg har bedt om å få en utskrift av journalen min nå, og jeg håper at å lese den kan gi meg et eller annet. Hjelpe, på en eller annen merkelig måte. Få i gang litt tanker, sette mer ord på ting, skjønne noe, eller bare… Noe. Ett eller annet. Jeg grugleder meg, og håper bare ikke det blir en total bommert og ødelegger mer enn det hjelper. Fingers crossed.