Her er litt bilder tatt av mac-skjermen fra TV2s sending fra poker-NM. Jeg havnet på tv-bord i ladies, og ble jo som tidligere nevnt overlykkelig over det. Endelig skulle jeg få spille på tv-bord og vise frem at jeg faktisk har blitt mye flinkere i løpet av det siste året! Endelig skulle jeg få litt tv-tid, pr-kåt som jeg er… Haha! Men, så fikk jeg denne hånda i den aller første hånda på tv-bordet, da… Og som dere ser, så gikk ikke det særlig godt. I neste hånd gikk jeg helt tom for chips, og dermed ble det bare to hender på meg på skjermen. Tragiske greier, altså! Ordentlig kjipt… Alle NM-øvelsene gikk virkelig dårlig for min del i år, men lysten til å spille poker har absolutt ikke blitt noe mindre av den grunn. Jeg elsker spillet, og skulle ønske jeg hadde mulighet til å spille mer enn jeg har. Skulle ønske jeg hadde mulighet til å dra på fler utenlandsturer og spille litt større turneringer. Jeg vet jeg kan gjøre det bra! Grrrr. Vel. Det dukker vel opp nye sjanser etterhvert. Og om du har TV2 Sumo-abonnement, kan du se de to hendene mine ved å trykke her. Jeg er på fra ca. 6:07:00 ut i sendingen.

Jeg prøver å smile. Jeg prøver å ikke tenke. Prøver å ikke miste meg selv der hvor jeg har mistet meg selv så altfor mange ganger før. Men det er jammen ikke lett. Jeg venter kanskje på at det skal snu. At tankene skal bli friskere, at følelsene ikke skal kjempe så hardt mot fornuften, at det skal bli mer harmoni. Jeg bare venter, og imens poster jeg fler meningsløse, tilgjorte, pyntede selfies. Det er et penere syn enn hvordan jeg føler meg, og i blant er det greit å pynte litt på sannheten. God natt.

Jeg reagerer ofte med rimelig sterke følelser på ting, selv om jeg tenker at jeg ikke burde føle som jeg gjør. Som for eksempel å ryke i main event i Dublin. Det er ikke bare det at jeg tenker at det er kjipt, og blir litt trist og lei, men jeg begynner å grine, og tenker at livet ikke er verdt å leve. Og det er jo egentlig ganske overdrevne følelser – for det å ikke cashe i main event i poker-NM er virkelig ikke verdens undergang. Følelsene mine kan svinge mye i løpet av en dag. I det ene sekundet har jeg det fantastisk, i det neste… Vel. Er jeg helt ute.

Emosjonelt ustabil kan vi vel også kalle det. For tiden er det ikke bipolardiagnosen jeg sliter mest med. Den har jeg egentlig ikke merket så mye til i det siste. Det er denne følelsesmessige ustabiliteten som skaper kaos for meg nå. Og en slik uke i Dublin er ikke helt optimal for akkurat det. Men hei, nå er jeg hjemme i sofaen på Byåsen igjen, jeg er trygg og i nogenlunde fin form, så det kunne jo gått veldig mye verre. Nå skal jeg bare bruke de neste dagene på å spare opp litt energi til påskefeiring med Vilja-gullet, så håper jeg at jeg klarer å gi Vilja en fin tid sammen med meg.

Nå sitter jeg på flyplassen i København og venter på at flyet til Oslo skal gå, før jeg skal fly fra Oslo til Trondheim. Jeg skulle egentlig ikke reise hjem før mandag, men så mange dager med lite søvn, lite mat, mye folk og mye poker sliter virkelig på, og jeg kjente i gårkveld at jeg hadde fått nok. Så nå er det ingenting jeg heller vil enn å legge meg i min egen seng og bare slappe totalt av frem til tirsdag. Da skal jeg ta med meg Vilja til Frøya på påsketur.

Men, sånn totalt sett så har jo turen gått helt greit. Pokeren har ikke gått særlig bra (bortsett fra en tiendeplass i en 350 euro-turnering), og det har til tider vært ganske kjipt, men jeg har unngått drama og klart meg greit. Det skal feires med Netflix og godis når jeg kommer hjem ikveld ass! Hugs.

Da var man på plass i Dublin, været er digg, menneskene er hyggelige og jeg har det helt topp! På tross av at ladies event endte på dag 1 for min del. Jeg var så heldig å få spille hele to hender på tv-bord, da! Jeg elsker tv-bord, jeg som er så pr-kåt, og ble jo dritglad da jeg så at bordet mitt skulle sitte der. Meeeen, så får jeg QQ (altså, damepar på hånda for den som er litt n00b), møter AK (som er ess og konge), hun blir all in før flopp, og parrer kongen sin på floppen. Så da satt jeg igjen med svært lite chips, og ble all in hånda etter, og busta i turneringa. Men, men! Det er da mange fler turneringer her, og jeg er fornøyd med hvordan jeg spilte, og det er da i alle fall noe. Nå skal jeg dusje, få på litt klær og sminke, få i meg litt mat, og deretter spille en ny turnering! Heia meg! Håper på bedre lykke denne gang. ♥

Fluffy genser fra Bik Bok

Enda litt fler bilder av meg selv, siden jeg ikke har så mye annet å komme med i dag. (Vel, jeg fikk satt på nye vipper i dag da, men det har jeg ikke fått tatt noen bilder av enda, så deeeet får bli i morgen!) Jeg sitter for øyeblikket i sofaen og skriver, og drømmer meg bort i at det en vakker dag faktisk blir noe av den boka mi… Åh, som jeg vil! Så da er det vel bare å jobbe på. Det skjer i alle fall ingenting om man ikke prøver. Og sånn by the way; Nå er det kun tre dager til avreise til Dublin og poker-NM! #countingdown

I dag, ironisk nok midt i en selfie-shoot med speil, kamera, mobil, sminke, krølla hår og trutmunn, pep det i telefonen min. Inn tikker en melding. I fare for at jeg nå kommer til å bli misforstått; meldingen var veldig hyggelig, og spørsmålet som ble stilt satte definitivt i gang tankene mine på en positiv måte. Vedkommende er mor til ei ung jente, og hun stiller meg spørsmålet om hvorfor vi – unge, pene jenter (vel, «ung» i mitt tilfelle, kanskje, men dere skjønner greia), og jeg som fotograf, poserer på bilder. Hvorfor vi tar stiliserte selfies med trutmunn og et sexy uttrykk. Hun spør hvorfor vi ikke heller viser oss som vi er – naturlige, med åpne og ærlige smil, hvor vi ikke er så på vakt for å vise oss fra vår «peneste» side.

Jeg håper ikke vedkommende blir fornærmet over at jeg skriver et blogginnlegg om meldingen hennes, for det gjør jeg virkelig kun fordi det er et veldig interessant og relevant tema som jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg mener om. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ble nok tatt litt på senga. Hvorfor poserer jeg på bilder? Hvorfor trutmunn? Hvorfor så mange bilder av meg selv? Vel. For det første er det mye lettere å posere foran kamera enn å skulle være naturlig. Å smile ærlig og naturlig når man holder et blytungt speilrefleks så langt unna ansiktet som man klarer, det er absolutt ikke en enkel oppgave. Og når man tar bilder av seg selv, så er det sjelden noe som er så gøy at man får det der ektefølte colgate-gliset. For det andre, så liker jeg – som fotograf – å ta bilder jeg syns er pene. Det utelukker selvfølgelig ikke smilebilder, men da er vi tilbake til punkt én igjen – det med at det ikke er så lett å tvinge frem ektefølte smil.

Så stiller jeg meg spørsmålet; er det en uting? Er det en uting å ta bilder av seg selv? Er det en uting å posere? Er trutmunn en uting? Er det virkelig  farlig? Eller er det greit å kunne gjøre begge deler? Jeg føler ikke jeg er en av dem som prøver å fremstille meg selv eller livet mitt som noe perfekt. Jeg føler ikke jeg er en av dem som kun viser godsidene. Jeg deler veldig åpent om mange av mine utfordringer i det veldig uperfekte livet mitt, og her poster jeg for eksempel et veldig ekte og ærlig bilde hvor vi alle bare smiler naturlig og nyter øyeblikket. Skader det da at jeg i blant poster typiske «bloggbilder» av meg selv, hvor jeg prøver å få meg selv til å se så vakker ut som mulig? Er det med på å øke skjønnhetspress blant unge jenter?

Jeg veit ikke jeg, ass. Jeg er litt ambivalent. Jeg syns det er trist at det er så mye press blant jenter i dag, men jeg kommer nok ikke til å slutte å ta poserte bilder av meg selv av den grunn. Jeg tenker det må få være plass til begge deler. Både ærlige øyeblikk, og litt «skuespill» i blant. Jeg tror ikke selfies og trutmunn egentlig er roten til problemet, og jeg tror derfor ikke å kutte det ut er en løsning som hadde påvirket noe særlig. Kanskje holder det å være ærlig om at et posert bilde kun er et bilde, og ikke den hele og fulle sannheten, liksom. Kanskje er det bedre å sette fokus på at vi må bli flinkere til å være fornøyde med oss selv – trutmunn og selfies eller ei, uavhengig av andre. Hva mener du?

T-skjorte fra junkyard.com // jakke fra Bik Bok

Jeg tror kanskje håret ser litt mer oransje ut på bildene enn det er i virkeligheten, men jeg har i alle fall fått et rød/oransjskjær i ombré-en min nå. Det ble egentlig sånn med et uhell, men etterhvert begynte jeg å like det. Flaks! Jeg skulle eeeegentlig bare lysne tuppene litt, men så ble det ikke særlig pent, og derfor heiv jeg oppi litt gamle rester av det røde. Det er bare en toner, da, så fargen holder nok ikke så lenge.

Vad tycks? 

Et gammelt bilde av Vilja-jenta mi. Også vil jeg bare takke for tilbakemeldingene jeg fikk på det forrige blogginnlegget, både på Facebook, i kommentarfeltet og på meldinger. Det varmer masse, og gir motivasjon til å fortsette å skrive. Takk! Hugs.

Jeg er ingen, bruker jeg ofte å tenke om meg selv. Men så kommer jeg jo på at det ikke stemmer helt, for om jeg tenker meg om en ekstra gang, så kommer jeg på at jeg kan beskrive meg selv med mange ord. Vi kan starte veldig enkelt. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg er ei jente. Noen ville kanskje ha kalt meg kvinne, siden jeg tross alt er tjuesju år, og fyller tjueåtte i august, men ”kvinne” høres for viktig ut for meg. Som om man har brukt tjueårene sine på noe fornuftig og voksent, noe jeg virkelig ikke har. Tvert i mot. Men jeg er mamma, da. Det er tross alt ganske voksent. Ellers kan jeg nevne at jeg er nokså bleik, for tiden relativt utrent, og singel. Jeg er kynisk og til tider distansert. Jeg er bipolar, psykiatrisk pasient og arbeidsledig. Jeg er utadvendt, sosial og til tider irriterende pratsom. Men jeg er også ganske omsorgsfull, ærlig og troverdig.

Jeg – som så ofte tenker på meg selv som ingen – er faktisk også enda mer. Jeg er en wannabe. Wannabe-blogger, wannabe-forfatter, wannabe-pen, wannabe-viktig, wannabe-kjendis. Jeg er generelt en stor wannabe.

Så når jeg tenker at jeg er ingen, så tar jeg jo kraftig feil. Alle er noe. Det trenger ikke alltid være noe bra, som i mitt (håpløse) tilfelle, men noe er det alltid å si om hver enkelt av oss. Problemet er at det alltid vil være så mye mer man ikke er, enn hva man faktisk er, og jeg er blant de som lider av tendensen til å alltid fokusere på alle disse tingene. Eller alt det negative. Alt med minustegn foran, så jeg glemmer at til og med jeg faktisk har et par gode sider der et sted.

Om du gir fra deg et hvitt ark med en svart, liten prikk på, og spør noen hva de ser, vil nok de aller fleste si at de ser en svart prikk. Få ville ha sett en stor, hvit flate. (Dette leste jeg i en av bøkene til Arnhild Lauveng, selv om jeg beklageligvis ikke husker hvilken av dem…) Og er egentlig glasset halvfullt eller halvtomt? Perspektiv. Mye handler om perspektiv. ”Oppfatning er virkelighet”, sier Dr.Phil til stadighet, og selv om jeg har brukt flaut mange timer foran skjermen og hørt på ham mobbe og utlevere tjukke, dumme amerikanere på TV, så har han i det minste rett i akkurat det. Sånt blir det veldig mange ulike virkeligheter av, og med mange ulike virkeligheter, er det ikke så veldig merkelig at det er krig og uro i store deler av verden til enhver tid. Det er ikke så lett for oss mennesker å godta andres virkelighet. Det er kanskje ikke så rart heller, når vi selv er så overbeviste av at vår virkelighet er virkeligheten. Den nevnes jo så ofte i entall, bestemt form, den der virkeligheten, noe jeg mener er veldig misvisende. Det finnes ikke én virkelighet. Virkeligheten eksisterer ikke, den er en myte, en løgn, et stort bedrag. Selv har jeg utallige virkeligheter bare i mitt eget liv. Jeg krysser grensene fra den ene til den andre stadig vekk. Flytende, nesten, og før jeg vet ordet av det er jeg plutselig et helt annet sted.

Med en bipolardiagnose kommer det mange ulike virkeligheter. Depresjon er en av dem. Et så overbevisende og fryktelig mareritt av en virkelighet at jeg flere ganger har valgt å forlate livet. Jeg har åpenbart ikke lyktes i forsøkene, selv om det er små tilfeldigheter og marginer som gjør at jeg fremdeles kan sitte her i dag og tenke på alt jeg ikke er. Jeg er ikke død, for eksempel, og det tenker jeg på hver eneste dag. Men ikke føler jeg meg særlig levende heller. Jeg er et levende menneske, det er et ubestridelig faktum. Så selv om noe er sant, trenger ikke følelsene å befinne seg i samme virkelighet. Følelsene er allikevel ikke mindre sanne av den grunn. For følelser er også sanne og virkelige, på en eller annen måte. De er ærlige. En følelse er seg selv helt ut, uavhengig av alt annet. Følelser er oppfatning, og oppfatning er – som den skallede, amerikanske tv-legen sier – også en form for virkelighet.

Det er egentlig litt komplisert det der. Jeg har inntrykk av at Siri Nilsen har skjønt det, da. ”Hvem hører du på, når alle snakker sant og sier hør”, synger hun. Hun har dessuten en låt som heter ”Hodet, hjertet eller magen”, som definitivt ofte representerer tre helt forskjellige virkeligheter. Egentlig kunne jeg ha sitert alle ordene i alle setningene i alle låtene hennes, for ingen skriver så vakkert og innsiktsfullt som henne. Virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i tekstene hennes at jeg blir misunnelig for at det ikke er jeg som har skrevet dem. Noen mennesker skulle ønske de var Angelina Jolie. Eller WonderWoman. Jeg skulle ønske jeg var Siri Nilsen. Eller Arnhild Lauveng. Men det er jeg jo ikke, og kan heller aldri bli. Jeg er Drea, jeg, som alltid vil være det hun aldri kan bli. Og det er nok roten til mye vondt. ”Hvem skal du slå, hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv, igjen og igjen? Hvor mange ganger skal du gå, den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan?” Det er nok en gang Siri Nilsens ord. I den generelle virkeligheten – om vi velger å se stort på det – så er jeg ei jente som lever i ett av verdens beste land. Jeg har ingenting å klage på, sånn helt egentlig, alt tatt i betraktning. I min depressive virkelighet derimot, har jeg veldig få ting i livet å sette pris på.

Det er heller ikke så rart at det blir en indre krig i ens eget hode, når flere virkeligheter møtes. Det er ikke rart det blir kaos og opprør. Det er ikke rart man mister perspektiv, som igjen kan føre til at man mister seg selv. Men selv om man føler at man mister seg selv, så har man jo ikke gjort det. Man er der fremdeles, ett eller annet sted, gjemt mellom flere virkeligheter og kanskje en eller annen form for identitetskrise.

Kort oppsummert, så kan man vel kanskje beskrive meg akkurat sånn. Et levende menneske med virkelighetskaos og identitetskrise, med et ”jeg” som for tiden er gjemt vekk utenfor min rekkevidde, og med følelser i hytt og pine. Og det – det er aldeles ingen eller ingenting. Kanskje er jeg ikke den jeg så for meg å bli, eller den jeg virkelig ønsker å være, men ingen – det er jeg i virkeligheten aldri.