Jeg er ikke mye amerikansk av meg. Du vet, jeg blir ikke rørt til tårer av overdrevne kysse-i-regnet-mens-det-spilles-søt-musikk-scener i typisk amerikanske dramakomedier. Jeg er ikke særlig begeistra for Bush og hans politikk, og jeg kan ikke huske sist jeg spiste på McDonalds. Jeg har aldri kledd meg ut på Halloween og driter egentlig i alt som heter morsdag, farsdag og Valentines Day. Og til dagens tema; jeg går ikke på dates.

Det verste jeg vet er når noen spør meg på date. Ja, det er faktisk helt fryktelig, og på tross av hvor selskapssyk jeg som regel er døgnet rundt og hvor lite lyst jeg har til å sitte hjemme alene en kveld, så skal det ekstremt mye til før jeg sier ja til noe sånt. Jeg mener… Det er kleint. Skikkelig, skikkelig kleint. Når man er på en date så er det liksom plutselig blitt noe. Ikke bare avslappa, tilfeldig og frivillig, om du skjønner hva jeg mener. Praten MÅ være der. Hele tiden. Alt må flyte, og man kan ikke bare si «det var hyggelig å prate med deg, men nå må jeg stikke» sånn helt plutselig heller, for hva skal man da skylde på? At man har andre planer? Hvem legger andre planer om man skal på date? Nei, ikke sant. Hele situasjonen er plutselig veldig tvunget og ubehagelig, og hvem vil vel være med på noe sånt – frivillig?

Å møte noen tilfeldig, på fest, på jobb eller bare i andre helt hverdagslige, vanlige situasjoner er så mye bedre. Da kan man snakke uten å føle at man må snakke. Man kan holde kjeft om man vil også, uten at det blir en av de der grusomme pinlige stillhetene som bare dreper en innvendig. Man har ikke avtalt å holde hverandre med selskap, og derfor har man ingen forventinger verken til seg selv eller den andre. Og ingen forpliktelser.

Det er mulig det er mulig å ha en vellykket date som bare ruller og går helt perfekt, men… Det er allikevel ikke min greie. Jeg er dessuten ikke så desperat etter å finne meg en kjæreste at jeg trenger å pine meg gjennom mye for å få det. Er det en ting jeg har skjønt så er det at tvang sjelden fungerer som man vil. Og dating er tvang. Virkelig. Men nå har jeg egentlig glemt hvor jeg ville med dette (for jeg er sikker på at jeg hadde et eller annet godt poeng med det), og jeg føler for å ta meg en dusj nå, så… Da bare  avslutter jeg. Poenget er altså at jeg hater dating. Og at det er noe jeg ikke skal pine meg selv gjennom. Ever. Jepp. Dett var dett. 

Jeg har funnet ut at jeg er som en magnet. I mange tilfeller i alle fall. «Ånei», tenker du sikkert nå. «Er hun virkelig så selvdigger? Kaller seg selv en magnet?» Svaret på det er jo selvfølgelig ja, men det er ikke det som er poenget nå. Og det er heller ikke den type magnet jeg tenker på. Ikke av den positive sorten. Du vet, en magnet fungerer sånn at den trekkes mot motpolen av seg selv, og skyver seg vekk fra likheter. Jeg fungerer, ufrivillig, akkurat sånn. Hva er min ekstreme motpart? Jeg vet ikke, men den feite, halvgamle fyren som prøvde å få meg inn i bilen hans med å si «jeg er ikke farlig…» mens jeg venta på bussen i går er sikkert ikke langt unna. Eller alkoholikeren på femogførr som både snakka på meg hodepine og ga meg en så kraftig vodkaklem at jeg lukta fyll hele veien hjem. Det hendte forresten på en bussholdeplass det også. Si meg, er det på bussholdeplassene det skjer nå for tiden? Er det der det er action? Anyways. Jeg vil tro begge er gode kandidater. Og hva har de til felles? Sikkert mye, men poenget jeg vil frem til er; meg. De har meg til felles.

Stopp. Hold, som tyskerne ville ha sagt. Vi må spole litt tilbake, for voldektsmannen i den blå, gamle bilen i Heimdal sentrum fortjener (absolutt ikke, men på en måte allikevel) mer spalteplass. Jeg venta på bussen. Det snødde lett, og jeg frøs. Angra meg litt for at jeg tok på dressjakke, og ikke vinterjakke. Ble snufsete i nesen og iskald på hendene, men nektet å legge iPhone´n i lomma av den grunn. Syntes bussen begynte å bli litt treig. Det var da en bil kjørte forbi og tuta. Jeg rakk ikke se hvem det var, og jeg rakk ikke reagere. Var det en jeg kjente? Hvem var det? Jaja, hvem bryr seg. Bilen var borte forlengst, så det var ingen vits i å fundere på hvem det kunne ha vært. Jeg kjenner ganske mange.

Jeg frøs i to-tre minutter til, og plutselig dukker bilen opp igjen. Den kommer kjørende tilbake. Tuter en gang til, før den svinger inn på parkeringsplassen på den andre siden av veien, og blinker med lysene mot meg. Hva faen..? Det må være en jeg kjenner som vil gi meg skyss ned til byen. Jaja, det hadde jo vært greit med skyss, tenker jeg og tusler bort til bilen. Åpner døren på passasjersiden og… Huh? Hvem er du? Hvor full var jeg egentlig forrige helg? Where did I sleep last night, lissom? Hahaha, neida. Jeg bare tuller. Så full er det ikke mulig å bli. I bilen sitter en halvgammel, feit mann med et så creepy glis at Salad Fingers bare blir barnemat (først; hø hø hø. Second; om du ikke har hørt om Salad Fingers er det bare å google i vei. Og le. Og bli skremt. Og ganske sjokkert), og ut av gliset smyger det seg slepende ord; «skal du sitte på ned til byen eller?» Så ler han litt – nervøst. Du vet, akkurat som man forestiller seg en voldtektsmann ville ha… fnist. Et stereotypisk «giggle» som burde få alle alarmer til å lyse og blinke verre enn Epilepsirobotene i en episode av The Simpsons.

Uansett, voldtektsmannen er tydeligvis oppegående nok til å oppfatte uroen i ansiktsuttrykket mitt (applaus!), og legger svært beroligende til: «jeg er ikke farlig…». Etterfulgt av det samme creepy gliset. Ånei, du er ikke farlig, sier du? Men daså! Da er det da ikke noe problem. Jeg tenkte et sekund at du var litt creepy skjønner du, men når den andre setningen du sier til meg – ever – er «jeg er ikke farlig» så skjønner jeg jo at jeg kan stole på deg. Ja. Klart det. Jeg pekte på mobilen, og forklarte raskt at jeg allerede hadde kjøpt billett på den, og omtrent løp tilbake til bussholdeplassen. Skremt og litt skjelven. Mannen kjører igjen. Pjuh. Gone forever. Men, neida. Han snur igjen. Kjører tilbake, tuter, kjører frem igjen, tuter, kjører tilbake igjen, tuter. Han kjører frem og tilbake fire-fem ganger, og tuter hver gang. Og ser på meg gjennom vinduet sitt. Creepy. Heimdal, I love you.

Så. Jeg er tydeligvis en magnet for creepy tapere midt i førtiåra. Jeg kunne jo selvfølgelig kommet med mange andre eksempler også, som fyren (som jeg absolutt ikke kjenner eller har møtt) som la meg til på facebook og kommenterer koffertkommentarer så ofte og upassende som mulig (en status om napping av bryn endte for eksempel i den classy kommentaren «Så lenge musa er bar»), eller fyren (som jeg heller absolutt ikke kjenner eller har møtt) som inviterte meg med på noe han kalte ei «uforglemmelig, het og spennende hotellnatt» – også over facebook. Også har vi jo selvfølgelig denne skremmende hendelsen. Trenger du høre mer? For jeg har mer. I massevis! Ikke? Nei, jeg trodde ikke det. Jeg begynner faktisk å bli litt paranoid, jeg. Begynner å bli litt redd hver gang jeg går alene. Engstelig, liksom. Får den samme følelsen jeg alltid fikk da jeg ble mørkredd som barn. Følelsen av at noen går etter meg. Følger etter meg. Er under senga mi. Du vet – sånn frykt som som regel er tåpelig og irrasjonell. Som regel. Nuff said, som de kule kidsa sier.

Mange har spådd at 2012 er året for dommedag. På ordentlig denne gangen. This is it. Nå stopper alt. Nå er det snart slutt på moroa. Alle som kjenner meg (in person, gjennom bloggen eller bare… fra andre steder) skjønner sikkert at dette er noe jeg har ledd høyt av i evigheter. Jeg har nesten rullet rundt på gulvet med et så svært gapskratt at øynene kun har vært som tynne streker godt gjemt inni øyehulene. Du vet… Av og til ler man bare så mye at øynene lukker seg automatisk. Kniper seg igjen liksom, samtidig som man heller hodet bakover og åpner kjeften så man flekker hver eneste colgatehvite tann. Du har sikkert sett et eller annet bilde av deg selv hvor man ser nesehår, snørr, drøvvel og hele pakka. Ja, du skjønner i alle fall tegninga. Nesten sånn har jeg sett ut. Helt til nå. Gradvis har øynene mine kommet til syne igjen, og munnen har lukket seg i samme takt. Herregud, dere. Herregud. De har rett. Spådommene ser ut til å være skremmende korrekte. Jeg har gått fra å le av noe jeg så på som rein dumskap, til å bli mer og mer overbevist om at dommedag faktisk er rett rundt hjørnet.

2012. Om vi overhodet overlever så kommer i alle fall året til å være betraktelig viktig i historiebøkene. 2012. Året da humor ble forbudt i Norge. Året da humor forsvant. Året da det å tråkke andre uskyldig og såvidt på så mye som stortåneglen ble dødssynd nummer åtte. Året med store hendelser som Mokkaslaget på Spellemannutdelinga og det O´store jødevitseslaget etter tv-programmet Brille. Året da det rett og slett ble bredere strafferamme på humor enn på voldtekt.

Rasistvitser, homovitser, svenskevitser, samevitser. Vitser som påpeker forskjeller med oss blir slått hardt ned på av kvalmende moralsk-korrekte samfunnsvoktere, som sitter på sine høye hester med brillene på nesa og pisken klar. (Briller? Kun for at jeg vil stereotype folk. De med brillene langt ned på nesa har som regel nesa høyt i sky.) «Likeverd og likestilling!» roper de med nevene knyttet. «I dagens moderne samfunn bør ikke rasisme eksistere! Skam dere!» Beklager, kjære bedrevitere, blottet for humor, ironi og sarkasme; humor og rasisme hører ikke lenger sammen i samme setning. Har du noen gang tenkt på at det blant annet er du som, på ubevisst vis, er med på å holde liv i rasismen? At det er du som er med på å peke ut forskjellene på folk på en negativ måte? At det er du som krever at samfunnet skal bli mer tolerant og aksepterende, men som samtidig er med på å få til det motsatte? Det er som med den ene kvisa man alltid får på haka dagen før en fest man har gledet seg lenge til. Ingen hadde sett den om det ikke hadde vært for at det første du sier når du ankommer festen er «Æsj, jeg har fått ei svær, stygg kvise akkurat her!», mens du strekker hodet frem og setter en finger mot haka så alles blikk er rettet mot den stakkars minioritetskvisa i det ellers så feilfrie ansiktet ditt.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt i evigheter, men jeg tror jeg har fått frem poenget mitt ganske klart nå. Og jeg har sikkert tråkka nitti prosent av Norges befolkning på tærne i samme slengen, men det passer seg egentlig utmerket. Jeg sier JA til tykkere hud og mer selvironi. JA til et fellesskap hvor man faktisk kan anse hverandre likeverd nok til å tørre å spøke med forskjellene på hverandre. JA til at man ikke er nødt til å være svart selv for å klaske en neger på ryggen og si «Bro´» eller «Yo, niggah». JA til et samfunn med rom for latter, smil og humor – selv i de vanskelige situasjonene. JA til ærlighet fremfor å si hva man tror gir flest likes i det virkelige liv. JA til ærlighet fremfor påtatthet. For ja, å være moralsk korrekt til enhver tid er påtatt og kun en fasade. For å avslutte rimelig politisk ukorrekt (på flere måter, med tanke på at vedkommende tilhører partiet jeg selv stemmer på) så skal jeg til og med avslutte med å nevne navn; det gjelder også for deg, Snorre Valen. Og resten av gjengen med politikere (og folk ellers) som alltid sier og gjør det som er korrekt, prektig, ordentlig og fantastisk.

Å date noen er som å være på et jobbintervju; alle vet at… la oss si «søkeren» har sine dårlige sider, sånn som alle andre. Som en selv. Så det innrømmer man glatt. Man kan til og med fortelle om sine dårlige sider, men er man smart så legger man det frem sånn at det høres positivt ut. Som for eksempel å si «jeg er sta – jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil» i stedet for å si «jeg er sta – om jeg ikke får det som jeg vil så legger jeg meg ned på guvlet og slår med hendene i bakken til jeg får det allikevel. Og jeg kjefter. Og roper. Og er generelt idiot.» Eller «jeg er rettferdig, og deler likt» istedet for å si «jeg er gnien og grådig, og om du tar en sjokoladebit mer enn meg fra posen… DA… da…» Dere skjønner. Vi innrømer gladelig at vi ikke er perfekte, men på finurlig vis gjør vi om våre dårlige sider til sterke, gode karaktertrekk. Så lurer vi motparten inn, som en dumsnill flue i et spindelvev av følelser som minner om rosa sukkerspinn, og før de vet ordet av det står vi foran dem som den svære, store, stygge edderkoppen vi er. Eller rettere sagt; kan være. Nå kan de se oss, men alle vet jo hvordan det går med flua i spindelvevet. Spesielt når spindelvevet er av klissete, rosa sukkerspinn.

Det er det som er så fint med å treffe nye mennesker. Mennesker man ikke har noen felles kjente med. Noen som ikke vet dritt om en før en rekker å si «hei». Noen som ikke har en formening om hvordan en er før første møte. Noen som ikke har blitt fortalt alle dårlige sider med en. Alle tabber man har gjort, tabber man selv har lagt bak seg for lenge siden. Man har faktisk muligheten til å lage dette spindelvevet. Man har mulighet til å lure andre til å tro at ens dårlige sider egentlig ikke er så dårlige – selv om at de selvfølgelig er det. Og egentlig så er det jo kun hvite løgner, for om man er nøye nok med dette berømte spindelvevet (som jeg har nevnt tre ganger for mye allerede), og vever det så godt at det ikke er noen vits i trådnøsting, så er det jo greit. Da kan man faktisk klare å overbevise både den involverte og seg selv om at denne glorifiseringen av seg selv faktisk er ekte, på tross av at man innerst inne vet at man kun er blitt blenda. Eller at man velger å være ignorant. Det er ikke så viktig. Det gir samme resultat. (Rosa sukkerspinn -> glorifisering -> forhold -> brudd.)

Alle (som drikker alkohol) har vel opplevd fylleangst en gang i blant. Det skjer. Av og til så blir man kanskje litt for full, litt for pratsom, litt for…eh… kosklein eller bare… ja, litt for full. Da er det ikke alltid like gøy å våkne dagen derpå, med hodepine, klovnesminke og bustete hår som minner om pulesveis – og når man tenker seg om så er det mulig det faktisk er det også. Hvem vet? Hvem husker? Ikke du, der du kjemper deg opp i sittende stilling i senga, noe som gjør så vondt at du får mest lyst til å dø litt. Du ser deg rundt omkring i rommet, bare for å stadfeste hvor du faktisk befinner deg. Da har man jo ulike scenarioer å velge mellom. Ganske så mange faktisk, men jeg skal bare ta for meg noen av de mest typiske i dag.

1. Du er faktisk hjemme, selv om du ikke aner når eller hvordan du kom deg dit. Klærne dine ligger strødd uttover gulvet, og strømpebuksa di fra Pierre Robert er like hullete som en jarlsbergost. En femtilapp stikker ut fra bh-n, og du krysser fingrene for at det var du selv som la den der, men innser selvfølgelig at sannsynligheten for det er lik null med tanke på pulesveisen, klovnesminken og den hullete strømpebuksa. Man trenger ikke være seksuelt frustrert for å innse hva man kanskje kunne ha blitt feilaktig tatt for å være de siste timene av nattens fest. For å si det mildt; man følte seg kanskje mer som ballets dronning enn hva man i virkeligheten var.

Du sitter i senga. Hodepinetablettene ligger på nattbordet, noe som for øyeblikket føles som verdens undergang. Man. Må. Jo. Strekke. Seg. Urk. Du puster godt inn, og hopper i det. Du får nappet til deg et par paracet, og heller innpå med vann. Vann. Du er tørst, men allikevel smaker ikke engang vann godt. Hele kroppen protesterer, helt sikkert i angst for at det er mer alkohol du prøver å presse ned. Det er da bildene dukker opp. Kun små glimt fra natten. Glimt av deg selv du helst vil være foruten. Dritings. Svært usjarmerende. Høylydt. Flørtende. Oj, der dukket plutselig et klinebilde opp også, gitt. Angst. Hadde det ikke vært for den ekstreme hodepina som fremdeles banker like ille, så hadde du klasket håndflata i panna. I stedet gjør du det mentalt. Panneklask, panneklask, panneklask.

Jaja. Du våknet i alle fall hjemme. Alene. Det er da vi kommer over på scenario 2, og her er du selvfølgelig ikke like heldig. Her våkner du opp i et så ukjent rom at du er sikker på at det må være aliens som har kidnappet deg og lagt deg der mens du sov eller noe. Her har du i alle fall ikke vært i våken tilstand selv, det er sikkert. Du ser deg rundt, og joda. Vedsiden av deg ligger det en eller annen…. Var det Thomas? Var det… Emilian? Du aner ikke. Navn er kanskje ikke din sterkeste side uansett, tenker du i et patetisk forsøk på å bortforklare hele greia. Uansett hva han heter; han sover i alle fall. Tungt. Du tørr ikke røre deg i fare for at han skal våkne. Hva sier du da? «Hei! Eh… Ja.» Nei, du vil helst komme deg vekk derfra før den pinlige samtalen. Du vet at desto lenger du ligger der, desto større er sjansen for at han våkner. Allikevel tørr du ikke røre på deg, for det øker jo også sjansen for at han gjør det. Igjen; angst. Du ligger helt i ro i mange minutter, men bestemmer deg omsider for å prøve. Du sniker deg sakte og så stille som mulig ut av senga, og leter opp klær fra gulvet. Okei, du skjønner tegninga. Klærne ligger sjarmerende spredd som en sti fra stua til soverommet, og den ene sokken er selvfølgelig sporløst forsvunnet. Du føler deg med ett litt som Seven Eleven – alltid åpen og derfor også veldig så brukbar klokka tre på natta. Æsj, du driter i den jævla sokken, og kommer deg ut. Frisk luft har sjelden vært så godt. Kanskje for at angsten med ett ga litt slipp. Han våknet ikke. Puh.

Så har vi scenario 3. Du våkner visstnok ikke hjemme, men du våkner nokså uskyldig der du avsluttet natten på nach. Du ligger på den ene sofaen, og i den andre ligger enda en nachspieldeltaker. Du våkner, fullt påkledd og uten den største fylleangsten. Du finner deg et glass vann på kjøkkenet, og setter deg i sofaen igjen. Slår kanskje på tv´n. Resten av gjengen som ligger spredd omkring i leiligheta våkner også, og de typiske samtaleemnene er raskt i gang. 1. «Æsj, så full jeg var i går!» 2. «Damn, jeg er så fyllesyk.» 3. «Hva skjedde egentlig i går?» Så snakker man om hva man husker. Det man ikke husker selv, husker som regel noen andre. Så ler man litt. Rister litt på hodet, og sier «aldri mer.» Standard.

I sistnevnte scenario kommer ikke fylleangsten før man faktisk skal hjem. Bussen. Midt på dagen. Stinkende av fyll og med festkjolen på. Huff, tenker du. Jeg er så søppel. Mødre med barnevogn gir deg oppgitte blikk. Blikket bestemora fremst i bussen gir deg er ikke til å ta feil av; «dagens ungdom, altså. Sukk.» Og du føler hun har litt rett. Du trenger jo ikke feste til tidlig neste dag. Du trenger ikke sove på nach. Du trenger ikke drikke de tre siste drinkene heller. Du angrer deg litt hver eneste gang. Angst. Du gleder deg til du sitter hjemme i sofaen, klok av skade. Neste gang skal du ta nattbussen hjem, sier du til deg selv. Neste gang dropper du nach. Og du dropper de tre siste drinkene. Helt klart. Denne gangen har du lært. På ordentlig. Null problem.