Hvor vanskelig kan det egentlig være? Hvor jævla vanskelig kan det være å finne seg en kjæreste? Ikke at jeg stresser med det altså. Ikke at jeg er på leting. Overhodet. Men det er ikke poenget. Poenget slo meg i dag, da jeg så ei jente med så markert cameltoe at jeg ikke klarte å la være å stirre, gå ut av bussen og løpe bort til kjæresten sin som venta på busstoppen med omfavnelsen og kyssene klar. Jeg så på dem, og kunne ikke la være å tenke at han var overraskende kjekk til å godta at dama hans viste seg i full offentlighet med en bukse som helt klart ikke var skapt for henne. Forhåpentligvis hadde hun ikke på seg buksa der da de møttes, for om det så er tilfelle; hvordan i alle verden klarte hun å overtale ham til å bli sammen med henne? Hvordan fikk hun seg kjæreste, og hvorfor har det seg sånn at jeg ikke har…?

Anyways. Cameltoe-jenta var egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. Tro meg, det er nok å ha sett henne, om jeg ikke skal dedikere et helt blogginnlegg (det første på en hel evighet til og med) til henne og henne alene også. I dag står kjærleiken i fokus. Jeg er jo midt i bryllupssesongen, og hver helg fotograferer jeg lykkelige par som gifter seg og lover evig troskap i gode og onde dager, og jeg kan ikke la være å tenke; hvordan treffer folk hverandre? Hvordan finner folk som passer sammen hverandre? Og ikke minst; hvordan treffer de hverandre på rett tidspunkt? Er folk for lite kresne og tar til takke med det de finner, eller er det jeg som setter for store krav til hvor mye som skal klaffe? Burde man hatt en sånn tabell hvor man regner ut matchprosent, og tja… La oss si 90% match er godt nok? Eller skal man bare vente uten å tenke og plutselig så står det svart på hvitt på facebook at man er i et forhold, og man smiler og ler av dustete ting og kliner på bussen?

Tilfeldigheter. Det er i grunn ganske så gøy hvor rart det er med tilfeldigheter. Tilfeldigheter og timing. Valg man tar som kan vise seg å være life changing uten at man vet det før i ettertid, bare på grunn av tilfeldigheter. Tabber som kan vise seg å bli det viktigste man har gjort. Det er merkelig. Det er rart (og antagelig veldig waste) å tenke på hvordan ting hadde blitt om man hadde valgt motsatt. Crazyness. Men før jeg blir for filosofisk her nå; hejdå. Jeg skal snart gå av toget skjønner du. Jeg er på vei tilbake til Toten for å komme i gang med andre og siste uke av Operasjon Førerkort. For ja, nå har jeg forhåpentligvis snart blitt voksen og har førerkortet i lomma. Toten; jeg er klar for andre og siste uke med bilkjøring. Let´s go!

Jeg venter på bussen. Igjen. Det er jo noe man alltid gjør, virker det som. Og det er alltid mens man venter på bussen at man tar seg tid til å se på andre enn seg selv. Man får plutselig tid til å slippe alt man tenker på til vanlig, og tid til å tenke på hva som er rundt en. Hvem som er rundt en, og hva de gjør. Eller som i dette tilfellet; hva de prater om. Jeg satt på bussholdeplassen. Det var sol, og jeg hadde ørepropper i ørene uten å høre på musikk. Det bare så sånn ut. To gutter på rundt atten-nitten år går frem og tilbake foran meg og prater med hverandre. Om politikk. Jeg blir positivt overrasket. Godt å se at ungdommen bryr seg. At de tenker på annet enn heimebrent, volvo og pupper. At de er oppegående, veltalende og… Der stopper jeg. Mulig det var setningen «Jeg tror verden har godt av en tredje verdenskrig, jeg. Atomkrig eller noe.» som fikk meg til å ombestemme meg, eller kanskje det var svaret samme person ga til den andre da han sa «jeg tenker sånn… Hvorfor skal uskyldige dø?» som gjorde det. Svaret var nemlig «for det er sånn man VINNER! Vil du ikke vinne?»

Jaha. Så denne gutten skal jeg sitte på buss sammen med, tenkte jeg bekymret og så for meg det ene scenarioet etter det andre. Som kommende journalist i lokalavisa så jeg til og med for meg avisoverskriftene. «Gutt kaprer buss» eller «Attenåirng går i ABBs fotspor.» Ja, for holdningene han på fire minutter klarte å lire ut av seg skremmer meg. At norsk ungdom rundt omkring har et sånt syn på politikk, krig og fred og sånt er faktisk verre enn at Paradise-Iselin har fått gitt ut årets flaueste singel. Og det sier sitt, for det er ille det også. Hvor har det blitt av empati, medfølelse og normal… FOLKESKIKK? Jeg mener… Drepe? Krig? Elendighet? Er det noe å rope hurra for? Jeg ble målløs. Rett og slett. Lærere, foreldre og andre voksne som har med disse ungdommene å gjøre; si noe, vær så snill. Ikke la attenåringer gro fast slike aggressive holdninger. Drep det før det dreper oss. Jeg mener det. Jeg er seriøs. Dødsseriøs. Hvis ikke kommer det fler dager som 22. juli. Garantert. Og  ja, drep slike bubble gum-låter også. Det gjør vondt i ørene, og ødelegger musikk-Norge. Så er det også sagt i samme slengen.

Ja, hva er det ikke å elske? Korpsmusikk som fungerer som vekkeklokke rundt klokka åtte-ni på morgenen, pølser som bader i fett verre enn på bensinstasjoner, iskliss overalt hvor man går og russ med fløyter som lager lyd like konstant som tinitus i øret. Alle klemmer hverandre og ser ut til å glemme alt som heter intimsoner – noe som selvfølgelig er helt fantastisk! En nasjon, ett folk. Alle er vi i familie! (Mon tro om alle tenkte det kvelden/natta før, i konjakkrusens hete øyeblikk. 16-mai; incestens dag?) Så er det dette med kongen. Tusenvis av mennesker samles for å se kongen jobbe på en røddag. Ja, for kongen må selvfølgelig jobbe hardt, og det er tydeligvis en så sjelden kost at hele Norge er nødt til å få det med seg, enten om de faktisk befinner seg i folkemylderet utenfor Slottet, eller om de velger å holde seg hjemme foran tv-en i noen timer. Antagelig står tv-en på mens hele den moderne familien, som nå består av mine, dine og våre barn, pynter seg og gjør seg klare  i ro og mak, helt uten stress, småkjefting og irritasjon. Oh, such a perfect day.

Og om man virkelig er rutinert på denne feiringsgreia, så har man selvfølgelig vært på fest til langt på morgenen, så man får oppleve alt det fantastiske 17-mai har å by på i fyllesyk tilstand. Å bli vekt av vakker korpsmusikk en halvtime etter at man har sovnet er grunn nok i seg selv til å hoppe opp og klemme noen mens man roper «hurra, hurra, hurra!» Mindre grunn til å rope hurra blir det selvfølgelig ikke i det øyeblikket du kommer deg ut i gatene i sentrum av byen, hvor tusenvis av barn roper og ler høyt, mens tusen andre gråter hysterisk mens de ser heliumballongen sin forsvinne bak mørke skyer på himmelen. Mørke skyer, hva er det jeg skriver? På 17. mai er det jo alltid sol og pent vær! Aldri regner det. Aldri blåser det. Spesielt ikke her i Trondheim – Solens by!

Så er det tid for taler. Ordførere og andre viktige mennesker, som du gjerne kunne ha betalt for å høre snakke, preiker om samhold og tradisjoner. Minioriteter og majoriteter. Barn og fremtid. Og ikke minst; 22.juli. Alle tar på seg alvorsuttrykkene sine og ser på hverandre med triste, forståelselsfulle blikk som symboliserer at vi nok en gang er èn nasjon og ètt folk, samlet og sterke. Uten hat, men bare fylt med kjærlighet og vakre tanker. Det gråtes en skvett, noe ektefølt og noe fasadepreget, før talen rundes av med humor på høyt nivå som får alle til å humre lett. For ordførere er alltid morsomme mennesker som vet kunsten å underholde store folkemengder.

Nei, nå tør jeg nesten ikke skrive mer fine ting om 17.mai, jeg. Da blir jeg vel beskyldt for å være nasjonalist og det som verre er. Og istedet for å bruke dagen på å skrive om den, så må jeg jo ut i Solens By og oppleve litt! Åh, som jeg gleder meg. Gratuelrer med dagen, allesammen. Må din dag bli like magisk som min.

Jeg elsker konstruktiv kritikk. Og ja, det var jo også en måte å starte et blogginnlegg på. «Hei, vi hopper rett i det, vi.» Men ja. Tilbake til kritikk. Hjernen fascinerer meg, og jeg er pissredd for å undervurdere den. Av og til tenker jeg så mye frem og tilbake på ting at jeg til slutt ikke vet hva jeg tenkte i utgangspunktet, hva som er reelt eller hva som er… meg. (Ja, i overkant pompøsden der, med kursiv og greier.) Man kan på mange måter si at jeg tror jeg bløffer meg selv, uten å egentlig gjøre det, noe som resulterer i at jeg omvendtbløffer meg selv. Og om du sitter der som et stort spørsmålstegn og klør deg i bakhodet nå; ikke fortvil. Du er antagelig ikke den eneste.

Jeg skal allikevel prøve å få frem poenget mitt. Det jeg mener er at av og til så er jeg så opptatt av å analysere meg selv at jeg snurrer rundt i så mange retninger at jeg mister fotfestet, og det er der kritikk kommer inn. Andres perspektiv. Andres syn. Andres observeringer. Å få hard kritikk slengt i fleisen kan føles hardt og brutalt, og man kjemper høyst sannsynlig så godt i mot som overhodet mulig, men følelsen når man forstår at kritikken faktisk er på sin plass og ikke akkurat heeeelt på villspor… Det er prisløst. Kritikk er kun et dytt tilbake fra et sammensurium ens egen hjerne har klart å skape, og inn i riktig retning. En vei ut fra bløffen i god behold, liksom. Med selvinnsikt og hele pakka. Og det er da ikke så dumt?

Men. Man skal ikke ta all kritikk for god fisk heller. Man har faktisk fler verktøy å bruke. Selv når man klarer å lure seg selv. Magefølelsen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lært meg å høre på magefølelsen min i mye større grad enn før. La den ta over for hjernen i blant. Hjernen dytter oss gjerne i den retningen vi vil at den skal føre oss, mens magefølelsen er, om vi vil og klarer å høre på den, brutalt ærlig. Det er rimelig befriende. Ingen vimsing, ingen omvendtbløffer, ingen vandring rundt omkring i sirkler. Det er litt plastereffekt over det hele. Du vet – et røsk og det er over. Så ble det som det ble. Verken mer eller mindre.

Som med så mye annet så tror jeg på uttrykket «alt med måte.» Hjerne og magefølelse i et samarbeid er nok å foretrekke fremfor kun både det ene og det andre. Å høre på magefølelsen til enhver tid kan bli et ganske impulsivt liv, og det kan svi mye av all plasterrøskinga. Og hey, nå er jeg på vei til å bli mer pompøs enn både Ari Behn og han derre kunstnerfyren i hvit skjortel… Han derre… Ehm… Odd Nerdrum! Nerdrum var det. Kom på det nå. Uansett, jeg er snart mer pompøs enn de to tilsammen, så da er det vel på tide å avslutte. Hvis ikke så har vel dette rukket å bli ei sippete emobok med banneord i tittelen før jeg vet ordet av det, og det er ikke akkurat en bokdebut jeg vil stå for. Da er det jo helt klart mye kulere å skrive blogginnlegg om hjerner og magefølelser, med i alle fall ett godt poeng eller to.

Jeg ser på meg selv som et ungt menneske. Hallo, jeg er jo bare fylt tjueto år. Det er ikke allverden. Derfor føler jeg meg ofte angrepet og sett på som dum, naiv og uvitende i visse situasjoner, kun på grunn av alderen min. Du vet, av og til så diskuterer man et eller annet med noen som er eldre enn en selv, og ofte får man «du er så ung at du ikke vet bedre» slengt i fleisen. Hardt og brutalt. Noe som gjør meg rimelig fornærmet. At man hele tiden skal bli sett ned på når det kommer til visse ting som man «bare forstår etterhvert som man blir eldre», ting som man «bare trenger litt livserfaring for å forstå», kun for at man ikke er førtifem år, halvgrå i håret og (tilsynelatende) fornøyd med livet som det har blitt, er  for meg rimelig urettferdig. Akkurat som at man garantert blir mye mer intelligent med årene. Mer oppegående. Akkurat som at livserfaring og intelligens følger den samme kurven for alle og enhver. «Er du tjueto år og trettifem dager gammel har du 7,8 i livserfaring på Livets Skole-skalaen. Om nøyaktig firogførti dager går du opp til 7,9. Gratulerer! Åja, har du fylt tjuetre år nå, ja? Jamen, DA skal du selvfølgelig få lov til å delta i denne diskusjonen uten å bli tatt like useriøst som Rune Rudberg!» Hallo. Er det bare i mine ører dette nesten lyder verre enn Lasse Stefans?

Naiv. Ja, det er klart det finnes mange unge, naive mennesker dere ute, som kanskje ikke tenker gjennom alt de gjør, sier, viser eller forteller om, men det gjelder jo i like stor grad godt voksne mennesker også. Det handler i grunn ikke om å være naiv heller. Det handler om intelligens. IQ og EQ. Verre er det ikke. En som velger å skrive slibrige meldinger på chatten på facebook istedet for å poste det på wallen eller som en kommentar på den svært så heldige sin status, har helt klart høyere IQ enn den som velger å hinte til… seksuelle ting åpent for alle og enhver til å se, gjerne med tjue blinkefjes bak. Eller den feite smileyen med alle de dobbelthakene (som jeg forsåvidt aldri har forstått meg på) som ser omtrent sånn her ut ;)))))). EQ handler alt om sperrer. Hvor mye vil man at hele verden skal kunne lese om en selv? Hva vil man at folk skal tro? Eller… Rettere sagt; EQ er viten om hva ting man sier og gjør får andre til å tro de vet om en.

Jeg tror nok vi til en viss grad er med på å bestemme hva andre skal tenke om oss. Vi har muligheten til å gi andre et inntrykk av oss selv, selv om det ikke skal mye til før man plutselig har gitt inntrykk av å være noe man absolutt ikke er. Det er ikke så lett det der. Men i bunn og grunn så har man sjansen til å vise hvem man er ved å være bevisst på hva man vil at andre skal tenke, og på hva andre kommer til å tenke. Det er mulig det høres ut som at jeg er en person som bryr meg veldig om hva folk tenker om meg nå, og når jeg tenker meg om så er ikke det helt feil. Selvfølgelig vil jeg bli sett på noe som jeg selv kan respektere, og ikke noe jeg selv mener gir inntrykk av dumskap, lav intelligens, tilbakeståendehet eller det som verre er. Jeg vil gi rett inntrykk til folk av hvem jeg er. Så lenge jeg har kommet så langt så er det ikke så nøye om det blir godt tatt i mot eller ikke. Så lenge jeg ikke blir sett ned på før jeg i det hele tatt rekker å gi et korrekt inntrykk av meg selv, så er jeg faktisk veldig fornøyd. Uansett, poenget var i grunn bare at jeg blir ekstremt irritert hver gang noen peker på sandkassa og sier «gå og lek med noen på din egen alder» så fort de merker litt motstand i en diskusjon. Det er hersketeknikk på øverste hylle, og jeg kan virkelig ikke fordra det. Det var i grunn bare det jeg ville si ikveld, men… Har du vært innom bloggen min før så vet du at det alltid blir litt mer å lese på enn hva som først var tenkt. Anyway. NÅ gir jeg meg. God natt.