Hei, alle. Feberen har senket seg et par hakk (og er ikke lenger så ille, selv om den fremdeles er tilstede), men jeg bruker fremdeles store deler av dagen på å hoste opp lungene mine. Sånn føles det i alle fall. Og ellers er vel humøret så som så. Jeg bruker mye tid på poker – som fremdeles er favoritthobbyen (noe som ikke er en selvfølge, for jeg mister interessen for store hobbyer helt plutselig kan det virke som), og om mindre enn tre uker reiser jeg faktisk til NM som spilles i Dublin. Jeg har selvfølgelig ikke råd selv, men da er det fint å ha noen som tror på en som er villig til å backe en! Hurra for det. Skal forresten prøve å komme i gang med litt bedre blogging igjen og, nå når formen er på bedringens vei. Hugs.

God dag! Midt i all flyttinga, fikk jeg skikkelig influensa på søndag. Jeg blir så sjelden (fysisk, høhø) syk at jeg har helt glemt hvor smerte influensa faktisk er, men nå har jeg fått en real påminnelse. Så derfor har det vært rimelig late dager siden søndag, med favorittsafta på favorittflaska og Bloggerne på macen. Flyttinga har blitt satt på vent – selv om jeg heldigvis har fått på plass det viktigste, så jeg klarer meg greit. Satser på at influensaen gir seg snart, og så håper jeg alle dere der ute slipper unna. Hvis ikke; I feel ya og god bedring. Haha! Hugs.

Favorittsaft og Bloggerne!

Behandleren min spurte meg en gang om jeg noen gang har slettet et blogginnlegg jeg har publisert. Nei, svarte jeg. For det hadde jeg faktisk aldri gjort. Det jeg har skrevet, har jeg stått for – selv om kanskje mange har ment at det har vært for mye å dele, for åpent, for ærlig, for utleverende. Jeg har stått på mitt, og ment at det ikke har hatt noe å si. Jeg er som jeg er, jeg sliter med det jeg sliter med, og sånn er det med den saken, liksom. Vel. I går slettet jeg et innlegg få timer etter at jeg postet det. Ikke for at det var et spesielt utleverende innlegg. I alle fall ikke «verre» enn mye annet jeg har skrevet. Jeg slettet det for at jeg angret på at jeg hadde publisert det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg fremstiller meg selv. Og selv om det er ærlig, så er det ikke særlig kult å gi alle andre innsikt i det selvhatet en har mot seg selv. Hvorfor skal noen andre like meg, når jeg utleverer meg selv som en som ikke er mulig å like?

I dag har jeg brukt ganske mye tid på å tenke på noe jeg egentlig ønsker å skrive et innlegg om, men som jeg ikke helt vet om jeg ønsker å publisere. Temaet er sårt og vanskelig, og det er i aller høyeste grad utleverende. Allikevel er det så viktig! Kanskje akkurat derfor – for at det ikke er så lett å prate om. Så jeg velger å publisere i dag, så får vi se om hvor lenge det overlever før det blir slettet.

Temaet er den daglige kampen mot seg selv. Den daglige kampen mot de kroniske og konstante selvmordstankene, som ikke lenger bare er tanker jeg rømmer til når jeg er dypt deprimert og ikke ser noe som helst positivt i livet, men som over tid har gått over til å bli daglige tvangstanker. Tanker jeg ikke kan kontrollere. Tanker som er der konstant, hver eneste dag, i alle slags former. Hvordan, hvor, når. Den ekstremt slitsomme ambivalensen – skal, skal ikke? Er livet verdt å leve, eller er det ikke? Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av denne tilværelsen? Svingdørspasient. Inn på akuttpost etter en hendelse etter en fuktig kveld på byen, ut en dag eller to etterpå. Så gjentas den samme greia ikke mange ukene senere. Selvforakten og selvhatet øker for hver eneste gang, og jeg skammer meg mer enn hva er mulig å forklare. Hva tenker de om meg? Oppmerksomhetssyk? Et rop om hjelp? Barnslig? Patetisk? Har hun et alkoholproblem? Er det alkoholen sin skyld?

Nei, det er ikke alkoholen sin skyld. Alkoholen påvirker, det er klart. Men den er ikke problemet i seg selv. Alkoholen senker hemningene, og gjør det lettere å gi opp kampen. Gjør det lettere å få et slags utløp for tvangstankene som river og sliter konstant. Jeg syns ikke det er så rart, jeg. At det ender sånn, når jeg ikke vet av noen annen måte å få et øyeblikks fred på. Jeg har ikke funnet ut av det enda. Jeg tror ikke det er mulig å formidle hvor slitsomt det er å gå rundt med en konstant selvmordstrang – selv om man egentlig ikke er deprimert eller er helt sikker på at man faktisk vil dø. Det er der uansett. Og det er merkelig, vondt og utmattende. Og antagelig veldig, veldig vanskelig å forstå, både for en selv og for alle andre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg ønsker vel bare å prøve å forklare litt. Jeg er ikke dum. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg elsker ikke drama. Jeg er bare vanvittig sliten av å ikke huske sist jeg hadde en dag uten slike tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle litt hvor hard og vanskelig den kampen er. Så håper jeg at jeg snart kan lære andre måter å takle det på, enn å havne i farlige situasjoner som fører til et sykehusopphold eller et par-tre døgn på akuttpost. Det kommer ikke mye godt ut av å være svingdørspasient. Det  finnes andre måter å leve på, og det må da være mulig for meg å finne ut av det.

Jeg har vært superdårlig på å blogge i det siste, men det har vært ganske så naturlig, med tanke på at jeg har vært rimelig travel med utflytting og innflytting og vasking og alt det andre som kommer med det å flytte. Men nå begynner ting å komme litt på plass i det minste. Nok til at jeg kan vise en liten sniktitt! Kall meg gjerne miljøskada, men det første jeg tenker er jo at denne leiligheta er mye mer bloggvennlig. Hahaha! Hvor teit er ikke jeg…? Men hallo, det er sant, da. Den er lysere, romsligere, hyggeligere, og mye mer fotogen! Enda mangler det mye på veggene og sånn, men det blir, det blir! Hva syns du? Potensiale? Hugs!

Da var man hjemme på Byåsen igjen. Og i morgen blir det flytting! Æh, småstressa, men med hjelp fra snille mennesker skal det nok gå i orden. Det skal bli digg å komme på plass, og det skal bli digg å ikke stresse så mye som jeg gjør akkurat nå. Hah! Gleder meg til jeg kan vise dere litt bilder av hvor fint jeg har fått det! For jeg skal få det fint! Hugs.

At jeg er distré er jo ingen hemmelighet, og det byr til stadighet på utfordringer. I Grimstad derimot, der er det ikke noe stress om jeg er glemsk og distré, for vet dere hva? Jeg klarte å miste veska mi på skoshopping i sentrum på dagtid i går, og merket det ikke før vi hadde kjørt derifra. Senere på kvelden går vi nedover gata for å ta en liten hyggetur ute på byen, og HVA er det som henger pent i flaggstanga der?! Veska mi! Hvor sjukt er ikke det? Så da tok jeg den bare ned, da! Lattis! Null stress! Sørlendinger er ærlige og hyggelige mennesker da, gitt! Også spiser de ikke kebab her, men kebab-ish! Liiiiitt skeptisk til akkurat det, da… Hah!

Det er ikke så lett å få til denne blogginga når macen bare slår seg av helt plutselig, midt i et innlegg som ikke autolagres før det blir for sent. Så forsvinner alt, og jeg må begynne helt på nytt, noe som er mye vanskeligere enn å skrive noe i utgangspunktet. Det er alltid kjedelig å gjøre den samme jobben to ganger – når man egentlig var fornøyd nok på første forsøk.

Men jeg prøver, da. Å få ut noe her. Ikke for at jeg tror noen sitter og venter i spenning med fingeren på F5-knappen, men for å holde på noe. Fortsette, selv om det ikke lenger er planen å bli Norges største blogger – slik ambisjonen var da jeg først begynte å blogge i totusenogaltformange år siden. Så jeg har noe å kunne titte tilbake på, og være stolt over. Stolt over at jeg i det minste gjorde noe, og ikke bare satt i sofahjørnet, handlingslammet og patetisk.

Det forrige innlegget mitt var jo ikke særlig positivt eller optimistisk. Jeg har tatt meg hardt sammen siden det, og de to siste dagene har vært alt annet enn tomme og kjedelige. I går for eksempel, klarte jeg å velte en flaske med Pepsi Max så det ble sprutet brus både her og der! Jeg mener, det var reineste brus-eksplosjonen! Jeg hadde nettopp klart å sminke meg uten å ligne på en sliten, bakfull prostituert, stod med iPhonen i hånda og poserte som den rosabloggeren jeg egentlig ikke er, og før jeg visste ordet av det, sprutet det brus i alle kanter. Alt ble dynket i Pepsi Max! Håret, trynet, klærne, mobilen, macen. ALT! Yes, det var heftig, ass. Spennende liv!

To bilder som ikke har noe som helst med noe i denne teksten å gjøre. Men bloggen trenger farger. Her er litt farger.

Dagen i dag har vært noe mindre katastrofefylt, men til gjengjeld har denne torsdagen bydd på ekstremt mye latter. Jeg har det sjeldent så gøy som når jeg er med søstersen, og i dag har vi pakket sammen nesten alt her i leiligheten så det er klart for flytting. Vi har – uten å skryte for mye – vært dødsflinke! Det blir mye tull og humor underveis, noe som virkelig gir mer energi. Jeg satser på å få på plass siste rest av flytting allerede på tirsdag. Iiiik! Her går det unna! Og i morgen reiser jeg til Grimstad for å spille poker i helgen. Så… Det var litt om hva som skjer i mitt travle liv om dagen. Ikke bare-bare dette, vel!? Man kan vel trygt si at ting har tatt seg opp siden sist innlegg i alle fall.

Og nå krysser jeg bare fingrene for at jeg klarer å slenge inn et gammelt bilde i denne posten, og trykke «publiser», før maskina takker for seg nok en gang. Jeg må få fiksa det der. En dau mac er ingen god mac… Nå: God natt. Søvn trengs, merker jeg, for jeg prater om alt og ingenting på samme tid, og dette blogginnlegget er så meningsløst og dårlig formidlet at jeg nesten får litt vondt i magen. Men god tur til meg, heia meg i poker, og god natt til alle som gadd å lese helt ned hit. Hugs.

Hellu. Jeg har en skikkelig dritt-tirsdag, hvor alt bare er stress og kav, og jeg blir sittende i sofaen å ikke gjøre noe med det what so ever. Haha, er det ikke typisk? Alt hadde jo blitt  mye lettere om jeg tok tak i det, ting for ting, systematisk og ordentlig, men i stedet blir jeg bare så overveldet av å tenke på alt samtidig at jeg mister evnen til det, rett og slett. Nå husker jeg ikke en gang hva jeg burde gjøre. Og på toppen av alt annet som går feil vei, så har MacBooken min begynt å slå seg av hele tiden. Jeg mener… H-E-L-E  T-I-D-E-N! Det er så sjukt irriterende, og jeg aner ikke hvorfor det skjer eller hva jeg kan gjøre med det. Grrrrr. Vel, nå skal jeg skrive en to do-liste til i morgen, så morgendagen er nødt til å bli litt mer givende enn denne meningsløse tirsdagen. /end negativ sutring. 

I dag våknet jeg og slo på Lana Del Reys første album, Born to die, høyt fra anlegget som står på stua. Jeg ble liggende i senga, med øynene lukket, og bare hørte i en liten evighet. Prøvde å la være å stresse, prøvde å la være å tenke på flytting, på hvor rotete leiligheten er, at jeg burde trene enda mer, spise mindre, skrive mer, skrive bedre, blogge mer, blogge bedre… Ja, du skjønner kanskje. Jeg prøvde å la være å tenke på burde, burde, og heller bare nyte mandagsmorgenen med Lana Del Reys depressive musikk i stedet. Det er vakkert, da.

Nå har jeg stått opp, og er mer klar for litt burde, burde. Det skal ryddes, trenes og skrives. Og nå har jeg jammen blogga litt og. Hugs!