Jeg har så dårlig retningssans. Jeg mener… den er ekstremt dårlig, kanskje til og med ikke-eksisterende. Og da står det ille til. Se for deg meg ta undergrunn i Praha. Alene. Jeg skal ikke lenger enn to stopp unna hotellstoppet, men allikevel er jeg mer nervøs enn jeg var i gårkveld da jeg spilte poker. (Som jeg forresten skal blogge litt mer om imorra.) Jeg liker ikke å fyke rundt i en ukjent by alene. Jeg liker ikke å ikke vite akkurat hvor jeg skal. Det er ukjent og skummelt, og jeg er dritredd for å rote meg bort, men jeg må jo ha tannbørste. For min glemte jeg selvfølgelig hjemme, som alltid. Hvorfor har jeg ikke en tannbørste liggende i toalettmappa hele tiden? Jeg vet jo at jeg antageligvis glemmer å ta med en når jeg skal reise. Det gjør jeg alltid. Alltid. Men tilbake til saken; jeg kommer meg ned i undergrunnen, og hopper ombord i ei vogn. So far, so good.
To stopp senere hopper jeg av, og spenningen er stor i det jeg går opp fra under bakken. Og joda! Jeg har kommet rett. Foran meg ruver kjøpesenteret resepsjonisten snakket om. Her skal det altså være en dagligdagsbutikk. Yay!
En ting er i alle fall sikkert. På dette kjøpesenteret er det pyntet til jul, og jeg fikk med ett den etterlengtede julefølelsen. For første gang i år virkelig føler jeg julegleden. Jeg vet ikke om det er all den overveldende pynten eller lykkerusen for at jeg føler meg komfortabel med å gå rundt på et stort, ukjent kjøpesenter alene i Praha som gjør det, men den julefølelsen som får deg til å smile er med ett på plass. Jeg smiler også, der jeg står – alene sammen med ti-tolv andre som også ser på juletreet, lysene, den falske snen og nissene.
Jeg finner matbutikken, finner tannbørste, finner grønn te, men finner ikke suketter. Eller noe som ligner. Så jeg spør etter «sugar replacement.» Mannen ser på meg, og spør; «sugar?» Jeg forklarer så godt jeg kan at jeg ikke skal ha sukker, men bare noe som ligner. Som jeg kan ha i teen min. Han ser spørrende på meg igjen. «Tea?» Jeg sier «yes, sugar replacement to make my tea sweet.» Han ser fremdeles ut som et spørsmålstegn, stakkars. «Tea.» Han peker på reolen jeg nettopp har brukt fem minutter på å studere for å finne rett te. Jeg gir opp, sier «ah, thanks» og går tilbake til teen. Later som jeg ser på den til han har forsvunnet, så går jeg. Te uten suketter er som…. havregrøt uten salt. Med andre ord; ikke verdt det.
Så er det på tide å komme seg hjem igjen. Jeg er (over)confident, tar på meg headsettet og setter liksågodt på litt musikk. Jeg vet jo at jeg bare skal to stopp tilbake igjen, så hoppe av. Så da står jeg på i to stopp. Og hopper av… Og… Feil? Huh? Hvordan…? Hvorfor…? Hæ? Hvor er jeg? Jeg tok vel ikke… feil vei? Jeg føler meg plutselig rimelig forvirret og retningsdisorientert. Ikke lenger så confident med andre ord. Jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg kom fra denne retningen. Hundre! Ikke nittinikommani. Hundre. Så da tok jeg vel hundre prosent feil også da.
Så fyker jeg tilbake igjen. Fire stopp. Og joda, der så det litt mer kjent ut. Hurra! Jeg overlevde altså allikevel. Jeg klarte meg helt selv (på en liten utflukt i Praha) og selvtilliten er på vei tilbake! I morgen skal jeg prøve meg på en litt lenger tur. Da skal jeg ut og se ting! Ta bilder. Se folk. Ta bilder av folk. Og høre musikk. Samtidig. Og jeg skal klare det uten å ta undergrunnen feil vei. Det er godt jeg skal være her til mandag. Jeg har god tid. Goooood tid. Og ekstreme te-abstinenser. Buhu.
Jeg kjenner igjen den følelsen.
Forresten en veldig god og levende tekst :)
Kjempe fine bilder! utrolig bra blogg du har, med mange fine inspirerende bilder :)
Metroen i Praha er faktisk ganske vanskelig til tider. Man må liksom vite forskjell på fargene og retningene og alt på en gang, haha. Jeg og ei venninne rota oss også bort flere ganger i løpet av turen vår.
Elsker Praha om vinteren. Det er helt fantastisk. Nydelig! All julepynten og alle menneskene. Du burde virkelig ta turen innom juletorget på Old Town Square ve den astronomiske klokka :-) Gleder meg til å se bildene dine!
Elsker disse tekstene dine! Kjenner til følelsen, har ikke akkurat den beste stedssansen jeg heller :P
Haha, jeg hadde ikke tatt sjansen en gang – så håpløs er retningssansen min! :L Haha, folk blir helt oppgitt av meg når de er med meg på tur og sånt. Plutselig begynner jeg å gå feil vei og sånt..
ska man ha salt i havregrøten da?