DK
Bildegalleri

Retningssans – check. Eh.

Jeg har så dårlig retningssans. Jeg mener… den er ekstremt dårlig, kanskje til og med ikke-eksisterende. Og da står det ille til. Se for deg meg ta undergrunn i Praha. Alene. Jeg skal ikke lenger enn to stopp unna hotellstoppet, men allikevel er jeg mer nervøs enn jeg var i gårkveld da jeg spilte poker. (Som jeg forresten skal blogge litt mer om imorra.) Jeg liker ikke å fyke rundt i en ukjent by alene. Jeg liker ikke å ikke vite akkurat hvor jeg skal. Det er ukjent og skummelt, og jeg er dritredd for å rote meg bort, men jeg må jo ha tannbørste. For min glemte jeg selvfølgelig hjemme, som alltid. Hvorfor har jeg ikke en tannbørste liggende i toalettmappa hele tiden? Jeg vet jo at jeg antageligvis glemmer å ta med en når jeg skal reise. Det gjør jeg alltid. Alltid. Men tilbake til saken; jeg kommer meg ned i undergrunnen, og hopper ombord i ei vogn. So far, so good.

Photobucket
To stopp senere hopper jeg av, og spenningen er stor i det jeg går opp fra under bakken. Og joda! Jeg har kommet rett. Foran meg ruver kjøpesenteret resepsjonisten snakket om. Her skal det altså være en dagligdagsbutikk. Yay!

Photobucket
En ting er i alle fall sikkert. På dette kjøpesenteret er det pyntet til jul, og jeg fikk med ett den etterlengtede julefølelsen. For første gang i år virkelig føler jeg julegleden. Jeg vet ikke om det er all den overveldende pynten eller lykkerusen for at jeg føler meg komfortabel med å gå rundt på et stort, ukjent kjøpesenter alene i Praha som gjør det, men den julefølelsen som får deg til å smile er med ett på plass. Jeg smiler også, der jeg står – alene sammen med ti-tolv andre som også ser på juletreet, lysene, den falske snen og nissene.

Photobucket

Jeg finner matbutikken, finner tannbørste, finner grønn te, men finner ikke suketter. Eller noe som ligner. Så jeg spør etter «sugar replacement.» Mannen ser på meg, og spør; «sugar?» Jeg forklarer så godt jeg kan at jeg ikke skal ha sukker, men bare noe som ligner. Som jeg kan ha i teen min. Han ser spørrende på meg igjen. «Tea?» Jeg sier «yes, sugar replacement to make my tea sweet.» Han ser fremdeles ut som et spørsmålstegn, stakkars. «Tea.» Han peker på reolen jeg nettopp har brukt fem minutter på å studere for å finne rett te. Jeg gir opp, sier «ah, thanks» og går tilbake til teen. Later som jeg ser på den til han har forsvunnet, så går jeg. Te uten suketter er som…. havregrøt uten salt. Med andre ord; ikke verdt det.

Photobucket

Så er det på tide å komme seg hjem igjen. Jeg er (over)confident, tar på meg headsettet og setter liksågodt på litt musikk. Jeg vet jo at jeg bare skal to stopp tilbake igjen, så hoppe av. Så da står jeg på i to stopp. Og hopper av… Og… Feil? Huh? Hvordan…? Hvorfor…? Hæ? Hvor er jeg? Jeg tok vel ikke… feil vei? Jeg føler meg plutselig rimelig forvirret og retningsdisorientert. Ikke lenger så confident med andre ord. Jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg kom fra denne retningen. Hundre! Ikke nittinikommani. Hundre. Så da tok jeg vel hundre prosent feil også da.

Photobucket
Så fyker jeg tilbake igjen. Fire stopp. Og joda, der så det litt mer kjent ut. Hurra! Jeg overlevde altså allikevel. Jeg klarte meg helt selv (på en liten utflukt i Praha) og selvtilliten er på vei tilbake! I morgen skal jeg prøve meg på en litt lenger tur. Da skal jeg ut og se ting! Ta bilder. Se folk. Ta bilder av folk. Og høre musikk. Samtidig. Og jeg skal klare det uten å ta undergrunnen feil vei. Det er godt jeg skal være her til mandag. Jeg har god tid. Goooood tid. Og ekstreme te-abstinenser. Buhu.

Bildegalleri

Poker i Praha!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Ja, da var jeg plutselig i Praha, da. På pokerturnering av alle ting. Jeg har allerede klart å miste bankkortet, så… Jadda. De som kjenner meg blir antageligvis ikke så veldig overraska. Noen må gi meg en kur mot meg selv – seriøst! Jaja, anyways; utsikten fra hotellrommet i 23.etasje er upåklagelig, så det skal nok gå greit å overnatte her i fem netter altså. Skal overleve! Allerede ikveld skal jeg prøve meg på poker. Livepoker. Wæææ. Jeg har jo ikke spilt live annet enn med vennegjengen, så jeg har litt angst. Her er det folk som virkelig kan det, og så har du meg, da…. som bare later som. Satser på at det blir gøy i alle fall! Iiiiik. Jeg får prøve mitt beste. Tenke logisk, ikke bli overivrig, ikke prøve meg på de verste bløffene fra start og… bare  ha det gøy. Morsomt å spille litt på ordentlig, og ikke bare på vors med gjengen eller på nett. Uansett hvordan det går. (Ikke om jeg ryker ut på første hånda da, for det er surt.) Hejdå så lenge!

Bildegalleri

Kråkereir.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Mamma kalte alltid håret mitt for «kråkereir». Her prøver jeg å leve opp til det!

Håret mitt har blitt bittelitt mer oransje (noe som selvfølgelig vises mye bedre med bltiz) og jeg inviterer dere til å se langt oppi neseborene mine. Herlich. Det er fredagskveld, og jeg sitter hjemme i sofaen og slapper av. Skal jobbe litt i løpet av kvelden, men skal først og fremst slappe av. Nettpoker, te og Idol og Senkveld og sånne typiske fredagsting som lar de aller fleste hjerneceller få hvile. Kanskje ikke pokeren akkurat, men… Hey. Jeg må jo varme opp til onsdag. Da fyker jeg nemlig til Praha på ei pokerturnering. Det er kult, det. Håper jeg får til noe. Gøy blir det nok uansett, og jeg gleder meg til langhelg vekk fra hjem. En miniferie. Før juleferie. Luksus! Ja, men jeg syns faktisk jeg fortjener det. Litt ekstra ferie altså. O´glede!

Bildegalleri

The Voice!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Her er noen bilder fra da jeg var på besøk hos Dan på The Voice! Som dere kanskje kan se så hadde vi det rimelig gøy, vi! Jeg koste meg i alle fall. Flo Rida stakk også innom, og han var like laid back som han ser ut til å være. «You know». (Hører jeg mannen si det én gang til så tror jeg det seriøst klikker for meg.) Skal ikke se bort i fra at jeg stikker innom der fler ganger. Det er ingen hemmelighet at jeg fyker til Oslo så fort jeg finner en unnskyldning for å gjøre det, så. Jeje. Men nå er det på tide å jobbe litt igjen, så spise litt middag, deretter fyker jeg på bursdagsfeiring til brosjan og dama (det er hun som har hatt bursdag) og ikveld/natt blir det jobbing på Familien. Så der har du lørdagskvelden min. I morgen er det Barnas Dag på Familien, og dit skal jeg selvfølgelig! Vilja, Kaj og Ingunn tar turen de også, så det blir gøy. Om du er i Trondheim og har barn (eller bare har et stort behov for å få utløp for dine barnslige sider) så syns jeg du også skal stikke innom. Det blir gøygøygøy!

Bildegalleri

Tattoo is not fashion, but passion.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Noen bilder fra Trondheim Tattoo Convention som jeg var på for… lenge siden. Ting  tar tid! Men det passet bra å poste dem nå, for jeg har fått ny tatoveringstime. 16. desember ligger jeg nok en gang under nåla. Ihi. Gleder meg! Dere skal selvfølgelig få se bilder av hvordan den blir. Den skal være på skuldra, og jeg tror den blir knalltøff. Jeg gleder meg!

Bildegalleri

Behind the scenes.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
De tre øverste bildene tok fine Karianne, og det nederste tok jeg.

I går tok jeg bandbilder av The Hate Colony, og flinke og snille Karianne var assistent. Det var god stemning og veldig gøy, og jeg håper resultatet blir kewlt. Har ikke hatt så mye tid til å se på bildene enda, og det blir nok en stund til jeg får tid også. November/desember er travle måneder! Ikke at jeg klager på det altså. Jeg har det jo supergøy! Og i dag kommer Vilja også. Jeg har savnet henne ekstra mye denne uka, så nå blir det godt med kos og lek. I helga skal vi virkelig kose oss og slappe av. Men nå er det vel på tide med litt frokost før jeg kommer i gang med noe fornuftig. Jobbing eller… rydding. Æsj. Tid til rydding blir nedprioritert. Tid til alt annet enn jobb blir egentlig nedprioritert, haha! It´s always about priorities. Jaja. Hejdå!

Bildegalleri

Addict på autopilot.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Mer helg. De to første bildene (av meg og Karianne) er fra fredag, og de to nederste er fra i gårkveld. Sushivors (med øl og vin og gløgg. Ja, jeg smakte gløgg for første gang!) og deretter konsert med Like rats from a sinking ship på Samfundet. Så joda. Det ble da noen konserter denne uka også. I går var jeg der ikke for å ta bilder, da. Jeg var der mest for å drikke øl. Og for å henge med fine Karianne. Men, jeg klarer liksom aldri å la kameraet ligge om jeg først har det med. Jeg går på autopilot. Det blir som en refleks. Hendene mine finner veien ned i veska uten at jeg merker det. Og vips! Så har jeg plutselig tatt et bilde eller to allikevel. Snælt. (Snålt og sært i ett og samme ord.) Addict. Så sykt addict.

Bildegalleri

Unge jenter – dagens menn? Del 1.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Grensen mellom genialt og cheesy er hårfin. Jeg krysser grensa til cheesy til de grader. Ofte. Og det er greit. En eller annen kloking sa engang noe som at «den som ikke våger å gå for langt, kommer aldri til å nå langt.» Eller noe i den duren. Jeg husker jo verken hvem som sa det eller hvordan han sa det, men poenget er da med allikevel. Og cheesy er definitivt å gå for langt. Det er der man havner på de sene nattetimer, når man sitter helt alene i sofaen i ei mørk og kald stue med kun fin og melankolsk musikk som varmeapparat. Triste, melodramatiske låter som pøser på med den ene klisjeen etter den andre, men som allikevel – på merksnodig vis – til og med klarer å treffe noe i en kyniker som meg selv. Det eneste som mangler er ei halvtom flaske vin og et vindu i femte etasje med utsikt uttover en tilsynelatende stille by. Og kanskje ei gammel skrivemaskin, litt hjertesorg og iskrem. Masse iskrem.

Forrige helg fikk jeg høre at jeg var for mann når det kommer til følelser. (For jeg tar meg den friheten til å tro at det var det denne noen-og-tredve-år-gamle mannen siktet til, og ikke utseendet mitt.) Når en som ikke kjenner deg sier at du er kald og følelsesmessig litt for mann – er det da man skal bli kjempefornærma, presse frem noen skikkelig jentetårer og legge ut om en skadet sjel og tillitsproblemer, eller skal man smile, takke for komplimentet og klappe seg selv på skuldra? Og samtidig tenke at vedkommende er ekstremt pompøs, og kanskje til og med litt sjåvinistisk som velger å komme med en kortfattet, men direkte analyse av en fremmed? For hey, om man allerede har blitt dømt selv, så bør det vel være lov å dømme litt tilbake. Uten at noen skal bli fornærmet av den grunn.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på utsagn som er ment negativt, men som jeg egentlig bare ser positivt på. Å få høre at man er litt for mann av en som tilsynelatende virker sjåvinistisk er jo absolutt et kompliment i min verden. Jeg oversetter det til å bety at jeg ikke kun er ment til å stå på kjøkkenet og lage mat, om du skjønner hvor jeg vil hen. At jeg har bein i nesa, tåler litt og kan klare å holde følelser på avstand om det trengs. Som ikke tyr til tårer hver gang jeg møter motgang. Du vet – at jeg ikke lett tyr til ting en sjåvinist vil se på som svakhetstegn. At jeg er litt mann der. At jeg vet hva jeg vil og tør å gå for det. At jeg tør å reise meg selvsikkert opp og si det jeg mener. At jeg rett og slett er… selvsikker. 

Kanskje beviser det faktum at jeg velger å ta noe som var ment som en fornærmelse fra det motsatte kjønn som et kompliment, at det faktisk ligger noe i det. At om vi hadde levd i et mannestyrt femtitall, så ja, da hadde jeg nok vært litt mann. Unge, sterke og flinke jenter er dette århundrets menn, og det er godt å vite at noen menn der ute ser på meg som en av dem. Og ikke minst; det er godt å vite at de til og med ser på det som litt truende. For det er konklusjonen min, nemlig. Noen menn syns jenter med bein i nesa er truende, hvis ikke hadde det vel aldri blitt sagt som en fornærmelse. Man kan si mye om feministprat, brente bh´er og likestillingskamp, men en ting er sikkert; jentemenn er kommet for å bli.

Bildegalleri

En samtale på en benk i en park.

Photobucket

Meg: «Du. Jeg har tenkt på noe.»

Hun: «Jaha? Hva da?» Hun tar veldig forsiktig en slurk av kakaoen hun kjøpte på Seven Eleven før vi satte oss på benken i parken.

Meg: «Ehm… Altså… Du vet… Emil har jo en greie for deg.»

Hun: «Ja, da´ah. Det vet vel alle.»

Meg: «Ja, ikke sant. Men, du har vel aldri vært interessert i ham, har du?»

Hun: «Nei, er du gal! Fyren er jo supertaper, jo. Bare se på ham! Æsj.»

Hun skjærer en grimase som tydelig viser hva hun mener om ham.

Meg: «Men jeg har lagt merke til at hver gang han gir deg opp, så… Vel.. Ikke at du prøver deg på ham, men…»

Hun: «Hæh? Hva er det du prøver å få frem?»

Hun var tydelig irritert.

Hun: «Jeg – prøve meg på ham? Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, etter å ha avvist fyren i flere år!?»

Meg: «Nei, ikke akkurat prøver deg på ham… Men… Hvordan skal jeg si det? Hver gang han gir deg opp, så får du ham på en eller annen måte tilbake. Akkurat som at du vil ha ham der. Vimsende, liksom.»

Hun: «Vimsende..?»

Meg: «Ja, vimsende. Rundt deg, som en liten valp. En som gir deg oppmerksomhet hver gang du trenger det liksom. Overivrig og… Veldig… hva er ordet jeg leter etter? Veldig… smigrende. Som gir deg selvtilliten du kanskje trenger i et sårt øyeblikk.»

Hun ler, men jeg ser at hun tenker på det jeg nettopp sa. Hun ler, men øynene hennes er liksom ikke helt tilstede. De er bakover i hodet, uten å være det. De leiter.

Hun tar en ny slurk av kakaoen, som ikke lenger utgjør en stor brannskadefare for tunga hennes.

Meg: «Er jeg helt på villspor?»

Hun trekker på skuldrene og ser ned.

Hun: «Tja. Njæsj. Jeg veit ikke, jeg. Altså… Han er jo hyggelig og alt det der, så… Jeg vil jo være venner, liksom…»

Det er noe med måten hun sier det på. Mumlinga. Blikket som fremdeles er vendt mot bakken. Måten hun trekker på skuldrene på. Et lite sekund tror jeg faktisk hun forstår hvor jeg vil hen.

Hun: «Jeg liker bare å ha ham der. Han er der alltid, liksom. Og hvorfor fortjener ikke jeg å ha noen som er der når jeg trenger det, da? Det er jo ikke som at jeg tvinger ham til å dilte etter meg heller, da!»

Hun forstår absolutt ikke hvor jeg vil hen, det er tydelig. Jeg innser at det er nytteløst å komme med mine meninger om det, så jeg trekker på skuldrene jeg også – bare for å gi inntrykk av at jeg er enig. At jeg skjønner hva hun mener. At joda, selvfølgelig fortjener hun en taper som alltid er der for henne. At hun fortjener å bruke ham når det passer seg. At hun faktisk også har rett til det, for han er jo bare en taper uansett. En diltende hundevalp med kviser og usikker kroppsholdning. En nobody som kan takke seg sjæl. En uten vett og forstand.

Hun: «Haha, se på han der da! Hvor stygg var ikke han? Tror du han der har fått pult eller – ever? Og er det mulig med så svær mage?»

Sukk.

Har vi alltid vært så egoistiske og ondskapsfulle?

Bildegalleri

Montée, part 1 – Before the show!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det ble visst ganske mange bilder, det. Først ordnet jeg en video med dem, men da ble kvaliteten så dårlig at jeg ikke klarte å legge den ut. Så da deler jeg opp og slenger ut bildene i flere innlegg istedet. Så her er altså del 1, som er av bandet før konserten, så kommer av og etter konserten senere. God stemning! Jeg hadde det knallgøy i alle fall, og nå har jeg konsertabstinenser from hell. Å plutselig sitte hjemme alene med musikk og jobb på iMac en mandagskveld etter seks konserter fra onsdag til søndag er… rart. Uvant, stille og lite sosialt. Jeg er en konsertjunkie. Må. Ha. Mer. Heldigvis er det mange konserter å glede seg til fremover! Og dessuten har jeg fått masse andre spennende jobber i det siste også.

Happyface!