Sondre Lerche @Familien.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
I går tok satte jeg føttene mine i Familiens lune og hjemmekoselige rede for andre gang denne uka, og da jeg ankom var lokalet allerde begynt å  bli fylt opp med glade, øldrikkende mennesker som også hadde tatt turen dit for å få med seg Sondre Lerche på scenen. Jeg kjøpte en kald en, fant meg en myk lenestol som minnet litt om mammabjørnens seng i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene, satte meg ned, fant frem kameraet og var dermed veldig klar for konsert. En øl ble til to, og omsider kom Chris Holm (første bilde) på scenen, oppvarmingsartisten for Sondre Lerche på hans turnè. Jeg vil forresten anbefale alle å høre på noen av låtene hans ved å trykke her, og da spesielt «When I die». Utrolig bra musikk! Jeg har begynt å glede meg til platedebut  neste år allerede, jeg, og kan derfor med andre ord si at jeg har blitt fan på rekordtid.

Stemninga ble absolutt ikke noe dårligere da Sondre Lerche med band også kom på scenen, og derfra og ut har jeg egentlig få ord å beskrive konserten med. Stemninga var upåklagelig, Sondre var upåklagelig, bandet var upåklagelig, publikum var upåklagelig. Det var rett og slett en virkelig, virkelig bra konsert, og jeg syns synd på alle som ikke fikk med seg denne opplevelsen. Seriøst. Så god stemning har jeg ikke vært borti siden min siste Kaizerskonsert, som forøvrig var tiårsjubileumskonserten i Spektrum. Lerche var nesten der. Og det med et utsolgt og intimt Familien som spillested. Jeg tror det er noe med Familien, jeg. Atmosfæren der er… jeg får lyst til å bruke et ord jeg virkelig hater, og det er magisk. Atmosfæren på Familien er virkelig magisk, og jeg sitter igjen med den derre velkjente postfestivaldepresjonen. Bare at denne gang er det postkonsertdepresjon. Jeg vil ha mer. Sondre kan få komme hjem til meg å synge for meg nårsomhelst altså, det er helt greit det. Og det – det er et sikkert tegn på suksess. Punktum.

Tankeløs tenking.

PhotobucketPhotobucket
Av og til tenker jeg på så utrolig mye rart. Jeg mener… Fantasien min har ingen grenser. Jeg er som et barn. En liten hverdagslig tanke kan plutselig begynne å vokse, og fem sekunder senere er det ikke lenger vannkokeren jeg står og venter på, men en naturkatastrofe av de sjeldne som bare kan stoppes av meg; superheltinnen fra… Frøya. Og knappen på vannkokeren som stopper hele verden fra å gå under, er da som sverdet i steinen. Og jeg er Arthur. Arthur som venter helt til siste sekund med å redde verden fra dommedag og… Okei, la oss stoppe der. Dette var egentlig bare et eksempel, men dere skjønner sikkert. Småting de fleste egentlig ikke tenker over kan i mitt hode bli til de mest absurde ting. Da jeg var yngre tenkte jeg for eksempel alltid at alle frisører var tankelesere. Derfor var det om å tenke de mest normale tankene når jeg satt i frisørstolen, så frisøren ikke skulle få et helt feil inntrykk av meg og tro jeg var gal. Og hva var det som alltid skjedde når jeg tenkte at jeg skulle tenke normale tanker? Joda. Jeg ble en sinnsyk massemorder og det som verre var på et blunk.

I dag oppdaget jeg forresten noe merkelig. Jeg tenker ofte på oslosk. Er ikke det litt… sært? Jeg er jo trønder, og snakker på trøndersk, men når jeg tenker så tenker jeg ofte på oslosk. Er det for at jeg liker å vite hvordan ting skrives før jeg sier dem? At jeg er  perfeksjonist at jeg ikke skal si ord jeg ikke kan stave korrekt? Eller kanskje er det for at jeg har et indre ønske om å bo i Oslo? Eller kanskje jeg bare ikke liker trøndersk? Nei, det er ikke derfor skjønner du, selv om alle overnevnte alternativer høres mye mer fancy ut enn sannheten. Jeg prøver i grunn bare å villede dere til å tro det jeg helst vil at dere skal tro, siden sannheten er skikkelig flau. Dritflau. Så flau at jeg er nødt til å dele det. Okei, here it goes… Jeg tror jeg tenker på oslosk for at jeg tenker gjennom tankene mine som statusoppdateringer på facebook. Jeg tester ut hvordan den ene rare tanken etter den andre høres ut som en statusoppdatering. Hvor pinlig er ikke det? Okei, nå rødmer jeg. Og jeg rødmer aldri. Er det da det er på tide å slette profilen sin fra facebook, endre passord til noe man aldri i verden kan klare å huske, endre mailadresse til en adresse som ikke finnes og aldri se seg tilbake? Jeg vurderer det. Jeg vurderer det sterkt. 

Selvpleietorsdag.

PhotobucketPhotobucket

Selvpleie. Av og til trenger man bare litt luksus, og i dag var en sånn dag. Jeg følte for litt selvpleie. Napping og fiksing av bryn (jeg elsker jo å nappe bryn!), en ekstremt lang, varm dusj, te, fin musikk og den luksusen å sitte i sofaen med et pelspledd og ikke gjøre noe annet enn å høre på en fin sang i fem minutter. Bare… sitte der. Late som om man har stoppet tiden. Sangen jeg valgte i dag kan du høre om du trykker play ovenfor. Den er så utrolig fin, og jeg har sikkert spilt den tjue ganger det siste døgnet. Den er spesielt fin når man går rundt i byen og ser på folk, uten å høre verken dem eller annet bybråk. Det er rart det der, men musikk føles alltid så mye sterkere for meg når jeg går rundt i en by og ser. Alt føles så mye treigere. Saktere liksom, nesten litt slow motion-ish, så jeg får med meg så mye mer. Øyeblikkene. Om du ikke aner hva jeg preiker om, så prøv det! Av og til føles det bare veldig frigjørende å være ute blant folk, men samtidig isolert i sitt eget hode.

Instinkt.

Photobucket

Tenk så greit det er å ikke være nødt til å velge ting selv i blant. Å bare handle av instinkt. Ingen magefølelse, ingen valg, ingen overtenking, ingenting å tolke og tyde, ingenting å bruke unødvendig masse tid på. Bare gjøre noe for at det er sånn det gjøres – instinktivt. Så lettvint. Dog litt kjedelig i lengden kanskje, men for en dag eller to hadde det vært… fint.

I fin flyt mot strømmen.

Photobucket

Modell: Susanna Grønbæk     Hår & Make Up: Monica Damli Arntzen

Faen, jeg vil så ekstremt! Jeg skal ikke engang prøve å forklare følelsen jeg aldri gir slipp på. Følelsen som alltid ligger i nærheten, alltid klar til å motivere, presse og utfordre meg. Den er alltid der, og selv hvor godt jeg kjenner den er det umulig å fortelle med ord hvor viktig og fantastisk den er. Du vet, følelsen man får av å holde på med noe man liker så godt at man glemmer alt annet. Man glemmer tid og sted. Man glemmer om man ikke føler seg helt bra eller har vondt, eller om man har dårlig tid og mye annet å gjøre eller om man ikke har spist på mange timer. Man glemmer virkelig alt annet, og er så fokusert at man antageligvis ikke hadde lagt merke til en galopperende elefant engang. Eller ti.

Jeg setter på vannkokeren, finner frem tekoppen, åpner et bilde i photoshop og vips! jeg er der. I flytsonen. Trestolen jeg sitter på foran iMacen som står på spisebordet er hard og vond, men det merkes ikke. Jeg ser på klokka. Snart tjueen. Musikken er på. Jeg ser… Nei, jeg stirrer på hver eneste piksel, på hver eneste strek, på hvert eneste korn. Et par tekopper senere er klokka plutselig blitt midt på natta, uten at jeg i det hele tatt har vært i nærheten av så lite som et gjesp engang. Tid – glemt. Det er sånn jeg vil ha det. Hver dag. Være så oppslukt at jeg ikke klarer å dra meg selv vekk fra det jeg holder på med før jeg er ferdig. At jeg våkner av meg selv lenge før alarmen går på morran, på tross av at jeg omtrent nettopp kom meg i seng, og allikevel hopper lettsindig opp av senga med et smil om munnen for at jeg vet jeg snart flyter igjen. Min egen vei, mot dit jeg vil. Mot dit jeg skal, uansett hva andre måtte tro eller mene. Uansett hvor vanskelig eller umulig det er. Uansett hva eller hvem som måtte komme i veien. Jeg bare smiler for at jeg veit at jeg snart får flyte videre, med tekoppen i den ene hånda og drømmekarrieren i den andre. Det er fin flyt, det. Det er fin flyt.
Photobucket

Det er en del av prosessen.

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i «mikrofonen» sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker «jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…»  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Kampklar toåring.

Photobucket
Drea: «Vilja, skal vi leke med ballen?»

Vilja, litt furten: «Nei.»

Drea: «Nei vel, da gjør vi ikke det da.»

Vilja, mer furten: «Joooooooo!»

Drea: «Okei, da leker vi! Kom da!»

Vilja, tilbake til utgangspunktfurten: «Neeeeeeei!»

Drea: «Skal vi ikke leke?»

Vilja rister på hodet.

Drea: «Skal vi bare sitte her, da?»

Vilja rister på hodet igjen – litt nærmere et raseriutbrudd enn før.

Drea: «Hva vil du gjøre, da?»

Stille.

Drea: «Skal vi spise litt frukt?»

Fremdeles stille. Vilja ser på skrå ned i gulvet, og surmunnen er på plass. Typisk toåringstrasspositur.

Drea: «Men da går mamma inn og setter seg i sofaen, siden du ikke svarer.»

Vilja rister på hodet på nytt, og gnåler frem et

«Neeeeeei!»

Drea: «Skal vi finne på noe, da?»

Stille igjen.

Drea: «Hvis du ikke svarer , så går jeg.»

Stille.

Jeg går. Konsekvent.

Raseriutbrudd.

1.

2.

3.

4, 5, 6, 7, 8, 9.

10.

Joda, jeg kan fremdeles telle til ti. Jeg venter. Hysterisk hyling enda. Litt til…

Etter en stund:

Drea: «Vil du sitte i fanget og kose?»

Vilja sier ikke noe. Surmunnen forblir akkurat der den er. Men, toåringen tusler mot meg. Hever armene. Ser på meg.

Så er alt bra. Vilja sitter i fanget mitt i sofaen.

Vilja: «Ro, ro til fiskeskjær!»

Så ror vi. I full fart.

Og ler.

Hysterisk.

Vente på bussen og vente PÅ bussen.

Photobucket

Det fine med buss er at alle er så oppslukte av se på alle andre medpassasjerer og deres rare uvaner at de glemmer å tenke på at de faktisk også kan se dem tilbake. Ganske så paradoksalt i grunn; man er så opptatt av å le av rare greier alle andre gjør at man glemmer å tenke på hva man selv gjør. Plutselig kan man se en kjekkas med fingeren i nesa, ei halvgammel dame sovende med åpen, siklende munn eller høre noen som plutselig legger ut om svært private ting høylydt i telefonen. Så blir man så opptatt av dette at man kanskje sitter der med fingeren i nesa selv, liksom. Eller som jeg mistenker at jeg gjør; ser sint ut. Kanskje noen ler av mitt sinte fjes i skjul, uten at jeg vet det, samtidig som jeg ler høylydt innvendig av fyren som piller nese og som hvert tredje sekund titter på fingeren for å sjekke fangsten. Om du skjønner hva jeg mener.

Men, jeg er jo ikke sint, selv om det ser sånn ut. Jeg er bare på pause. Bussen er et av få steder hvor jeg klarer å legge vekk alt stress. Jeg tenker ikke på hva jeg bør og må gjøre, for hva får jeg vel gjort derfra uansett? Ikke oppvasken, ikke henge opp klær, ikke brette klær, ikke jobbe. På bussen kan man gjøre ingenting med god samvittighet. Og det fineste med alt; tiden går så sakte når man gjør ingenting. En halvtime på buss føles som en liten evighet, for det er jo en kjent sak at tiden omtrent stopper opp når man bare venter på noe. Vanligvis til stor frustrasjon for en utålmodig sjel som meg, men på buss til stor glede. Men hei, jeg sitter ikke på bussen nå, så derfor har jeg tusen andre ting å gjøre som trumfer blogging på nødvendighetsskalaen. Better go! Ha en fin dag, og kos deg på bussen.

Postfestivaldepresjon.

Photobucket

Pstereo, 2011.

Det er noe spesielt med musikkfestivaler. Følelsen det gir meg å være sammen med tusenvis av andre småfulle, glade, dansende, syngende og gale mennesker er så godt at det gjør like vondt hver gang søndagen plutselig kommer så altfor fort og gjør slutt på all moroa. Søndag, som alltid like entusiastisk og hevngjerrig introduserer meg for Mandag og nye uke med stress og ensomhet og alt jeg helst vil bytte mot en ekstra dag med festival og moro. Ikke fullt så entusiastisk håndhilser vi; jeg og Mandag. Kun for at jeg må. Kun for at Søndag krever det, der hun står med hånfliret sitt klistret over hele seg, selvtilfreds og full av skadefro.

Blåmandag. Hvor alt plutselig virker så meningsløst. For nå er det jo over. For denne gang. Jeg går fra å være en av tusenvis i en folkemengde som kanskje kan virke som en gladkristen sekt til tider, til å sitte tiltaksløs i sofaen. Alene. Det blir så stille, og alt jeg kan høre er pipelyden i ørene som kun minner meg på hvor fantastisk gøy jeg hadde det der jeg danset, lo og sang på konsert med en øl i den ene hånden og trofaste Mr. Canon i den andre. Jeg føler meg plutselig like tom som halvliteren til stadighet ble kvelden før. Og kvelden før der.

Det er dette som er antiklimaks. Overgangen er rett og slett for brå for meg. Fra bråk til stillhet, fra folksomt til ensomt, fra sjarmerende småfull (++) til trøtt og fyllesyk. Følelsen man sitter igjen med etter å ha hatt det så gøy at man skulle ønske man kunne stoppe klokka er overveldende, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det ikke er noe å sippe over, så kan jeg ikke noe for det. Det hører med. Det er en del av pakka. Uten denne overveldende tomhetsfølelsen hadde ikke festivalopplevelsen vært den samme. Desto mer kan jeg glede meg til neste gang, og selv om jeg vet at det også betyr at Blåmandag og jeg må hilse på hverandre nok en gang, så vet jeg at det går over. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før all postfestivaldepresjon er glemt, og alt er blitt fint og rosa og vakkert igjen. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før jeg kan slå på en av festivallåtene og la gode minner og mer ekte, rosa glede skylle over meg der jeg sitter i sofaen – fremdeles alene, men ikke lenger ensom – og smiler. Det er derfor jeg orker. Gang på gang på gang. Og jeg elsker det.

It takes one to know one..?

Jeg har tenkt litt på dette med såkalte synske mennesker. Eller klarsynte eller hva det nå er de liker å kalle seg. Jeg tror jo ikke på noe, så det sier seg selv at jeg mener dette er enkel bullshit man kan tjene gode penger på. Men, at det ligger noe sannhet i det tviler jeg ikke på. Jeg har tenkt en god del på hva det er som gjør at noen mennesker tilsynelatende er så gode menneskekjennere at de kan utgi seg for å være synske og klarsynte uten at så veldig mange løfter øyenbrynet i skepsis. Jeg har hatt mange teorier oppgjennom tiden, om alt fra insideinformation, flaks, vill gjetting, google og… ja, you name it. Det meste. Jeg har hatt nok av teorier hvor sunn fornuft og logisk tankegang har vært i sentrum. Noe det forsåvidt fremdeles er. Min nyeste teori lyder som følger; på seg selv kjenner man andre.

Det vil med andre ord si at jo mer man har opplevd, sett, følt og/eller tenkt nøye gjennom, desto bedre menneskekjenner er man. Eller kan man bli, om man har eq nok, selvfølgelig. Og er i stand til å skjønne at ingen mennesker er helt like, tenker helt likt eller reagerer helt likt. Så det er med andre ord ikke så veldig lett. Balansegangen er hårfin. Men man kan. Jeg tror man kan lese andre mennesker bedre ut i fra egne opplevelser. Akkurat som om indre arr og smerte eller hemmeligheter faktisk også vises på utsiden og kan oppdages av andre, bare man vet hva man skal se etter. Det er liksom litt umulig å gjemme det helt, for det meste man opplever og erfarer forandrer en. Styrer en inn i gjenkjennbare mønstre enten man vil eller ei. Styrer en rett inn i en profil som er utarbeidet og forstått for lenge siden. Styrer en inn på en sti, og det ligger litt i ordet «sti» at man ikke er den første som går der. Forutsigbart. Det er utrolig hvor mye man kan tolke og lese av det folk sier, gjør og er – til og med i helt vanlige, hverdagslige situasjoner.

Så, ja. Jeg mener «it takes one to know one» egentlig er ganske så genialt sagt. Klarsynte og mennesker som sier de kan kommunisere med døde mennesker  vet  rett og slett bare nok om mennesket til å lese mennesker. På samme måte som at mange psykologer på en eller annen måte er psykisk syke selv, selv om de høyst sannsynlig bruker det konstruktivt, vel og merke. Til en nytte, liksom. Psykologer kan være mennesker som er psykisk syke uten å ødelegge seg selv eller andre, men som heller bruker egne opplevelser, tanker og arr til å tolke i det uendelige og til å videreføre visdommen til mennesker som ikke bruker den indre smerten like fornuftig som dem selv. Tolke, tenke, lære og skjønne noe om mennesket og dets instinkter. Finne mønster, lage profiler, lære å kjenne. Finne stiene. Lære å se det folk ikke vil vise. Se andre for at man først og fremst ser seg selv. Så er spørsmålet; fungerer det sånn? Treffer man hodet på spikeren mesteparten av tiden, eller bare i blant? Er det noen vits, og er det verdt det? For det er jo ikke akkurat noen vits i å bruke mer penger på å kjøpe lodd enn hva man kan vinne på det, om du skjønner hva jeg mener.