Av og til tenker jeg på så utrolig mye rart. Jeg mener… Fantasien min har ingen grenser. Jeg er som et barn. En liten hverdagslig tanke kan plutselig begynne å vokse, og fem sekunder senere er det ikke lenger vannkokeren jeg står og venter på, men en naturkatastrofe av de sjeldne som bare kan stoppes av meg; superheltinnen fra… Frøya. Og knappen på vannkokeren som stopper hele verden fra å gå under, er da som sverdet i steinen. Og jeg er Arthur. Arthur som venter helt til siste sekund med å redde verden fra dommedag og… Okei, la oss stoppe der. Dette var egentlig bare et eksempel, men dere skjønner sikkert. Småting de fleste egentlig ikke tenker over kan i mitt hode bli til de mest absurde ting. Da jeg var yngre tenkte jeg for eksempel alltid at alle frisører var tankelesere. Derfor var det om å tenke de mest normale tankene når jeg satt i frisørstolen, så frisøren ikke skulle få et helt feil inntrykk av meg og tro jeg var gal. Og hva var det som alltid skjedde når jeg tenkte at jeg skulle tenke normale tanker? Joda. Jeg ble en sinnsyk massemorder og det som verre var på et blunk.

I dag oppdaget jeg forresten noe merkelig. Jeg tenker ofte på oslosk. Er ikke det litt… sært? Jeg er jo trønder, og snakker på trøndersk, men når jeg tenker så tenker jeg ofte på oslosk. Er det for at jeg liker å vite hvordan ting skrives før jeg sier dem? At jeg er så perfeksjonist at jeg ikke skal si ord jeg ikke kan stave korrekt? Eller kanskje er det for at jeg har et indre ønske om å bo i Oslo? Eller kanskje jeg bare ikke liker trøndersk? Nei, det er ikke derfor skjønner du, selv om alle overnevnte alternativer høres mye mer fancy ut enn sannheten. Jeg prøver i grunn bare å villede dere til å tro det jeg helst vil at dere skal tro, siden sannheten er skikkelig flau. Dritflau. Så flau at jeg er nødt til å dele det. Okei, here it goes… Jeg tror jeg tenker på oslosk for at jeg tenker gjennom tankene mine som statusoppdateringer på facebook. Jeg tester ut hvordan den ene rare tanken etter den andre høres ut som en statusoppdatering. Hvor pinlig er ikke det? Okei, nå rødmer jeg. Og jeg rødmer aldri. Er det da det er på tide å slette profilen sin fra facebook, endre passord til noe man aldri i verden kan klare å huske, endre mailadresse til en adresse som ikke finnes og aldri se seg tilbake? Jeg vurderer det. Jeg vurderer det sterkt. 

Det fine med buss er at alle er så oppslukte av se på alle andre medpassasjerer og deres rare uvaner at de glemmer å tenke på at de faktisk også kan se dem tilbake. Ganske så paradoksalt i grunn; man er så opptatt av å le av rare greier alle andre gjør at man glemmer å tenke på hva man selv gjør. Plutselig kan man se en kjekkas med fingeren i nesa, ei halvgammel dame sovende med åpen, siklende munn eller høre noen som plutselig legger ut om svært private ting høylydt i telefonen. Så blir man så opptatt av dette at man kanskje sitter der med fingeren i nesa selv, liksom. Eller som jeg mistenker at jeg gjør; ser sint ut. Kanskje noen ler av mitt sinte fjes i skjul, uten at jeg vet det, samtidig som jeg ler høylydt innvendig av fyren som piller nese og som hvert tredje sekund titter på fingeren for å sjekke fangsten. Om du skjønner hva jeg mener.

Men, jeg er jo ikke sint, selv om det ser sånn ut. Jeg er bare på pause. Bussen er et av få steder hvor jeg klarer å legge vekk alt stress. Jeg tenker ikke på hva jeg bør og må gjøre, for hva får jeg vel gjort derfra uansett? Ikke oppvasken, ikke henge opp klær, ikke brette klær, ikke jobbe. På bussen kan man gjøre ingenting med god samvittighet. Og det fineste med alt; tiden går så sakte når man gjør ingenting. En halvtime på buss føles som en liten evighet, for det er jo en kjent sak at tiden omtrent stopper opp når man bare venter på noe. Vanligvis til stor frustrasjon for en utålmodig sjel som meg, men på buss til stor glede. Men hei, jeg sitter ikke på bussen nå, så derfor har jeg tusen andre ting å gjøre som trumfer blogging på nødvendighetsskalaen. Better go! Ha en fin dag, og kos deg på bussen.