I boka mi «Psykehus» forteller jeg om en latter jeg hørte som barn. Joker-latteren, som jeg kalte den, som alltid stod i veien for meg når jeg la forventninger og press på meg selv til å prestere. Den latteren var jo selvfølgelig ingen reell latter, selv om jeg faktisk hørte den veldig fysisk i hodet mitt. Det var ikke så lett for meg å forstå da, men i ettertid så har jeg jo skjønt at den var en følelse. Den var min følelse – og det var mine følelser, og altså derfor meg selv, som til stadighet stod i veien for at jeg kunne klare å prestere når jeg følte det gjaldt som mest.
Jeg husker godt kretssamlingene i fotball. Jeg var ganske ok i fotball. Hele oppveksten spilte jeg på guttelag, og det hendte også jeg spilte kamper med de som var 2-3 år eldre. Jeg og tvillingbror. Men på kretssamling var den latteren der. Den følelsen. Jeg kjente ingen av de andre jentene. Jeg var ikke vant til å spille med jenter. De kjente ikke meg, men fler av de andre kjente hverandre. Det var ikke trygge omgivelser. Jeg ville vise at jeg kunne. Jeg ville vise dem at jeg også kunne! Jeg ville bli med, ville bli en av dem, ville være best. Ønsket om å prestere ble så stort at jeg raskt følte meg som en idiot så fort jeg gjorde en liten feil. Så fort noe ikke gikk helt som jeg ville, gikk alt i grus. Jeg følte alle lo av meg. Jeg følte alle tenkte «hva i all verden gjør hun her?» Jeg følte meg som en liten dritt. En liten, ubetydelig, udugelig dritt. Og Jokeren, som jeg kalte ham, lo. Den mest hånende, ekle latteren jeg noen gang har hørt, som virkelig bare festa seg hardt i meg. Da var det ikke så lett å få til noe som helst av kvalitet.
Det er i grunn litt rart at følelser kan være så … fysiske! Den følelsen var altså så sterk at den formet seg som en slags skikkelse. Og sånn føles det faktisk litt i blant fremdeles, selv om jeg nå er voksen og har mange fler verktøy og erfaringer til å sette ordentlig ord på ting. Den følelsen oppleves ikke lenger som en Joker-latter, men følelsen klarer fremdeles så absolutt å sette meg ut av spill på akkurat samme måte.
I går var det Ladies Event i poker-NM på nett. Det skulle jo egentlig ha vært arrangert live i Dublin, men også i år ble det gjort om til et online-event på grunn av korona. Poker er viktig for meg. Det er en arena hvor jeg så gjerne vil prestere. Jeg har aldri gjort det bra i NM. Jeg har ingen resultater å skryte av, og har faktisk aldri kommet i pengene i Main Event siden jeg begynte å spille poker i 2012! Hverken på nett eller live. Jeg har altså aldri prestert. Aldri fått bevise at joda, jeg kan da også litt poker, jeg er ikke så dårlig lenger. Jeg har lært mye og vet at jeg kan spille ganske bra! Marginene har ikke vært på min side siden jeg ble god nok til å kunne hevde meg i NM.
I turneringa i går hadde jeg glid, som vi sier på pokerspråket. Jeg hadde ikke uflaks. Jeg hadde god flyt. Jeg hadde til og med flaks! Og selv om poker virkelig er et ferdighetsspill, må man også ha litt god flyt og flaks i løpet av en turnering. Man må vinne «flips», man må unngå utdragninger og man må spille godt for å vinne.
Og endelig følte jeg gliden og flyten satt. Jeg starta godt. Følte jeg spilte godt, traff godt, jeg vant all in, og jeg bygga stack. Jeg ledet turneringa og hadde godfølelsen!
Men så hadde jeg griseflaks i en pot. Det var ikke en avgjørende pott for mitt turneringsliv, men potten var helt klart viktig. Jeg spilte dessuten feil. Annerledes enn jeg tenkte jeg burde. Jeg tenkte «her bør jeg checke turn og syne river». I stedet byr jeg, og motstanderen går all in. Da må jeg syne, selv om jeg da vet at hun har det jeg mistenkte og var redd for at hun hadde før hun viser kortene sine. Men så treffer jeg på river. Kjempeflaks. Etter den potten snudde alt. Jokerlatteren er som sagt ikke lenger i hodet mitt fysisk på samme måte som den var da jeg var barn, men den samme følelsen satte seg i meg i går og. Behovet for å prestere ble sterkere. Behovet for å bevise at jeg kan gjøre det bra i poker-NM tok over. Og nå hadde jeg jo også sjansen – for denne gangen kunne jeg virkelig ikke skylde på uflaks og dårlig glid!
Hva som skjedde så er vel kanskje ikke så vanskelig å tenke seg. At jeg ikke spilte den ene hånden som jeg vet jeg burde, ble den lille feilen som fikk alt til å gå i grus. Det ble som på kretssamlinga; jeg stod virkelig i veien for meg selv. Jeg begynte å spille skikkelig dårlig. Ble flau over å spille så dårlig, og spilte deretter enda verre. Følelsen av at alle andre antagelig tenkte at jeg stinka skikkelig tok over. Jeg hørte ingen latter, men jeg følte de lo av meg, av spillet mitt. Av at jeg aldri, aldri, aldri presterer i NM-sammenheng. Jeg tenkte at alle tenker jeg er en av de mange som bare tror hun er god nok til å kunne gjøre det godt, men som alltid bare klager på uflaks og dårlig glid.
Så endte det altså dritt. Flaksen var på min side, men mitt eget hode jobba så absolutt ikke på lag. Jeg ødela for meg selv, og gikk virkelig på den største smellen mentalt på veldig, veldig lenge. Gamle følelser som jeg har lært meg å jobbe imot dukka opp, og denne gangen var det ikke lett å hente seg inn igjen. Jeg ble så skuffa over meg selv. Så sint på meg selv. Så overbevist om at alle lo av meg, at de mener jeg bare er en tulling som ikke kan noe som helst.
Jeg har aldri vært særlig god på å gi meg selv rom til å feile. Da blir fallhøyden stor, når man legger så mye press på seg selv til å prestere. Og da kommer man vel aldri i mål. Jeg aner egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje blir det enklere å gi meg selv litt slack om jeg skriver ned dette og leser det høyt. Kanskje bør jeg ikke legge så mye i prestasjoner som jeg gjør. Kanskje bør jeg gi meg selv litt mer slack, rett og slett. Da blir det nok mye enklere å faktisk oppnå noe og!
Men hvordan faen gjør man det, da? Hvordan senker man kravene, hvordan lar man være å stå i veien for seg selv? Jeg aner ikke. Jeg har alltid tapt mot meg selv, jeg. Og det fører sjeldent til annet enn et nytt møte med veggen. Heldigvis tror jeg at jeg tåler akkurat det bedre nå enn før, da. Det er da noe.
