Haha, her er altså dekselet mitt. Pikachuuuu! Jeg elsker det, haha. Man skulle kanskje tro at det var litt upraktisk å ha et så stort deksel, men tvert imot! For det første så er den lettere å finne i veska, og for det andre så knuses den ikke lett. Kjøpt på Wish for typ tjue kroner.
Jammen ble det ikke en liten tur ut på byen i går også, så nå er jeg pittelitt sliten – all over again. Skal allikevel prøve å få gjort litt fornuftige ting i dag, som å skrive. Og rydde. Jeg rydde… Æsj. Hugs.

Fineste Eva! Følg meg på @kaizerdrea på snæpp, btw!

Noen mobilbilder fra i går. Jeg tok en tur ut med ei Eva, ei superfin venninne, så i dag er det kun sofatjeneste som står på planen. Gud, man blir sliten av alkohol, ass! Glad jeg ikke drikker sånn kjempeofte… Koselig var det i alle fall, så da er det jo verdt det! Må forresten tipse om Eva Weel Skram sin coverversjon av Admiral Ps «Snakke Litt» fra tv-programmet Hver gang vi møtes (som jeg forøvrig aldri har sett på). Jada, jada, det er sikkert kjempelenge siden, men jeg har fått dilla på den nå, jeg. Syns den er råbra! Ellers kan jeg også informere om at jeg har gått amok på Wish (du vet, den derre shoppingappen) og handlet mange dritbillige deksler til telefonen min. Fikk det første i posten i dag, og om du legger meg til på snap (@kaizerdrea) så får du se hvordan det er! (Og hvis du ikke legger meg til, skal jeg nok få posta noen bilder av det her på bloggen imorra anyways.)


Mobilbilder som søstersen tok. Moralsk støtte er man nødt til å ha med! 

Det som er så fint med radio er at man slipper å pynte seg… Hahah. Joggedress ftw! Men ja, jeg var altså på radio i dag, og om du vil høre, kan du bare følge denne linken. Temaet var helgemamma-saken som ble postet på søndag. Jeg er egentlig ikke så god på å snakke på direkte radio. Å skrive er mye mer min greie. Men, det gikk da vel tålelig greit allikevel! Hva syns du?

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Jeg elsker fregner, så i dag har jeg juksa litt. Kunne nok brukt litt bedre tid på å sminke brynene mine, ser jeg, men ohwell. Who the fuck cares! I dag ringte forresten NRK Trøndelag, så i morgen klokken typ 08.30 blir jeg å høre på radio for den som skulle være interessert i å høre meg prate litt om saken som ble posta om meg (og det å være helgemamma) nå i helga. Hva kan jeg si, jeg er PR-kåt til tusen. Og kanskje får jeg sneket inn litt prat om bokprosjektet og, om jeg er heldig. Det hadde ikke vært helt feil. Apropos – back to work! Hugs.

Låten Exit Music (For a Film) er en så fantastisk fin låt at jeg bare er nødt til å dele den med dere! (Trykk enten på bildet eller lenken for å åpne den i Spotify.) Radiohead er jo et fantastisk band med mange gode hits, men denne låten er nok ikke den mest kjente. However, den er en av mine favoritter! Hør og nyt. Og om du har en låt du syns er megafin og trist, så post gjerne link i kommentarfeltet!
skal jeg ta en ny tur på blades – jeg har virkelig fått dilla igjen. Kanskje jeg blir sprek igjen nå? Det er jammen på tide…

Av og til, som i et lite sekund i går, tør jeg å drømme. Jeg kjenner en liten, men betydelig, følelse av håp til at det jeg driver med faktisk kan bli noe bra. Det gjelder selvfølgelig bokmanuset mitt denne gangen også, som jeg har jobbet mye med i hele påskeuka. Jeg har omstrukturert, lagt til, fjernet, forandret, og til og med fått helt fremmede skrive/lese-interesserte (via en skrivegruppe på Facebook) til å testlese og komme med tilbakemeldinger! Utrolig skummelt, men samtidig utrolig veldig givende. Jeg har fått gode, lange tilbakemeldinger med både ros og råd. Konstruktiv kritikk som jeg virkelig er så glad i. (Det hørtes sarkastisk ut, men er absolutt ikke det. Jeg mener det.) Jeg hadde nok aldri orket å jobbe med det om jeg ikke hadde et lite håp om at det en dag faktisk kan publiseres. At det en dag faktisk er en bok, og jeg kan kalle meg «forfatter».

Men ofte tør jeg ikke drømme. Tør ikke håpe på at det kan bli noe. Det setter alt som jeg tidligere har begynt på, men som aldri ble til noe, en stopper for. Alle slagene, alle skuffelsene, alle nederlagene. Jeg tror jeg er litt redd for at det neste slaget kan være så tungt å takle at jeg ikke makter det. At jeg bare faller tilbake til å være ingen, uten fremtidsutsikter, mening eller kvaliteter, og at jeg mister håpet totalt. Det der med håp er ganske skummelt. For uten et lite håp om å noen gang bli det man ønsker å være, hva er vel vitsen med å fortsette?

Anyways. Jeg er fremdeles på Frøya, hjemme hos mamma (som har kommet hjem fra påskeferie), og her skal jeg bli noen dager. Jeg skal trene, slappe av, skrive. Og tørre å drømme litt i noen få minutter i blant. Så får vi se, da. Hva det blir til.

I dag ble saken om meg og det å være helgemamma publisert på nrk.no. (Direktelink her!) Jeg syns saken ble kjempefin (all kreds til journalist og fotograf Karoline Ravndal Lorentzen), og jeg har fått SÅ mange meldinger og kommentarer i etterkant. Både fra helgepappaer, helgemammaer og andre som gir ros og støtte. Takk, alle sammen! Det betyr veldig mye å få så mange fine ord.

God morgen! Eller, god dag passer bedre nå, for vi har jo tross alt vært våkne siden før sju. Her kommer noen bilder av meg og verdens beste jente! Vi koser oss på Frøya (selv om vi er alene hjemme her), og i dag står både besøk og basseng på planen. Kos! Hugs.