Veske fra Kate Spade New York, 3199,-

Kjole fra Samsøe Samsøe, 1199,-

Sko fra Converse, 699,-

(Annonselenker)

Ah, dette antrekket hadde jo vært såååå fint til det pastellrosa håret mitt! Det kan dessuten se ut til at jeg er ganske så klar for vår, eller..? Anyways, alltid gøy med litt nett(vindus)shopping! Nå skal jeg sminke trynet litt og komme meg ut i ganske så frisk vinterluft. Les: jævla fuckings kald Trøndelag-vinter. Hugs!

Jeg har tenkt mye på denne diskusjonen som har oppstått rundt Vixen Blog Awards. Jeg har lest både kronikken til Ulrikke Falch og kommentaren til Sophie Elise (om dette med forbilder, fiksing av utseende og etc, for den som ikke har lest), og har i grunn kranglet enormt mye med meg selv i etterkant av det. Jeg er på mange måter enige med begge to. For det første, så syns jeg det er ekstremt dumt at det har blitt sånn at vi jenter fikser på utseende vårt. At det har blitt normalt. At vi får så store komplekser for hvordan vi ser ut, at vi velger å forandre oss. Jeg klager seriøst nesten daglig over de tre linjene i panna mi som bare blir tydeligere og tydeligere med årene (for hver dag, viker det som for meg!), og selv om Vegard (som den beste kjæresten han er) daglig forteller meg at jeg er verdens vakreste, at jeg er ekstremt pen og fin og flott, så klarer jeg ikke la være å hate linjene i panna mi på daglig basis. Folkens. Jeg fyller tjueni år i år. Jeg nærmer meg tredve. Jeg sover med sminken på og tar absolutt ikke vare på huden min og drikker alt for lite vann, så … ja. Kanskje finnes det andre løsninger enn botox for å få disse kritiske linjene til å bli mindre fremtredende. Og if not; so fucking what? Jeg er snart tredve og har rynka mye på panna de siste årene, si.

Samtidig syns jeg der er bullshit å si at «du er så mye finere som du er» og legge all skyld og alt ansvar for unge jenters selvtillit og selvbilde over på enkeltpersoner. Jeg syns det blir for dumt å peke på Sophie Elise og rope ut at hun er et dårlig forbilde. At hun har skyld i alle unge jenters problemer med eget selvbilde, liksom. Det er strengt tatt ikke realiteten. «Verden er ikke rosa og den er ikke sort hvitt heller», skriver Sophie Elise. Det er jeg enig i. Unge jenter kommer alltid til å være usikre på seg selv. Sophie Elise startet ikke det. Hun er ikke roten til alt. Hun er heller et resultat av det. Et resultat av dagens samfunn, og hvorfor skal vi kaste stein på henne, og samtidig synes synd på alle andre unge jenter som blir påvirket? Greit nok, hun er et forbilde. Hun er synlig. Hun har påvirkningskraft. Men bør vi ikke huske at hun kun var seksten år da hun ble norsk kjendis for fullt? Bør vi ikke lese boken hennes, Forbilde, og skjønne henne – i stedet for å skylde på og hate?

Det er ikke enkeltpersoner vi må forandre. Det er ikke enkeltpersoner vi må hate, skylde på eller fordømme. Det er ikke fair. Vi må heller … tjæ. Jeg vet ikke. Jeg har ikke løsningen. Det er vanskelig. Vel, her er i alle fall meg og linjene i panna mi. Jeg hater dem enda, jeg er sikker på at jeg hadde vært mye finere uten, men jeg skal prøve å la være å falle for fristelsen. Prøve å ikke falle for fristelsen for en quick fix, så får jeg heller kjøpe meg en god fuktighetskrem og bli flinkere til å fjerne sminke før natta, pluss drikke mye mer vann enn jeg gjør. Men … er det i grunn noen stor forskjell? Spiller det i grunn noen rolle hvilken metode jeg bruker for å bli kvitt/dempe det jeg ikke liker med meg selv? Er det greit så lenge det ikke er en sprøyte? Er det sånn at jeg blir mye finere om jeg klarer å fjerne linjene ved hjelp av en krem enn av botox? Er det da innafor å si «åh, så fint det ble!», fordi det er mer sosialt akseptert? Fordi det er mer naturlig? Bare en tanke.

Jeg gikk for det, jeg. Håret ble rosa! Jeg liker det supergodt, og er  glad for at jeg til slutt tok mot til meg og heiv rosafarge i det blonde håret mitt. Jeg hadde gått ute i vind i et kvarter før disse bildene, så det er derfor det ser litt ekstra krusete ut. Ah, gøy med forandringer som ikke ender opp i katastrofe! Hva syns du? 

Da jeg våknet i dag og sjekket klokka på mobilen, så jeg at jeg hadde fått en interessant mail som jeg valgte å åpne med en gang, selv om jeg var i halvsøvne og ville sove mer. Da jeg leste mailen derimot – da bråvåkna jeg, og måtte dessuten vekke Vegard for å vise ham mailen og! Det var en skikkelig god-nyhet der. Jeg har følt meg skikkelig glad i hele dag på grunn av det, og nå kan jeg nesten ikke vente til … vel, til jeg får vite mer om det! Og til jeg tør å fortelle mer om det, ikke minst. Om det blir noe av da! Om det går som jeg håper. Nå krysser jeg bare fingrene skikkelig hardt for at alt skal ordne seg, at jeg faktisk får dette i havn! Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å få det til.

I dag var jeg dessuten hos frisøren og stussa håret litt, så nå ser det mye sunnere ut etter bleikinga mi, haha. Også tok jeg litt bleiking i etterveksten, så nå er det enda blondere! Så nå er spørsmålet … skal jeg gå for å være blondie, eller skal jeg farge det pastellrosa? Jeg har alltid hatt lyst på pastellrosa hår, og nå har jeg jo sjansen. Hva syns dere? I need help!

Jeg har alltid hatet klisjeer. Jeg har alltid hatet dumme motivasjons-sitater som får livet til å høres lett ut; som om det alltid er et valg å ha det bra. Noen mener visst det, at å ha det bra alltid er noe man kan velge. At med en god innstilling, så er det umulig å ikke ha det bra. Ikke lykkes. Lykke er et valg, visst. Hjertelig takk da, fra alle oss som ikke slet med nok dårlig selvfølelse og skyldfølelse fra før … Når det er sagt; akkurat denne var litt fin. Kanskje fordi den er rosa, kanskje fordi den var kort og konsis, kanskje fordi den var lite pompøs. Jeg hadde litt lyst til å legge på en parentes bak den, og skrive «And sometimes you can not.» Haha! Jeg lot den stå som den er, fordi jeg tror det i blant er viktig å si til seg selv at man duger, at man kan klare. Så lenge man husker at det ikke er nødvendig å klare alt, hele tiden, og at det heller ikke er mulig.

Jeg ønsker meg et selfie-rom. Haha, hvor teit er ikke det? Men jeg mener det dønn seriøst. Jeg skulle ønske leiligheten vår var mer selfie-vennlig. Misforstå meg ikke, jeg liker leiligheten vår, den er superkoselig og ligger sjukt sentralt, men den er jo ganske liten, og dermed står det ting overalt. Da er det ikke mye plass til å ta bilder av seg selv. Oh, the struggles, dere …

Nå skal jeg kure håret litt igjen, så håper jeg at jeg kan kjøre på med en ny bleiking snart. Jeg har så lyst til å bli ordentlig blondt, akkurat sånn jeg vil ha det, med en eneste gang! Jeg er så utålmodig. Meeeen, jeg har ikke spesielt lyst til å få helt ødelagt og slitt hår heller. Så da får jeg vel bare belage meg på å se litt snål ut på håret en stund. Bleh … Og okei, det slo meg nettopp at dette må være det mest overfladiske blogginnlegget jeg har skrevet på en god stund. Bear with me! Hugs.

Før-bilde finner du her!

For en stund siden begynte jeg med prosjekt bli blond – igjen. Jeg har jo ikke samme hårfarge i så veldig lang tid av gangen, og nå var det altså på tide å bli blond igjen. Da jeg startet prosessen, som jeg vel gjorde i i begynnelsen av november, var jeg nesten helt svart i håret. (Se for eksempel disse bildene fra slutten av oktober.) Så gikk jeg gradvis over til en brun-oransje ombre uten å bleke håret særlig hardt. I går gikk jeg på med den første runden med ordentlig bleking – og her er resultatet. Jeg er ikke så verst fornøyd, jeg! Altså, å bli blond er jo en prosess de aller fleste anbefaler å gjøre hos frisøren, fordi sjansen er stor for at man ender opp gul eller oransje. Som dere kan se på bildene, så er ikke hårfargen helt jevn, og noen partier er litt varmere enn de andre, men det kunne helt klart blitt mye verre! Nå skal håret få pause en ukes tid, så skal jeg kure det godt før jeg kjører på med en ny runde bleiking. Jeg vil jo bli ganske så platina! Eventuelt pastellrosa … (?) Hva tycks? Hugs.

Et par bilder fra Snapchat og. Følg meg på @kaizerdrea. Jeg ønsker meg forresten mer bloggvennlig leilighet … I need a selfie room! Haha!

Jeg la ikke merke til at jeg var tom for medisinen min før jeg skulle legge meg, og da var det for seint å finne et åpent apotek, så nå sitter jeg i sofaen, klokka er elleve minutter over sju og jeg har fremdeles ikke sovet. Trenger visst den derre medisinen for å få sove for tiden. Teller ned nå, til apoteket åpner, så jeg kan få litt søvn. Som jeg hater å ikke sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Jeg er jo trøtt, og jeg vil jo sove, men jeg finner liksom ikke roen, øynene klarer ikke å holde seg igjen, kroppen klarer ikke ligge stille. Dermed, i mens; gamle bilder redigeres i photoshop. Jeg har forresten blitt blond, selv om bildet over er fra en tid tilbake, og kun er en parykk. Skal prøve å få tatt litt bilder av håret når det har blitt lyst ute. Gud, så upraktisk det er å være våken på feil side av døgnet.