Jeg har i det siste tenkt en god del på dette med institusjonalisering. Jeg har nettopp kommet inn fra en sen joggetur i både regn og vind, og mens jeg jogga, dukka låten Catch & Release av Silversun Pickups opp. For to år siden var det The Birds av Apparatjik og Hold on, hold on av Neko Case som ble det årets depresjons-theme. I år ble det Catch & Release. En låt som plutselig ikke lenger bare inneholder melodi og tekst, men som har en hel depresjon i seg. Det skaper ganske motstridende følelser, siden låtene ble spilt mye av en grunn; Det er rett og slett ekstremt gode låter. Jeg elsker dem. Så hva skjer når man hører igjen en låt man elsker, men som også minner om depresjonen man nettopp har kommet ut av? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det skaper en slags merkelig nostalgi.

Det er derfor jeg kommer inn på det der med institusjonalisering. Jeg er ikke så sikker på om jeg tror at avhengighet av sykdom, symptomer og det kaoset det kan skape, kun kommer fra å være innlagt på en institusjon over lengre tid. Jeg tror kanskje det kan ha minst like mye med å være syk over lengre tid å gjøre – innlagt eller ei. Jeg kan ta meg selv som et eksempel. Jeg er vant til store svingninger. Jeg er vant til at jeg kan være i ekstase og jeg er vant til at jeg kan være alvorlig deprimert. Når jeg kommer i normale faser, uten verken det ene eller det andre, kan hjernen fungere sånn at jeg ser tilbake på stunder i de ulike (ekstreme) periodene og tro at jeg faktisk savner dem. Jeg skriver tror, for det er jo egentlig ikke realitet. Jeg savner ikke å være så deprimert at jeg ønsker å dø. Jeg savner ikke å ligge i senga uten krefter eller lyst til å komme meg opp. Men det skjer altså noe i hjernen allikevel, som gjør at jeg ikke helt blir vant til at ting er normale. At ting er rolige, uten masse action. Noe skjer sånn at jeg sser tilbake på vonde perioder i livet med en merkelig nostalgi jeg ikke helt forstår.

Midt opp i alt som skjer når man er syk, så får man kanskje en eller annen form for forståelse. Ens egen psykiske helse er viktig for en. Man blir nesten sykelig opptatt av alt som har med diagnosen sin å gjøre. Jeg for eksempel, jeg abonnerer på poster og innlegg i google som inneholder ordet «bipolar». Ja, det er sant! Jeg får en mail hver gang en ny sak som inneholder ordet «bipolar» dukker opp. Det er ganske så sært. Jeg har googlet alt om alt, så jeg har nesten blitt et vandrende wikipedia når det kommer til diagnoser og psykiske lidelser. Når man har en psykisk lidelse, og er så utrolig opptatt av den, så gjør det godt å møte mennesker man kan få forståelse av. Det gjør godt å få prate om sin lidelse. Sine problemer. Sine utfordringer. Og at de blir tatt på alvor. Det er litt som da jeg gikk på barneskolen og forstuet anklene til stadighet. Det førte til at jeg gikk på krykker sånn cirka tretten ganger, selv om jeg antagelig ikke trengte dem i mer enn fire av tilfellene. Skaden var reell, for jeg forstua jo foten alle gangene, men krykkene var kanskje litt overkill i de fleste av dem. Men så var det det der med forståelse og at skaden i foten min ble anerkjent for å være en reell skade som alle kunne se.

Jeg tror veien er kort til å bli institusjonalisert. Eller at man plutselig passer til alle beskrivelsene av münchausen syndrom. Det skal ikke mye til før man blir så vant til det livet med sykdom, at man faktisk «savner» sykdommen når den egentlig ikke er på sitt verste. Så blir man syk av å være frisk(ere). Man har vært syk så lenge at man kjenner symptomene sine ut og inn, og når man er frisk nok til at de ikke lenger dukker opp av seg selv, så har man blitt så syk at man fremprovoserer dem. Er det ikke ganske merkelig, egentlig? Når man blir kvitt sykdommene man har slitt med i evigheter, så dukker en helt ny opp; Trangen til å være syk, behovet for å få forståelse, og behovet for å bare være noe. Jeg ser ikke på det som å «fake» psykiske sykdom, og heller ikke som et karaktertrekk, men som en helt egen psykisk sykdom.

Det er mulig det er veldig vanskelig å forstå alt det der. Jeg forstår det ikke helt selv, men jeg er glad for at jeg tenker (for) mye. Jeg er glad jeg er fast bestemt på å ikke bli så syk som jeg har vært noen gang igjen, og jeg er glad for at jeg virkelig har tro på at det er mulig. Jeg er glad for at jeg er ærlig med meg selv, og både kjenner til svakhetene og grensene mine. Hva jeg klarer på egenhånd, hva jeg trenger hjelp til. Hva som er realitet og hva som ikke er det. Hvilket liv jeg vil ha, og hvilket liv jeg ikke vil ha. Når man er frisk, så er det ikke så vanskelig å se sånt lenger – selv om jeg til stadighet føler den der merkelige nostalgien.