Ja, det må vi faktisk, for de siste dagene har nyhetskanalene vært preget av store, skumle overskrifter og artikler om pokermiljøet som setter alt i et helt feil lys.

Først og fremst vil jeg presisere at jeg ikke bor i Oslo, og derfor ikke spiller poker der så veldig ofte, men i Trøndelag spiller jeg nesten ukentlig livepoker. Jeg vil også presisere at jeg skjønner godt at politiet reagerer på de store summene med svartepenger som klubbeiere tjener på å drive pokerklubb, og jeg skjønner også om de reagerer på dette med «beskyttelsespenger» i forhold til kriminelle gjengmiljøer i Oslo. Dette er ting jeg ikke vet så mye om, for her i Trondheim er det ikke slik det fungerer. Ei heller kjenner jeg meg igjen i det med narkotika. Jeg vil altså påpeke at dette er ting jeg ikke støtter. Overhodet. Jeg er ikke for at mennesker skal tjene millioner med svartepenger, jeg er ikke for at gjengmiljøer i Oslo skal drive utpressing og kreve penger fra pokerklubbene (og jeg er ikke for at de skal betale!), og jeg er heller ikke for narkotika.

Skjermdump fra Aftenposten etter den store politiaksjonen mot pokerklubbene i Oslo

Sånn. Da har vi fått det ut av veien. Nå kan jeg snakke om poker. For når vi prater om poker, kan vi ikke kun prate om klubbene i Oslo! Vi kan ikke snakke om miljøet og kalle det et «skittent undergrunnsmiljø». Vi kan ikke kun prate om beskyttelsespenger eller svartepenger. Vi må nevne at det siden 2002 har blitt arrangert Norgesmesterskap i poker – dog de fleste av dem i utlandet, hvorav de siste seks (og også kommende nummer syv, som er nå i slutten av mars) har vært i Dublin, Irland. Vi må nevne at det har blitt endring i den norske lov om poker for tre år siden, og at det siden da har blitt arrangert et annet norgesmesterskap – på norsk jord. I 2016 deltok hele 2123 spillere i hovedeventen på Gardermoen. 2123! I 2016 deltok 1268 norske kvinner og menn i hovedeventen i Dublin. Til sammenligning var det 288 deltagende i det svenske mesterskapet som ble arrangert på Malta i 2017. Sverige har omtrent dobbelt så mange innbyggere som Norge. Med andre ord: poker er ekstremt stort i Norge, og det bildet som nå males i media av alle disse tusenvis av pokerspillerne landet rundt, er for det første helt feil, og for det andre helt latterlig.

De aller fleste pokerspillere er ikke spillegale, desperate mennesker som er nødt til å ty til narkotikasalg for å finansiere pokerspillingen. Det bildet er så feil som du får det! Ja, det finnes selvfølgelig mennesker som sliter med spillegalskap, og som også sliter med det når det kommer til poker (og de samme sliter med spillegalskap hos Norsk Tipping og), men om vi skal prate om dem, er vi også nødt til å prate om alle de andre. Alle de vanlige, hyggelige, fornuftige menneskene som elsker å møtes for å drive med hobbyen sin, som kun spiller for penger de har råd til å tape, og som ønsker å forbedre seg i denne fascinerende tankesporten som poker er. Vi er nødt til å prate om alle menneskene som elsker å møtes for det sosiale – det enormt gode miljøet, de gode samtalene, den gode humoren, den gode stemningen rundt bordene.

Vi er også nødt til å snakke om pengene. Ja, det spilles om penger. Men nei, det er ikke vanlig at «hvermansen» spiller turneringer som koster 10 000. I Trøndelag har vi ukentlige turneringer som koster noen få hundrelapper – og det er virkelig ikke pengene som er i fokus. Det er alt det andre jeg har nevnt over her. Det er spillet, det er mindgamet, det er taktikk, det er det sosiale, det er alle de hyggelige menneskene, og det er trening for å bli bedre i en sport man legger ned tid og innsats i! Poker skaper ikke et kriminelt undergrunnsmiljø eller en «lovløs underverden» (sitert fra Aftenposten).

Mitt forslag: Legaliser poker. La pokerklubber få drive reint. Skatt, moms, bidrag til breddeidretten. You name it. Ikke la oss pokerspillere miste arenaen vår hvor vi trives så godt! Ikke ta fra oss muligheten til å vokse som pokerspillere. Ikke ta fra oss det sosiale. Ikke ta fra oss sporten vår! De fleste av oss er langt fra å være kriminelle banditter som holder til i lugubre kjellere og spiller for enorme summer vi ikke har råd til å tape. Det bildet av oss pokerspillere hører til i fortiden. Eller på film. Ikke i norsk, dagligdags virkelighet.

Haha, litt ulike snaps fra de siste dagene. (Følg meg @kaizerdrea). Jeg og søss hadde det sjukt mye gøy med snapfilter i går. Man kan si hva man vil, men det er underholdende! Nå skal vi straks gjøre oss klar for å ta en tur i akebakken med søss og kidsa! Jeg elsker å ake, det er så sjukt gøy! Hugs. 

Jeg er faktisk litt sliten om dagen. Jeg føler jeg har mange forskjellige ting jeg må gjøre, så blir jeg så stressa at jeg liksom ikke klarer å fullføre noen av dem. Så får jeg hodepine, får lyst til å legge meg under pleddet i sofaen og sove, og da blir jo ingenting gjort. Jeg tror jeg kan oppfattes litt «av». Litt frakoblet, ikke helt tilstede, verken i meg selv eller omgivelsene. Altså, ikke sånn typ alvorlig, men bare at jeg kan være litt distansert. Du kjenner kanskje til det selv, at du blir sittende i sofaen og tenke på alt du burde gjøre, men så føles det som at tiden bare løper fra deg? Sånn er det. Så jeg prøver å gi meg selv konkrete oppgaver for hver dag, en slags dagsplan, og gjøre dem så systematisk som mulig. Men jeg prøver også å sette av tid til å bare drite i alt jeg skal gjøre. Se tv, blogge, høre musikk, lese. Slappe av, uten avbrekk. Uten å vekselsvis returnere til de tingene jeg bør og må gjøre. Det er en uting, det er absolutt ikke produktivt og det skaper bare mer stress. Derfor skal jeg nå se en ny episode av Unge Lovende og spise litt smågodt! Det er jo tross alt fredag. En liten pause er innafor.

Sånn ble håret i går! Lilla-isj. Det er kanskje et hint varmere in real life enn på disse bildene. Jeg liker det, jeg! Jeg brukte Colorista Washout Lilac denne gangen, men neste gang går jeg nok for den som heter purple, for å få en enda kaldere lillafarge. Jeg syns jeg kler kaldt bedre enn varmt! Det var i alle fall superdigg å freshe opp håret litt, for jeg så virkelig ikke ut. Det er ulempen med washout-farge, da. Det må vedlikeholdes og farges heeeele tiden. Vel, hva syns du? 

Her om dagen spurte ei venninne om jeg hadde sett Unge Lovende, noe jeg ikke hadde. «Den ene karakteren er jo lik deg!», sa hun, og da ble jeg jo selvfølgelig nysgjerrig. Og jo da, der var det ei som var bipolar og som ville bli forfatter, gitt. Og som i kommunikasjon med et forlag bestemte seg for å skrive bok om det å være innlagt på psykiatrisk. Haha! Noen likheter der, altså. Så nå sitter jeg og ser Unge Lovende dagen lang, mens Bosse sover. Serien er faktisk ganske okei! Norske skuespillere er ofte så veldig tilgjorte, men unge norske, lovende skuespillere er virkelig så mye bedre enn det man er vant til fra … tja, la oss nevne Hotel Cæsar da, som består av så ræva skuespill at det gjør vondt i hele kroppen. 

Nå kom Bosse hjem. Jeg bruker å slippe han ut alene skjønner dere, han er så flink og går tur helt alene. Neida, haha, jeg bare kødder. Vegard tok han med en tur ut (og kjøpte hårfarge til meg) mens jeg sitter her og blogger/spiller ei pokerturnering på nett (for en fantastisk kjæreste, hæ?), og jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg savna han den korte stunda. Det er ingen hemmelighet at det kanskje var jeg som var mest gira på hund (selv om Vegard virker veldig fornøyd han også, altså!), så at jeg blir «hundesjefen» visste vel alle på forhånd. Det fører også med seg at jeg blir skikkelig hønemor. Jeg er den irriterende valpeeieren som blir påpasselig med alt, som sier hvordan Vegard skal gjøre ting med Bosse og som ikke så lett bare lar andre enn meg ta han med ut på tur. Haha! Huff, jeg er helt håpløs i grunn. Jeg vil bare gjøre alt rett, liksom! Jeg vil at Bosse skal bli en trygg og fantastisk hund, og det handler jo mye om hvordan man er som eier. Så … jeg er i alle fall hysterisk hønemor i god mening. Okei da, jeg er ikke SÅ hysterisk altså! Vel, nå skal jeg spille ferdig turneringa mi, før jeg går løs på håret mitt. Det rosa skal bort, så blir det en litt ny farge istedet! Wait and see. Fingers crossed for at det blir bra!

Vet dere, jeg føler meg så heldig. Jeg har det så godt. Jeg har så fine folk rundt meg, jeg har blitt veldig mye friskere enn før, jeg overlevde (og det er ingen selvfølge, det er det ikke alle som gjør), jeg har verdens søteste rampevalp, jeg skal til Dublin og spille poker-NM, jeg har verdens beste datter, verdens beste samboer, og … ja. Jeg er bare så glad og takknemlig, og det ville jeg si i dag. Nå skal jeg ta med meg Bosse en tur ut og gå litt i solen, så han får sett seg litt mer rundt her i byen. Hugs!

Titter ut vinduet og ser på bylivet! 

Dette var det jeg har gleda meg så veldig til! I går henta vi Vennaskogens Bobby! Eller som vi har valgt å kalle ham; Bosse. En herlig, liten Chow Chow-valp! Han har rukket å blitt 3,5 måneder gammel, og er ordentlig sjarmerende! Jeg har jo lenge sagt at jeg skal ha hund igjen, men jeg har ikke stressa med det, og jeg tenkte jo det var Golden Retriever jeg skulle ha igjen. Så fikk Tina Krogstad, som driver Vennaskogens kennel, et valpekull som jeg og Vilja så gjerne ville hilse på! Jeg var nysjgerrig på rasen Chow Chow, for Tina beskrev en helt annen type hunder enn det som står om rasen noen steder. Så vi dro for å hilse på – mest som research for å se om dette var en rase jeg kunne ha tenkt meg. For se på han, da. Det er jo en nydelig rase! Og så ble jeg altså forelska, da. Ikke bare i valpen, men også i mamma-hunden. Hun var så rolig, sosial og herlig! Akkurat slik jeg vil en hund skal være. Tina ville veldig gjerne at Bobby, som etterhvert skal skifte navn til Bosse, skulle bo i Trøndelag, så etter litt tenketid og forberedelser, så ble det altså sånn at han flytta inn hos oss i går!

Det er nok litt uvant for ham å plutselig være på et nytt sted, men han finner seg nok godt til rette ganske raskt. Nå blir det mye kos, mye lek og mye trening fremover! Å ha valp er jo ikke bare-bare. Det er mye som skal læres! Både for oss og Bosse, haha. Jeg er veldig innstilt på å gjøre en god jobb, så han blir en fin familiehund. ♥ Nå ligger han her og drømmer, og når han våkner til, skal vi ta oss en tur ut i det kalde, fine vinterværet! Det er godt han har mye pels, for i dagene fremover er det meldt rimelig kaldt ute her i Trondheim!

Nye treningsklær gir seriøst masse ny treningsmotivasjon! Tightsen er fra We Are Fit, singleten fra Reebok og jakka fra BikBok. Nå ser det jo litt teit ut at jeg poserer foran speilet som om jeg var selveste Fitness-Queen, men hei! Own it, sier jeg bare. Jeg er i gang, og da kan man posere foran speilet så mye man vil! Spesielt med nye treningsklær.

Nei, nå må jeg gjøre litt greier her, og så er det jo endelig mandag! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge nå, og hvorfor det skal dere få vite i løpet av kvelden! Eller morgendagen. Jeg får se hva jeg rekker! Hugs. 


Annonselenker

Karl Ove Knausgård – Min kamp // Merete Morken Andersen – Skriveboka // Morten Harry Olsen – Skrivehåndverket // Natalie Goldberg – Writing Down the Bones // Stephen King – On writing

Jeg har investert i en del bøker om å skrive, jeg. Jeg elsker jo å skrive, og selv om Psykehus ikke enda er ei ferdig bok, har jeg bestemt meg for at jeg skal skrive en roman også. Helst flere, selvfølgelig, men å skrive en hel bok er ikke bare-bare. Å skrive Psykehus har tatt meg fem år til nå, og jeg er enda ikke i mål. Ikke at alle bokprosjekter tar like lang tid altså, men poenget er at det ikke er lett. Det er ikke lett å fullføre en manusidé. Derfor kommer disse bøkene godt med! Å skrive er noe man blir bedre på om man øver. Jeg leser endelig litt bøker igjen (etter noen år med bemerkelsesverdig lite lesing, shame on me), men jeg syns fremdeles det er vanskelig å komme ordentlig i gang med roman-ideene mine. Jeg har ideer jeg føler er gode, og jeg kommer i gang med planlegging, karakterbygging og også selve skrivinga, men det stopper seg liksom alltid litt opp. Jeg roter meg bort, og trenger nok litt hjelp til å komme videre. Jeg tror jeg kan lære mye av disse bøkene, og forhåpentligvis vekker det både motivasjon og inspirasjon!  Jeg skal komme med en dom på de ulike bøkene etterhvert, om jeg liker de og hvorfor/hvorfor ikke, og om du vil kan du jo selvfølgelig klikke deg inn på linkene over og kjøpe dem selv. Og kaaaanskje noen vil joine meg i en skrive-challenge? Jeg er klar!

X Ambassadors – Unsteady (Råfin låt som ikke har noe som helst med innlegget å gjøre)

Ting blir ikke alltid som man tenker, håper eller tror. Jeg dro hjem fra Røros i dag – kun etter én kveld med jobb. Tidligere i uka/forrige uke hadde jeg en ekstrem hodepine fire dager på rad. Jeg var svimmel, slapp og kvalm, og følte meg ikke i spesielt god form. Så gikk det over, og jeg følte meg i fin form igjen. Jeg tenkte kanskje jeg hadde vært litt småsjuk, og var derfor bare glad for at det gikk over slik at jeg kunne dra på jobb på Rørosmartnan i helga. Men i går kom det tilbake med et smell, og det ble så tungt å jobbe at jeg i dag bare pakka tingene mine og hoppa på toget hjem til Trondheim. Så nå sitter jeg i sofaen med pledd og en kopp te, og tror faktisk jeg skal prøve å sove litt så hodepina kanskje tar litt pause. Hva det kommer av aner jeg ikke, men det kan jo hende det er stress. Det er ikke meningen å whine så gæææli altså, men det er sjukt vondt! Nærmere migrene-smerter kommer man ikke uten å ha migrene, liksom. Så det kjennes ikke bare ut som en vanlig hodepine. Jeg syns i alle fall det var utrolig kjipt å heise det hvite flagget og bare si at jeg faktisk ikke klarer, for jobb gir meg så mye, og å “gi opp” denne helga føles som det motsatte av mestringen jeg tidligere har kjent på. Jeg blir så redd for å miste det som er så bra, liksom. Miste noe jeg føler jeg faktisk er god på, selv om det ikke gikk denne helga. Men hei, it is not the end of the world, verden går videre, livet går videre, og hodepina forsvinner nok plutselig helt av seg selv.

Vel. Nå skal jeg legge meg ned, lukke øynene og bare drite i at verden utenfor leiligheta eksisterer, så gleder jeg meg veldig til å få litt kjærestekos når Vegard kommer hjem fra jobb i natt. Da blir det taco-fredag. SEN tacofredag.