Her er noen iPhone-bilder fra den siste tiden. Endelig vår! I helgen var jeg i Riga med en gjeng med superfine jenter. Vi koste oss med god mat og poker på casino! Det ble en fjerdeplass i den ene turneringa på meg, og to av de andre jentene stod for både en førsteplass og en tredjeplass i den andre turneringa vi spilte. Gøy!
For en stund siden skreiv Ingeborg Senneset en tekst om bedragersyndrom, og det er også noe jeg har tenkt på i det siste. Og hvordan vi hele tiden alltid måler oss selv i en helt annen målestokk enn vi måler andre. Jeg ble intervjuet av Hitra-Frøya her en dag (saken, som forøvrig ble veldig fin, finner du her), og i ettertid så fikk jeg litt dårlig samvittighet av noe jeg sa. Jeg sa «jeg tør ikke kalle meg norgesmester på ordentlig før jeg vinner en åpen klasse». Det kan jo gi inntrykk av at jeg mener at å vinne ladies ikke teller, at det ikke er bra nok, og det kan jo være å tråkke andre ladies-vinnere på tærne. Men, det var ikke det jeg mente. Jeg syns det er bra. Jeg ser ikke på de andre vinnerne av den eventen som mindre norgesmestere enn andre, og jeg har alltid gratulert genuint og sett på det som en bra prestasjon av dem! Så det har virkelig ingenting med det å gjøre.
Det er bare det at hver gang jeg klarer noe selv, så blir det et ganske så stort antiklimaks. Ta Psykehus som eksempel. Jeg skreiv på det bokutkastet i fem år. Fem år. Jeg var vel vitende om at kun ca. 1% av innsendte manus blir antatt, og at om jeg noen gang klarte det, så var det noe jeg skulle være stolt av. Jeg jobba på, jeg håpte og drømte, og den dagen det faktisk var i boks – den dagen jeg stod med boka i hendene, så den på hylla i bokhandelen – så føltes det ikke helt som jeg hadde forventet. Joda, fornøyd var jeg jo. Litt stolt og, kanskje, men hver gang noen kalte meg «forfatter» så krympet jeg meg og svarte «nei, shit, for å kalle meg det, må jeg i alle fall skrive én bok til!»
Jepp, alle innlegg jeg skriver om ting og tang trenger passende selfies av meg selv.
Så det var egentlig ikke godt nok for meg selv allikevel, selv om det var noe jeg jobba hardt for og drømte om. Men, når andre gir ut bok, om det så «bare» er én, tenker jeg jo virkelig ikke at de ikke kan kalle seg forfattere! Så det er noe med det. Vi er så flinke til å måle oss selv opp mot en standard vi så absolutt ikke måler andre mot. På prestasjoner, på utseende, på livet. I Kompani Lauritzen ga fenriken tilbakemelding til Mona Berntsen (tror jeg det var? Rett meg om jeg husker feil) at hun var alt for streng med seg selv. At hun var urettferdig mot seg selv. At hun målte seg selv opp mot en helt annen målestokk enn hun hadde for alle de andre. Hvorfor gjør vi det der? Og hvordan i all verden kan vi endre det? Jeg aner i alle fall ikke, for jeg er svar skyldig selv. Jeg blir rett og slett aldri fornøyd med det jeg får til. Det kunne alltid ha vært mer. Større. Bedre. Som jeg skreiv om foto en gang; det beste bildet mitt er alltid det bildet jeg ikke tok.
Jeg har alltid sett på meg selv som veldig utadvendt og ekstrovert. Det har enten vært feil (som kanskje ikke er så usannsynlig med tanke på at en bipolar lidelse gir både oppturer og nedturer, som begge er i hver sin ende av skalaen når det kommer til både introvert og ekstrovert og utadvendt og innadvendt), eller så har det endret seg de siste årene. I det siste har jeg i alle fall tenkt over at jeg antagelig er mer utadvendt introvert; jeg elsker å være med folk, elsker å treffe mennesker, men det tapper meg samtidig veldig raskt for energi. Om jeg drikker litt alkohol så blir jeg ikke sliten blant folk på samme måte, men uten, så tar det ikke lang tid før hjernen blir surrete og synet bare «låser» seg litt, om noen skjønner hva jeg mener? Det blir liksom tungt å fokusere med blikket, vanskelig å holde fokus på de man prater med, vanskelig å få med seg alt som skjer rundt en. Kanskje er det derfor jeg foretrekker å drikke litt prosecco på lange dager med pokerturneringer? Da evner jeg å holde fokus og ikke bli surrete i hodet av det sosiale over så mange timer, haha! Hva er du – introvert eller ekstrovert?
I forrige uke var jeg i Bratislava i Slovakia og spilte poker-NM! Jeg spilte kun tre titteleventer, men med en 13.plass i PLO-turneringa (av typ 240), dag 2 i Main Event og 1.plass i Ladies Event, holdt det til en 8.plass sammenlagt. Det er jeg veldig fornøyd med, for den lista er det ikke så lett å nå opp på! Åh, jeg gleder meg allerede til neste NM – og håper jeg får det til neste år også!
Veldig gøy med en seier og tittel i Ladies Event, da det er samme event jeg kom på 2.plass i sist jeg var på NM i utlandet. Det var i Dublin i 2022, og da hadde jeg med meg Elliot på 9 måneder og søss som barnevakt. Å ha med baby på pokertur gir virkelig ikke de letteste arbeidsforholdene, så det var veldig godt å dra denne turneringa i land i år! Siden det finalebordet ble sendt på TV2 lærte jeg dessuten mye om hvordan jeg burde ha spilt, men som jeg kanskje ikke hadde hverken baller eller overskudd til å gjøre, så i år var jeg nok en tøffere motstander å møte enn da. Det er gøy med fremgang, og jeg håper på fler gode resultater i fremtiden. Det gir jo litt mersmak med et trofè på hylla, I must admit…
Vi har hatt et par uker med sykdom, og Elliot var nok ikke så fornøyd med å måtte bli hjemme når storesøster Tomine fikk dra i barnehagen. Men, vi kosa da oss med jordbær, puslespill og masse kos, så det gikk da vel greit allikevel! Nå er begge friske igjen, og i morra skal vi ha en liten Bjørnis-shoot igjen! Håper de er samarbeidsvillige… Haha!
For ikke så veldig lenge siden vant jeg en fotballtur til London for to sammen med Coolbet! Så da tok jeg meg Natalie, som også er Unitedfan – som meg – og vi hadde en knallfin langhelg i storbyen. Vi rakk å ta litt bilder den første dagen, og her er noen av dem! Bildene av meg har Natalie tatt, og jeg har redigert. Takk til både Coolbet og Natalie for en kjempefin tur! Jeg ELSKER å reise! Det var selvfølgelig digg at United vant på bortebane og, og vi fikk oppleve det fra midt i gjengen med gale Unitedfans! Gøy! For å se litt av stemninga; ta turen innom @dreakarlsen og @husetmeddetrarei på Instagram for noen kule reels!
Jeg kom hjem fra London til to feberunger, og selv om begge var feberfri i går, våknet Elliott varm igjen i dag. Men, vi fikk sendt Tomine i barnehagen, og nå har vi hjemmekosedag med kjeks, saft og puslespill. Og litt Disney, da. Tv-kvoten blir fylt i løpet av noen sykedager, ass! Haha. Oh well. I morra er vel han også forhåpentligvis feberfri! Fingers crossed!
