Folk på trikken

trikkpraha

I blant elsker jeg å le av andre mennesker. Typ “muhahaha”. Som for eksempel når folk på trikken ser ut til å få panikk når de skal av trikken, og ikke sitter/står ved siden av en stopp-knapp. At døråpneknappen fungerer på akkurat samme måte som en stoppknapp – som altså får det til å lyse “STOPP” på de derre skiltene og i den røde dingsen fremme i dashboardet (om man kan kalle fronten på en trikk det?), som gjør at sjåføren stopper ved neste holdeplass, det har de tydeligvis ikke fått med seg. Da ler jeg. Inni meg altså, jeg kan jo ikke sitte og le høylydt på trikken, uten at noe tilsynelatende er morsomt. Ikke alle har fått med seg at de samme knappene faktisk også fungerer sånn at dørene åpnes om man trykker på dem! (Ja, I know! Det er jo heeeeelt sjukt! Må være magi!) Så da roper de frem til sjåføren i full panikk: “Åpne her bak da! Åpne!” Eller de løper til neste dør, hvor det står en annen passasjer med en IQ over enn 76, som har klart å trykke på døråpneknappen. Så da ler jeg enda mer. Skikkelig høyt, men allikevel lydløst.

Jeg har fler trikke-morsomheter også. Etter en tolvtimers lang dag uten å ha vært hjemme/slappet av, sitter jeg endelig på det brune skinnsetet på trikken og gleder meg til å få i meg dagens første måltid hjemme i sofaen. For mat har jeg jo helt glemt. travel har dagen vært, og det kjenner jeg virkelig og. Jeg er skikkelig sliten. På denne dagen vil ikke trikken fungere som den skal. Den kommer seg ikke opp bakken fra Ila og oppover forbi stoppet ved Bergsligata. Den går sakte fremover, før den stopper helt opp. Sjåføren går utenfor for å prøve og fikse det, går inn igjen, prøver på nytt, men med samme resultat. Etter noe som føles som en evighet for meg, klatrer trikken sakte oppover bakken. Flere av passasjerene smiler til hverandre, som om dette var som en kinoopplevelse hvor man går ut fra kinosalen sammen som et fellesskap som har delt et ordentlig spesielt øyeblikk. Jeg spyr litt inni meg.

Men gjett da. Det går jo selvfølgelig ikke. Vi stopper – igjen. Trikkedama kommer løpende nedover til den bakerste vogna for å prøve å fikse det, og mens hun er der nede hvor jeg sitter, så begynner trikken å trille bakover. Ei jente som ikke sitter så mange setene unna meg, skvetter til, holder seg hardt fast i setet og roper; “Er det noen fremme der som styrer trikken!?”. Full panikk. Jeg mener… Man skulle tro det var dommedag. Eller svære, kjøttetende dinosaurer utenfor, som stirret sultent på henne. Ja, nå skal vi dø, tenker jeg sarkastisk, og den indre latteren min og det hånende gliset forsvinner ikke før jeg er godt hjemme i sofaen med middagen i fanget.

Del

4 Kommentarer

  1. Anonym
    desember 27, 2015 / 01:20

    Hvordan gi folk med sosial angst mer sosial angst….
    Greit at du ler inni deg av folk på offentlig kommunikasjon, men hele verden trenger ikke vite det.
    Min angst for offentlig kommunikasjon ble plutselig 10 gang høyere med tanken på at folk blogger om dumme ting jeg gjør på bussen.

    • desember 27, 2015 / 12:33

      Vet du hva? Dette er et blogginnlegg ment for fun. At noen med sosial angst tar seg nær, så so be it. Jeg er fullt inneforstått med hva både angst og det som er innebærer, men jeg – personlig – har aldri forventet at hele verden skal gå på tå hev av den grunn. Om du syns det, bør du kanskje gjøre litt soul search og ordne opp i indre issues uten at hele verden har skylda. Og kan du ikke kommentere med navn, så kan du også liksågodt la det være. Tenk om du sårer meg…..

  2. Anonym
    mai 24, 2016 / 20:26

    Jeg dør av latter ? Beste innlegget jeg har lest på lenge! Og tok meg selv i at jeg gjør akkurat det samme og tenker det samme av folk på trikk/buss. Selv om jeg selv sitter innelåst på avdeling med sosial angst ? Du er rå!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.