Vår på Frøya! Med førti grader i stampen er det i alle fall ingenting å klage på. Gøy å ta litt bilder og, med min kjære Olympus PEN, selv om det ikke er så lett å ta bilder av seg selv uten hjelp fra noen, haha! Bildene ble ikke helt som jeg hadde sett for meg, men hei, det ble da ikke så verst allikevel. Jeg tror ikke jeg får til noe bedre uten å spørre mamma om å stille opp som fotograf. Litt ut av komfortsonen å poste bikinibilder, men there is a first time for everything! Kisses. 

Puh, da kan jeg puste litt ut. Jeg, Bosse og Vilja dro til Frøya i dag (det tok jo bare tre og en halv time med buss, haha), og nå er Vilja i seng. Mamma passer tantes lille chihuahua Kompis denne helga, så han og Bosse har jo brukt litt tid på å løpe frem og tilbake her og bli kjent. Men de ser da ut til å bli venner etterhvert! For øyeblikket har jeg og Bosse rømt til den andre stua her hjemme hos mamma, så hundene får litt fred fra hverandre, så de faktisk tar seg tid til å slappe av. Bosse er jo litt sliten etter busstur og, så … og herregud, hør på meg da. Jeg har blitt MOR, jeg. No doubt about it. Snakker jo nesten ikke om annet enn valpen, haha! Det er mye jeg elsker med å ha hund, og Bosse er helt klart verdens snilleste, beste valp, men guri, jeg blir stressa/sliten og. Om Bosse stresser, stresser jeg. Det er jo litt ansvar å ha hund. Det er mye å tenke på, og det gjør jo reising og sånt litt ekstra krevende. Jeg har jo nevnt det før, det at jeg alltid er så redd for å feile. At jeg er redd for å gjøre Bosse til et monster av en hund, liksom, som ingen liker. Jeg tror ikke det blir sånn, jeg er bare så redd for å feile.

Anyways! Nå er jeg skikkelig klar for å ta litt fredagskveld i alle fall. Jeg har jo trent fem ganger denne uka, så nå har jeg jammen kjøpt meg en Daim jeg skal NYTE til det fulle. Daim, blå Burn og en episode Top of the lake – nesten en perfekt kveld det, mangler bare Vegard. ♥ Synd han ikke fikk til å bli med på denne Frøya-turen heller. Snufs!

I dag tenkte jeg at håret mitt hadde fadet så mye at jeg burde gjøre noe med det. Det var ikke fint lenger, liksom, så jeg tenkte jeg skulle få vekk litt mer av det lilla, for så å farge det brunt. For å få til det, tenkte jeg at jeg først måtte avfarge. Jeg brukte Colorless, som jeg tidligere har syntes har vært veldig bra! Men det funka visst ikke helt som jeg hadde tenkt på mitt lilla hår … håret mitt ble blågrønt! Hahah! Call me crazy, men jeg syns (heldigvis) faktisk ikke det ble så ille, jeg. Så nå får det være litt blått og grønt før jeg tør å gjøre noe mer med det. Planen er altså å bli brunette igjen, men … hvem har det vel travelt? Det er bare hår, og jeg skal rocke mitt blå og grønne hår så godt jeg kan, jeg, selv om så er den eneste som liker det!

Før:

Etter:

Bosse er altså ikke spesielt lett å ta fine bilder av. Jeg tok med kameraet og Bosse på tur, men å få han til å sitte stille der jeg vil at han skal sitte er en ganske umulig oppgave. Han kommer løpende mot meg med en gang, så de fleste bildene ble close ups av trynet hans, haha! Men her satt han fint i cirka to sekunder, akkurat nok til to fine bilder. Haha! Også har han alltid greiner eller et eller annet i pelsen eller munnen, så … jaja. Vakker er han uansett!

Lytt til de eldre, sa de, så derfor lyttet hun til trærne.
Men det var vindstille, så alt hun hørte var sine egne tanker. 

Noen fler bilder fra gåturen vår i går. Bosse vokser og vokser! Nå begynner han å bli tung å bære ned trappa her, altså. Haha! Han er så god! Klumpen. Helt klart verdens fineste hund! Apropos Bosse; nå vil han visst ut på tur, så da er det bare å slite seg opp fra sløvesøndag i sofaen. The dog wants what it wants! Hugs.

Tenk at jeg i fjor på denne tiden ikke en gang klarte å ta vare på meg selv. Tenk at jeg nå virkelig gjør det, at jeg endelig tar vare på meg selv, mer og bedre enn på lenge. Tenk at jeg nå også tar vare på et kjæresteforhold. Tenk at jeg nå også tar vare på en valp! Tenk at jeg ikke lenger føler meg som en håpløs mor. Herregud, så glad jeg er for at så mye er forandret. Jeg trodde ikke det var mulig, jeg. Men her er jeg. Friskere og gladere enn på veldig, veldig lenge.

Jeg drømmer meg vekk til sydenferie. Sol, varme, is og late dager med Vegard. Vi har en reise til gode, som vi ikke enda vet når blir, men jeg gleder meg allerede allikevel, for jeg vet det blir fantastisk. Det er rart det der, at det meste blir ekstra fantastisk når man har noen å dele det med. Og ikke nok med det; noen man virkelig vil dele alt med. Så jeg gleder meg, selv om jeg ikke vet når det blir. I mens får jeg glede meg over vårsol i Trondheim. Og ikveld: sjokoladekjeks og god tid til å skrive. Små gleder. Deilige, små gleder.

I dag er det heldigvis sol igjen! I går sludda det hele dagen, og da er det ikke like kult å gå på tur med Bosse altså. I dag derimot – CHILL! Det er så godt med litt sol og vårfølelse! Her er noen bilder tatt i bakgården før jeg og søss stakk på trening. Jeg trente sent i gårkveld (til treningsstudioet stengte!) og rett etter frokost i dag, så nå ligger jeg som et slakt i sofaen og føler jeg ikke har noe som helst av krefter eller energi igjen. Det er tomt! Gelekropp! Da er det sykt digg å ha en supersnill og god kjæreste som lager mat. Gratinert fisk med masse grønnsaker! Ja, jeg er bortskjemt. (Og takknemlig!)

Av og til finner man plagg som man ikke klarer å gå fra i butikken. Sånn hadde jeg det med denne jakka fra Puma. Fant den til halv pris i Dublin, så da måtte den bare bli med hjem! Digger den!

I dag veide jeg meg. Det har jeg ikke gjort på … dritlenge. Jeg veier meg sykt sjelden, for jeg vet at tallet på vekta kan lyve. Altså, at tallet vekta ikke er noen fasit på noe som helst. Hverken på om man er frisk, sunn, slank, tynn eller feit. Det er så mye annet som spiller inn, og det er ikke tallet som er viktig i seg selv. Jeg har aldri hatt noe vektmål. Ikke et spesielt tall jeg ønsker å se på vekta. Det som har vært og er viktig for meg, er at jeg føler meg bra og at jeg liker kroppen min. Så lenge jeg er sunn og frisk, og føler at jeg ser nogenlunde bra ut, så driter jeg i tallene. Det er det som er viktig.

Nå er det ikke meninga å fokusere veldig på kropp og utseende altså, men det er jo viktig å like seg selv – både innvendig og utvendig! Jeg har jo slitt med begge deler. Jeg har ikke likt meg selv på noen måter på mange, mange år, og det er noe jeg virkelig tar tak i nå. Jeg jobber med å like meg selv og kroppen min. Så i dag veide jeg meg altså for første gang på evigheter. Det gjorde jeg nok fordi jeg i det siste har fått høre av andre at jeg har gått ned i vekt, uten å egentlig føle det selv. Jeg føler meg ikke spesielt slank, og tenker at hvert eneste bilde hvor jeg selv syns jeg ser bra ut, bare er flaks. At det er en illusjon, og ikke sånn andre ser meg overhodet. Men joda. Vekta var lavere! Faktisk, så er jeg hele 6-7 kg lettere enn jeg var i fjorsommer, og lavere enn jeg kan huske å ha sett den siden … jeg husker egentlig ikke. Lenge, i alle fall. Så da har jeg kanskje blitt litt strammere i fisken allikevel, da. Sånn sett kan tallet på vekta være grei å ha i blant. Den er spesifikk, og ikke like ustabil og lite troverdig som ens egne følelser og oppfattelse av seg selv. Så kanskje bør jeg jobbe like hardt med å føle meg slank som jeg jobber for å bli det.