Behind the scenes – video

Her kommer en liten film fra shooten jeg hadde i går! Bra team! Var knallgøy!
Modeller: Elise Dalby & Andreas Berg
MUA: Stina Louise Bogstrand
Assistent: Christine Kopland

Merkelig nostalgi

Jeg har i det siste tenkt en god del på dette med institusjonalisering. Jeg har nettopp kommet inn fra en sen joggetur i både regn og vind, og mens jeg jogga, dukka låten Catch & Release av Silversun Pickups opp. For to år siden var det The Birds av Apparatjik og Hold on, hold on av Neko Case som ble det årets depresjons-theme. I år ble det Catch & Release. En låt som plutselig ikke lenger bare inneholder melodi og tekst, men som har en hel depresjon i seg. Det skaper ganske motstridende følelser, siden låtene ble spilt mye av en grunn; Det er rett og slett ekstremt gode låter. Jeg elsker dem. Så hva skjer når man hører igjen en låt man elsker, men som også minner om depresjonen man nettopp har kommet ut av? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det skaper en slags merkelig nostalgi.

Det er derfor jeg kommer inn på det der med institusjonalisering. Jeg er ikke så sikker på om jeg tror at avhengighet av sykdom, symptomer og det kaoset det kan skape, kun kommer fra å være innlagt på en institusjon over lengre tid. Jeg tror kanskje det kan ha minst like mye med å være syk over lengre tid å gjøre – innlagt eller ei. Jeg kan ta meg selv som et eksempel. Jeg er vant til store svingninger. Jeg er vant til at jeg kan være i ekstase og jeg er vant til at jeg kan være alvorlig deprimert. Når jeg kommer i normale faser, uten verken det ene eller det andre, kan hjernen fungere sånn at jeg ser tilbake på stunder i de ulike (ekstreme) periodene og tro at jeg faktisk savner dem. Jeg skriver tror, for det er jo egentlig ikke realitet. Jeg savner ikke å være så deprimert at jeg ønsker å dø. Jeg savner ikke å ligge i senga uten krefter eller lyst til å komme meg opp. Men det skjer altså noe i hjernen allikevel, som gjør at jeg ikke helt blir vant til at ting er normale. At ting er rolige, uten masse action. Noe skjer sånn at jeg sser tilbake på vonde perioder i livet med en merkelig nostalgi jeg ikke helt forstår.

Midt opp i alt som skjer når man er syk, så får man kanskje en eller annen form for forståelse. Ens egen psykiske helse er viktig for en. Man blir nesten sykelig opptatt av alt som har med diagnosen sin å gjøre. Jeg for eksempel, jeg abonnerer på poster og innlegg i google som inneholder ordet “bipolar”. Ja, det er sant! Jeg får en mail hver gang en ny sak som inneholder ordet “bipolar” dukker opp. Det er ganske så sært. Jeg har googlet alt om alt, så jeg har nesten blitt et vandrende wikipedia når det kommer til diagnoser og psykiske lidelser. Når man har en psykisk lidelse, og er så utrolig opptatt av den, så gjør det godt å møte mennesker man kan få forståelse av. Det gjør godt å få prate om sin lidelse. Sine problemer. Sine utfordringer. Og at de blir tatt på alvor. Det er litt som da jeg gikk på barneskolen og forstuet anklene til stadighet. Det førte til at jeg gikk på krykker sånn cirka tretten ganger, selv om jeg antagelig ikke trengte dem i mer enn fire av tilfellene. Skaden var reell, for jeg forstua jo foten alle gangene, men krykkene var kanskje litt overkill i de fleste av dem. Men så var det det der med forståelse og at skaden i foten min ble anerkjent for å være en reell skade som alle kunne se.

Jeg tror veien er kort til å bli institusjonalisert. Eller at man plutselig passer til alle beskrivelsene av münchausen syndrom. Det skal ikke mye til før man blir så vant til det livet med sykdom, at man faktisk “savner” sykdommen når den egentlig ikke er på sitt verste. Så blir man syk av å være frisk(ere). Man har vært syk så lenge at man kjenner symptomene sine ut og inn, og når man er frisk nok til at de ikke lenger dukker opp av seg selv, så har man blitt så syk at man fremprovoserer dem. Er det ikke ganske merkelig, egentlig? Når man blir kvitt sykdommene man har slitt med i evigheter, så dukker en helt ny opp; Trangen til å være syk, behovet for å få forståelse, og behovet for å bare være noe. Jeg ser ikke på det som å “fake” psykiske sykdom, og heller ikke som et karaktertrekk, men som en helt egen psykisk sykdom.

Det er mulig det er veldig vanskelig å forstå alt det der. Jeg forstår det ikke helt selv, men jeg er glad for at jeg tenker (for) mye. Jeg er glad jeg er fast bestemt på å ikke bli så syk som jeg har vært noen gang igjen, og jeg er glad for at jeg virkelig har tro på at det er mulig. Jeg er glad for at jeg er ærlig med meg selv, og både kjenner til svakhetene og grensene mine. Hva jeg klarer på egenhånd, hva jeg trenger hjelp til. Hva som er realitet og hva som ikke er det. Hvilket liv jeg vil ha, og hvilket liv jeg ikke vil ha. Når man er frisk, så er det ikke så vanskelig å se sånt lenger – selv om jeg til stadighet føler den der merkelige nostalgien.

Male model

magazinefashionchanges
Modell: Marius Ranøyen // Trend Models
Assistent: Christine Kopland
MUA: Karoline Aasbø

Jeg driver da med det samme som jeg alltid driver med for tiden; Tar bilder. Her er noen bilder av Marius fra Trend Models fra her om dagen. Jeg har aldri tatt fashionbilder av menn før, så det var gøy! Det blir jo noe helt annet.
Men nok fotoprat. Nå skal jeg snart gjøre meg klar til å ha en liten jentekveld med Elin og ei av hennes venninner. Elin er ei super jente jeg jobbet sammen med på Fame Fotografene, og nå har jeg ikke sett henne på evig lenge. Det blir kos!

Man in black

marius1
Modell: Marius Ranøyen // Trend Models
MUA: Karoline Aasbø
Assistent: Christine Kopland

Nå blir det godt med helg. Sove lenge, våkne, spise frokost, redigere bilder, sove. Repeat.

BTS

behindthescenes1 behindthescenes2 behindthescenes3

Her er litt behind the scenes-bilder fra shooten med Unni. Det er vakre, flinke, snille Caroline som har tatt bildene, og det var jo også hun som gjorde make-up og styling. Og øverst ser dere moodboard. Ting blir aldri helt som man tenker når man setter opp et moodboard, men det er veldig greit å ha med tanke på å formidle hvilken stil man er ute etter på bildene, både for make up-artisten og modellens del. Og fotografen også, selvfølgelig. Det er ikke alltid det er like lett å huske poseringer som kan passe bra til stilen man ønsker, så da er det supert å allerede ha samla sammen en hel drøss med bilder som viser et godt spenn der. Ikke dumt, ikke dumt!

skal jeg stikke til skolen straks, for vi skal ha foredrag med flinke Stian Foss. På lørdag var jeg faktisk modell for ham og, da det ble tatt bilder til Årets Frisør. Det var Kenneth Solbakken på Blow Frisør i Trondheim som stod bak prosjektet, og jeg må bare si det… Det ble så jævla kult! Dere aner ikke. Dødskule bilder, dødskul shoot, bra team og tommel opp på alt som var. Jeg er så glad for at jeg fikk være en del av det hele! Gleder meg til å se det ferdige resultatet, selv om det ikke blir før ut i desember. Jeg gleder meg faktisk mer til det enn til julaften, haha. Gøy å være foran kamera i blant og, og ikke bare bak! Hugs.

She´s got the look

cut
Fotograf: Drea Karlsen
Modell: Unni L // Trend Models
Make-Up & Styling: Caroline Sivertsen

Vogued

unni5

Foto: Meg obv.
Modell: Unni L // Trend Models
Make-up & Styling: Caroline Sivertsen

More, more, more

unni3

Jada, det blir mye bilder for tiden, og lite av… Andre ting. Men sånn er det bare! Det er jo dette jeg driver med om dagen, så… Så ja, her er to til av Unni fra her om dagen. Hva syns dere?

Unni L // Trend Models

ntynynyny
Foto: Drea Karlsen
Modell: Unni L // Trend Models
Make up & styling: Caroline Sivertsen


Det er rart det der, hvordan man ikke har noe som helst å blogge om når man ikke er travel overhodet, og hvordan man kun babler om hvor travel man er med en gang man faktisk er det. Men ja – det er travelt, men viktigst av alt; Jeg har det kjempegøy i prosessen! Jeg tar masse bilder, jobber med masse skoleoppgaver og er fremdeles inspirert og motivert enn jeg noen gang har vært. Dette er så gøy! Jeg tenker hele tiden at de neste bildene jeg tar skal bli de beste jeg har tatt. Og vet du hva? Det mener jeg faktisk de blir og! Etter hver shoot jeg har, så føler jeg at jeg får til noe bedre. Håper det fortsetter! For da skal jeg bli god, da!

Two more

2221111

To til, mens jeg bruker søndagen på å rydde leiligheta og redigere en hel masse bilder som jeg skal få sendt ut i løpet av dagen/kvelden. Mye å gjøre med andre ord, og det er ikke feil! Jeg har forresten også fått en utrolig fin klokke fra klokketrend.no som jeg skal vise dere imorra! Har også en rabattkode til dere, så dere kan sikre dere en fin klokke og eventuelt fine julegaver. Det ække dumt! Men mer om det imorra. Nå er det jobbings! Hugs.