Pust inn, pust ut

trees drabwskoooog

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne dra ned en glidelås på meg selv, og bare hoppe ut av mitt eget skinn. Bare hoppe lett og lekent ut av et tyngende meg selv, og la skinnet ligge der, bak meg, uten at jeg snur meg for å se tilbake på det. Uten å måtte være innestengt der noen gang igjen. Jeg kan ligge i senga og se i taket. Ikke for at jeg vil eller for at det er så veldig spennende. Men for at kroppen min ikke føles som min egen. Armene hviler på dyna over magen min, men jeg kjenner de ikke. Det er som om det er noen annens. Hele kroppen føles tung og fremmed, og i hodet raser alle vonde tanker og følelser. Å skulle snakke føles umulig. Å snu seg i senga krever krefter. Til slutt har jeg tenkt så mye på å slutte å puste at det ikke lenger går på automatikk – hvert åndedrag må tenkes og gjøres. Puste ut, puste inn. Ut, inn. Og gjenta.

At å puste ikke lenger er noe kroppen bare gjør av seg selv, er slitsomt. Det blir vanskelig å holde jevn og normal puls. Til slutt løper den løpsk og lever sitt eget liv. Jeg hyperventilerer og mister kontroll. Jeg stopper, og holder pusten så lenge det går for å gjenvinne kontrollen, selv om jeg helst ikke vil puste ut igjen overhodet. Kroppen er fremdeles en annens. Bevegelsene mine er tunge og krever mye. Aller helst vil jeg bare synke ned i madrassen og forsvinne fra alt og alle.

Det føles lenge siden jeg slappet ordentlig av. At jeg bare lente meg tilbake og lot både kroppen og sinnet hvile. Det føles lenge siden sist jeg gikk ut på trappa og luktet på sommeren. Det føles lenge siden sist jeg følte meg ordentlig glad – i mer enn et sekund av gangen. Ren og skjær glede som bare er der uten noen spesiell grunn. Det føles lenge siden sist jeg var meg selv, og nå håper jeg at jeg snart kan legge merke til fuglekvitter, grønt gress, velduftende blomster og rein og pur hverdagsglede igjen. Selv på dager hvor sola kanskje gjemmer seg bak en sky og temperaturen kanskje ikke bikker femten varmegrader. Det er på tide nå. I mens; puste inn, puste ut. Og gjenta.

Del

8 Kommentarer

  1. juli 23, 2013 / 13:31

    Jeg forstår veldig godt hva du mener. Har tatovert «inhale, exhale» på hvert av håndleddene. Delvis fordi de er arrete og å puste og tenke seg om én gang til før jeg gjør noe som vil merke meg for alltid – ikke er en dum idé. De er tatovert mest fordi jeg tror på at så lenge man puster er det håp. Håp om bedre tider, at det finnes noe bedre.

    Noen ganger er det best å bare fokusere på pusten. Det er et tegn på at du er i live og at det kan bli så uendelig mye bedre.

    Sender en klem og varme tanker din vei, Drea.

    • Drea
      juli 23, 2013 / 14:34

      Sant. Du sier noe der. :) Takk, og en klem og varme tanker sendes i retur! :)

  2. Ann
    juli 23, 2013 / 14:09

    Huff, høres ikke noe særlig ut:( Hadde du fått deg kjæreste? Støtter han deg i dette?

    Mvh Ann

    • Drea
      juli 23, 2013 / 14:33

      Ja, det har jeg, og han er helt super. Kunne ikke fått bedre støtte. :)

      • Ann
        juli 24, 2013 / 17:26

        Så bra da, det fortjener alle som har det sånn:) Har du skrevet noe om han eller vil du holde han «hemmelig»? ;)

        • Drea
          juli 27, 2013 / 20:56

          Har ikke skrevet så mye om han egentlig, men han er ikke hemmelig heller. Han bare liker seg utenfor bloggen min, så da lar jeg han være. :b Selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle ha nevnt han i hvert eneste innlegg for min del! ^^

  3. juli 26, 2013 / 08:32

    Kjære Drea. Jeg vil bare si at jeg tenker på deg og at jeg er veldig glad i deg <3
    Jeg er her for deg :-)
    Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.