Nå sitter jeg på skolen. Nei, dette skal ikke bli et langt, treigt og utrolig kjedelig innlegg om hvordan jeg føler skolen er fortiden; det er det da vel nesten ingen som gidder å lese om. Folk flest er vel lei nok av sin egen skole om jeg ikke skal syte om min i tillegg. Nei, det trengs nok ikke. Jeg kan holde sytinga mi for meg selv. Egentlig ville jeg ikke ha…hvordan bøyer man syting?… klaget (jeg ga opp å finne en måte å bøye syting på) uansett. Det er faktisk ikke så ille. Jeg har klart snart tolv år; to måneder er barnemat. Barneskirenn.

Nei, nå ble det faktisk et helt avsnitt om det jeg absolutt ikke skulle skrive om. Der ser du. Om noen sier: “Tenk for all del ikke på sex”, så tenker du naturlig nok bare på sex. Nå var det ikke sex jeg prata om, men jeg prata om skole. Håper likevel du fatta poenget.

Nå skal jeg faktisk bruke den enormt viktige skoletida mi til å fotelle om noen morsomme historier jeg plutselig kom på i går. Hvor ble det av alt det moralske pjattet om hvor lett disse to gjenstående månedene er? Veeeel…
Uansett. Jeg syns dette er hysterisk morsomt, men det kan godt hende jeg har en form for uforståelig humor, men det tror jeg ikke. kajekmonster
Det var da jeg las Ida Wullf sitt innlegg “antikakemonster” at jeg kom på denne historia, og jeg føler den fortjener en plass i bloggen min også, ikke bare i kommentarfeltet til Ida. (Jeg har så lett for å bli misforstått! Jeg mente ikke “bare” kommentarfeltet til Ida i den forstand; kommentarfeltet til Ida er fint, det!)
Uansett. En gang da jeg skulle skrive ei veldig pen overskrift i naturfagpermen min (merk deg: EN gang. Det var ikke ofte jeg gidda å pynte pent og ryddig på overskriftene mine, selv ikke på barneskolen. Bare så det er sagt, liksom.) Jeg begynte fint og så nært perfekt som overhodet mulig, om jeg får si det selv, med en K, og fortsatte akkurat like fint med en A. KA. Da var vi godt på vei mot “Kapittel 12”, som det skulle stå. Desverre mista jeg konsentrasjonen på hva jeg skreiv en eller annen plass mellom A'en og P'en. Jeg mista absolutt ikke konsentrasjonen på hvor pent jeg skreiv, så alt var veldig vakkert. Rett før jeg skulle skrive den siste bokstaven oppdaget jeg, til min store forskrekkelse, at jeg hadde brukt den siste timen på å skrive noe helt annet enn “kapittel 12”. I permen min stod det, veldig pent og pyntelig vel og merke, “KAKEMONSTE” med store bokstaver. Doh! Tabbe. Jeg hadde tenkt på kakemonster hele den dagen. Grunnen til det er desverre ukjent for meg. Hvem går rundt og tenker på kakemonster en hel dag? Er det normalt? Jeg hadde ikke lyst på kake en gang.

Bildet: Her er kakemonsteret. Eller, alternativt kakemonster. Meg.

>

anorexia

Nå sitter jeg og ser et program om slanking og spiseforstyrrelser på tvn. Jeg syns alltid det er svært fascinerende å se slike programmer. Ikke for at jeg får inspirasjon til å ville slanke meg, som uheldigvis veldig mange får, men for at jeg ser galskapen i det. Jeg syns det er fascinerende å se dagens virkelighet, selv om jeg hater store deler av den.
Jeg har forstått hvor lett det er å bli syk. Jeg har forstått hvor tilfeldig det er hvem som blir syk. Jeg har forstått at det ikke er svakhet som er rota til anoreksi, bullimi, overspising eller annen form for spiseforstyrrelser.
Det er skremmende. Det er deprimerende. Det er fælt hvordan det utvikler seg, og jeg kan rett og slett ikke la være å tenke på hvor dette skal ende. Hvor skal det bli av oss, jenter?

Det virker som vi forskynder hele prossessen vi mennesker går gjennom når vi er døde. Det er da kjøttet på kroppen vår skal forsvinne. Det er da vi bare skal ligge igjen som skjeletter uten både fett, muskler og kjøtt. Det er absolutt ikke i ungdomstiden dette skal skje. Det er slik vi skal bli som døde mennesker, og absolutt ikke slik vi skal bli som ungdommer med hele livet foran oss. Det er helt feil. Skremmende feil.

Heldigvis ser jeg på dette programmet og spiser samtidig. Heldigvis er jeg ikke syk, men jeg veit at jeg lett kunne ha blitt det. Jeg veit at vi alle lett kan bli det. Til og med du. Kanskje har vi faktisk vært nærmere sykdommen enn vi tror.

Hva kan vi gjøre med det? Hva kan vi gjøre med spiseforstyrrelser?
Er det mulig å få et normalt forhold til mat etter en spiseforstyrrelse?
Jeg tror desverre ikke det. At en slik sykdom varer livet ut er jeg faktisk ikke i tvil om. Man kan aldri bli helt frisk, men man kan holde det i sjakk. Hvor trist er ikke det? Kanskje må man leve et helt liv med sykdom og usunn fokusering på mat på grunn av en ussel kommentar eller et usselt lite blikk i en tenåringstid fyllt av usikkerhet. Hvorfor kan det ikke bare være lett å like kroppen sin som den er? Hvorfor skal så mange slite med det hver dag? Hvorfor vil vi alltid være en annen enn oss selv? Når gikk det så langt at sykdom ble vakkert? Når ble sykdom nødvendig? Hvem sin feil er det?

>

I dag spiser jeg is. Det er ikke ofte jeg spiser is, og som du kanskje vet er is ekstra godt når man er varm av feber. Nå har jeg feber. Da er det lov med is. Uansett; har egentlig aldri helt tålt smaken av mye is etter at jeg hadde kyssesyka for et par år siden. Da jeg lå halvkvalt på sykehuset var is det eneste som såvidt kom seg forbi de enorme mandlene mine. Fysja, for noen fæle uker. Når ikke en gang ditt eget spytt kommer seg forbi mandlene dine er det på tide å ringe lege, bare så du vet det. Jo fortere du ringer, desto bedre.

sjokoladeis er gooodt

Aaah, hvorfor er jeg syk? Det er jentekveld hos Nora ikveld. Jeg kan ikke dra. Jeg vil, jeg vil, jeg vil! Jentekveld med nybakte boller, fruktsalat, sladder og Frustrerte Fruer. Sound's great! Typisk. Jeg blir alltid syk på helt feil tidspunkt. Det passer aldri å bli syk når jeg først blir syk. (Når passer det i det hele tatt å bli syk?)

Jeg kjeder meg. Der er når jeg kjeder meg at jeg kommer på de utroligste ting å tenke på. Som for eksempel hvorfor gulrot heter gulrot når den ikke er i nærheten av å være gul. Gulrota er oransje. Oransjrot? Vel, det høres kanskje rart ut, men det er faktisk mer korrekt en gulrot. Og, har du noen gang sett en svart person med downs? Tenk deg om. Har du? Nei, du har nok ikke det. Svarte mennesker får ikke downs. Aldri. Rart, hæ? Når jeg tenker meg om er det ikke ofte jeg har sett en asiatisk dverg heller, men det kan vel være for at alle der er så små og kortvokste fra før. Et raskt bildesøk på google sier meg at de heller ikke finnes. (?) Jeg fant ingen i hvertfall. Om du finner en asiatisk dverg (her er det viktig å ha samme definisjon på dverg som meg. Husk forskjellen på kortvokste og dverger. Du ser forskjell.) Kortvokste teller ikke (nå høres jeg utrolig slem ut, men dere skjønner forhåpentligvis hva jeg mener. Jeg har fått nok av sinte mennesker på nett som føler de har blitt fornærmet.) Si fra om du finner en. Jeg vil se!

>

Se, jeg vant en konkurranse! Jeg er aldri heldig sånn. Jeg vinner nesten aldri noe, men se! Jeg vant, jeg vant! Sjekk ut denne bloggen.
Morsomt, morsomt! Chrissy lover fler konkurranser, så om du også har lyst å vinne må du trykke på linken.
Takk, Chrissy! You made my day!

konkurranse

>

Nå har jeg aktivt begynt å oppmuntre meg selv, og selvfølgelig også alle andre som er syke i dag, ved å finne fordeler med å være syk. Jeg har kommet opp med noen punkter. Her er de:
1. Man kan synge så høyt (les i mitt tilfelle: stygt) man bare vil. Om noen bemerker hvor stygt man synger kan man lett skylde på forkjølelsen. (*)
2. Man trenger ikke unnskylde seg for å se teite programmer på tv. I dag inkluderte dette i mitt tilfelle Postmann Pat og Dr.Phil.
3. Man (jeg) får lov til å ha dataen i sofaen i stedet for å sitte på spisebordet med den.
4. Man kan sende kjæresten til butikken for å kjøpe druer (eller noe annet man skulle ønske).
5. Man kan spise så mye Fisherman's Friend man bare orker. Ingen kommer til å si noe på hvor raskt du knasker i deg en hel pakke.
6. Slippe skolen. (Dette gjelder ikke lenger. Det fungerte sånn på ungdomsskolen, men på sisteåret videregående med mitt høye fravær er dette virkelig noe jeg bekymrer meg for.)
7. Man får trykke så mye man vil på fjernkontrollen, uten at andre krever å se noe du ikke vil se.

Kommer ikke på mer, jeg.
Har du gode punkter som mangler på lista mi? Hvilke fordeler ser du i det å være syk?

(*)

Apropos synging. Jeg bare fortelle hva jeg og kjæresten min, Kaj, gjør i senga. Wow, nei, for all del. Jeg mener ikke noe perverst her nå altså. Jeg snakker for all del ikke om…du vet hva. Nei, jeg snakker om ting vi gjør som får oss til å le. Ta i går som et eksempel. I går sang vi duett. Vakkert, det må jeg virkelig si. Vi sang “Soooomeeewheere ooover the rainboooow!” Nok en vakker sang som vi ødelegger. Igjen. Både jeg og Kaj synger som.. veeel, pent er det ikke.
Hvorfor må vi ta alle de gode sangene, Kaj?
>

I dag er jeg forkjøla. I dag er jeg litt småsyk. Nesa renner, jeg nyser hele tiden, hodet føles tungt og øynene svir. Jeg er slapp. Jeg er absolutt ikke i superform. (Og, ja, jeg vet at jeg klager litt nå. Av og til er det lov. Bare av og til. Vær så snill…?)
Er det to ting som får meg i bedre form og humør så er det varm kakao og vannmelon. Kald, saftig vannmelon. Det er heller ikke hvilkensomhelst kakao jeg ha. Det er Options. Nam, nam, nam! Vannmelon og kakao bør prøves sammen. Vannmelonen gjør kakaoen mer smakfull, og kakaoen jør vannmelonen saftigere. Det er logisk om du tenker deg om. Prøv det! Det skal jeg nå. Mmmmmm! Sjalu?

Ja, jeg er klar over at jeg ikke har rørt i kakaoen. Pulveret må bort! Vræl.
varmkakao

Ellers har jeg lite å tilføye. Skal slenge meg ned i sofaen (ja, og jeg bruker å “finne” senga og “hoppe” i dusjen også. Rare greier. Hvorfor sier vi sånt? Jeg skal ikke slenge meg noen steder. Jeg skal sette meg i sofaen, rettere sagt.) og trykke febrilsk på tv-kontrollen til jeg finner noe som er verdt å se på. Noe som fortjener at jeg bruker tiden min på. Det er nesten aldri noe på tvn. Rettelse: det er nesten aldri noe interessant på tvn.
signatur drea

>

Sorry å måtte gni det inn, men: glory, glory Man United! Jeg er så glad. Veldig, veldig, veldig glad. Jeg bryr meg faktisk mye om fotball, og i stua her er det ganske ampert når United spiller mot Liverpool. Jeg er Unitedfan til tusen, mens kjæresten min, Kaj, er vel den største Liverpoolsupporteren jeg vet av. Nå har faktisk Kaj forduftet fra stua; det gjorde han vel ti minutter før kampslutt. Sorry, Kaj. Jeg vet du er sinna nå, men du vet hva de sier; må de beste vinne.
Muhahahahaha… (Er det nå jeg skal geipe og lage grimaser mens jeg sier: nænænænæn næ, eller holde kjeft og leve på denne seieren med stille stolthet? Vel… NÆ NÆ NÆ NÆ NÆ NÆÆÆ!)>

… og, nei, det er ikke jeg som skal få spørsmålene. Her er det jeg som stiller dem. Hadde vært veldig morsomt om du forteller din historie i kommentarfeltet under.

Dagens spørsmål er som følger:

Hva er ditt beste barndomsminne, og hvorfor?

Det er ingenting som er så morsomt å høre om som barndomsminner. Jeg elsker å få høre gode, morsomme, flaue, teite, rare, utrolige historier fra barndommen. Jeg vet at alle har mange historier som de bør dele med meg her. Jeg har ihvertfall mange flaue historier om hvordan jeg var som lita. Jeg var en skikkelig drittunge. Jeg lover. Hadde jeg møtt en unge som var som meg som barn hadde jeg antagelig blitt kjempeoppgitt. Jeg var masete, sta, kranglete, sint, til tider ganske ond, kontrollerende og hissig. Veldig, veldig, veldig hissig. Og, veldig sta. Hissig og sta er to sider av meg som ikke bør opptre samtidig. De passer ikke sammen, rett og slett. Om jeg er enten hissig eller sta kan jeg faktisk overleves, men sammen? Ikke en nubbsjans.

Mitt beste barndomsminne (eller, jeg vet ikke om det er mitt beste barndomsminne. Det var bare det første minnet som poppa inn i hodet mitt) er et minne som inneholder begge disse sidene av meg, faktisk. Kanskje tenker du at det er rart at i mitt beste barndomsminne var jeg både sta og hissig. Høres vel ikke ut som et godt minne, gjør det vel? Men, det er det. Jeg smiler alltid når jeg tenker tilbake på det.

Jeg var fire år, og bodde på en plass som heter Rabben her på Frøya. Butikken lå ca. fem hundre meter unna huset. Kanskje mer eller mindre, jeg er dårlig på å tippe avstander. Uansett, det var ganske lang vei til butikken for en fireåring. Det var vel kanskje derfor jeg insisterte på å gå dit alene. Fire år. Fem hundre meter. Butikken. Antagelig så jeg på dette som en pilgrimsreise, selv om jeg ikke ante hva det var på dette tidspunktet. Reisen ned til butikken var som et eventyr for meg. Spennende, farlig og noe som måtte gjøres av meg. Selvfølgelig ble jeg nekta å gå dit alene. Jeg var lita. Altfor ltia. Det kjørte biler på veien. Ikke så veldig mange biler, vel og merke, men en bil er i mange tilfeller nok. Sta og hissig som jeg var godtok jeg selvfølgelig ikke dette svaret. Jeg hadde bestemt meg for lenge siden; den eventyrlige reisen ned til butikken var en reise jeg skulle ta. Enkelt og greit. Det var lett å forstå for en fireåring, men for to voksne mennesker var det uforståelig vanskelig, beskyttende som de var. Etter mye… la oss si “diskutering” (høres mye penere ut enn kjefting, hyling, grining, tårer og slemme ord fra munnen til en fireåring), fikk jeg faktisk lov. Jeg skulle ta reisen. Jeg skulle ta den alene.

Det jeg husker best (bortsett fra den teite butikkdama på Rimi som bøyde seg ned å sa “og hva skal så du ha, lille venn?” med grøtete babystemme  til meg som om jeg var en liten drittunge, selvfølgelig. Jeg hata den dama i mange år etterpå. Jeg var da ikke en liten unge! Jeg var stor.), og det som gjør hele denne historien til et godt barndomsminne, er ansiktsuttrykkene til både mamma, pappa og tvillingbroren min som var halvt synlige gjennom det store vinduet hjemme. De stod i vinduet alle sammen, og venta på meg. Venta på meg; den store, flinke og stolte jenta som hadde gått til butikken alene for første gang.

Jeg tror nok grunnen til at jeg husker denne historia så godt er ganske enkel. Det er følelsen jeg husker så godt. Følelsen man får når man har beseiret noe. En følelse som jeg har følt mange ganger etter dette, men på en måte så var dette den første gangen (som jeg kan huske, vel og merke) jeg virkelig følte at jeg hadde klart noe. Jeg hadde tatt et stort steg, selv om føttene mine var ganske så små på den tiden.

Nå er jeg veldig spent på din historie! Ikke skuff meg. Vær så snill?>

I dag har jeg faktisk latt kameraet ligge. I hele dag. Det er ikke ofte. Føler meg litt rastløs. Føler at jeg har glemt noe. Jeg har for all del ikke glemt noe, jeg har latt være med vilje. Jeg har ikke hatt noe spesielt å ta bilder av. Selvfølgelig, jeg kunne ha tatt bilder av den fantastiske middagen jeg og Kaj fikk hos Brynjulf, mamma og brosjan, men kameraet lå hjemme og hvilte. Kameraet har hvilt altfor lenge nå. Syns nesten litt synd i det, og da har det gått pittebittelitt for langt, spør du meg.

Vel, middagen var, som jeg allerede har sagt, utrolig deilig. Lammelår med sånn god greie. Lammelår som de lager på matprat-reklamene. Herlig, herlig. Koselig middag. Ellers har jeg ikke gjort altfor mye i dag. Jeg har selvfølgelig tatt steget med å lage videoblogg – som skuffende nok ikke har fått altfor stor respons. Vel, jeg overlever nok, skal du se.

I morgen skal vi ha innflyttingsvors her. Gleder meg. Regner med det blir endel folk. Regner med kameraet blir mer hyppig brukt i morgen. Kanskje jeg skal la omverdenen få et lite innblikk i hvordan fester er på Frøya? Her festes det med stor F. Virkelig.

Dette er vel en av få innlegg uten bilder. Trist? Uinteressant? Jeg vet hvordan det er. Om det ikke er noe bilde aner man ikke hva som står. Skulle tro dette gjorde det mer spennende. Skulle tro man ble mer nysgjerrig på hva som står, men nei. Innlegg uten bilder får liten oppmerksomhet, selv fra meg. Jeg blafrer lett forbi innlegg uten bilder. Synd, men sant. Tror jeg går glipp av mange gode innlegg ved å være så overfladisk. Men, det er da ingen vits å slenge med et bilde bare for å ha et bilde her. Jeg får heller bygge opp bloggen over tid, helt til noen orker å også lese disse bildeløse innleggene. Av og til sier ikke et bilde mer enn tusen ord. Eller, av og til har man bare ikke det bildet som sier nok. Rett og slett.
signatur drea>

Påsken er ikke lenger en høytid full av tradisjoner for meg. Det er lenge siden den var det, men jeg husker godt den lange og tålmodige jakten på påskeegget. Jakten var halve moroa. Da jeg fant egget ble jeg på en måte litt tom. Da var det ikke lenger noe gøy, for det å spise godteri har aldri vært noe som er gøy i mine øyne. Nei, etter jakta forsvant faktisk mer enn halve moroa. Det er vel kanskje derfor jeg og tvillingbroren min gjemte hverandres egg gang på gang på gang på gang, bare for å prøve å gjennskape den moroa som så uventet hadde forsvunnet.

Jeg savner påsken litt. Jeg savner jakten på påskeegget. Likevel føler jeg det ikke er noen vits å gjenoppta dette. Det blir aldri det samme. Det blir ikke som før, så hvorfor gidde? Jeg vil ikke ødelegge minner med å skape nye minner som ikke kommer til å bli like gode. Derfor må jeg finne en ny påsketradisjon jeg kan holde gående i mange år fremover. Jeg vil at det skal være en interessant tradisjon. En tradisjon jeg ikke glemmer til neste år, for det er faktisk et helt år til neste påske. Det må være noe spesielt. Det må være noe som passer meg, for dette er tross alt noe jeg gjør for meg selv.

Jeg vil at påsken skal bli noe annet for meg enn “bare” fri. (Misforstå meg ikke; jeg elsker å ha fri, og det faktum at påska gir fri fra både jobb og skole kommer aldri til å få mindre betydning.) Jeg vil at påska skal få meg til å smile. Jeg trenger virkelig en påsketradisjon som kan få meg til å glede meg til påska – og ikke bare til å ha fri. Jeg trenger en påsketradisjon som kan få meg til å si “god påske” igjen, i stedet for det jeg nå har begynt å si til folk: “god fri”. Og det er akkurat her dere lesere (aner ikke hvor mange lesere jeg har, eller hvor mange av mine unike besøkende som “bare” er besøkende. Nok en gang; ikke misforstå. Jeg er svært takknemlig for at jeg både har lesere og besøkende.)

Har du et godt tips til en ny og spennede påsketradisjon for meg? En tradisjon som kan gjøre påska mi til litt mer påske. For å hjelpe deg vil jeg bare si at jeg er ateist. Kristendommen har ingen betydning for meg, så en kristen tradisjon kommer ikke på tale. (Ja, jeg er litt streng nå, men nå har jeg lov til å være litt egoistisk; det er mi påske jeg snakker om).
Jeg kan selvfølgelig gjemme et påskeegg selv, for så å måtte leite etter det. Jeg er absolutt distrè nok, men dette kommer nok til å stride mot tankene mine om å ikke bytte ut gamle minner med nye. Jeg trenger bedre forslag.

Takker på forhånd. Hadde vært fint med mange gode forslag.
signatur drea>