Low angle

Sepia

Noen «gamle» bilder av Vilja (2019 er jo ikke så lenge siden, selv om jeg siden da faktisk har skapt to liv, og det virkelig føles som en evighet) som ikke er publisert før. Og Bosse. Er visst veldig glad i sepia/svarthvitt for tiden, bloggen har jo nesten ikke fargebilder lenger. Ikke at jeg har blogga meg ihjel heller da, men… Ohwell.

Er jeg egentlig god nok?

Av og til føler jeg meg ganske overvelda av det å være forelder. Det er så mye å tenke på, så mange fallgruver, så mange måter å feile på, og selv om småttisene har to foreldre, så føler jeg at jeg står ganske alene i det – fordi vi ikke lenger er sammen. Hverdagen står jeg alene med. Vi snakker jo selvfølgelig sammen, og diskuterer litt, men når man er alene så skal man jo tåle alt alene og. Rot og krangling, matlaging og påkledning. Sinneutbrudd og trass. Man skal møte barnas følelser, forstå dem, validere dem, gi rom for dem, men samtidig være tydelig og sette grenser. Det høres jo så enkelt ut, men til tider føles det så utrolig overveldende. Og jeg feiler. Av og til blir jeg sint. Av og til kjefter jeg. Av og til stormer jeg ut av rommet og må stå på vaskerommet og telle til ti. Noen ganger tar følelsene mine overhånd, og tålmodigheten slutt. Jeg ber om unnskyldning, ordentlig og uten forbehold, men er allikevel redd for at jeg ikke kan reparere. Er jeg egentlig god nok?

Jeg leser mye. Jeg prøver å lære om hvordan jeg på best mulig kan være en god forelder. Jeg er ikke helt blank på pedagogikk. Allikevel føler jeg meg tidvis helt fortapt, og det er så overveldende. Bør jeg ikke si «så flink du er» til barna mine? Roser jeg ikke innsats godt nok, men skaper fokus på resultat? Bør jeg ikke si «så fin du er»? Skaper jeg negativt fokus på utseende og det ytre? Er jeg for streng? Blir jeg for sint? Klarer jeg ikke å møte følelsene deres godt nok?

Hjelp. Jeg syns det er så vanskelig. Er jeg egentlig god nok?

I helgen var jeg hjemme alene. Barnefri helg. Energinivået har vært litt labert i det siste, så å dra til Trondheim for å henge med venner (som jeg ofte gjør når jeg har barnefri helg), ble byttet ut med husvask, trening og sofachill. Jeg laget meg hjemmelaget pizza, og lukten av tomatpuré og løk minnet meg så veldig om familietid. Jeg lukket øynene, og kunne nesten se for meg pappa stå på kjøkkenet og lage mat. Jeg kunne nesten kjenne følelsen av lørdagskveldene foran tv-en samlet som en familie, med leiefilm fra kiosken og pizza på bordet. Den familiefølelsen får jeg ikke gitt Tomine og Elliot. Når de er her hos meg, er det bare meg. Det er ikke både mamma og pappa. Er det egentlig godt nok?

Dark

Don’t worry. I’ll always have my back.

Walls

a sunny day this summer

Sinnsro

I dag tok jeg en ny tatovering, og det er kanskje egentlig den aller første tatoveringen som betyr noe mer for meg enn å bare være pynt på kroppen, lissom. Serenity. Sinnsro. Det er ikke tilfeldig at et utdrag fra the Serenity prayer er helt i starten av boka mi Psykehus. Det ordet, og det verset, har betydd mye for meg. Og nå kan jeg jo endelig dønn ærlig si at jeg kjenner på sinnsro og. Etter alle årene med kaos, har jeg nå både «funnet meg selv» og landet, om enn så pompøst det høres ut.

I kveld ble jeg sittende å lese gamle innlegg på bloggen fra tiden hvor det ikke var sånn. Fra tiden hvor sinnsro ikke fantes i meg overhodet. Hvor hver eneste dag kun var et eneste kaos. Hvor jeg ikke følte meg som meg selv, hvor jeg ikke følte meg som et menneske, hvor verden ikke føltes ekte. Jeg fikk tårer i øynene ganske raskt av å lese disse gamle blogginnleggene i kveld. Ikke for at jeg igjen kunne kjenne det på kroppen, for det tror jeg faktisk ikke at jeg klarer, men av glede over å ikke lenger være der. Ikke lenger være den jeg var.

Her er noen av innleggene som fikk frem noen tårer (og litt latter) ikveld, i tilfelle du også skulle få lyst til å lese litt.

http://dreakarlsen.com/2016/04/27/en-ny-sesong/

http://dreakarlsen.com/2016/05/05/irritasjon-hodebry-og-videre-behandling/

http://dreakarlsen.com/2016/05/21/replica/

http://dreakarlsen.com/2016/05/23/angst/

http://dreakarlsen.com/2016/07/08/appreciation/

Jeg vil hjem. Den uroen av å ville hjem når jeg er hjemme. Følelsen av å ikke ha noe sted å gjøre av seg. Som et lite avsnitt i boka Lille Stjerne av John Ajvide Lindqvist: «Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» En merkelig følelse av uro og forvirring, en følelse av stress forent med apati, samtidig som at tiden går for raskt. For jeg er ikke klar for kvelden. Ikke klar for morgendagen. Ikke klar for noe som helst, men tiden kan jeg jo ikke stoppe. «Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» Jeg veit ikke helt, jeg. – Originalinnlegget finner du her.

Selvutvikling

Om noen spør meg hva jeg jobber med, bruker jeg å si at jeg er ufør fordi jeg er bipolar. Ja, jeg sier er bipolar, selv om «har en bipolardiagnose» både er mer korrekt og mer passende, men det får så være. Jeg sier at jeg er bipolar, men at jeg nå er frisk og stabil, og har vært det i flere år. For det er jeg jo, i alle fall i forhold til før. Ikke har jeg vært deprimert på veldig lenge, ikke har jeg vært manisk. Ikke har jeg vært innlagt, ikke har jeg ønsket å dø. Jeg har i grunn vært veldig så «normal» (haha), og elsker både livet og hverdagen.

Men, selv om jeg sier at jeg er frisk, og også føler meg det, så kjenner jeg selvfølgelig svingningene. Jeg kjenner en plutselig kjemisk ubalanse i hjernen som får meg til å sitte hjemme i sofaen og gråte en hel dag mens kidsa er i barnehagen, helt uten grunn. Jeg kjenner fremdeles på angst. Jeg har fremdeles et panikkanfall i ny og ne, eller kjenner tendensene til det. Jeg har fremdeles mareritt i dårlige perioder, som vekker meg på nettene og gjør meg redd for å sovne igjen. Jeg har fremdeles traumer, og jeg kan fremdeles bli trigget. Selv om jeg er frisk og klarer meg helt utmerket, så er ikke alt som har vært før blitt slettet fra minnet. Det er der, det ligger der, og på noen dager og uker er det hardere å jobbe mot enn andre.

For ja. Jeg jobber med å være frisk hver eneste dag. Det tok meg ti år å lære å takle diagnosen. Det tok meg en innvilget uføretrygd for å ha overskudd nok til å klare å jobbe med det jeg måtte jobbe med; jeg måtte innøve nye, gode mestringsstrategier. Jeg måtte lære meg selv å kjenne, når ingenting hang på greip og alt bare var kaos. Det tok meg mange oppturer og medfølgende møter med veggen for å innse at jeg ikke bare kunne tråkke på gassen fordi jeg ville, men at jeg var pent nødt til å bremse – selv om hele meg strittet i mot. Samtidig måtte hjernen lære å reagere annerledes enn den gjorde på autopilot. Autopiloten var rimelig destruktiv og dramatisk. Det måtte endres, og det måtte læres. Det tok tid.

Nå bremser jeg. Jeg tar hensyn. Jeg gjør det jeg vet jeg må, selv om hjernen forteller meg at den vil noe annet. Jeg trosser meg selv, jeg ignorerer meg selv, jeg pusher meg selv, jeg lytter til meg selv, jeg gir meg selv slack. Hva som trengs varierer, og nå vet jeg hva som trengs, når det trengs – og er også i stand til å høre på det og gjøre noe med det, selv om jeg kanskje ikke vil. På mange måter kan man vel si at jeg har blitt min egen coach. Min egen manager. En som overstyrer. En som tar styringa når det jeg «selv» gjør egentlig ikke fungerer.

Jeg er fremdeles ikke helt i mål. Jeg har endret mye, jeg har fått kontroll på en hel masse følelser, mestringsstrategier og reaksjoner, men det er fremdeles visse situasjoner som gir meg følelser jeg ikke er så god på å takle. Etter årevis med ganske heavy psykiatri som har involvert politi, ambulanse, tvangsinnleggelser, reimer, tvangsmedisinering – ja, you name it, så er det noen følelser som trigger meg veldig fremdeles. Det jeg nå sliter mest med å ha kontroll på, er følelsene som dukker opp når jeg ikke føler meg hørt, respektert eller likeverdig. Når noen bruker hersketeknikker som sarkasme, himling med øynene, nedlatenhet. Eller når jeg føler noen bare avskriver det jeg skal si – før jeg engang rekker å si det. At jeg ikke får forklart. At jeg ikke får fortelle min side, og at min side avskrives som fakta og realitet før noen egentlig lytter. Jeg tar veldig mye veldig fort personlig, selv om det kanskje ikke er ment sånn. Følelsene jeg får av å føle meg teit, av å føle at andre mener jeg er teit, av å føle meg som den som alltid er skyld i det som skjer – de er jeg virkelig ikke så god på å takle.

Jeg har ikke alltid rett. Min oppfatning er ikke alltid nærmest sannheten. Men, jeg mener alle fortjener å bli hørt. Alle har en oppfatning som er verdt å lytte til. Alle følelser og meninger bør få leve, lissom. Uten at man skal føle seg sett ned på, oversett eller dum. At noen mennesker velger å bruke hersketeknikker kan jeg ikke endre. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan jobbe med, er hvordan jeg takler disse følelsene som dukker opp når jeg møter det. Så nå må jeg jobbe med det, da. Jeg må lære meg å takle det bedre, så ikke hodet og kroppen går direkt i rød alarmknapp-mode – som nå. Og det er kanskje ikke så rart dette fremdeles stikker så dypt, for når man har vært den umulige pasienten, den som aldri eide sannheten, har man ikke alltid følt seg som et likeverdig menneske. Det var til og med perioder hvor jeg ikke følte meg som et menneske overhodet. Når du blir fratatt alle valg, all verdighet, all vilje – da er man ikke lenger veldig menneskelig. Det er vondt å føle, for om du ikke er menneskelig – hva er du da?


Nå ble dette litt mer dystert enn jeg hadde tenkt, og jeg husker egentlig ikke hvorfor jeg begynte å skrive dette blogginnlegget heller. Det får så være. For å komme med en slags konklusjon; jeg tror det er greit at vi alle blir flinkere til å tenke over hvordan vi ordlegger oss og oppfører oss mot hverandre i diskusjoner og situasjoner, og at vi klarer forholde oss respektfulle mot hverandre selv om ting kanskje blir opphetet. Alle har sin oppfatning og sin virkelighet, og alle bør bli hørt – uavhengig av om man mener det er så langt fra ens egen sannhet og virkelighet som man kommer.
Og så må jeg virkelig lære meg å takle de følelsene jeg får når jeg møter disse triggerne bedre. Jeg må endre reaksjonene mine. Endre hvordan både hode og kropp automatisk reagerer. Hvordan jeg skal endre det aner jeg ikke, men jeg finner vel ut av det til slutt – slik jeg har gjort med så mye annet.

Nude, but not naked

Family

Et lite utvalg bilder fra lørdag, da vi tok turen til Reksafjæra (ei fantastisk fin sandstrand her på Hitra!) for å ta litt bilder. Fine barna mine, altså! Jeg er heldig som har tre så fine, fantastiske, gærne kids. Haha! Favorittmenneskene. Og favorittmotivene.