Nå har jeg vært og sett Sex and the City med mine røde sko, min gule veske og min utrolig snille kjæreste. Jeg blir ikke superoverrasket om han ble bittelitt skremt da vi satte føttene våre inn i kinosalen. Fnisende, forventningsfulle jenter i alle aldre var å se overalt. Guttene var helt klart i fåtall (selvfølgelig ikke overraskende), men vi kunne kanskje skimte ett par gutter blant mylderet av alle disse jentene. Om det var en gjeng med ganske så tvilsomme gutter, er jeg rimelig overbevist om. Heldigvis kunne vi etter hvert telle opptil flere heterofile gutter også, så slapp Kaj å være den eneste.

Så, over til filmen. Filmen var kanskje litt skuffende, men likevel nok underholdning for en tirsdagskveld. Det må sies at jeg hadde skyhøye forventninger, så det skulle kanskje litt vel mye til for at jeg skulle bli i ekstase. Likevel var det utrolig hyggelig å se igjen den velkjente vennegjengen, og det ga faktisk en veldig god følelse. Akkurat som om det var mine venner som jeg ikke har møtt på veldig lenge. Rart. Jeg måtte også ta meg i å føle meg litt Carrieaktig på vei mot bilen etter filmen. Jeg løp i mine røde pumps mot bilen mens regnet styrtet ned verre enn på lenge. Det var koselig. Jeg var in the city, på alle mulige måter.

>

…Er kanskje ikke helt på topp. Jeg er ikke så stø på handa. Alt trenger vel ikke være perfekt, vel?

>

Jeg skjønner ikke hvordan Norge klarer å ha så dårlig helsetilbud som det faktisk har. Hvorfor blir vi ikke behandlet slik vi fortjener? Hvorfor måtte jeg vente over ett år før jeg fikk operert kneet mitt som både trengte meniskoperasjon og korsbåndsoperasjon. Hvorfor skjer slike ting med så mange? Hvorfor er Norge reine helvete å bo i?

Jeg er selfølgelig ironisk. Jeg har fått litt av en tankevekker i form av filmatisering av USAs helsetilbud. Jeg snakker om «Sicko», en dokumentarfilm jeg endelig har klart å somle meg til å se, av selveste Michael Moore. Jeg har absolutt ingen forståelse for hvordan noen mennesker klarer å være så onde som de er. Jeg fatter det ikke. Om du ikke skjønner hva jeg prater om; se filmen. Utrolig bra, og den vekker i alle fall følelser i meg. Norge er ikke et helvete å bo i. Jeg har aldri trodd det heller, men jeg føler at vi bruker for mye av tiden vår på å klage. Vi klager på alt, og egentlig har vi ingen grunn overhodet til å gjøre det. Norge er Utopia i forhold til USA.

Jeg bestemte meg nettopp for at jeg aldri skal klage på at jeg må vente i en time på legekontoret. Jeg skal aldri igjen klage på «dårlige» leger, «lang» ventetid på operasjon eller noe som helst når det kommer til helsetilbudet i Norge. Jeg skal absolutt ikke klage, selv om det norske helsetilbudet også til tider feiler. Det er noe vi må regne med av og til. Det er menneskelig å feile, men det er absolutt ikke menneskelig å feile som det gjøres i USA. Det som foregår i USA er ikke feiling i det hele tatt. Det er rein ondskap som fører til at utallige mennesker dør. Det burde ikke være slik. Jeg blir forbanna. Jeg blir også veldig glad for at jeg bor i Norge, for jeg vil så absolutt ikke leve i et land hvor jeg hadde måtte velge mellom å sy på tuppen av ringfingeren til tolv tusen dollar eller langfingertuppen til seksti tusen dollar. Det er galskap, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg har klaget på det norske helsesystemet.

Så, om du ikke har sett «Sicko» av Michael Moore, befaler jeg deg til å se den. Om du allerede har sett filmen; da håper jeg du er villig til å gi meg dine meninger om «Sicko», og selvfølgelig om USAs helsetjeneste. >

Nå har jeg hatt muntligeksamen, og jeg har nå offisielt tatt ferie. Akkurat den delen er super. Det er verre med muntligeksamen som jeg ble utrolig skuffa over. Jeg trodde jeg var smart, jeg, sånn helt egentlig. Jeg har vel alltid fått gode karakterer uansett hva jeg har gjort, så det å plutselig få en tankevekker i form av muntligeksamenskarakter føltes absolutt ikke så deilig. Egentlig var det kanskje ikke karakteren som var verst. Den kan jeg selvfølgelig leve med, for hallo. Det er ikke verdens undergang som står på spill. Jeg klarer faktisk å se ting i perspektiv. Nei, det var ikke selve karakteren. Det var kommentaren jeg fikk. Kommentaren som sa at jeg var for reproduktiv. Jeg har tydeligvis misforstått greia med muntligeksamen, og det irriterer meg. Jeg føler ikke at jeg var særlig reproduktiv. Jeg las gjennom stoffet, og skreiv stikkord etter jeg hadde lest det. Deretter lagde jeg mine egne setninger og oppfatninger av det som stod. Er ikke det poenget?

Nå sier ikke jeg at karakteren ikke var på sin plass, altså. Jeg fortjente antagelig ikke bedre, og det er akkurat det som gjør meg så skuffa. Jeg trodde jeg var flinkere til å snakke. Jeg trodde jeg hadde det under kontroll. Jeg trodde jeg skulle få fem. Jeg fikk fire, og fire er ikke et tall jeg liker særlig godt. Nå angrer jeg stort på at jeg ikke har vært like flink som jeg brukte å være når det kommer til skolearbeid.

I frykt for å høres superdeppa ut nå; JEG HAR FERIE! Dessuten skal jeg spise hjemmelaget pizza, og deretter ta en tur for å møte venner for å bade. Det blir supert, og jeg kommer tilbake med masse fine bilder senere i kveld. Jeg skal kose meg! Det må dere også gjøre.

Okei, så er jeg kanskje ikke så smart likevel. Gammelt bilde, forresten.>

Siden så mange av dere hadde lyst til å se tatoveringa mi, og i fare for å bli tatt for en av dem som legger ut dusinvis med nakenbilder av seg selv på deiligst.no; her kommer et bilde av tatoveringa. Jeg syns ikke bildet ble så ille. Mange reagerer vel raskt på «slike» bilder, men dette var da ikke ille? Viser absolutt ingenting som man ikke kan se på stranda. Dermed går det greit.
 Det er selvfølgelig redigert litt, og derfor ser tatoveringa litt ujevn ut. Den er absolutt ikke det i virkeligheten. Du kan selvfølgelig ikke se hele, da hadde jeg vært en av de som legger ut millioner av bilder på deiligst.no. (og det er jeg ikke, jeg lover. Jeg aldri har lagt ut noe der.) Resten er det bare Kaj som får se. Muhahaha.

Nå skal jeg fortsette å øve til muntlig eksamen. Jeg skal lese om Islams syn på abort og skilsmisse. Gøy, gøy, gøy, spesielt når øynene har kommet til det stadiet at skjermen vibrerer fra side til side. Den hopper ping-pong, og jeg blir bare mer og mer sliten av å se på den. Jeg hater når det skjer. Da er det kanskje på tide med en liten pc-pause. Uansett; tatoveringa mi er i hvertfall kul etter min mening Helt ærlig: hva syns du?>

>

Ulempen med å være utslitt dagen derpå er at man ofte sover midt på dagen. Jeg sov lenge, tydeligvis litt for lenge. Jeg la meg kanskje litt tidlig også. Vi var i seng litt over ni, og nå er jeg altså supervåken. Jeg får ikke sove, men jeg vil sove. Det er utrolig irriterende. Jeg hater å ikke få sove når det er det jeg har lyst til å gjøre for alt i verden.
Nå sitter jeg altså her og gjør ingenting i stedet for å sove søtt i senga. Jeg bruker vanligvis å bli veldig trøtt av å gjøre ingenting, men nå fungerer ikke det heller. Nå fungerer ingenting. Jeg får rett og slett ikke sove.

Bildet er for all del ikke redigert. Okei, bittelitt kanskje. Det på grunn av mitt sminkeløse ansikt. Ikke at jeg skjemmes over hvordan jeg ser ut, men close-up såpass seint blir litt vel mye.

Mens jeg sitter her med vidåpne øyne og bare venter på at trøttheten skal finne meg (eller at jeg skal finne trøttheten), begynner jeg å tenke på hvor mange av «leserne» mine som har blogg selv. Jeg hater å si «leserne mine». Da virker jeg så…vitktig, og til og med til høy på pæra. Det er jeg ikke. Leserne «mine»? Dere er da for all del ikke mine. Vel, vel. Nå får jeg bare kalle dere det (hater å si «dere» også. Det gir meg samme ekle følelse.), og dermed syns jeg alle (jeg trenger vel ikke nevne at jeg ikke liker å bruke «alle» heller) svarer på disse spørsmålene. Det bør dere gjøre for at…tja. Jeg vet ikke. For det første for at jeg er svært nysgjerrig, og for det andre… jeg fortjener det. Du kan selvfølgelig være anonym om det gjør det lettere for deg.

Hvor ofte er du innom bloggen min? Hvor i landet bor du? Har du blogg selv? >

… enten om det er i fylla eller på en helt vanlig mandagsmorgen. Mennesker uten sosiale antenner burde skytes. Mennesker som får seg til å tro at det er lov å tafse på puppene mine når som helst burde skytes. (Kaj, du har selvfølgelig lov, og du skal aldri skytes.) Menn som drar opp skjørtet mitt bare for å få et glimt av den enormt deilige rompa mi burde skytes. Mennesker som ikke skjønner at jeg spøker når jeg egentlig er hysterisk morsom burde skytes. Mennesker som ikke ler av vitsene mine burde skytes. Og, selvfølgelig; fyllesyke burde skytes.

>

Smilende egg og sur kopptue? Kveldsmat. Smilende egg, som forresten kanskje ble i overkant smilende, på rundstykker. Det var også mangel på papir på kjøkkenet, så da ble det til at jeg tørket fingrene på ei kopptue. Ei kopptue jeg i etterkant fant ut at var ganske så sur. Ugh. Derfor tittelen, og det var Kaj som kom på det. Ikke jeg. Synd å si det, men så oppfinnsom var jeg ikke i dag.

Nå gleder jeg meg så fryktelig mye til sydenturen i oktober at jeg nesten ikke klarer å vente. Jeg får faktisk ikke til å beskrive hvor mye jeg gleder meg. Det kribler i magen min når jeg tenker på sol, strand, gresk mat og nærmere førti varmegrader.
Dette vet du sikkert, men trykk på bildene for å se dem større.

Dette er nok en gang bilder fra Kreta i fjor, og jeg hadde selvfølgelig ikke peiling på hva jeg gjorde. Jeg liker kanskje spesielt bilde nummer en, for der ble lyset så fint. Takk, flaks! Bilde nummer to er nok veldig typisk, og bilde nummer tre er rett og slett dårlig. Det er dårlig fokus, blasse farger og ja… det er ikke særlig bra. Likevel frister den fantastiske sjøen meg, og dermed poster jeg bildet. Jeg gleder meg, jeg gleder meg!
Hva skal du gjøre i sommerferien?
>

Over natten har jeg fått verdens største tannkjøttbetennelse. Okei, den har verken kommet over natten eller er den største i verden, men jeg har tannkjøttbetennelse. Det kan jeg vel bare takke meg selv for. Jeg har aldri vært særlig flink med tanntråd, og det resulterer selvfølgelig i vondt og blodig tannkjøtt. Nå ser det ut som at jeg har verdens største tannkjøttglis også. Tannkjøttet mitt synker nemlig nedover når jeg har betennelse. Irriterende, for nå skal jeg ikke smile til noen. Ja, jeg er faktisk så forfengelig, og jeg vet det selv også. Det er tåpelig. Skikkelig, skikkelig, skikkelig tåpelig. (Jeg kommer selvfølgelig til å smile likevel. Det er vanskelig å la være.)

Jeg er forresten alltid kjempetrøtt om morgenen, men jeg har aldri vært morgengretten. Til og med mamma sier at jeg er glad og søt om morgenen. Om man er morgengretten hjelper det antagelig ikke at en mamma eller pappa står og synger «god morgen, alle sammen!» med en overentusiasme ingen vet hvor kommer fra. Jeg kan skjønne at mange blir lettere irriterte av det, men for min egen del blir jeg bare glad. (Beklager, mamma, men det kan kanskje ha noe med sangstemmen din å gjøre?) Jeg liker å starte dagen med glade mennesker rundt meg, jeg.

Jeg er alltid glad om morgenen. Mitt problem er at det alltid er en kamp å komme seg opp av senga. Jeg liker å sove, så å stå opp klokka halv sju frister aldri. For å gjøre den kampen lettere har jeg nå lagt en plan. Jeg skal drikke et glass vann rett før jeg skal legge meg, og forhåpentligvis våkner jeg ikke midt på natta av det. Forhåpentligvis er jeg veldig tissatrengt når jeg våkner, slik at jeg bare må løpe ned trappa og inn på do. Smart, hæ? Jeg syns det er genialt. Håper bare ikke det slår feil. Det frister ikke å våkne to timer før jeg egentlig må.

Er du morgengretten? >