Jeg vet ikke helt hva det er med meg, om det er karma eller hva det nå er, men av og til er universet seriøst mot meg. Og før du tenker «nå er jeg drittlei av klageinnlegg fra hun berta der», så må jeg parere med at dette ikke er så seriøst som det høres ut. Men for meg er det jo seriøst nok allikevel. Altså, universet er altså i mot meg. For vet du hva? ALT jeg liker best forsvinner liksom alltid fra markedet! Husker du Fanta Shokata? Det var verdens beste brus. Den hadde smak av hylleblomst og… Et eller annet jeg ikke husker hva var. Dritgod var den i alle fall, og den minner meg om gode minner på Oppdal med snowboard og ei god venninne. Sugarfree Redbull er dessuten veldig ofte utsolgt på butikkene jeg stikker innom, og hvorfor i all verden finnes de ikke i store bokser!? Jeg trenger jo Redbull i store mengder!
Og så har vi den ekstremt gode appelsinsjokoladen (som nå faktisk er tilbake i butikkhyllene, da. Nå når jeg ikke er så gira på å spise 250 gram sjokolade og bli feit som en julegris), som bare forsvant helt plutselig! Den var et fast tilskudd i julefeiringa, men det ble det altså slutt på. Det ble jeg så trist av at jeg faktisk bestilte den fra England på Ebay. (Hah… Glad i sjokolade, noen?) Apropos sjokolade; Det var mye bedre når Lion faktisk var god og Twix het Raider.

Dots. Dots som jeg brukte å dyppe i melk og nyte like mye som en realitykjendis nyter å se trynet sitt klint utover forsiden av Se og Hør. BORTE! Helt borte. Så sitter vi igjen med Oreo, som på langt nær er like god som min elskede Dots.

Okei. Nå kommer jeg faktisk ikke på fler ting som jeg har elsket som har forsvunnet. JO! Fanta lemon! Den finnes jo heller nesten ikke nå!? Men Hobby (den grusome sjokoladen med gelegreie) skal de ha. Og lakris. Fysj! Makan. Enten så har alle andre ekstremt dårlig smak, eller så har jeg det. Og nå innser jeg at det høres ut som om jeg bare drikker brus og spiser godteri, og sikkert veier bortimot hundreogfemti kilo. Minst. Men det er ikke sånn altså. Jeg spiser ikke godteri særlig ofte, men kommer ikke på andre ting som har forsvunnet fra markedet, og ikke veier jeg hundreogfemti kilo heller. Det er bare så utrolig rart at alle tingene jeg har unnet meg som kos oppgjennom (okei, ikke alle da, det var en sterk overdrivelse) bare forsvinner! Uten så mye som et forvarsel en gang, så jeg ikke rekker å tømme butikkene for favorittene mine! I miss you all… Eller kanskje – kanskje er det en bra ting? Da går det i sukkerfri brus og frukt i stedet. Og selvfølgelig en sjokkis i ny og ne, da…

Og før det blir krig i kommentarfeltet; I-landsproblemer er problemer det og. You can’t spell «i-landsproblemer» uten «problemer».

I dag er det julaften. På julaften drar vi alltid på kirkegården, for der nede i jorda ligger jo pappa. Tidligere gråt jeg på grunn av savnet, på grunn av at det er så urettferdig at han ikke skal få leve og oppleve alt han burde få. I dag gråt jeg av andre grunner. Det er utrolig hvor stort inntrykk det gjør å se døden som pårørende og tilskuer etter de siste årene som har vært. Nå er døden slutten på det gode igjen – og ikke på det vonde. Nå er døden noe jeg frykter, noe jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med på veldig, veldig lenge. Men det er veldig rart å stå der på kirkegården nå på julaften og tenke at ting kunne vært veldig annerledes for meg i dag. Jeg er så ubeskrivelig glad for at det ikke er sånn.

Jeg gikk også bort til grava til en barndomskompis som tok livet av seg for noen år siden. Det er også veldig spesielt for meg. Jeg syns det er så utrolig trist, men samtidig forstår jeg jo akkurat hvordan det måtte ha føltes for ham den gangen. Det som er tristest av alt, er at sjansen er stor for at han til slutt, etter at depresjonen hadde gitt seg, hadde tenkt som jeg gjør nå – at det er bra det ikke gikk som han hadde tenkt. At det er bra han overlevde, og fikk kjenne på et liv som han faktisk hadde vært glad for å leve.

Om den der følelsen varer for meg i all fremtid, det tviler jeg vel egentlig på. Men nå er den her, og nå er det jul med familien hjemme på Frøya. Jeg skal kose meg, og så krysser jeg fingrene og ber til en gud jeg ikke en gang tror på for at jeg skal ha like flaks i livet som jeg har hatt til nå. For let´s face it; Selv om jeg godt kan snu det og si at det er jævla uflaks å ha en bipolar lidelse og heftige depresjoner, så ser jeg heller på det som at jeg har hatt flaks. Jeg er ikke en som må besøkes på kirkegården i dag, som må tennes lys for og sørges over. Jeg er her, jeg trives, og jeg er fast bestemt på å fortsette med akkurat det.

God jul, alle.