Jeg elsker fregner, så i dag har jeg juksa litt. Kunne nok brukt litt bedre tid på å sminke brynene mine, ser jeg, men ohwell. Who the fuck cares! I dag ringte forresten NRK Trøndelag, så i morgen klokken typ 08.30 blir jeg å høre på radio for den som skulle være interessert i å høre meg prate litt om saken som ble posta om meg (og det å være helgemamma) nå i helga. Hva kan jeg si, jeg er PR-kåt til tusen. Og kanskje får jeg sneket inn litt prat om bokprosjektet og, om jeg er heldig. Det hadde ikke vært helt feil. Apropos – back to work! Hugs.

Låten Exit Music (For a Film) er en så fantastisk fin låt at jeg bare er nødt til å dele den med dere! (Trykk enten på bildet eller lenken for å åpne den i Spotify.) Radiohead er jo et fantastisk band med mange gode hits, men denne låten er nok ikke den mest kjente. However, den er en av mine favoritter! Hør og nyt. Og om du har en låt du syns er megafin og trist, så post gjerne link i kommentarfeltet!
skal jeg ta en ny tur på blades – jeg har virkelig fått dilla igjen. Kanskje jeg blir sprek igjen nå? Det er jammen på tide…

Av og til, som i et lite sekund i går, tør jeg å drømme. Jeg kjenner en liten, men betydelig, følelse av håp til at det jeg driver med faktisk kan bli noe bra. Det gjelder selvfølgelig bokmanuset mitt denne gangen også, som jeg har jobbet mye med i hele påskeuka. Jeg har omstrukturert, lagt til, fjernet, forandret, og til og med fått helt fremmede skrive/lese-interesserte (via en skrivegruppe på Facebook) til å testlese og komme med tilbakemeldinger! Utrolig skummelt, men samtidig utrolig veldig givende. Jeg har fått gode, lange tilbakemeldinger med både ros og råd. Konstruktiv kritikk som jeg virkelig er så glad i. (Det hørtes sarkastisk ut, men er absolutt ikke det. Jeg mener det.) Jeg hadde nok aldri orket å jobbe med det om jeg ikke hadde et lite håp om at det en dag faktisk kan publiseres. At det en dag faktisk er en bok, og jeg kan kalle meg «forfatter».

Men ofte tør jeg ikke drømme. Tør ikke håpe på at det kan bli noe. Det setter alt som jeg tidligere har begynt på, men som aldri ble til noe, en stopper for. Alle slagene, alle skuffelsene, alle nederlagene. Jeg tror jeg er litt redd for at det neste slaget kan være så tungt å takle at jeg ikke makter det. At jeg bare faller tilbake til å være ingen, uten fremtidsutsikter, mening eller kvaliteter, og at jeg mister håpet totalt. Det der med håp er ganske skummelt. For uten et lite håp om å noen gang bli det man ønsker å være, hva er vel vitsen med å fortsette?

Anyways. Jeg er fremdeles på Frøya, hjemme hos mamma (som har kommet hjem fra påskeferie), og her skal jeg bli noen dager. Jeg skal trene, slappe av, skrive. Og tørre å drømme litt i noen få minutter i blant. Så får vi se, da. Hva det blir til.

I dag ble saken om meg og det å være helgemamma publisert på nrk.no. (Direktelink her!) Jeg syns saken ble kjempefin (all kreds til journalist og fotograf Karoline Ravndal Lorentzen), og jeg har fått SÅ mange meldinger og kommentarer i etterkant. Både fra helgepappaer, helgemammaer og andre som gir ros og støtte. Takk, alle sammen! Det betyr veldig mye å få så mange fine ord.

God morgen! Eller, god dag passer bedre nå, for vi har jo tross alt vært våkne siden før sju. Her kommer noen bilder av meg og verdens beste jente! Vi koser oss på Frøya (selv om vi er alene hjemme her), og i dag står både besøk og basseng på planen. Kos! Hugs.

Her er litt bilder tatt av mac-skjermen fra TV2s sending fra poker-NM. Jeg havnet på tv-bord i ladies, og ble jo som tidligere nevnt overlykkelig over det. Endelig skulle jeg få spille på tv-bord og vise frem at jeg faktisk har blitt mye flinkere i løpet av det siste året! Endelig skulle jeg få litt tv-tid, pr-kåt som jeg er… Haha! Men, så fikk jeg denne hånda i den aller første hånda på tv-bordet, da… Og som dere ser, så gikk ikke det særlig godt. I neste hånd gikk jeg helt tom for chips, og dermed ble det bare to hender på meg på skjermen. Tragiske greier, altså! Ordentlig kjipt… Alle NM-øvelsene gikk virkelig dårlig for min del i år, men lysten til å spille poker har absolutt ikke blitt noe mindre av den grunn. Jeg elsker spillet, og skulle ønske jeg hadde mulighet til å spille mer enn jeg har. Skulle ønske jeg hadde mulighet til å dra på fler utenlandsturer og spille litt større turneringer. Jeg vet jeg kan gjøre det bra! Grrrr. Vel. Det dukker vel opp nye sjanser etterhvert. Og om du har TV2 Sumo-abonnement, kan du se de to hendene mine ved å trykke her. Jeg er på fra ca. 6:07:00 ut i sendingen.

Jeg prøver å smile. Jeg prøver å ikke tenke. Prøver å ikke miste meg selv der hvor jeg har mistet meg selv så altfor mange ganger før. Men det er jammen ikke lett. Jeg venter kanskje på at det skal snu. At tankene skal bli friskere, at følelsene ikke skal kjempe så hardt mot fornuften, at det skal bli mer harmoni. Jeg bare venter, og imens poster jeg fler meningsløse, tilgjorte, pyntede selfies. Det er et penere syn enn hvordan jeg føler meg, og i blant er det greit å pynte litt på sannheten. God natt.

Jeg reagerer ofte med rimelig sterke følelser på ting, selv om jeg tenker at jeg ikke burde føle som jeg gjør. Som for eksempel å ryke i main event i Dublin. Det er ikke bare det at jeg tenker at det er kjipt, og blir litt trist og lei, men jeg begynner å grine, og tenker at livet ikke er verdt å leve. Og det er jo egentlig ganske overdrevne følelser – for det å ikke cashe i main event i poker-NM er virkelig ikke verdens undergang. Følelsene mine kan svinge mye i løpet av en dag. I det ene sekundet har jeg det fantastisk, i det neste… Vel. Er jeg helt ute.

Emosjonelt ustabil kan vi vel også kalle det. For tiden er det ikke bipolardiagnosen jeg sliter mest med. Den har jeg egentlig ikke merket så mye til i det siste. Det er denne følelsesmessige ustabiliteten som skaper kaos for meg nå. Og en slik uke i Dublin er ikke helt optimal for akkurat det. Men hei, nå er jeg hjemme i sofaen på Byåsen igjen, jeg er trygg og i nogenlunde fin form, så det kunne jo gått veldig mye verre. Nå skal jeg bare bruke de neste dagene på å spare opp litt energi til påskefeiring med Vilja-gullet, så håper jeg at jeg klarer å gi Vilja en fin tid sammen med meg.

Nå sitter jeg på flyplassen i København og venter på at flyet til Oslo skal gå, før jeg skal fly fra Oslo til Trondheim. Jeg skulle egentlig ikke reise hjem før mandag, men så mange dager med lite søvn, lite mat, mye folk og mye poker sliter virkelig på, og jeg kjente i gårkveld at jeg hadde fått nok. Så nå er det ingenting jeg heller vil enn å legge meg i min egen seng og bare slappe totalt av frem til tirsdag. Da skal jeg ta med meg Vilja til Frøya på påsketur.

Men, sånn totalt sett så har jo turen gått helt greit. Pokeren har ikke gått særlig bra (bortsett fra en tiendeplass i en 350 euro-turnering), og det har til tider vært ganske kjipt, men jeg har unngått drama og klart meg greit. Det skal feires med Netflix og godis når jeg kommer hjem ikveld ass! Hugs.