Vi er på bobiltur! Nå har vi kommet frem til Namskogan, og er klar for en tur i dyreparken imorra. Og jeg tenker selvfølgelig bilder og lys overalt hvor jeg går. Har funnet ut at jeg tenker for lite på godt lys, så det er det jeg fokuserer på for tiden. Men nå skal jeg kose meg litt sammen med verdens beste jente, så jeg gjør dette litt kort. God helg!
Jada. Dårlige mobilbilder. I går så jeg plutselig denne tattisberta kun iført hipster og Iron Maiden-singlet i refleksjonen i speilet, og det tok et par korte sekunder før det gikk opp for meg hvor tatovert jeg faktisk begynner å bli. Det er ikke bare en her og en der lenger. Det begynner liksom å… Vises. Jeg elsker det! Nå er jeg i full gang med å planlegge den neste, for det er jo sånn det fungerer. Kortvarig lykke over det man får, som erstattes raskt med higet etter mer. Ikke at jeg har råd med det første, da…
Disse to nye unnet jeg meg selv etter en sommer uten noe som helst, som en slags feiring for at jeg er godt i gang med skolegang og at jeg elsker å leve igjen. Det trengte en verdig feiring, mente jeg. Dessuten har det blitt en slags tradisjon å ta èn tatovering hvert år. Så da er det bare å glede seg til neste år da, på en ny premie over å ha kommet så langt som jeg forhåpentligvis har gjort. Og ja; Bedre bilder av de nye tattisene kommer så fort de er grodd, og hendene mine ikke lenger ligner på hanskene til Mikke Mus. Hoven, sa du..?
To bilder til. Jeg har fått en ny avhengighet. Det er å gå rundt alene og ta random bilder av random folk. Det er utrolig spennende! Og alt man ser når man faktisk bare åpner øynene og leter etter noe, da! Det er helt utrolig. Haha. Jeg liker i alle fall disse to bildene, for jeg syns de forteller litt. Og de er jo tatt i øyeblikket – det ene sekundet hvor det er mulig å fange det. Ah, jeg har rett og slett blitt forelska i street photography! Så nå skal det øves enda mer fremover. Jeg elsker slike bilder.
Ny skoleoppgave! Lang lukkertid ftw. (Haha, ble kukkertid først, morsom skrivefeil…)
Nå var det på tide med et fargebilde! Har vært utrolig mye svarthvitt i det siste. Og nå skal jeg ikke mase mer om travle skoledager (selv om det fremdeles er det, da!), og heller fortelle at jeg tok nye tattiser i dag! Hoho, jeg elsker å ta tattiser. Var selvfølgelig på Onkel Henrys i Trondheim igjen, for der blir jeg alltid fornøyd. I dag var intet unntak! Bilder kommer så fort jeg får tatt av plastikk og alt det der! Og ellers? Tja. Ikke mye nytt å melde. Jeg er dritsliten og skal finne senga asap. God natt.
Tre bilder som ikke har noe som helst med oppgaven vi fikk i dag å gjøre. Jeg tar meg i å se etter ting å ta bilder av overalt. Jeg er med andre ord allerede miljøskada av å gå på Norsk Fotofagskole. Først så jeg en svær så kul eldre herremann komme ut fra Trondheim Torg, deretter møtte vi (jeg og Natalie) på selveste Birdman i parken. Ikke den Birdman som er på film – men alle Trondheims fuglers venn, kan man vel si. Han hadde med seg en hel pose med brødbiter som de fikk forsyne seg godt av. Mulig slike bilder blir litt kjedelig for dere, så da får dere bare si fra. Jeg er jo – som sagt – miljøskada. Haha. Hugs!
Det er sol i Trondheim. Det er sol, varmt, klamt og herlig. Sommeren hadde vi gitt opp, men plutselig – litt sent – kom den allikevel. Som et overraskende, friskt vindpust – bare uten vind. Jeg sitter på trikken på vei hjem fra skolen. Jeg ser utover byen som viser seg fra sin beste side i solskinn, og tenker at like raskt som sommeren kom, like overraskende og friskt forsvant depresjonen som satt så hardt i det siste halvåret og. Det er rart. Det er rart å tenke på at det var så hardt at det til og med var vondt å puste, sånn rent fysisk. Det er borte. Jeg føler eller mener ikke det lenger. Nå vil jeg ikke lenger bare bli borte eller forsvinne ned i madrassen og forbli der for alltid. Nå vil jeg være her, gå skole, bli flink, være. Bare være, hvor enn påfallende poetisk det høres ut.
Men. Like brått og overraskende som sommeren kom, forsvant den. Plutselig en morgen regner det, og etter et par uker i strekk med ei varmende sol gjennom vinduene, blir man alltid like overrasket av væromslaget – selv om man egentlig bare har ventet på å våkne til det hver eneste morgen. På et blunk er det høst. Jeg vet at det kan være sånn med meg og. At på et blunk så går det fra kjempebra til megakjipt. Plutselig er jeg tilbake dit jeg ikke vil være. Kanskje blir det både regn og sol samtidig for meg og, slik det var i år, om du henger med på den dårlige metaforen. Opp og ned samtidig. Kaos. Frutrasjon og forvirring. Det gjør meg ekstremt redd. Regnbuebarna. Ordet fikk akkurat en ny betydning for meg. Jeg håper ikke det blir sånn denne gangen, men jeg tør ikke tro på at det ikke blir det. Og selv om jeg egentlig vet at det alltid kommer nye dager med sol, så er det ikke så lett å huske det midt i en snøstorm, liksom. Det blir så tungt om det går alt for lenge mellom de gode, fine dagene. Men akkurat nå – nå er det fint. Nå er det solskinn inne selv om det pøser ned ute.
Jeg og Vilja tok turen ned til byen i dag, for å få med oss moteshowet som Styling & Make Up-linja ved skolen var med på å ordne. Og siden streetphoto-oppgaven var den jeg fikk til dårligst i løpet av uka, så tok jeg med meg kameraet og knipset litt random rundt omkring. Jeg er fremdeles ikke særlig god, men hey! Øvelse gjør mester. Så da øver jeg, da. Gøy er det i alle fall, selv om noen ser veldig rart på meg der jeg går med kameraet ved hofta og knipser. Fnis. Dette er i alle fall bilder fra dagen, og jeg og Vilja har hatt en superfin dag! Nå: Norske Talenter og FunLight-gele. Nomnomnom.
Jeg er periodevis hekta på ting. Alltid. I det siste har det vært energibarer, men nå har jeg blitt så drittlei av de jeg har brukt å kjøpe at det til slutt bare smakte… Fælt. Så da trengte jeg noe nytt. Nå har jeg gått over på NOKA-greier! Jeg ante ikke at de hadde supper og gryter, og for meg – som er en håpløs kokk – er det veldig enkelt å tømme pulver i ei skål, tilsette kokende vann, røre rundt og vente i noen få minutter. Til og med jeg klarer det, lissom… Er det en ting jeg har merket med studenttilværelsen, så er det at måltider utgår. Jeg går ofte hele dagen uten å tenke på at jeg ikke har spist! Det er ikke særlig bra. Jeg har aldri vært fan av Fastfood, grandis eller andre kjipe ting, men denne type rask mat er greit. Til nå har jeg smakt kremet kyllingsuppe (som er vist over), tacogryte og grønnsaksgryte, og alle var gode. Spesielt tacogryta! Tror jeg skal gå for den fremover. Til jeg blir lei, og må finne noe annet å være hooked on. Hugs!
Gårsdagens oppgave, fremdeles med kun bruk av mobil! Oppgaven var å lage en egen tolkning av maleriet «Birth of Venus», og jeg gikk for en amerikansk, plastic fantastic-versjon. Haha. Jeg ble egentlig veldig fornøyd, jeg!
Min bildeserie i oppgave nummer to, som skulle bestå av tre kvadratiske bilder som kunne henge sammen på en vegg. Etter et foredrag med @Janove (instagram), valgte de fleste å gå for bygninger, arkitektur, natur eller ting. Jeg valgte litt annerledes, og gikk for tre grimasebilder av Natalie.
Nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha startet dagen med evaluering av oppgaven, så brief av ny oppgave, deretter å ha føket rundt i byen med Natalie for å finne gode bilder til den nye oppgaven. Jeg kjenner det er litt slitsomt. Å gå fra å være innlagt til å sosialisere seg konstant, løpe rundt og oppsøke alle inntrykk og bare være… Travel. Det er uvant. På trikken hjem så kobla jeg ut. Jeg observerte ikke mer, jeg hørte ingen og jeg så ingenting. Jeg hørte bare meg selv tenke, alt annet var bare sus og bakgrunnsstøy. Så nå var det godt å sette seg ned litt bak mørke gardiner. Nå blir det mat, før jeg må titte gjennom alle inntrykkene jeg i dag fikk fanga opp med mobilen.