I helgen var det Frøyafestival, og siden Kaizers Orchestra – tidenes beste band – gjestet øya, så måtte jeg selvfølgelig ta turen. Og slik så jeg ut i går. Etter å ha vært Kaizersfan siden jeg var 14, var det veldig spesielt å ha de her på hjemmebane. Gøygøygøy! Hugs.
Jada, jeg er fullt klar over at det er teit å legge ut sånne treningsbilder når man ikke har så veldig mye å verken skyrte av eller vise frem, men uansett; jeg trener! I dag var det ekstremt godt å trene styrke, faktisk. For å være helt ærlig så har jeg ikke akkurat trent så mye de to siste månedene, så det var godt å gjennomføre ei økt hvor jeg virkelig likte å pushe meg selv. Forhåpentligvis går neste økt like bra. Og treningsskjorta er forresten ny. Kjøpt på Stormberg. I like it!
Alt fra H&M
Selv om jeg, bleik som jeg er, ikke har lagt så mye merke til at det har vært sommer en god stund, så har det jo faktisk vært det. (Sick – I know!) Og da jeg tok en tur innom H&M i dag så fant jeg disse greiene. Jeg fikk umiddelbart lyst på det, og fant ut at det passet godt til festivalen jeg skal på om… Tre-ish uker. (Har ikke helt oversikt, og gidder ikke sjekke kalenderen heller.) Det er jo festival her på Frøya, og når Kaizers Orchestra endelig tar turen uttover hit, så hadde det vært en skam om Frøyas største fan ikke møtte opp, ikke sant? Og siden jeg ikke har shoppet klær på gud-vet-hvor-lenge, så trenger jeg virkelig noe nytt. Shortsen var det sein levering på, så den fikk ikke bli med denne gangen dessverre. Får finne noe annet. Et skjørt, kanskje. Eller svart jeans. Vi får se. Festival blir det i alle fall! Hugs.
Av og til skulle jeg ønske jeg kunne dra ned en glidelås på meg selv, og bare hoppe ut av mitt eget skinn. Bare hoppe lett og lekent ut av et tyngende meg selv, og la skinnet ligge der, bak meg, uten at jeg snur meg for å se tilbake på det. Uten å måtte være innestengt der noen gang igjen. Jeg kan ligge i senga og se i taket. Ikke for at jeg vil eller for at det er så veldig spennende. Men for at kroppen min ikke føles som min egen. Armene hviler på dyna over magen min, men jeg kjenner de ikke. Det er som om det er noen annens. Hele kroppen føles tung og fremmed, og i hodet raser alle vonde tanker og følelser. Å skulle snakke føles umulig. Å snu seg i senga krever krefter. Til slutt har jeg tenkt så mye på å slutte å puste at det ikke lenger går på automatikk – hvert åndedrag må tenkes og gjøres. Puste ut, puste inn. Ut, inn. Og gjenta.
At å puste ikke lenger er noe kroppen bare gjør av seg selv, er slitsomt. Det blir vanskelig å holde jevn og normal puls. Til slutt løper den løpsk og lever sitt eget liv. Jeg hyperventilerer og mister kontroll. Jeg stopper, og holder pusten så lenge det går for å gjenvinne kontrollen, selv om jeg helst ikke vil puste ut igjen overhodet. Kroppen er fremdeles en annens. Bevegelsene mine er tunge og krever mye. Aller helst vil jeg bare synke ned i madrassen og forsvinne fra alt og alle.
Det føles lenge siden jeg slappet ordentlig av. At jeg bare lente meg tilbake og lot både kroppen og sinnet hvile. Det føles lenge siden sist jeg gikk ut på trappa og luktet på sommeren. Det føles lenge siden sist jeg følte meg ordentlig glad – i mer enn et sekund av gangen. Ren og skjær glede som bare er der uten noen spesiell grunn. Det føles lenge siden sist jeg var meg selv, og nå håper jeg at jeg snart kan legge merke til fuglekvitter, grønt gress, velduftende blomster og rein og pur hverdagsglede igjen. Selv på dager hvor sola kanskje gjemmer seg bak en sky og temperaturen kanskje ikke bikker femten varmegrader. Det er på tide nå. I mens; puste inn, puste ut. Og gjenta.
I dag. Det er fremdeles grått og kaldt ute. Dagene forsvinner, valpen vokser og vokser, og er tidvis blitt et bitende monster. Heldigvis er han ikke bare et monster, men også søt og kosete i armkroken en god del av tiden. Han slipper derfor unna med det aller meste. Luringen. Nå er det fredagskveld og jeg skal prøve å bruke den slik fredagskvelder skal brukes; sofa, pledd og varm te. Ja, jeg er ganske så forutsigbar. Hugs.
Jeg har vært hjemme siden onsdag. Valpen har slått seg godt til ro og ser ut til å trives på tross av ruskete Trøndelagsvær. Sommer? Ingenting som heter sommer her ute. Her har vi høst. Høst. Og høst. Året rundt. Men det betyr jo bare at man kan sitte innendørs under varmeteppet med en kopp te uten dårlig samvittighet året rundt. Like bleik som alltid.
Modell: Julie Stølan
Et gammelt bilde av Julie, tatt for sikkert… Tja, to år siden. Jeg har ikke tatt i bruk kameraet så mye siden jeg la ned firmaet mitt, og jeg savner det veldig. Så nå er planen å komme i gang med litt fotograferinger igjen. Just for fun. Så om du ønsker å bli tatt bilder av (fashion/beauty-stil), så er det bare å rope ut. Eventuelt sende en mail. Jeg bor jo på Frøya, så Hitra/Frøya-området er best. Hender seg jeg er i Trondheim også, og i Oslo-ish – så det skader ikke å sende en mail om du ikke bor så øde som jeg gjør, altså. Anyways. Nå skal jeg gjøre meg klar til å fly hjem til Trøndelag med Gizmovalpen. Han er fremdeles verdens søteste. Jeg er forelska. Hugs!
I dag. Tusenfryd. Sol. Is. Karuseller. Badeland. Mer is. Bamser. Glad Vilja. Glad meg. (Men glemte å ta med lader til kameraet sørover, så mobilbilder er alt jeg har.)
Minor Majority – (Think I´m) Up For You & I
Jeg er lei. Tanker og følelser flyr akkurat dit de vil, mens jeg sitter igjen tiltaksløs og sliten. Jeg burde være glad. Jeg burde nyte ferie. Jeg burde klare å slappe av, og våkne opp klar og opplagt for en ny dag. Jeg burde glede meg til de neste to ukene. Men så lett er det visst ikke. Kroppen og hjernen min motarbeider meg. Det er sånn det føles. Om livet var ei vekstang, så har noen slengt på 20 kg for mye på hver side av min stang. Mest av alt har jeg lyst til å krølle meg sammen i senga med dyna helt opp til halsen med en stykk kosevalp som kysser meg på kinnet tett inntil meg. Og jeg vil bli der. Helt til jeg kan våkne opp uten å tenke «hvordan skal jeg komme meg gjennom denne dagen?». Helt til jeg ikke lenger bare tenker på alt jeg burde – men at alt det går helt av seg selv. Slik det burde være.
