Alt i ett og en hel del ingenting.

Først og fremst vil jeg bare si at dette innlegget skal inneholde så mange poenger og historier at det kan minne om en ultraitaliensk pizza; overdrevent mye fyll og altfor tynn bunn til at man på lett måte kan få det i seg uten å miste halve fyllet på veien opp mot munnen. Håper du skjønner den fantastiske pizzametaforen min. Hvis du ikke gjør det, så er i alle fall metaforen ekstremt velplassert – allerede. Forklaring nødvendig? Exactly. Forklaring fremdeles nødvendig? Auch. Men ja. Dette innlegget skal inneholde så mye som er verdt å enten a) le av, b) tenke på eller c) kommentere, at du ikke helt vet hvor du skal begynne eller hva du faktisk har lest. Ehm… Ja.

Så over til selve greia: dette innlegget startet egentlig med Twitter. Vi kan skylde på (eller rose (?)) twitter for at dette innlegget i det hele tatt ble til, for hadde det ikke vært for den 140-tegnsgrensen på oppdateringene der så hadde jeg heller laget en lang status og antagelig postet den tre minutter etter at jeg svett og jævlig kom pesende inn døra. Det hele startet med at jeg, klokka 22.13 denne fedagskvelden, bestemte meg for å gå en tur. Trimme litt. Etter få meter med rask gange fant jeg ut at jeg skulle jogge, og da begynner jo selvfølgelig hjernen å kverne ut en eller annen vittig skrytestatus til facebook og twitter. For sånn har det moderne samfunn blitt, nemlig. Man tenker ut statuser som kan få flest mulig «likes» og kommentarer, retweets eller replies før man rekker å tenke over at man gjør det. Og om det ikke er slik det moderne samfunnet har blitt, så har i alle fall jeg blitt det.

Tilbake til poenget; alle vet at vanlige skrytestatuser om at man trener på ikke fullt så vanlige tidspunkt ikke er så veldig populære, så derfor måtte jeg tenke ut noe… annerledes. For ja, jeg er en sånn en. Du vet – jeg tåler ikke å ha en facebookstatus liggende ute om jeg ikke har fått minst fem likes etter maks ti minutter. Denne skrytestatusoppdateringa jeg klekket ut mens jeg løp en fredagskveld ble derfor plutselig omgjort til en flausestatus, og ble dermed godt over 140 tegn. Over 140 = ingen god twitterstatus (med tanke på at den da må stoppes midt i), og voila! Et blogginnlegg ble født. For her er statusen jeg begynte på; «Jeg har funnet ut det ikke er så lurt å stikke på joggetur etter å ha slurpet i meg nesten en liter te uten å gå på do etterpå. Måtte pisse bak et tre et godt stykke unna veien (for å ikke bli sett), og fant dessuten ut at jeg fremdeles er litt mørkredd. Og at det ikke er godt å få en pinne i rævva. Neida. Det siste der var tøys.»

Og derfra tok det jo selvfølgelig bare av, for det der med at kognitiv utvikling hos barn skjer mens barnet er i bevegelse (opp, ned, hit, og dit) er ingen myte. Ikke at jeg er et barn altså, men jeg har troen på at hjernen min fremdeles utvikler seg litt allikevel. Mens jeg er i bevegelse får jeg i alle fall mer enn nok å tenke på, og der og da syns jeg selvfølgelig alt er like glupt og intellektuelt også. Jeg ser for meg den ene suksesstatusen* etter den andre (*en suksesstatus må ha over 15 likes og 5 kommentarer), og gliser tilfreds for meg selv der jeg fremdeles løper uten å egentlig legge merke til det. Og da slår det meg selvfølgelig; siden når klarte jeg å løpe i mer enn ti minutter uten å dø av oksygenmangel? Sist jeg løp frivillig (og faktisk likte det) var da jeg var femten år, usikker og sånn halvveis spiseforstyrra, som de fleste jenter er en eller annen gang i løpet av livet.

Men tilbake til pisse-i-den-mørke-skogen-greia. Jeg måtte altså pisse, sånn helt plutselig. Te fungerer sånn. Det fyker rett gjennom systemet. Jeg fant altså en avstikkervei, jogget ned den et stykke før jeg løp ut i grøfta og satte meg bak en busk og noen trær. Der pissa jeg, og ble med ett veldig redd for at det skulle komme noen. Jeg slo av musikken, og ble enda reddere. Man kan kanskje si det er skummelt å ikke høre om det kommer noen, men jeg mener det er skumlere å faktisk kunne høre det. Ingen kom, heldigvis, og jeg løp derfra lettet, glad og med ei blære som faktisk lot meg løpe et stykke til.

Jeg fortsatte der jeg slapp, og det slo meg plutselig at jeg på mange måter har en sånn derre «Nytt på Nytt»-greie mens jeg løper. Ukens høydepunkter. Jeg tenkte tilbake på uka, og små ting ble plutselig mye klarere. En vits jeg lo av, men ikke forstod der og da, ble plutselig morsom på ordentlig. Det var sånn du mente den, ja! Og jeg innså plutselig at jeg hørte feil i løpet av en samtale, og svarte på noe som det aldri ble spurt om. Kleint. Så lang tid kan det faktisk ta før det går opp for meg. Enda kleinere. Det hadde faktisk vært bedre om det forble misforstått. Så går det nok en gang opp for meg at jeg fremdeles løper. Snart femti minutter med løping – hva skjer med meg? Siden… når? Hvordan…?

Og så rakk jeg ikke tenke mer før jeg var hjemme. Nå har hjernen slått seg helt av, for det har den en tendens til å gjøre når jeg sitter i ro, nemlig. Det er litt upraktisk, for det er ikke så lett å skrive blogginnlegg mens man løper. Nei, nå skal jeg sove. Hjernen sier stopp. Kroppen roper «hviiiileeeeee» og jeg har endelig fått tilbake pusten. Neida. Jo, altså, jeg har fått tilbake pusten, men det fikk jeg jo for lenge siden. Ikke nå nettopp. Woæh. Nå skriker til og med ordene mine «legg deg NÅ!»

Og ja, forresten. Korrekturlesing og opprydding på dette innlegget utsettes i evigheten. Det ble kanskje ikke så godt som en italiensk pizza, og minner kanskje mer om en diger semlte… hva heter «melting pot» på norsk igjen…? Ser du. Hjerne = avslått. Jaja. Pizza, pytt i panne eller salad bowl; lenge leve impuls…isme. Eller whatever.

Del

12 Kommentarer

  1. Mary Jane
    februar 11, 2012 / 03:19

    Alt dette ga uten mening, men virkelig mye mening for meg atm. Dårlig forklaring. But you get the point, right?

  2. februar 11, 2012 / 08:45

    Haha :D

  3. Gry
    februar 11, 2012 / 12:17

    Typisk Drea ;)

  4. februar 11, 2012 / 13:05

    Wow, du skriver virkelig bra!

  5. Kari-Anne
    februar 11, 2012 / 13:31

    Altså, skjønner godt hva du mener jeg!
    Skrevet på en fantastisk måte ;)

  6. Sayla
    februar 11, 2012 / 19:42

    Kjempemoro! Måtte le:D Har det jo akkurat likedan når jeg går tur:D

  7. Ida Kristin
    februar 12, 2012 / 00:17

    HÆ?

  8. februar 12, 2012 / 00:44

    Love it!

  9. februar 12, 2012 / 23:28

    Serr? 50 minutter?

  10. februar 12, 2012 / 23:28

    (håper du skjønte jeg latet som at dette var en facebook-status)

  11. elisabeth
    februar 14, 2012 / 22:16

    Hei! fin blogg du har! ser ut som du har vært en del i Praha! jeg skal dit til sommeren og har vært der en gang før :] noe du anbefaler? jeg er veldig glad i shopping og billige kup! :D om du har noen tips? ;]

  12. Drea
    februar 16, 2012 / 16:06

    Elisabeth: har kun vært der en gang, så jeg har ingen tips dessverre! :b

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.