Girl with a camera

Jeg trives definitivt best bak kamera, men av og til er det jo litt gøy å gjøre begge deler! Jeg har forresten flytta. Jeg har kjøpt meg et herlig rekkehus i Knarrlagsund, 700 meter unna barnehagen til Tomine (og Elliot, som begynner rett etter påske!). Shit, ass. Tenk at jeg i en lang periode ikke trodde jeg kom til å fylle tredve år, men her sitter jeg – treogtredveogethalvt år gammel – og er så fornøyd med livet og tilværelsen at jeg føler meg skikkelig… zen. Jeg føler meg skikkelig jorda, lissom. Planta. Eller hva man nå skal si. Jeg har det topp, jeg er fornøyd, jeg higer ikke etter uoppnåelige greier, jeg drømmer ikke om et annet liv. Jeg er bare sjukt fornøyd og glad akkurat der jeg er i dag. Sånn kan det også føles, altså! Who knew…

Pictures on the wall

Jeg har jo flytta! Jeg har gått fra å leie til å eie, og da var det jammen på tide å få opp bilder av kidsa på veggen. Og sånn ble det altså! Jeg syns det ble dritfint, jeg! For en fin gjeng jeg har. Kunne ikke vært mer fornøyd med dem, faktisk!

Tiny humans

Følelsesmestring

Jeg syns vi mennesker er alt for dårlige til å ta eierskap over egne følelser og reaksjoner. Vi leter alltid etter andre å skylde på, og er raske med å gjøre akkurat det. «Se hva DU fikk meg til å gjøre!» eller «se hva DU driver meg til» eller «jeg reagerte sånn fordi DU sa ditten og datten». Det er jo i grunn greit nok at andres ord og handlinger påvirker hvordan en selv reagerer. Det er naturlig. Noe gjør oss forbanna, noe gjør oss triste, noe er urettferdig, noe er helt dust, og noe feiltolker vi og tar i verste mening uten at det egentlig er ment sånn. Uansett hva det er, så er det selvfølgelig ikke rart at det påvirker oss. At det gjør noe med oss. Men, jeg syns allikevel det blir for enkelt å alltid legge fokuset over på andre, og glemme å se på egne reaksjoner, egne følelser og egne valg. Det vi kan gjøre noe med er jo ikke hva andre sier eller gjør. Det vi KAN gjøre noe med, er hvordan vi selv reagerer. Hvordan vi tar det. Hvordan vi responderer. Hvordan vi vil være. Haha, jeg høres litt dust ut nå altså, men jeg tenker så ofte på «the serenity prayer», som jeg også hadde med utdrag av i boka mi. «Accept the things you cannot change». Å heller se innover, gjøre noe med det vi faktisk kan forandre. Se på oss selv. Forbedre oss selv, i stedet for å skylde på andre.

Okei, jeg skal slutte nå, for jeg høres jo snart ut som en billig foreleser med en ordentlig dårlig «motivational speech». Men, jeg skulle virkelig ønske at kommunikasjon som fag fikk mye mer plass i skolen. Generell kommunikasjon! Og sinnemestring. Det burde vært et eget fag, faktisk! Eller, generell følelsesmestring, kanskje? Følelsesmestring! Der har du et ord jeg syns vi burde bruke mer av. Tenk hvor mye enklere alt i livet hadde vært om vi bare hadde vært flinkere til akkurat det. Og til å kommunisere med hverandre. Jeg er sikker på at det hadde gjort livene våre ganske mye bedre, altså. Jeg tror dessuten det kan ha positiv effekt på den negative utviklingen med barn og unges psykiske helse. Dønn seriøst! Bytt ut algebra (har i alle fall ikke jeg fått bruk for i mitt voksne liv), og inn med følelsesmestring! Haha. Okei, takk for meg!

Comfort

Morgenstund

Tomine 3 år

Lillejenta som har blitt tre år. Hurra!

Bjørnis-shoot med to små modeller

Jeg skulle ta noen bilder av kidsa i disse fine Bjørnis-joggedressene, men det viste seg at Bjørnisklær ikke er helt like i størrelsene som andre klær, haha! Så de ble litt vel store… (Så om du tenker å kjøpe Bjørnis-klær; gå for en størrelse mindre enn barnet vanligvis bruker!) Men, jeg må jo dele bildene allikevel, siden disse to er så søte! Forresten, se hvor ulik hudtone de har! Det er så snålt, haha! Tomine har jo faktisk grønne øyne. Elliot har blå, og er like bleik som meg. Ehee… Anywaaaays, jeg skal ta kveld. Jeg er så trøtt for tiden, både Tomine og Elliot sover dårlig, så jeg føler meg litt som en zombie these days. Liksågreit å komme seg tidlig i seng og sikre seg en time eller to før nattesirkuset begynner. Hugs!

Et lite avbrekk fra hverdagen

Kidsa! To av dem, i alle fall. Jeg har hatt barnefri helg, noe som fremdeles føles litt godt og litt rart på samme tid. Det tar ikke lang tid før jeg savner dem EKSTREMT, men samtidig er det godt med et lite avbrekk og. Jeg absolutt elsker hverdagen, men å være alene med to små mesteparten av tiden er jo selvfølgelig også litt slitsomt til tider, så det å få en liten pause og kjenne på savn og glede over den kaotiske småbarnshverdagen er gull. Nå er jeg veldig klar for hverdagen igjen! Kos, lek, latter, gråt, stahet og selvstendighet i skjønn forening. Også gleder jeg meg veldig til Vilja også kommer neste helg. Kidsa, ass. De er livet mitt. De er alt som virkelig betyr noe. ELSK!

Ha det, Bosse

Jeg har tatt det kjempevanskelige valget og omplassert Bosse. Men, når man først føler seg nødt til å gjøre et så vanskelig valg, er det godt at man finner et perfekt hjem for han som jeg har gjort. Nå skal Bosse kose seg på en gård i Sparbu med en kjempefin familie og mammaen sin Clara! Gjensynsglede der, altså. Så, hvorfor gjør jeg dette valget? Jo, fordi det krever så ekstremt mye av meg å være alenemamma til to barn under tre år OG gi Bosse det han både fortjener og trenger. Og fordi jeg er nødt til å trekke i bremsen før det er for sent. Er det én ting jeg virkelig ikke vil, så er det å bli så utslitt at jeg blir sjuk igjen. Det kan jeg ikke risikere. Jeg har kommet til et så bra sted mentalt, og der har jeg store planer om å holde meg! Da må man i blant ta kjipe drittvalg som gjør skikkelig vondt, men som antagelig er til det beste for alle på sikt. Som jeg kommer til å savne ham! Men, heldigvis er jeg overbevist om at han får det helt utmerket i sitt nye hjem. ♥