Det er ikke alle bilder man tar man skal bruke til så veldig mye, men så kan man bruke de allikevel – bare for at man har lyst. Her er tre sånne. Bare for å blogge litt før jeg fortsetter å skrive på boka mi. Jeg har rundet 32 000 ord nå, så det er da godt i gang! Det stoppet seg litt i gårkveld, så nå får vi se om jeg klarer å fortsette. Og om jeg gjør det – ja, da kommer jeg meg ikke i seng før seint i natt heller.
Jeg skulle vel egentlig ha tatt bilde av baren med karamellsmak, for det er den jeg liker best, men de jeg hadde spiste jeg jo opp før jeg rakk å ta bilde. Så gode er de altså… Haha! Cappuccino er ikke min favoritt, for jeg er ikke særlig glad i kaffe, men den er helt sikkert god for dem som gjør det! Haha. Jeg sliter fremdeles med å ta meg tid til å lage mat, så jeg går for de enkle løsningene. Jeg løper rundt med slike barer i veska til enhver tid. Alltid beredt! Haha. Nå skal jeg se litt på noen bilder jeg har tatt i løpet av dagen. Det er ikke lett å legge seg for tiden. Jeg har altfor mye jeg både må og vil gjøre! Hugs.
Fantastiske Vilja. Yndlingsperson nummer én. Min favorittperson. Vi har hatt ei utrolig fin helg på bobiltur til Namskogan. Sånn sett hater jeg søndager, spesielt etter Viljahelger. Det er trist at helga med Vilja er over. Savnet er der med en gang. Og jeg begynner å tenke på at jeg skulle ønske jeg var med henne hver dag. At jeg skulle ønske ejg bodde der hun gikk på skole, så jeg kunne levere og hente henne, hjelpe med lekser, kjenne vennene hennes og foreldrene deres. Alle slike ting som jeg nå ikke er en del av på måten jeg helst vil være. På samme tid er jeg veldig taknemlig for at vi har det så fint de helgene vi er sammen, og jeg setter virkelig pris på hver eneste dag. Jeg er langt fra perfekt, og jeg er ikke verdens beste mamma, men jeg kunne gjort hva som helst for Vilja. Jeg vil alltid hennes beste. ♥
Farger eller svarthvitt?
Først og fremst; Farger eller svarthvitt? Haha, alt man finner og da. Jeg fant ikke bare disse nakne, frustrerte fruene, men også en perfekt location til et bilde i en fotoserie jeg har tenkt veldig lenge på å gjøre! Så nå skal jeg jammen begynne og. Nå må jeg bare finne en passende modell, og med tanke på at jeg trenger en barnemodell, så er ikke det bare-bare. Men det går seg nok til! Nå blir det poker og tv for min del. Søndag hjerte, hjerte.
Vilja har egentlig alltid vært en veldig forsiktig jente. På alle mulige måter. Det har egentlig vært veldig bedagelig. I alle fall så fikk jeg merke det i dag. Jeg ligger i senga i bobilen og halvsover litt etter dagen i Namskogan Dyrepark. Vilja er ute med mormor og mosse, før mamma kommer inn og vekker meg.
– Vilja er ute på lekeplassen, og jeg lurte på om du kunne gå bort til henne der så vi kan begynne å lage mat.
Så jeg kommer meg opp, og tusler bortover til lekeplassen. Der, på ei disse, sitter Vilja og observerer fire-fem andre jenter som leker. De har en liten gutt på halvannet år med seg og, som motvillig lempes hit og dit. Jeg setter meg på dissen ved siden av Vilja.
– Kan ikke du bare gå da?, sier Vilja.
– Vil du det? Går det fint å være alene her da? Det er snart middag og.
– Jaaaada. Kan ikke du bare si fra når det er mat?
Okei. Klart jeg kan. Men… Hæ? Vil du være alene her med fire-fem andre jenter som er et år eller to eldre enn deg? Vil du virkelig at mamma skal gå? Hæ? Det er ikke lenger Vilja som er forsiktig og stressa for nye situasjoner. Nå er det meg. Snakk om rollebytte.
Vi er på bobiltur! Nå har vi kommet frem til Namskogan, og er klar for en tur i dyreparken imorra. Og jeg tenker selvfølgelig bilder og lys overalt hvor jeg går. Har funnet ut at jeg tenker for lite på godt lys, så det er det jeg fokuserer på for tiden. Men nå skal jeg kose meg litt sammen med verdens beste jente, så jeg gjør dette litt kort. God helg!
Jada. Dårlige mobilbilder. I går så jeg plutselig denne tattisberta kun iført hipster og Iron Maiden-singlet i refleksjonen i speilet, og det tok et par korte sekunder før det gikk opp for meg hvor tatovert jeg faktisk begynner å bli. Det er ikke bare en her og en der lenger. Det begynner liksom å… Vises. Jeg elsker det! Nå er jeg i full gang med å planlegge den neste, for det er jo sånn det fungerer. Kortvarig lykke over det man får, som erstattes raskt med higet etter mer. Ikke at jeg har råd med det første, da…
Disse to nye unnet jeg meg selv etter en sommer uten noe som helst, som en slags feiring for at jeg er godt i gang med skolegang og at jeg elsker å leve igjen. Det trengte en verdig feiring, mente jeg. Dessuten har det blitt en slags tradisjon å ta èn tatovering hvert år. Så da er det bare å glede seg til neste år da, på en ny premie over å ha kommet så langt som jeg forhåpentligvis har gjort. Og ja; Bedre bilder av de nye tattisene kommer så fort de er grodd, og hendene mine ikke lenger ligner på hanskene til Mikke Mus. Hoven, sa du..?
To bilder til. Jeg har fått en ny avhengighet. Det er å gå rundt alene og ta random bilder av random folk. Det er utrolig spennende! Og alt man ser når man faktisk bare åpner øynene og leter etter noe, da! Det er helt utrolig. Haha. Jeg liker i alle fall disse to bildene, for jeg syns de forteller litt. Og de er jo tatt i øyeblikket – det ene sekundet hvor det er mulig å fange det. Ah, jeg har rett og slett blitt forelska i street photography! Så nå skal det øves enda mer fremover. Jeg elsker slike bilder.
Ny skoleoppgave! Lang lukkertid ftw. (Haha, ble kukkertid først, morsom skrivefeil…)
Nå var det på tide med et fargebilde! Har vært utrolig mye svarthvitt i det siste. Og nå skal jeg ikke mase mer om travle skoledager (selv om det fremdeles er det, da!), og heller fortelle at jeg tok nye tattiser i dag! Hoho, jeg elsker å ta tattiser. Var selvfølgelig på Onkel Henrys i Trondheim igjen, for der blir jeg alltid fornøyd. I dag var intet unntak! Bilder kommer så fort jeg får tatt av plastikk og alt det der! Og ellers? Tja. Ikke mye nytt å melde. Jeg er dritsliten og skal finne senga asap. God natt.
Tre bilder som ikke har noe som helst med oppgaven vi fikk i dag å gjøre. Jeg tar meg i å se etter ting å ta bilder av overalt. Jeg er med andre ord allerede miljøskada av å gå på Norsk Fotofagskole. Først så jeg en svær så kul eldre herremann komme ut fra Trondheim Torg, deretter møtte vi (jeg og Natalie) på selveste Birdman i parken. Ikke den Birdman som er på film – men alle Trondheims fuglers venn, kan man vel si. Han hadde med seg en hel pose med brødbiter som de fikk forsyne seg godt av. Mulig slike bilder blir litt kjedelig for dere, så da får dere bare si fra. Jeg er jo – som sagt – miljøskada. Haha. Hugs!