Her er noen iPhone-bilder fra den siste tiden. Endelig vår! I helgen var jeg i Riga med en gjeng med superfine jenter. Vi koste oss med god mat og poker på casino! Det ble en fjerdeplass i den ene turneringa på meg, og to av de andre jentene stod for både en førsteplass og en tredjeplass i den andre turneringa vi spilte. Gøy!
Jeg har alltid sett på meg selv som veldig utadvendt og ekstrovert. Det har enten vært feil (som kanskje ikke er så usannsynlig med tanke på at en bipolar lidelse gir både oppturer og nedturer, som begge er i hver sin ende av skalaen når det kommer til både introvert og ekstrovert og utadvendt og innadvendt), eller så har det endret seg de siste årene. I det siste har jeg i alle fall tenkt over at jeg antagelig er mer utadvendt introvert; jeg elsker å være med folk, elsker å treffe mennesker, men det tapper meg samtidig veldig raskt for energi. Om jeg drikker litt alkohol så blir jeg ikke sliten blant folk på samme måte, men uten, så tar det ikke lang tid før hjernen blir surrete og synet bare «låser» seg litt, om noen skjønner hva jeg mener? Det blir liksom tungt å fokusere med blikket, vanskelig å holde fokus på de man prater med, vanskelig å få med seg alt som skjer rundt en. Kanskje er det derfor jeg foretrekker å drikke litt prosecco på lange dager med pokerturneringer? Da evner jeg å holde fokus og ikke bli surrete i hodet av det sosiale over så mange timer, haha! Hva er du – introvert eller ekstrovert?
For ikke så veldig lenge siden vant jeg en fotballtur til London for to sammen med Coolbet! Så da tok jeg meg Natalie, som også er Unitedfan – som meg – og vi hadde en knallfin langhelg i storbyen. Vi rakk å ta litt bilder den første dagen, og her er noen av dem! Bildene av meg har Natalie tatt, og jeg har redigert. Takk til både Coolbet og Natalie for en kjempefin tur! Jeg ELSKER å reise! Det var selvfølgelig digg at United vant på bortebane og, og vi fikk oppleve det fra midt i gjengen med gale Unitedfans! Gøy! For å se litt av stemninga; ta turen innom @dreakarlsen og @husetmeddetrarei på Instagram for noen kule reels!
Jeg ser gjennom «gamle» bilder for tiden, og her er noen glemte skatter. Lille, søte Tomine! Tenk, når disse bildene ble tatt, var Elliot fremdeles i magen. Det er rart å tenke på!
Det blir visst mye svarthvitt her for tiden. Jeg er visst i et litt svarthvitt-mood, I guess. Det er fint, da! Det er en egen følelse med svarthvittbilder, altså. Vad tycks?
I dag tok jeg en ny tatovering, og det er kanskje egentlig den aller første tatoveringen som betyr noe mer for meg enn å bare være pynt på kroppen, lissom. Serenity. Sinnsro. Det er ikke tilfeldig at et utdrag fra the Serenity prayer er helt i starten av boka mi Psykehus. Det ordet, og det verset, har betydd mye for meg. Og nå kan jeg jo endelig dønn ærlig si at jeg kjenner på sinnsro og. Etter alle årene med kaos, har jeg nå både «funnet meg selv» og landet, om enn så pompøst det høres ut.
I kveld ble jeg sittende å lese gamle innlegg på bloggen fra tiden hvor det ikke var sånn. Fra tiden hvor sinnsro ikke fantes i meg overhodet. Hvor hver eneste dag kun var et eneste kaos. Hvor jeg ikke følte meg som meg selv, hvor jeg ikke følte meg som et menneske, hvor verden ikke føltes ekte. Jeg fikk tårer i øynene ganske raskt av å lese disse gamle blogginnleggene i kveld. Ikke for at jeg igjen kunne kjenne det på kroppen, for det tror jeg faktisk ikke at jeg klarer, men av glede over å ikke lenger være der. Ikke lenger være den jeg var.
Her er noen av innleggene som fikk frem noen tårer (og litt latter) ikveld, i tilfelle du også skulle få lyst til å lese litt.
http://dreakarlsen.com/2016/04/27/en-ny-sesong/
http://dreakarlsen.com/2016/05/05/irritasjon-hodebry-og-videre-behandling/
http://dreakarlsen.com/2016/05/21/replica/
http://dreakarlsen.com/2016/05/23/angst/
http://dreakarlsen.com/2016/07/08/appreciation/
Jeg vil hjem. Den uroen av å ville hjem når jeg er hjemme. Følelsen av å ikke ha noe sted å gjøre av seg. Som et lite avsnitt i boka Lille Stjerne av John Ajvide Lindqvist: «Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» En merkelig følelse av uro og forvirring, en følelse av stress forent med apati, samtidig som at tiden går for raskt. For jeg er ikke klar for kvelden. Ikke klar for morgendagen. Ikke klar for noe som helst, men tiden kan jeg jo ikke stoppe. «Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» Jeg veit ikke helt, jeg. – Originalinnlegget finner du her.
Noen bilder av de søte små på 17.mai. Vi hadde ikke det beste været, men dagen ble fin allikevel, på tross av småsjuke barn! Først Elliot, deretter Tomine, og nå – når det er barnefri helg – har jeg også fått det. Haha, typisk! Så, jeg har fått kidsa i barnehagen, og er klar for en sofahelg fra start til slutt.
Verdens søteste Bjørnisjakker, som fås kjøpt på www.brannbamsen.no.
Et bilde av vakre Tomine. Lillerampen som for tiden har tidenes treårstrass. Det er roping, det er kasting av ting, det er slåing, det er mye frustrasjon. Jeg prøver å være der på en god måte. Bestemt, sette grenser, rettferdig, rolig, behersket og støttende. Som regel klarer jeg jo det, men jeg må ærlig innrømme at det til tider koker over for meg og. På kamp nummer tjuetre i løpet av en kort ettermiddag, etter n-te slag, etter lyden av lego veggimellom. Etter den høylydte ropinga, på alt, og når ingenting av det man sier hjelper. Da er det ikke like lett å holde hodet kaldt. Så da hever jeg kanskje stemmen litt mer enn jeg burde. Løfter henne kanskje litt bråere enn jeg burde. Gir henne en time out, selv om det kanskje ikke er det beste å gjøre. Og så føler jeg meg som verdens verste mamma. Alle de gangene hvor jeg taklet alt helt fint, de glemmes på et blunk. Alle de gangene jeg har grunn til å være stolt av. I stedet fylles jeg av dårlig samvittighet og frykt. «Kommer hun til å hate meg nå? Kommer hun ikke til å føle seg elsket nok? Er jeg ikke god nok? Er jeg ikke flink nok? Feiler jeg totalt her?»
Jeg er ikke feilfri. Det trenger man kanskje heller ikke være. Jeg sier unnskyld. «Unnskyld for at jeg hevet stemmen. Unnskyld for at jeg løftet deg brått. Unnskyld for at jeg satte deg på rommet ditt, og gikk. Unnskyld for at jeg ikke klarte å beholde roen. Mamma skal ikke gjøre sånn. Mamma skal ikke reagere sånn.» Så klemmer vi. Jeg spør om vi kan være venner igjen. Spør om vi kan være snille med hverandre. Hun sier ja. Hun tar nesen min og ler. Jeg kiler henne, hun ler mer. Jeg kysser henne på panna, klemmer henne hardt, sier at jeg elsker henne. Inni meg håper jeg bare jeg holder. At jeg er bra nok for henne. For Elliot. For Vilja. Så skal jeg jobbe hardt for å være enda bedre i morgen. Ikke bare bedre til å være mor, ikke bare bedre til å beholde roen, men også bedre til å tilgi meg selv for de gangene jeg ikke klarer det.