Alt de må tåle

Depresjon, mani, hypomani, innleggelser, selvmordstanker-og forsøk påvirker ikke kun den syke. Det påvirker også de rundt. Jeg har ikke tenkt så mye på de rundt i det siste. Det høres kanskje veldig brutalt ut, og det er det vel også, men i min verden har ting vært veldig… Følelsesløst. Jeg har vært likegyldig i flere uker, og ingenting har gjort inntrykk. Overhodet. Tanker og følelser har ikke hengt på samme knagg. Og det er ikke før først nå at det har gått opp for meg at det kanskje ikke har vært så lett for de rundt meg heller.

En samtale her for et par dager siden, med et par ansatte, gikk veldig inn på meg. Hun ene var med på et samtale med brosjan og meg etter en hendelse, og på den tiden var jeg kanskje veldig likegyldig. Og veldig følelsesløs. På samtale to, som var noen uker senere, fortalte denne ansatte meg at det virkelig hadde gått inn på henne hvor likegyldig jeg var mot broren min under samtalen. I det jeg sa til ham, og hvordan jeg var mot ham.

Deretter sa hun at jeg var helt annerledes på den andre samtalen hun var med på. Og at det var stor fremgang på meg. Og at det var veldig positivt! Først og fremst; jeg syns det er så viktig med denne tilbakemeldingen! Jeg syntes det var så bra at hun observerte det og sa det til meg! Det er virkelig bra jobba av henne som miljøkontakt.

For det andre; jeg må innrømme at det stakk litt ganske mye. Nå når er følelsene mer på plass, og samvittigheten er mer på plass. Jeg begynner å tenke på hva jeg fikk brosjan til å føle den dagen. Hva mamma (og resten av familien og venner) føler på jevnlig basis, på grunn av meg. På grunn av likegyldigheten min. På grunn av sykdom – når det står på som verst. Bekymringen de bærer på døgnet rundt – på grunn av meg. Alt de må i gjennom. Alt de må tåle. På grunn av meg.

family

Det er ikke bare-bare å være pårørende, heller. Jeg kan prate mye om hvordan jeg har det, og hva jeg føler, men nå som jeg faktisk ikke er like likegyldig og følelsesløs lenger, så vil jeg prate litt om familien min. Og om vennene mine. Om de som bryr seg rundt meg. De som gråter på grunn av meg. De som er redde, og som må oppleve masse drit på grunn av meg. Til dere vil jeg bare si; unnskyld. Virkelig. Jeg mener det fra alt jeg har i kroppen. Unnskyld for alt jeg får dere til å gå gjennom. Det er absolutt ikke meningen å gjøre livene deres vanskelig med alt dritet mitt. Jeg vet jeg kan være frekk mot dere. Jeg vet jeg kan være en byrde i blant. Og jeg vet at dere så gjerne vil hjelpe og at dere ønsker å se meg frisk.

Jeg aner ikke hvordan ting blir, men jeg vil si at jeg aldri ønsker dere noe vondt. Ever. Uansett hva jeg har sagt eller gjort, så har det aldri vært en mening der med å såre dere. Eller skape vonde situasjoner og minner for dere. Det er jeg virkelig veldig, veldig, veldig lei meg for. Og jeg vil si at jeg jobber på høygir for å bli friskere. Og da skal jeg ikke lenger være den byrden for dere som jeg er i dag. (Og nei, dere trenger ikke si at jeg ikke er en byrde. For det er jeg. Og det har jeg godtatt. Det skal bare endres.)  Jeg prøver så godt jeg kan å rette opp ting. Så jeg på sikt ikke lenger blir en bekymring for dere. For å på sikt ikke være en grunn til tårer dere feller.

Del

6 Kommentarer

  1. Gry
    juni 15, 2015 / 23:05

    Kjære Dreamor. Så fint skrevet! Det krever styrke, mot og masse klokskap(er det noe som heter det?) å skrive det du skriver. Du skal vite at de som er glad i deg, ALDRI slutter å være glad i deg, bry seg om deg, selv om de bekymrer seg aldri så mye. Glad i deg<3

  2. Anja Sivertsen
    juni 16, 2015 / 08:15

    beundringsverdig hvor åpen du er Drea! det er det ikke alle som tør å være. stå på!=)

  3. juni 16, 2015 / 20:49

    Hei! Veldig viktig perspektiv du skriver om her! Det er så lett å glemme oppi “alt sammen”, lett å kun fokusere på seg selv og sine egne problemer. Sannheten er jo at alt vi gjør påvirker dem som er rundt oss.

    Fin blogg!

    Hilsen Molly

  4. juni 16, 2015 / 21:30

    Jeg vet ikke hva jeg skal si. Du er så utrolig flink til å ordlegge deg og jeg beundrer deg veldig. Jeg heier på deg :-)

  5. juni 23, 2015 / 09:06

    Rart hvordan man tenker når man er inne i sykdomsbobla, og hvordan man er når man kommer ut av den – når man er seg selv! Bra kontakten din kan være dine øyne og ører som er der for å observere når du selv ikke er i stand til det

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.