Enda fler rosabilder, haha! Formen (sånn fysisk sett, for once) er ganske varierende. I dag er feberen tilbake igjen, og jeg har vondt i ører og tenner, noe som ikke er et særlig godt tegn med tanke på diverse betennelser… Så nå krysser jeg bare fingrene for at det gir seg, hvis ikke må jeg vel heise det hvite flagget og stikke en tur til legen. Og sånn ellers er det nå bare 12 dager til avreise til Dublin! Jeg tenker, ser eller spiller poker 24/7 om dagen. Noen gleder seg… Haha! Hugs!

Se på denne buketten, da! Fnis. Hyggelig besøk hos Nora, Ulrik og Guapo i går. Kjempekos! Jeg er så glad for at de bor så nærme, så vi bare lett kan stikke innom i blant. Fin gjeng! ♥

Tjohei! Her får dere en drøss med bilder av meg og mini! Jentene i rosa, haha! ♥ I dag har vi sminket oss, vært på Leos Lekeland, spist grøt til middag, og nå er vi klare for besøk hos Nora og Ulrik! Det er alltid like kos, så nå skal vi bare kjappe oss ut døra her. Vi koser oss i alle fall, og jeg får ikke sagt nok hvor godt det er med disse mamma-helgene. Det kommer det forøvrig en liten sak om hos NRK etterhvert også. Helge-mammaer og sånne greier. Jeg skal rope ut så fort det er på trykk. Men nå: besøk! Hugs.

Endelig helg! Og ikke hvilken som helst helg – det er Viljahelg! Som jeg gleder meg til å gi henne en stor og god klem. Nå skal jeg bare ta på meg et par sokker, så er jeg klar til å hente henne. Jeg finner aldri to like sokker… Seriøst. Aldri. Så lenge jeg finner to reine er jeg fornøyd, så får det bare være om den ene er blå og den andre hvit, haha! Ikke særlig mye sokke-OCD her, altså… Hugs!

Hei, alle. Feberen har senket seg et par hakk (og er ikke lenger så ille, selv om den fremdeles er tilstede), men jeg bruker fremdeles store deler av dagen på å hoste opp lungene mine. Sånn føles det i alle fall. Og ellers er vel humøret så som så. Jeg bruker mye tid på poker – som fremdeles er favoritthobbyen (noe som ikke er en selvfølge, for jeg mister interessen for store hobbyer helt plutselig kan det virke som), og om mindre enn tre uker reiser jeg faktisk til NM som spilles i Dublin. Jeg har selvfølgelig ikke råd selv, men da er det fint å ha noen som tror på en som er villig til å backe en! Hurra for det. Skal forresten prøve å komme i gang med litt bedre blogging igjen og, nå når formen er på bedringens vei. Hugs.

God dag! Midt i all flyttinga, fikk jeg skikkelig influensa på søndag. Jeg blir så sjelden (fysisk, høhø) syk at jeg har helt glemt hvor smerte influensa faktisk er, men nå har jeg fått en real påminnelse. Så derfor har det vært rimelig late dager siden søndag, med favorittsafta på favorittflaska og Bloggerne på macen. Flyttinga har blitt satt på vent – selv om jeg heldigvis har fått på plass det viktigste, så jeg klarer meg greit. Satser på at influensaen gir seg snart, og så håper jeg alle dere der ute slipper unna. Hvis ikke; I feel ya og god bedring. Haha! Hugs.

Favorittsaft og Bloggerne!

Behandleren min spurte meg en gang om jeg noen gang har slettet et blogginnlegg jeg har publisert. Nei, svarte jeg. For det hadde jeg faktisk aldri gjort. Det jeg har skrevet, har jeg stått for – selv om kanskje mange har ment at det har vært for mye å dele, for åpent, for ærlig, for utleverende. Jeg har stått på mitt, og ment at det ikke har hatt noe å si. Jeg er som jeg er, jeg sliter med det jeg sliter med, og sånn er det med den saken, liksom. Vel. I går slettet jeg et innlegg få timer etter at jeg postet det. Ikke for at det var et spesielt utleverende innlegg. I alle fall ikke «verre» enn mye annet jeg har skrevet. Jeg slettet det for at jeg angret på at jeg hadde publisert det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg fremstiller meg selv. Og selv om det er ærlig, så er det ikke særlig kult å gi alle andre innsikt i det selvhatet en har mot seg selv. Hvorfor skal noen andre like meg, når jeg utleverer meg selv som en som ikke er mulig å like?

I dag har jeg brukt ganske mye tid på å tenke på noe jeg egentlig ønsker å skrive et innlegg om, men som jeg ikke helt vet om jeg ønsker å publisere. Temaet er sårt og vanskelig, og det er i aller høyeste grad utleverende. Allikevel er det så viktig! Kanskje akkurat derfor – for at det ikke er så lett å prate om. Så jeg velger å publisere i dag, så får vi se om hvor lenge det overlever før det blir slettet.

Temaet er den daglige kampen mot seg selv. Den daglige kampen mot de kroniske og konstante selvmordstankene, som ikke lenger bare er tanker jeg rømmer til når jeg er dypt deprimert og ikke ser noe som helst positivt i livet, men som over tid har gått over til å bli daglige tvangstanker. Tanker jeg ikke kan kontrollere. Tanker som er der konstant, hver eneste dag, i alle slags former. Hvordan, hvor, når. Den ekstremt slitsomme ambivalensen – skal, skal ikke? Er livet verdt å leve, eller er det ikke? Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av denne tilværelsen? Svingdørspasient. Inn på akuttpost etter en hendelse etter en fuktig kveld på byen, ut en dag eller to etterpå. Så gjentas den samme greia ikke mange ukene senere. Selvforakten og selvhatet øker for hver eneste gang, og jeg skammer meg mer enn hva er mulig å forklare. Hva tenker de om meg? Oppmerksomhetssyk? Et rop om hjelp? Barnslig? Patetisk? Har hun et alkoholproblem? Er det alkoholen sin skyld?

Nei, det er ikke alkoholen sin skyld. Alkoholen påvirker, det er klart. Men den er ikke problemet i seg selv. Alkoholen senker hemningene, og gjør det lettere å gi opp kampen. Gjør det lettere å få et slags utløp for tvangstankene som river og sliter konstant. Jeg syns ikke det er så rart, jeg. At det ender sånn, når jeg ikke vet av noen annen måte å få et øyeblikks fred på. Jeg har ikke funnet ut av det enda. Jeg tror ikke det er mulig å formidle hvor slitsomt det er å gå rundt med en konstant selvmordstrang – selv om man egentlig ikke er deprimert eller er helt sikker på at man faktisk vil dø. Det er der uansett. Og det er merkelig, vondt og utmattende. Og antagelig veldig, veldig vanskelig å forstå, både for en selv og for alle andre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg ønsker vel bare å prøve å forklare litt. Jeg er ikke dum. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg elsker ikke drama. Jeg er bare vanvittig sliten av å ikke huske sist jeg hadde en dag uten slike tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle litt hvor hard og vanskelig den kampen er. Så håper jeg at jeg snart kan lære andre måter å takle det på, enn å havne i farlige situasjoner som fører til et sykehusopphold eller et par-tre døgn på akuttpost. Det kommer ikke mye godt ut av å være svingdørspasient. Det  finnes andre måter å leve på, og det må da være mulig for meg å finne ut av det.

Jeg har vært superdårlig på å blogge i det siste, men det har vært ganske så naturlig, med tanke på at jeg har vært rimelig travel med utflytting og innflytting og vasking og alt det andre som kommer med det å flytte. Men nå begynner ting å komme litt på plass i det minste. Nok til at jeg kan vise en liten sniktitt! Kall meg gjerne miljøskada, men det første jeg tenker er jo at denne leiligheta er mye mer bloggvennlig. Hahaha! Hvor teit er ikke jeg…? Men hallo, det er sant, da. Den er lysere, romsligere, hyggeligere, og mye mer fotogen! Enda mangler det mye på veggene og sånn, men det blir, det blir! Hva syns du? Potensiale? Hugs!

Da var man hjemme på Byåsen igjen. Og i morgen blir det flytting! Æh, småstressa, men med hjelp fra snille mennesker skal det nok gå i orden. Det skal bli digg å komme på plass, og det skal bli digg å ikke stresse så mye som jeg gjør akkurat nå. Hah! Gleder meg til jeg kan vise dere litt bilder av hvor fint jeg har fått det! For jeg skal få det fint! Hugs.

At jeg er distré er jo ingen hemmelighet, og det byr til stadighet på utfordringer. I Grimstad derimot, der er det ikke noe stress om jeg er glemsk og distré, for vet dere hva? Jeg klarte å miste veska mi på skoshopping i sentrum på dagtid i går, og merket det ikke før vi hadde kjørt derifra. Senere på kvelden går vi nedover gata for å ta en liten hyggetur ute på byen, og HVA er det som henger pent i flaggstanga der?! Veska mi! Hvor sjukt er ikke det? Så da tok jeg den bare ned, da! Lattis! Null stress! Sørlendinger er ærlige og hyggelige mennesker da, gitt! Også spiser de ikke kebab her, men kebab-ish! Liiiiitt skeptisk til akkurat det, da… Hah!