Hjerne versus magefølelse.

Jeg elsker konstruktiv kritikk. Og ja, det var jo også en måte å starte et blogginnlegg på. «Hei, vi hopper rett i det, vi.» Men ja. Tilbake til kritikk. Hjernen fascinerer meg, og jeg er pissredd for å undervurdere den. Av og til tenker jeg så mye frem og tilbake på ting at jeg til slutt ikke vet hva jeg tenkte i utgangspunktet, hva som er reelt eller hva som er… meg. (Ja, i overkant pompøsden der, med kursiv og greier.) Man kan på mange måter si at jeg tror jeg bløffer meg selv, uten å egentlig gjøre det, noe som resulterer i at jeg omvendtbløffer meg selv. Og om du sitter der som et stort spørsmålstegn og klør deg i bakhodet nå; ikke fortvil. Du er antagelig ikke den eneste.

Jeg skal allikevel prøve å få frem poenget mitt. Det jeg mener er at av og til så er jeg så opptatt av å analysere meg selv at jeg snurrer rundt i så mange retninger at jeg mister fotfestet, og det er der kritikk kommer inn. Andres perspektiv. Andres syn. Andres observeringer. Å få hard kritikk slengt i fleisen kan føles hardt og brutalt, og man kjemper høyst sannsynlig så godt i mot som overhodet mulig, men følelsen når man forstår at kritikken faktisk er på sin plass og ikke akkurat heeeelt på villspor… Det er prisløst. Kritikk er kun et dytt tilbake fra et sammensurium ens egen hjerne har klart å skape, og inn i riktig retning. En vei ut fra bløffen i god behold, liksom. Med selvinnsikt og hele pakka. Og det er da ikke så dumt?

Men. Man skal ikke ta all kritikk for god fisk heller. Man har faktisk fler verktøy å bruke. Selv når man klarer å lure seg selv. Magefølelsen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lært meg å høre på magefølelsen min i mye større grad enn før. La den ta over for hjernen i blant. Hjernen dytter oss gjerne i den retningen vi vil at den skal føre oss, mens magefølelsen er, om vi vil og klarer å høre på den, brutalt ærlig. Det er rimelig befriende. Ingen vimsing, ingen omvendtbløffer, ingen vandring rundt omkring i sirkler. Det er litt plastereffekt over det hele. Du vet – et røsk og det er over. Så ble det som det ble. Verken mer eller mindre.

Som med så mye annet så tror jeg på uttrykket «alt med måte.» Hjerne og magefølelse i et samarbeid er nok å foretrekke fremfor kun både det ene og det andre. Å høre på magefølelsen til enhver tid kan bli et ganske impulsivt liv, og det kan svi mye av all plasterrøskinga. Og hey, nå er jeg på vei til å bli mer pompøs enn både Ari Behn og han derre kunstnerfyren i hvit skjortel… Han derre… Ehm… Odd Nerdrum! Nerdrum var det. Kom på det nå. Uansett, jeg er snart mer pompøs enn de to tilsammen, så da er det vel på tide å avslutte. Hvis ikke så har vel dette rukket å bli ei sippete emobok med banneord i tittelen før jeg vet ordet av det, og det er ikke akkurat en bokdebut jeg vil stå for. Da er det jo helt klart mye kulere å skrive blogginnlegg om hjerner og magefølelser, med i alle fall ett godt poeng eller to.

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.