Jeg la ikke merke til at jeg var tom for medisinen min før jeg skulle legge meg, og da var det for seint å finne et åpent apotek, så nå sitter jeg i sofaen, klokka er elleve minutter over sju og jeg har fremdeles ikke sovet. Trenger visst den derre medisinen for å få sove for tiden. Teller ned nå, til apoteket åpner, så jeg kan få litt søvn. Som jeg hater å ikke sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Jeg er jo trøtt, og jeg vil jo sove, men jeg finner liksom ikke roen, øynene klarer ikke å holde seg igjen, kroppen klarer ikke ligge stille. Dermed, i mens; gamle bilder redigeres i photoshop. Jeg har forresten blitt blond, selv om bildet over er fra en tid tilbake, og kun er en parykk. Skal prøve å få tatt litt bilder av håret når det har blitt lyst ute. Gud, så upraktisk det er å være våken på feil side av døgnet.

Jeg begynte å tenke da jeg så dette innlegget av Sophie Elise. (Et kjempefint innlegg jeg anbefaler å lese, forresten!) På pappa. Ikke bare savner jeg de gode stundene vi hadde sammen. Ikke bare savner jeg latteren og humoren hans, engasjementet og kjærligheten, men jeg savner også de øyeblikkene og opplevelsene vi aldri rakk å få. Hvordan hadde en samtale mellom oss vært i dag, tro? Etter alle disse tunge årene som har vært siden jeg var fjorten. Hva hadde vi sagt til hverandre? Hva hadde han sagt til meg? Hvor god hadde en pappa-klem vært?

Fjortis. Jeg var fjortis da han døde. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for noen småting fra den tiden. Da klaget jeg mest over snuslepppa hans, maste på ham daglig om å slutte. Jeg ble flau da han kjøpte skatesko som han brukte på fotballtreningene til meg og bror, fordi han trodde det var joggesko. En pappa/trener med skatesko; jeg ristet på hodet, himlet med øynene, ble flau. Eller den gangen da internett var ganske så nytt i hjemmet vårt, og han mottok sin første spam-mail, som han virkelig trodde på. Han trodde han var den heldige utvalgte som hadde muligheten til å vinne mange millioner doller. Jeg lo av ham, terget ham litt, og syntes han var ganske så dum som gikk på alt han så på internett.

Jeg var fjortis. Nå er jeg voksen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få nye minner med ham. Nye, intelligente samtaler med litt mer dybde enn hva som er mulig med en fjortis. Gode råd, god støtte og masse kjærlighet. Samtalene våre hadde nok verken handlet om snus eller skatesko i dag, ei heller dumme lureri-mailer. Jeg hadde ikke lenger blitt flau av ting fjorten år gamle jenter vanligvis syns er pinlig. Når noen dør, så handler ikke savn kun om alle øyeblikkene man aldri får igjen. Kanskje handler det mer om alle de samtalene og øyeblikkene man aldri får sjansen til å oppleve.

Heldigvis vet jeg at han visste at jeg elsket ham veldig høyt. At han var verdens beste pappa. At hverken snusleppa, skateskoene eller naiviteten hans var viktige. Det betydde ingenting. Det var ubetydelige småting kun en fjortis kan gjøre større enn de er. Det vet jeg han visste. Allikevel har jeg så lyst til å si det til ham, at jeg bare var dum, at jeg ikke mente å være så … så … streng med ham. Åh, som jeg savner alle de øyeblikkene jeg vet vi kunne hatt, men som vi aldri rakk å få. ♥

Her sitter jeg altså nå og blogger litt, på Patricks i Kristiansand. Vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 13, og flyet går ikke før 18, så da har vi litt tid å slå ihjel. Det regner non stop her på sørlandet (skulle nesten tro vi var i Bergen), så det frister ikke akkurat å gå rundt i gatene å være turist heller. Men ja, i går ble det altså ny tattis på baksiden av låret, og her kommer noen bilder fra det!

Ganske sliten etter maaaange timer i stolen. Jeg har høy smerteterskel altså, men de siste tjue minuttene var ganske vonde, haha! Tatoveringen er gjort av Ivan Kaska Tattoo i Kristiansand sentrum. Jeg er kjempefornøyd! 

Det er så gøy med nytt blekk, altså! Herregud, jeg har lyst på enda mer. Skal ikke se bort i fra at jeg tar turen tilbake hit i sommer for en ny tattis, og også få oppleve Kristiansand i finvær, og ikke trist regn som nå. Ivan (tatovøren) og kona hans, Nia, var utrolig hyggelige mennesker i tillegg, så det hadde vært utrolig gøy å møtt dem igjen! ♥

Nå skal jeg skrive litt på boken min, siden vi uansett har ganske så god tid enda, og så krysser jeg fingrene for at vi ikke mister noen fly i dag. Det gjorde vi nemlig på vei nedover. Flyet fra Trondheim til Oslo var tjue minutter forsinka, og dermed ble vi noen få minutter for sein til flyet til Kristiansand. Bummer! Vel, so long! Hugs.

På tirsdag har jeg altså en tattis-time (wiiiii, endelig!), og her er litt inspo. Litt hva jeg liker. Akkurat hva det blir denne gangen har vi ikke bestemt helt enda, men jeg er sikker på at tatovøren og jeg finner frem til noe som kommer til å bli superfint! Jeg gleder meg skikkelig! Åh, jeg syns det er så mye fint! Kunne liksom tenkt meg alt på en gang, haha! Om jeg regner alle tatoveringene jeg har enkeltvis, blir dette nummer tretten. Og jeg kan love at det ikke blir min siste … Hugs!

Vilja-helg! Denne skapningen altså, hun er bare  morsom! Dere som har fulgt bloggen i mange år har jo så og si sett Vilja vokse opp, og jeg tror de fleste kan være enige med meg i at Vilja alltid har hatt stor humor. Hun skjønte tidlig ironi og sarkasme, og det har ikke dabbet av de siste årene, for å si det sånn … Haha! Hun er ei stjerne, rett og slett. Det er ikke mange som får meg til å le som hun gjør, som for eksempel i dag, da hun holdt show på gata midt i sentrum og danset krabbedansen. For en entertainer! Nå skal jeg slappe av litt på sofaen med Vegard før jeg skal lade kreftene for en dag i pirbadet i morgen. Denne stjerna er ikke så glad i å sove lenge på morgenen, det er i alle fall sikkert … Hugs!

Fredag. Viljahelg. Lørdag. Pirbadet. Søndag. Vilja hjem til pappaen igjen. Mandag. Fly til Kristiansand. Tirsdag. Ny tatovering. Onsdag. Hjem til Trondheim igjen. Jeg tror de kommende dagene skal bli ganske så fine, jeg.

Og … skal jeg tørre å fikse håret mer før Kristiansand-tur? Æææh. Redd for å gjøre det stygt, men samtidig kan jeg nesten ikke vente med å bli blondere. Jeg tror jo planen jeg har er ganske så god, men enn om det blir krise? Iiik. Dagens store i-landsproblem. Vel. Vi får se. Tror i alle fall jeg venter til etter pirbadet. Klor og hår er en dårlig kombo!

Hva om det bare er sånn at noen mennesker ikke liker å leve, uansett om de har gode ting i livet eller ei? Hva om noen mennesker rett og slett bare ikke ser vitsen, selv om dagen er bra? Hva om noen har depressive tanker selv uten å være deprimert? Et depressivt syn på livet og verden, uavhengig av sinnstilstand? Hvordan kurerer man det, når det ikke lenger er noe å kurere? Når det ikke lenger er snakk om å være syk eller frisk?

Tiden bare går. Er usikker på om jeg helst vil trykke på pause eller fast forward.

Jeg liker gult så godt, jeg! Her er dagens meg, pluss en genser jeg kjøpte på H&M. Enda mer gult! Digg med litt farger. Haha, gud, jeg kvier meg egentlig veldig for å poste det øverste bildet, for genseren ligger sånn at jeg syns jeg ser dritfeit ut, og dessuten har jeg rynker i panna. Men så tenker jeg … hva faen, Drea? Skjerp deg. Du er tjueåtte år, du er ikke lenger seksten og sykelig opptatt av å være penest, tynnest, flinkest. Men sannheten er jo at jeg til tider er akkurat det. Man skulle tro det hadde skjedd mer på ti-tolv år, at jeg ikke lenger kjemper de samme kampene mot mine egne tanker og følelser, men jeg tror nesten det er uunngåelig for meg å ikke føle meg som en dritt, både utenpå og inni, om dagene er litt tunge. Vel, her er bildene uansett, så fokuserer jeg heller på at gult er fint og at håret absolutt ikke ble så verst.

Dagens meg …

… og en ny, gul genser fra H&M som ble med hjem. 

Se, kameraet blir med overalt plutselig, både på shopping og på lunsj på Almas med Vegard i dag! Haha, jeg har allerede brukt det nye kameraet mer enn jeg har brukt speilrefleksen på evig lenge. Jeg kan derfor ærlig si at jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen om å bytte til et mindre kamera, selv om jeg knoter fælt med det enda. Jeg har hatt Canon siden 2008-isj, så det tar litt tid å venne seg til et annet merke. Jeg har aldri hatt Olympus før, og speilrefleksen kunne jeg ut og inn. Der gikk alt på auto, jeg trengte aldri å se hva jeg dreiv med, jeg visste alltid hva som skulle til for å få bildet akkurat slik jeg ville. Vel, det kommer seg vel med Olympusen (Olym-pusen? Høhø) etterhvert også!

Verdens kjekkeste! 

Og om du er litt observant, la du kanskje merke til at håret mitt har forandret seg! Jeg er i gang med en lysningsprosess, noe som gjør at det nå er ganske så oransj. Men jeg liker det faktisk som det er nå og, så jeg stresser ikke med det. Jeg har kjøpt inn alt som trengs for å lysne det ganske så kraftig, men jeg tenker jeg skal dempe de varme tonene litt før jeg fortsetter. Jeg vil jo bli ganske blond. Eller pastellrosa. Vi får se, haha! Hugs!

Her er noen bilder fra en hyggelig spillkveld med søss, Jannicke og Anders. Cards against humanity er altså så gøy, selv om jeg tapte. Kanskje ikke så rart at jeg gjorde det denne gangen, jeg måtte forklare poenget bak valg av kort omtrent hver gang før de andre skjønte hva det var jeg mente var så morsomt. Haha, huff. Jaja, jeg syns jeg var morsom i det minste! Jeg tror jeg var litt plagsom med det nye kameraet mitt og … «Hei, jeg må bare ta litt bilder til bloggen», haha! Så sånn blir det altså fremover. Plagsomme blogge-Drea. Nå skal jeg dessuten hente det nye objektivet jeg har bestilt, for det ligger på posten nå!