Canon 85mm f/1.4

Jeg har gått til innkjøp av et brukt 85mm f/1.4, og etter kun en liten test på fem minutter med ett av favorittmotivene, kjenner jeg at jeg gleder meg skikkelig til å ta bilder med det! Ordentlige bilder, liksom. Ikke bare random av Tomine rett før hun skal i seng, haha! Jeg er skikkelig motivert for å ta bilder for tiden. Jeg har savnet fotogleden, men nå er den virkelig tilbake. Det bør jeg vel utnytte, og ta litt bilder fremover! Jeg har allerede avtalt en fotografering som jeg gleder meg veldig til, og siden det er på mitt initiativ, og ikke et bestilt oppdrag, er det ikke så stress med prestasjonsangst og alt det der. Jeg skal bare ta bilder jeg virkelig vil ta! Bilder jeg liker å ta! Jeiii! Hugs.

Red is an attitude

Ginger! To bilder (for the record; med fargefilter) tatt etter mitt forrige frisørbesøk hos Miriam på Palé 3 i Trondheim. Det begynner å bli en stund siden, som betyr at jeg virkelig burde komme meg tilbake for å freshe opp både farge og ettervekst snarest mulig. Ulempen med å ha flytta til Hitra … Haha! Og ja, jeg har begynt med briller også. Jeg tok endelig turen til optiker (etter å ha sagt i fem år at jeg burde) for å sjekke synet, og nå har jeg blitt så avhengig av brillene at jeg blir kvalm og uvel uten. Skeive hornhinner for the win! Brillene er fra Johaug (nei, ingen reklame) og er heldigvis ganske så kule! Nei, nå skal jeg hente Tomine i barnehagen så Vegard kan kjøre for å hente Vilja, så kan helga begynne! God helg!

Graviduke 28 (27+3)

Jeg fikk plutselig lyst til å komme med en liten gravid-oppdatering, jeg. Jeg gjorde jo ikke det så veldig ofte da Tomine lå i magen heller, men jeg kan i alle fall ikke være noe dårligere denne gangen! I dag er jeg altså 27 + 3 uker, og magen er sikkert like stor nå som den var i uke 33-34 i forrige svangerskap. Denne gangen venter vi en gutt (iiiiihk, en gutt!? Hvordan gjør man det, lissom?), og også denne gangen har navnet vært klart siden like etter ultralyden hvor kjønnet ble bekreftet. Jeg gleder meg sånn til å dele det! Jeg liker det så godt! Og forresten; ikke at jeg trengte en bekreftelse på at det var gutt – det var jeg rimelig sikker på fra før. Svangerskapet føles helt annerledes enn med de to jentene, så jeg sa tidlig at «enten er det to, eller så er det en gutt». Termindato er altså 19.august, og jeg syns i grunn tiden går ganske fort!

Også denne gangen tenker jeg ekstremt mye på han som ligger inni der. Hvem er han? Hvordan blir han? Kommer han til å ligne på Tomine? Hvilken personlighet har han? Kommer han til å sove på natta, mer enn storesøstra? Hvordan blir det egentlig med to små? Er jeg klar for dette? Kommer jeg til å takle det bra? Haha! Det er mye man skal tenke på. Og ikke alt er like rasjonelt. Apropos ikke så rasjonelt; jeg skal straks hente Tomine i barnehagen, og jeg har skikkelig dårlig samvittighet for å sende henne dit! Jeg vet hun har godt av det, og det har jeg og bekkenløsninga mi og, men jeg føler meg allikevel ganske dritt som sender henne i barnehage når jeg kun er hjemme og ikke jobber eller gjør noe som krever at hun er går der. Huff. Jeg blir litt smådeppa av hele greia, selv om jeg vet at det er irrasjonelt og at barnehage er bra for oss alle! Det går vel over. Eller..? Håper det!

Tomine, del 2

Det er nok ingen fordel å dele SÅ mange bilde fra samme «shoot», for … det kan fort bli sånn at de ALLER beste bidlene forsvinner litt i mengden, liksom. Men, jeg poster en hel haug bilder til allikevel, jeg. Fordi jeg liker dem, fordi Tomine er så god og fin, og fordi jeg eksploderer av kjææærleik til barna mine! Åh, jeg vil ta litt bilder av Vilja og Tomine sammen igjen og snart, en dag det er fint vær ute. Superjentene mine!

Tomine 1,5 år

I dag var det skikkelig vår, og da var vi ikke treige med å komme oss ut i finværet! Og endelig er det gøy å ta litt bilder ute også – siden man ikke trenger fire lag med klær og tjooghei. Her er altså Tomine, som fyller halvannet år den 22.mai! Luringen, rampen og gladjenta! Hun har begynt i barnehage nå, og det går helt utmerket! Enn så lenge har hun ikke veldig lange dager, da. Jeg henter henne etter at hun har sovet dupp der, sånn cirka rundt 13.15! Jeg trodde jeg aldri skulle si dette, men å være ufør har faktisk sine fordeler. Jeg får ta ting i vårt tempo, i ro og mak, og får dessuten tilbringe veldig mye tid sammen med lillegullet!

Tomine sier fremdeles ikke så veldig mange ord, men det blir mer og mer prat, og nå sier hun mamma, der, oh no (ånei-isj), raff (giraff) og ikke minst; nei. Det mest brukte ordet these days, haha! Men hun forstår virkelig ALT. Jeg prater med henne dagen lang, så det er kanskje ikke så rart. Haha!

Graviditeten går jo også fremover! Jeg er i uke 27 nå, som vil si at jeg har 26 fullgåtte uker. Gutten i magen beveger seg mer og mer, og jeg gleder meg skikkelig til å bestille 3D-ultralyd om noen få uker! Det blir så spennende å se om vi kan se noen likheter til 3D-bildene av Tomine da hun var i magen. Jeg tenker mye på han som skal komme også, og lurer fælt på hvem det er som er inni der. Jeg gleder meg veldig, samtidig blir det veldig rart at Tomine må dele meg såpass mye med noen som trenger meg så mye! Jeg har jo aldri hatt to så små samtidig før, så … jeg er ganske spent på hvordan det blir. Ææææh. Anyways! Det var en «liten» update herfra, selv om jeg egentlig bare tenkte å poste disse bildene. Huuuugs!

Lillesnupp

Så har plutselig, etter 15 måneder, Tomine lært å sove på natta! Nå har hun altså sovet på eget rom i over en måned, og det går helt supert! Hun legger seg uten problem, sovner av seg selv og sover til klokka er typ fem-halv seks på morran. Etter å ha slitt mye med nattesøvn i en evighet, føles det både rart og godt! Jeg rekker liksom å savne henne litt nå. Det gjorde jeg ikke før, for hun var jo nesten alltid i armene mine, haha!

Snart begynner hun i barnehage også. Om ei uke! Det passer så utrolig bra nå, både for hennes og vår del. Hun er klar, vi er klare, jeg er klar! Jeg er 24 uker gravid i dag, og bekkenløsninga har blitt skikkelig ille ganske så plutselig. Da er det ikke like lett å være med på lek og moro hele dagen, så lek i barnehage blir nok kaaaanskje litt gøyere enn med meg!

Anyways, jeg ville egentlig bare dele disse bildene, jeg. <3 Klem!

Om prestasjonspress og selvfølelse, og nye møter med veggen

I boka mi «Psykehus» forteller jeg om en latter jeg hørte som barn. Joker-latteren, som jeg kalte den, som alltid stod i veien for meg når jeg la forventninger og press på meg selv til å prestere. Den latteren var jo selvfølgelig ingen reell latter, selv om jeg faktisk hørte den veldig fysisk i hodet mitt. Det var ikke så lett for meg å forstå da, men i ettertid så har jeg jo skjønt at den var en følelse. Den var min følelse – og det var mine følelser, og altså derfor meg selv, som til stadighet stod i veien for at jeg kunne klare å prestere når jeg følte det gjaldt som mest.

Jeg husker godt kretssamlingene i fotball. Jeg var ganske ok i fotball. Hele oppveksten spilte jeg på guttelag, og det hendte også jeg spilte kamper med de som var 2-3 år eldre. Jeg og tvillingbror. Men på kretssamling var den latteren der. Den følelsen. Jeg kjente ingen av de andre jentene. Jeg var ikke vant til å spille med jenter. De kjente ikke meg, men fler av de andre kjente hverandre. Det var ikke trygge omgivelser. Jeg ville vise at jeg kunne. Jeg ville vise dem at jeg også kunne! Jeg ville bli med, ville bli en av dem, ville være best. Ønsket om å prestere ble så stort at jeg raskt følte meg som en idiot så fort jeg gjorde en liten feil. Så fort noe ikke gikk helt som jeg ville, gikk alt i grus. Jeg følte alle lo av meg. Jeg følte alle tenkte «hva i all verden gjør hun her?» Jeg følte meg som en liten dritt. En liten, ubetydelig, udugelig dritt. Og Jokeren, som jeg kalte ham, lo. Den mest hånende, ekle latteren jeg noen gang har hørt, som virkelig bare festa seg hardt i meg. Da var det ikke så lett å få til noe som helst av kvalitet.

Det er i grunn litt rart at følelser kan være så … fysiske! Den følelsen var altså så sterk at den formet seg som en slags skikkelse. Og sånn føles det faktisk litt i blant fremdeles, selv om jeg nå er voksen og har mange fler verktøy og erfaringer til å sette ordentlig ord på ting. Den følelsen oppleves ikke lenger som en Joker-latter, men følelsen klarer fremdeles så absolutt å sette meg ut av spill på akkurat samme måte.

I går var det Ladies Event i poker-NM på nett. Det skulle jo egentlig ha vært arrangert live i Dublin, men også i år ble det gjort om til et online-event på grunn av korona. Poker er viktig for meg. Det er en arena hvor jeg så gjerne vil prestere. Jeg har aldri gjort det bra i NM. Jeg har ingen resultater å skryte av, og har faktisk aldri kommet i pengene i Main Event siden jeg begynte å spille poker i 2012! Hverken på nett eller live. Jeg har altså aldri prestert. Aldri fått bevise at joda, jeg kan da også litt poker, jeg er ikke så dårlig lenger. Jeg har lært mye og vet at jeg kan spille ganske bra! Marginene har ikke vært på min side siden jeg ble god nok til å kunne hevde meg i NM.

I turneringa i går hadde jeg glid, som vi sier på pokerspråket. Jeg hadde ikke uflaks. Jeg hadde god flyt. Jeg hadde til og med flaks! Og selv om poker virkelig er et ferdighetsspill, må man også ha litt god flyt og flaks i løpet av en turnering. Man må vinne «flips», man må unngå utdragninger og man må spille godt for å vinne.
Og endelig følte jeg gliden og flyten satt. Jeg starta godt. Følte jeg spilte godt, traff godt, jeg vant all in, og jeg bygga stack. Jeg ledet turneringa og hadde godfølelsen!

Men så hadde jeg griseflaks i en pot. Det var ikke en avgjørende pott for mitt turneringsliv, men potten var helt klart viktig. Jeg spilte dessuten feil. Annerledes enn jeg tenkte jeg burde. Jeg tenkte «her bør jeg checke turn og syne river». I stedet byr jeg, og motstanderen går all in. Da må jeg syne, selv om jeg da vet at hun har det jeg mistenkte og var redd for at hun hadde før hun viser kortene sine. Men så treffer jeg på river. Kjempeflaks. Etter den potten snudde alt. Jokerlatteren er som sagt ikke lenger i hodet mitt fysisk på samme måte som den var da jeg var barn, men den samme følelsen satte seg i meg i går og. Behovet for å prestere ble sterkere. Behovet for å bevise at jeg kan gjøre det bra i poker-NM tok over. Og nå hadde jeg jo også sjansen – for denne gangen kunne jeg virkelig ikke skylde på uflaks og dårlig glid!

Hva som skjedde så er vel kanskje ikke så vanskelig å tenke seg. At jeg ikke spilte den ene hånden som jeg vet jeg burde, ble den lille feilen som fikk alt til å gå i grus. Det ble som på kretssamlinga; jeg stod virkelig i veien for meg selv. Jeg begynte å spille skikkelig dårlig. Ble flau over å spille så dårlig, og spilte deretter enda verre. Følelsen av at alle andre antagelig tenkte at jeg stinka skikkelig tok over. Jeg hørte ingen latter, men jeg følte de lo av meg, av spillet mitt. Av at jeg aldri, aldri, aldri presterer i NM-sammenheng. Jeg tenkte at alle tenker jeg er en av de mange som bare tror hun er god nok til å kunne gjøre det godt, men som alltid bare klager på uflaks og dårlig glid.

Så endte det altså dritt. Flaksen var på min side, men mitt eget hode jobba så absolutt ikke på lag. Jeg ødela for meg selv, og gikk virkelig på den største smellen mentalt på veldig, veldig lenge. Gamle følelser som jeg har lært meg å jobbe imot dukka opp, og denne gangen var det ikke lett å hente seg inn igjen. Jeg ble så skuffa over meg selv. Så sint på meg selv. Så overbevist om at alle lo av meg, at de mener jeg bare er en tulling som ikke kan noe som helst.

Jeg har aldri vært særlig god på å gi meg selv rom til å feile. Da blir fallhøyden stor, når man legger så mye press på seg selv til å prestere. Og da kommer man vel aldri i mål. Jeg aner egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje blir det enklere å gi meg selv litt slack om jeg skriver ned dette og leser det høyt. Kanskje bør jeg ikke legge så mye i prestasjoner som jeg gjør. Kanskje bør jeg gi meg selv litt mer slack, rett og slett. Da blir det nok mye enklere å faktisk oppnå noe og!

Men hvordan faen gjør man det, da? Hvordan senker man kravene, hvordan lar man være å stå i veien for seg selv? Jeg aner ikke. Jeg har alltid tapt mot meg selv, jeg. Og det fører sjeldent til annet enn et nytt møte med veggen. Heldigvis tror jeg at jeg tåler akkurat det bedre nå enn før, da. Det er da noe.

Little bunny

Hahaha, søtnos! Fant denne fine drakten på Zalando, og selv om den er alt for stor enda, måtte den jo testes! Såååååå søtt!

1-åring

Lille bursdagsjenta, som fylte 1-år på søndag som var! Litt treig bloggoppdatering, men sånn er det jo når jeg ikke lenger er en blogger, men bare en som tidvis poster et blogginnlegg. Enn at jeg blogga hver dag før! Minst ett innlegg, som regel fler. Jeg tenkte på bloggen uansett hva jeg gjorde, og tok bilder av alt – hver eneste dag. Hele Viljas oppvekst er jo her på bloggen, omtrent! Things change. Men, jeg savner det litt. Savner å være så interessert i blogginga, så dedikert. Oh well! Sånn er det. 31 år versus 20! Her er i alle fall bursdagsjenta, som dessuten var på 1-årskontroll i går. 10210 gram og 77 cm har hun blitt, og hadde faktisk gått ned 50 gram siden 10-månederskontrollen. Bolla vår er ikke lenger så bolle, haha! Og aktiv – det er hun virkelig, så sånn sett kan jeg skjønne at vekta ikke lenger skyter fart. Hadde det vært opp til Tomine, hadde hun føket opp og ned trappa hele dagen lang, for det er omtrent det gøyeste å gjøre for tiden. Godgull! Jeg gleder meg til tiden som kommer. Årene som kommer. Jeg gleder meg til å se henne vokse opp!

I helga er Vilja her igjen og, verdens beste storesøster. Det er godt! Jeg er heldig, ass. Og det tenker jeg hver eneste dag. Hjertehjerte. Hilsen gladkristen Drea. ♥

Valget om å få barn

Her er vi på tredje ultralyd (3D-UL i uke 33) til jordmor Barbro Hellstad på Femme. Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne

I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!

I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.