Jeg vet det er en stund siden det har dukket opp en post her, men nå er jeg altså innom her igjen! About time, kanskje..? Siden sist har vi flytta til Hitra, og nå begynner vi virkelig å få det skikkelig fint, syns jeg! Denne uka fikk jeg endelig opp bildene fra Desenio på veggen bak sofaen, og jeg syns det ble knallkult! Hva syns dere? Jeg har bestilt nye spisebordstoler også, jeg skal prøve å huske å poste et innlegg når de er på plass og, haha! Jeg har egentlig aldri interessert meg så veldig mye for interiør, og kanskje er det også derfor jeg bytter ut litt greier titt og ofte nå i begynnelsen. Det tar visst litt tid å finne smaken min, liksom. Men nå begynner det å føles rett! Gøy!
Forresten: Koden ”DREA30” gir 30% rabatt på posters hos Desenio mellom 11 -15 juni *(Koden gjelder ikke rammer eller handpicked-/collaboration posters/Personlige posters).
Mammalivet er fremdeles veldig fantastisk. Bolla vokser i kjempefart, og like før hun ble 8 uker, veide hun hele 6390 gram. Jeg fullammer, og det ser hun visst ut til å like. Fnis. For å være helt ærlig, har jeg vært litt «bekymra» for at hun legger på seg for mye. At hun blir for stor for fort, liksom. Hodet mitt er jo til tider litt slitsomt, og jeg får sånne rare, kjipe og slitsomme hang ups. I det siste har det vært på veldig overfladiske ting. Både på mitt eget utseende og min egen vekt, men også på Tomines vekt. Vokser hun for fort, blir hun en kjempebaby, tenker andre at hun er feit? Det er vanskelig å forklare det, og jeg vet jo at det stresset og de bekymringene er totalt meningsløse og dumme, men jeg har ikke klart å slippe det helt. Misforstå meg ikke. Jeg har vært totalt oppslukt av henne fra dag 1, og jeg har alltid ment at hun er vakrest i verden. Det har bare vært en frykt der for at de følelsene skulle endre seg. At jeg skulle miste de følelsene som alle foreldre automatisk skal ha for babyene sine.
Nå har de tankene endelig sluppet taket litt. Det stresset har gitt seg for en stund. Jeg har jo verdens fineste, friskeste jentebaby, og hun vokser da akkurat som hun skal! Hun er helt magisk, og det er hverdagen og. Virkelig! Og det skal så absolutt ikke endre seg. Jeg har det veldig, veldig bra for tiden – selv om hodet til tider er litt slitsomt.
Det går mer i Instagram enn blogg for tiden, fordi det er enklere og tar mindre tid. Så, følg meg veldig gjerne @dreakarlsen, da blir jeg glad!
Haha, jeg bare måtte! Gleder meg til å ta litt mamma-og-baby-bilder med disse genserene! Søøøøte. Tihi! Matching! Blir vi vel søte, vel. Synd de ikke hadde en i størrelsen til Vilja med «sister» på eller noe. Det hadde jo vært helt perfekt! De er kjøpt på Gina Tricot forresten. Cute!
Jeg har bladd litt i bildemapper på macen, og konklusjonen ble at jeg seriøst må gjøre noe med hårfargen min nå. Jeg kler jo ikke blond noe særlig. Haha! Jeg får alltid lyst til å bli blond igjen etter en stund som mørk, siden det jo faktisk er blond jeg originalt er, men altså … det er jo virkelig ikke det jeg kler best. Men nå aner jeg ikke hva jeg vil gjøre! Jeg bare kjenner jeg er nødt til å gjøre noe, for jeg hater virkelig hele utseendet mitt for tiden! Gud, som jeg gleder meg til å trene, til å få tilbake kroppen min, til å føle meg slank og litt fin igjen! Men ja. Håret. Det må jeg gjøre noe med ASAP! Hva tenker dere? Nå er jeg jo ganske blond – bør jeg da benytte sjansen til å gjøre ting som er enklere når man er blond? Typ … pastellrosa? Eller bør jeg bare gå for brunt hår direkt? Meninger? Jeg trenger seriøst hjelp og meninger!
Oooog … der bestilte jeg frisørtime til imorra, så får jeg i alle fall fresha meg opp litt av noen som vet hva de driver med! Hadde egentlig tenkt å gjøre det selv, men jeg blir nok mer fornøyd (og fornøyd i lenger tid etterpå) om jeg drar til frisør. Må være lov å unne seg en frisørtime før fødsel, vel! Men hva jeg skal gjøre aner jeg fremdeles ikke …
I det siste har jeg slitt med søvn, og spesielt med å sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Derfor har jeg begynt å sette på en podcast når jeg legger meg, og det har faktisk hjulpet veldig! Jeg hører til jeg kjenner jeg blir så trøtt at jeg tror jeg kan sovne, og da slår jeg av (så jeg får med meg slutten neste dag). Men problemet mitt er jo å finne gode episoder. Jeg er så streng og kritisk, og syns det meste er totalt uinteressant å høre på! Derfor tenkte jeg at jeg skulle tipse om 3 forskjellige podcast-episoder jeg faktisk liker! Her kommer de i tilfeldig rekkefølge:
1. SMELT PÅ TJUKKA, episode 5 med programleder Sandra Lyng og gjest psykolog Hedvig Montgomery. Temaet er psykisk lidelse og graviditet. En veldig fin episode, hvor Hedvig Montgomery har veldig mye fornuftig og godt å si! Verdt å høre.
2. FAMILIELIV, episode 80 med programleder Oda Weider og gjester Ingeborg Senneset og Tine Dyrkorn. Temaet er kroppen, og podcasten er veldig fin og interessant!
3. ANGER, episode 102 med programleder Sivert Moe og gjest psykolog Peder Kjøs. Temaet er selvmord og depresjon. Sivert Moe har veldig mange interessante, morsomme og spennende episoder, og denne med Peder Kjøs liker jeg godt. Selvmord er jo et vanskelig, men viktig tema som jeg har et veldig sterkt forhold til! Ja til mer snakk om selvmord.
Har noen av dere noen tips til hva jeg bør høre? Som sagt, så er jeg veldig kritisk og kresen, og liker omtrent ingenting, men tar veldig gjerne i mot tips. Jeg trenger noe som er verdt å høre på! Sleng igjen et tips i kommentarfeltet, da. Takk!
Jeg er litt sliten. Humøret har dalt litt, jeg har grått, jeg har hatt det første panikkanfallet på mange måneder, jeg er er trøtt og sliten og sover mye mer. Det er kanskje hverken rart eller unormalt, jeg er jo tross alt høygravid (35+1 i dag, så jeg er altså inne i uke 36!), men det er allikevel litt … skummelt? Jeg kjenner på gamle følelser igjen, de jeg ikke har savnet. Jeg tenker på store ting, bekymrer meg og kjenner på frykt. Å være forelder er det største og viktigste i livet mitt, og av og til føles den rollen og den oppgaven litt for stor for meg, om du skjønner hva jeg mener? Eller … ikke for meg spesifikt kanskje, men for oss alle? Det følger med så mye frykt, så mange bekymringer, så mange store følelser. Det er så svært, alt sammen! Jeg har jo alltid en ganske så stor frykt for å feile i det jeg gjør, uansett hva det gjelder. Nei, æsj, jeg vet ikke. Jeg tror jeg er veldig emosjonell nå om dagen, og føler veldig mye. Og det jeg føler, føler jeg ekstra sterkt nå om dagen.
Jeg ser frem til helg, da. Vilja kommer igjen, og jeg gleder meg sånn til å gi henne en stor, god klem! Hun er virkelig det viktigste i livet mitt, og jeg føler meg så takknemlig som er mammaen hennes! Hun er så fantastisk. På lørdag skal vi dessuten treffes for lunsj, hele familien. Mamma, bror, søss – alle sammen. Det blir også veldig godt, for jeg trenger egentlig en mamma-klem selv også. En mamma-klem gjør alltid godt, og spesielt om man er litt «på grinern» for tiden. Hugs!
Jeg tror det jeg maser mest om på bloggen her, er håret mitt. Jeg tror i grunn det er det jeg maser mest om – punktum. Generelt, liksom. «Vegaaaard, jeg hater håret mitt!» Og det gjør jeg virkelig. Jeg har alltid lyst på det jeg ikke har. Som i dag, etter at jeg stripa det litt lysere (er ikke helt i mål enda, neste striping skal bli lysere og mer stripete!), så ville jeg klippe det kort som over her. Jeg føler meg som ei grå mus these days. Hårfargen er kjedelig, frisyren er ikke-eksisterende (jeg sparer til lengre hår, eller noe sånt …) og jeg ser bare skikkelig tantete ut. Så da vil jeg klippe det kort da, for det ser jo så fint ut her! Men om jeg gjør det, angrer jeg. Det vet jeg. For jeg blir jo aldri fornøyd med håret uansett hva jeg gjør. Ah, what to doooo? Hår, ass. Hår er faen meg stress. Blir jeg noen gang fornøyd – ever?
Etter en periode uten særlig motivasjon eller inspirasjon til å gjøre … vel, noe som helst, har jeg endelig «våknet» litt. Akkurat i dag, faktisk. Først på styrketreninga, da jeg gjennomførte den beste og mest organiserte treningsøkta mi på evig lenge. Jeg trente godt, hardt og strukturert, og noterte ned både øvelser og resultat. Jeg har bestemt meg for å trene styrke annenhver dag nå, for å virkelig komme i gang igjen, uten å bli slått ned i sofaen av dørstokkmila gang på gang, slik at både motivasjon og fremgang uteblir.
Motivasjonen og inspirasjonen har dukket opp på andre felt og. I går fikk jeg Jo Nesbøs siste Harry Hole-roman i postkassa, og jeg har selvfølgelig allerede kommet godt i gang. For noen dager siden meldte jeg meg på et gratis skrivekurs på nett over fem kvelder, og nå – etter å ha lest Nesbø, har både ideer, lyst og motivasjon til å skrive dukket opp igjen. Det er ikke lett å skrive, og jeg er langt fra god nok til å skrive en god krimroman, men jeg vet at hardt arbeid til slutt vil gi resultater. Kanskje ikke om to år, kanskje ikke om fem, men om jeg virkelig vil det nok, og er innstilt på å jobbe hardt nok for å bli god nok, så vet jeg at jeg har en akkurat like stor sjans som alle andre til å faktisk klare det. Jeg er ikke flink nok enda, og jeg aner ingenting om å skrive krim, men jeg elsker å lese krim! Fremover skal jeg lese og skrive mye igjen, slik jeg gjorde før, og jeg skal skrive en roman med en start og en slutt – så er det ikke så nøye om den ikke blir særlig god i første omgang. Da blir den neste forhåpentligvis bedre. For har man gjort det én gang, så kan man selvfølgelig gjøre det en gang til!
Og det er vel sånn man til slutt kommer i mål. Man jobber på, selv om det ikke ligger an til en bestselger. Man jobber på, man gir seg ikke, man fullfører, og så begynner man på nytt. Gjenta, til det blir bra nok. Og hvis jeg aldri kommer dit, så nei vel. Da har jeg brukt tid på noe jeg har likt å holde på med. Og da har jeg i det minste brukt tiden min godt.
Jeg har slutta å ta bilder av meg selv. Altså, om du bladde i bildene på mobilen min før, var det alltid masse selfies der. Nesten fra hver eneste dag. Nå? Nå er det ingen der. Seriøst. Ingen. Hva har skjedd? Haha, ikke rart jeg har slutta å blogge, jeg har jo ikke lenger bilder av meg selv å poste … og hva blogger man om da, egentlig?
Vel. En liten statusoppdatering er jo at jeg nå har fått innvilget ung ufør. En stor lettelse for meg, det må jeg si, men samtidig er det også litt vemodig. Hverdagen er litt tom, og jeg kan virkelig ikke få sagt nok hvor mye Bosse betyr i det store og hele når det kommer til akkurat det. Jeg og Bosse går veldig mange lange turer for tiden, og det er så utrolig godt! Både i sol og regn, begge deler har sin sjarm. Turene med Bosse er egentlig blitt dagens høydepunkt. Den oppgaven jeg har hver eneste dag, som jeg aldri kan droppe. Han er avhengig av meg, og det får jeg jo så utrolig mye tilbake for! Det er helt rart, Bosse er så utrolig oppmerksom på humøret mitt. Om jeg er trist og gråter, kommer han løpende i en kjempefart, med oppmerksomme øyne og ører, hopper opp i sofaen til meg og gir meg en god klem eller sleiker meg på hånda. Det er så tydelig at han merker at jeg er trist, og at han vil passe på meg! Finnes det noe søtere!? Det gjør i alle fall utrolig godt, og det er vel ikke så mye som er bedre enn en kjempegod, varm pelsklem om man er trist.
Jeg bruker ikke hverdagen til så mye annet fornuftig enn Bosse og trening, men konklusjonen til både meg, fastlege og NAV er jo at det er kanskje akkurat det som gjør livet mitt stabilt nok. En kjedelig, tom, stressfri hverdag. Uten dette kavet om å bli noe, har jeg klart å få livet mye mer stabilt, stabilt nok til å holde meg unna innleggelser og store svigninger. Og det er deilig. Da er det verdt det.
Det har jo skjedd litt mer i livet og, den siste tiden. Jeg er gravid, og har termin i november. Det vil si at jeg er ca. 15 og en halv uke på vei nå, og om litt under tre uker er det tid for ultralyd! Jeg er selvfølgelig veldig spent, både på ultralyd og veien videre som gravid, og ikke minst på hvordan det blir å bli småbarnsmamma igjen. Det er jo ti år siden sist, og det er jo en stund. Mesteparten av tiden er jeg positiv og gleder meg, andre ganger blir jeg redd og tenker på om alt dette kan være med å trigge sykdommen igjen. Så blir jeg redd for å ikke strekke til, for å bli syk, for å feile. Men det er kanskje helt normalt, og ikke så rart. Jeg er jo egentlig ganske sikker på at jeg skal klare dette, eller rettere sagt; at vi skal klare dette. Vi er jo to om det. Så ja. Dette var altså litt updates fra denne kanten, selv om jeg ikke har noen nye bilder av meg selv å poste sammen med innlegget. Haha! Jeg får vel prøve å fikse kameraet mitt, kanskje, så jeg får noen nye bilder å poste etterhvert … Hugs!
Her om dagen ble jeg intervjua av ei kjempehyggelig jente som skriver bacheloroppgave i journalistikk! Temaet hennes var bruken av mentale lidelser og sykdommer i film, noe som er et utrolig spennende tema. Tiden fløy og det ble en interessant og fin prat! Også tok hun disse morsomme bildene av meg med noen søte ender som antageligvis ble rimelig skuffa over å ikke få noe mat av meg, haha! De kunne fått kos da, men det ville de ikke ha… Anyways, jeg gleder meg til å se resultatet av oppgaven til Frida, jeg tror det blir en veldig bra og spennende sak! Takk for at du ville ha meg med på det, det var gøy!
