DK
Bildegalleri

Førsteklassing

skooooooleviljafirstbildnewskolestart2 skolekid viljasøtskole øretskolestartdobbelvilja skolevilja viljaogmammaskolegladfjesviljaspent

Her kommer et bildebonanza fra gårsdagen. Vilja hadde sin første skoledag i første klasse, og det måtte selvfølgelig foreviges. Jeg har tenkt på hennes første skoledag mange ganger, men jeg hadde ikke forestilt meg hvor stolt jeg kom til å være. Vel – det var jeg, Kjempestolt! Vilja hadde masse (god) energi, og virka ikke særlig nervøs overhodet. Hun hadde dessuten bytta øredobber for anledningen – siden hullene endelig hadde grodd som de skulle. Søtest i verden!
Jeg har verdens beste, fineste og flinkeste jente, og jeg elsker henne høyere enn alt. Det er det ingen tvil om. Hugs.

Life of Drea

CoolMom & Dr.Dre

studenter

I går var jeg og Natalie på bli kjent-fest med våre kommende medstudenter ved Norsk Fotofagskole! Siden vi var litt nervøse for å dra dit, tok vi en rolig middag på Søstrene Karlsen på Solsiden først. Megahyggelig. Så kom vi oss omsider til festen, og det gikk da helt supert! Det var ikke særlig skummelt. Vi traff masse hyggelige mennesker, og nå kjenner jeg det kribler ekstra før skolestart. Jeg gleder meg skikkelig til å komme i gang! Haha, må le litt og. Ei supersøt jente sølte øl i skoen sin, og kommentaren hun kom med var så bra. «Åååå, æsj! På den eneste dagen det ikke regner, liksom!» Fnis. Jeg lo. Møtte dessuten verdens morsomste homofile som utnevnte meg og Nat til bitches-ene hans. Vi skulle gå litt foran ham på hver vår side, og han skulle være sjef bak. Vi har allerede fått kallenavn, til og med! CoolMom & Dr.Dre! Oh yeah, in tha house.

Bildegalleri

Skolestart og gips

happymsile

bwbwbebwbw

hipphurradrea

– Skal vi skype i dag?, sender jeg i tekstmelding til barnefar. Eller, jeg sender den til Vilja, sånn egentlig, via Kaj.
– Vilja er på sykehuset akkurat nå. Hun har pilt fotball på SFO, skjønner du, og var keeper. Redda med lillefingeren, skriver han tilbake.
– Åååå, jeeg vil være deeeer!, svarer jeg, og blir med ett både trist og glad. Trist for at jeg ikke er der, og glad for at jeg kjenner morsfølelsene strømme på.
– Hun har det i alle fall bra! Sitter her og prater i ett sett, forsikrer Kaj.
– Hun skal ringe deg etterpå.

Vi skyper senere. Det første hun gjør er å holde opp den rosa gipsen – som dekker hele armen – så den gjemmer ansiktet hennes. Jeg ser bare munnen, som først former seg veslevoksent med et slags «åh, sånn kan det gå»-uttrykk, og som deretter får frem et lurt smil. Det typiske, lure Vilja-smilet.
– Du skulle sett, mamma! Fingeren stod RETT ut!
Jeg ler, sier «Oi! Sier du det! Rett ut altså?», samtidig som jeg tenker ehe, nei takk. Akkurat den delen av å være der er jeg glad for at jeg slapp. Jeg er veldig dårlig på alt som har med kropp og smerte å gjøre. Enten det er blod, brudd eller andre ekle ting.

Det som også er ganske komisk (for ja, at Vilja – som aldri har gjort seg noe som helst – har brukket lillefingeren er ganske komisk), er at da jeg hadde min andre dag i 1.klasse, så brakk jeg armen da jeg spiltefotballkamp! Begge starter vi altså skolegangen med full gips på ei arm. Tilfeldigheter altså… Jeg syns det er så mange tilfeldigheter rundt meg at det er helt snålt.

Apropos skolestart, så starter jeg skole selv nå på onsdag. (Norsk Fotofagskole, for den som ikke vet det.) Jeg er kjempespent! Det er en skole jeg har hatt lyst til å gå på veldig lenge. Faktisk så lenge at jeg søkte og kom inn allerede i 2010, men ikke kunne gå der på grunn av diverse greier. Da var jeg ikke lite skuffa, akkurat. Men nå blir det! Og om jeg er spent? På alle måter. Og pittelittganskemasse redd og. Jeg har vært innlagt i fire måneder i strekk nå, omtrent, og plutselig skal jeg tilbake til ordentlig hverdagsliv med rutiner, studentliv og masse mer Viljatid. Bare gode ting, selvfølgelig, så håper jeg bare at jeg klarer alt. Uten å krasje. Uten å havne tilbake. Hjelp.

Foto

Vann

frudabad fridabad2

Frida dro meg med ut for at hun skulle bade her om dagen, og ba meg ta med kamera. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå ut overhodet, men ble med allikevel. Det viste seg å være godt å komme seg ut, og jeg syns disse to bildene ble ganske så fine bilder av henne og. Frida er til og med en god skuespiller i iskaldt elvevann, hun. Puste fikk hun nesten ikke til, men å posere – det gikk greit. Impressive.

Life of Drea

Answers

pinkoldone

Hvordan har du det egentlig? Akkurat nå er jeg innlagt på Orkdal DPS på nytt, men i neste uke er det skolestart, og jeg håper (og tror) det blir bra. Hva savner du nå? Å bare ha det greit. Å ha det så greit at jeg ikke tenker på alt jeg tenker på nå, haha. Det er lenge siden jeg hadde det sånn, så jeg hadde betalt gode penger for å få en dag eller to i den modusen. Har du noen planer fremover? Som nevnt så er det skolestart i neste uke, både for meg og Vilja. På mandag skal jeg være med henne på første skoledag, og på onsdag starter jeg på selv. Hva er fremtidsplanene/drømmene dine? Det klarer jeg ikke svare på akkurat nå, for å være dønn ærlig. Jeg har en tendens til å tenke go big, or go home, og det kommer jeg ikke så godt ut av i depressive perioder. Er du interessert i noen for tida? Nei, jeg kan vel ikke akkurat si det. Eller, vel… Det er en person som gjør meg nysgjerrig. Hva og hvordan fikk du muligheten til å reise til LA og møte alle de kjente menneskene? Jeg jobbet i et managementbyrå som heter VS Management i Trondheim, og ble gjennom det kjent med Hans-Erik Dyvik Husby (Hank von Hell). Så ble jeg med ham på date i LA, da! Driver å leser igjennom alle psykehusinnleggene dine, men fant ikke dag 4. Hvor ble den av? Link til alle Psykehus-innleggene finner du her.

dreab2124

Kan du skrive mer om hva som ledet opp til overdosen og hva du tenkte? Tja. Det er ikke noe jeg er så veldig glad i å prate om, så om du lurer veldig, kan du heller sende en mail til fotografdrea@gmail.com, så kan jeg svare deg så godt jeg kan der. Dine tre favorittband/artister? Kaizers Orchestra, Silversun Pickups og Mumford & Sons. Dine favorittblogger? Jeg er litt dårlig på å lese blogger, dessverre. Antagelig for at det florerer av så sinnsykt mange gode blogger der ute! Men jeg kan nevne 3 jeg liker godt; Sandra, Heidi Chic og Fanny Lyckman. Hva gjør din dag bedre? Tull & tøys. Et eller annet som bare får meg til å le, uansett humør og form. Hvis du kunne gått tilbake i tid og forandret på en ting, hva ville det vært? Håhå, det er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Velger – selv om det er dritkjedelig – å si pass. Hvilken av tatoveringene dine liker du best? Jeg liker den på arma og de på lårene best. Begge er tatt av Julie på Onkel Henrys, og er grunnen til at jeg har bestilt min neste time til henne. Drømmereise? Først og fremst; New York! Har så enormt lyst dit. Jeg vil egentlig reise verden rundt, jeg.

Life of Drea

Questions?

lessred

Jeg har ingenting fornuftig, eller ufornuftig for den del, å komme med, så da spør jeg heller om det er noen der ute som har et eller annet de lurer på. Det kan være hva som helst. Det kan også være ønsker/tips til hva som ønskes på bloggen fremover. Hva foretrekker du å se/lese her? Eller har du en eller annen mening du føler et sterkt behov for å ytre? Now is the time. Hugs.

Bildegalleri

attitude

heiheiHeihei. Bare et bilde. Av meg. Et par uker gammelt. Kort, mørkt hår er fett. Og det er alt jeg har å si i dag. Hadehade.

Psykisk helse

Psykiatriens Paradoks

Det er ikke rart det overdiagnoseres med psykiske lidelser og forstyrrelser i hytt og pine, når det faktisk er sånn at man trenger en diagnose for å bli tatt på alvor. For å ikke bli sett på som et patetisk menneske som bare «hermer» etter andre psyke, eller som bare syter og klager over å være sliten, trist eller urolig. Det burde ikke være nødvendig å ha en diagnose å slå i bordet med for å bli sett på som et menneske – som alle andre – som sliter med sitt, som har tunge tider, som har perioder med dårlig søvn eller som mener de faktisk forstår hva mennesker med diverse psykiske diagnoser går gjennom. Av og til er det verken samfunnet eller uvitende mennesker som er psykiatriens største fiender. Av og til er det faktisk psykiatrien og pasientene selv som fordømmer mest.

Jeg skulle så veldig gjerne kommet med kildehenvisninger eller linker til artikler som «beviser» mine påstander over, men det har jeg ikke. Og det kan egentlig være det samme. Dette er synsing fra min side, basert på egne feil, erfaringer og observasjoner. Min kritikk er todelt. Den ene delen går mot behandlere, miljøkontakter, leger, psykologer, ambulansepersonell eller hva det nå skulle være som er i kontakt med psykiatriske pasienter. Det finnes ingen tvil om at det jobber en hel del mennesker innenfor psykatrien som ikke behandler mennesker som folk. Som ikke tar folk på alvor. Som ikke ser situasjonen for hva den er. Den andre delen er mot pasientene selv.

Jeg syns man skal være forsiktig med å peke fingre på mennesker rundt seg, brøle høyt ut om alle sine egne diagnoser og fortelle vedkommende at de ikke har noe å klage over. At de ikke har en fjerneste anelse om hvor mye fælere livet er med alle disse diagnosene. Det er greit å kreve å bli sett og forstått som psykisk syk – men det er ikke greit å kreve å være den eneste som skal bli sett! Eller den som skal bli sett mest. Jeg syns ikke det er rett å kreve all plass i den psyke verden vi lever i. De fleste av oss har en fot innenfor, på et eller annet vis, og smerte måles kun i ens egen skala. Ikke med en universiell en, med ordene «rett» og «galt» skrevet på hver sin pol.

Jeg syns det ofte blir så dobbelt, at vi psykisk syke skal dele og fortelle i det uendelige for å minimalisere stigmatisering, fordommer og uvitenhet, men så er vi selv med på å øke tabu rundt det ved å peke på hverandre å hviske «hun aner ikke hva smerte er» eller «man må ha disse diagnosene for å kunne fortelle om sin egen smerte.» Det må være rom for psykiske problemer utenfor psykiatrien også. Det må være rom for å prate om psyke som ikke grenser til det ekstreme. Kanskje bør vi innføre «hverdagspsykiatri» som et like hot begrep som «sommerkroppen». Kanskje er vi så heldige at det til og med ligger litt god, gammeldags forebygging i det. At det må være lov å åpne kjeften og bli hørt ei god stund før man ligger tvangsinnlagt i reimer på psykiatrisk avdeling med tre diagnoser tredd over hodet

Life of Drea

Aldri for sent å gi opp

Jeg ligger i senga. Jeg skifter jevnlig side, men ingen av dem ser ut til å være «sovesiden» i kveld. Jeg snur meg over til høyre, og legger arma under puta som en slags støtte til hodet. Jeg lukker øynene, og tenker på å ikke tenke på noe som helst. Jeg tenker på å puste. Bare sånn vanlig. Ikke noe kav og stress om å tenke på utpust og innpust og hva enn man blir bedt om å tenke på i de derre Mindfullness-timene. Jeg bare tenker på å puste. Som man kan tenke på sauer som hopper over et gjerde, lissom. Sauer er egentlig ganske så søte dyr. Au, faen, hva skjer med arma mi nå? Den kjennes plutselig ikke ut som min egen arm lenger. Den minner meg om Harry Potters arm da Ronny Wiltersen klarte å trylle vekk beinet i den, så den bare ble en slapp gelearm. Æsj, nå blir jeg uvel og kvalm og. Jeg snur meg over tilbake til venstresiden. Nakken klarer ikke slappe av på puta. Hodet verker.

Det er rart det der, hvordan det er så mye lettere å legge seg på sofaen og sovne på dagtid, når man egentlig ikke skal sove, enn å legge seg i ei deilig seng på kveldstid og skal sove. Da er plutselig alt feil. Putene er teite, dyna er umulig og kroppen føles merkelig og vond på de merkeligste måter. Jeg ser på klokka. 00:41. Grynt. Jeg hopper opp (overdrivelse, much..?) av senga, tusler til badet og leter etter Paracet. Finner en pakke. Hurra! Redningen. Åh, den var tom. Hvorfor kaster jeg ikke tomme esker!? Faen. Nå er nærmeste redning 500 meter unna, innelåst i et bygg de kaller Coop Prix. Havne på glattcella for ei eske paracet? Næh, tror ikke det. Tilbake til senga.

inbed

Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. Ikke at kroppen ikke er det heller, for jeg er tung som en bauta, og jeg har så ekstremt lyst til å bare sove i hundre år, som Tornerose. Men, hjernen slås liksom ikke av. Og ikke musklene i kroppen heller. Alt spennes konstant. Tankekjøret som alltid er der, er der nå og, samtidig som vanlige tanker også må tenkes. Det er som om tankesenteret er delt i to. Den ene delen er tankekjøret som går konstant, automatisk og uten styring og kontroll. Den andre delen er alle de andre tankene. Assosiasjonene, som for eksempel til Harry Potters benløse arm.
Nå skal jeg prøve å si det kort og godt; Tankekjøret er sykdommen, mens den andre delen av tankesenteret, er meg, som kan tenke på sykdommen. Som kan tenke på alt annet, parallelt med tankekjøret. Balansen mellom disse to varierer. Noen ganger tar den syke delen helt over, og overdøver alt annet som en uredd tanks på en fallen slagmark, mens andre ganger kommer mine tanker inn og stiller spørsmålstegn. Setter tvil til tankekjøret. Setter tvil til den delen av meg selv.

Jeg er under dyna i senga igjen. Det er for varmt. Dyna har mistet dynetrekket sitt, og det er rusk på lakenet. Jeg hater rusk i senga. Det er så irriterende! Jeg snur meg nok en gang, og prøver igjen å tenke på ingenting. Det går dårlig. Jeg tenker på depresjon. Hvor merkelig det egentlig er. Jeg ser for meg alle de små gummibitene som ligger på en kunstgressbane, og ser for meg at de samler seg sammen som en enorm virvelvind som kommer fykende mot meg i en brutal fart. Den river og sliter i meg, og når den fyker videre, står jeg igjen som et skjelett, Eller som et vissent tre uten blader og liv. Alt annet er borte. Jeg bare er der. Jeg bare eksisterer, uten noen mening.

 Kanskje blomstrer jeg til neste vår.

Bildegalleri

LA Lifestyle

spiritawardsrea limos spiritawards123

Jeg hater virkelig det nederste bildet av meg (tannkjøttglis, much?), men det er et godt beskrivende bilde for hvordan det føltes å plutselig stå på stranda i Santa Monica, i en sort kjole og med et lånt Piaget-smykke til hundretusener av kroner, klar for å gå på den røde (rosa) løperen og inn på Film Independent Spirit Awards. I selveste LA! Utenfor gjerdene stod fullt av folk, klare med kamera for å knipse bilder av superstjernene. Og jeg – jeg stod der inne, jeg. Sammen med superstjernene. Jeg blir svært sjelden starstruck, men når man plutselig står og mingler med Marcia Cross, som spiller Bree Van de Kamp i Frustrerte Fruer, med et glass sjampis i hånden, og til og med får en kompliment av henne – da er det lov å klype seg selv i armen og tenke at dette er ganske så sjukt.

breedinnertime

Eller som da Oprah Winfrey plutselig ikke er mange metrene unna meg. Eller Scarlett Johansson, som er en av de peneste damene i hele verden! Poenget; Det var ganske uvirkelig for meg, Drea fra Frøya, å gå rundt blant alle disse Hollywood-celebsene med sjampisglass og Piaget-smykke rundt halsen. LA lifestyle for ya, lissom. Og når jeg endelig har kommet over dette sjokket (eller hva man skal kalle det), og sitter inne ved ett av de mange bordene, spiser litt mat, drikker svindyr tequila (som smaker bedre enn du kan tenke deg!) og titter bort på en tom stol ved bordet som Steven Seagal egentlig skulle sitte på (men han kunne ikke komme allikevel), så hører jeg plutselig en mannestemme over høytalerne som sier «Please welcome our house band, Silversun Pickups!» 

Jeg ser bort på Hank og spør; «Hæ? Sa han Silversun Pickups!?» Hank nikker. Silversun Pickups, dere. Bandet som i følge last.fm (som er en side som fører statistikk over musikk du hører på) er nummer tre over band jeg har hørt mest på gjennom tidene! Et band jeg har ønsket meg på konsert med i evigheter! Jeg plukker opp kameraet, lar de spille ferdig låten de begynte på etter annonseringa fra mannestemmen over høytalerne, løper bort til scenen og spør fint om jeg kanskje kan få ta en selfie med dem. Bildene ble ikke så veldig bra, men hey; Jeg stod på scenen med ett av mine yndlingsband, så det gjør ikkeno.

sp

Vi var dessuten innom Scientologikirkens Celebrity Center i Hollywood, og der møtte vi på Laura Prepon, som blant annet spiller Donna i That 70s Show og Alex Vause i Orange is the New Black! Hun så helt lik ut som i sistnevnte serie, bare med kewle solbriller istedet for vanlige briller. Haha! Igjen; Må innrømme at jeg ble litt starstruck. Fun times, fun times indeed! Håper jeg tar turen tilbake til LA igjen en gang – selv om det antagelig ikke blir med sjampis, megafancy tequila (som smaker godt!) eller millionsmykker rundt halsen, spradende blant kjendiser på stranda i Santa Monica. Men hey, jeg skal vel være glad for at jeg har fått oppleve det èn gang!