Hei. Det er fredagskveld, jeg sitter i sofaen alene. Eller, ikke helt alene, da. Gizmo – eller det som brukte å være Gizmo (story følger) – ligger rett ved siden av meg. Han har ikke rørt seg siden Vilja la seg. Han pleier å ligge som et slakt i sofaen hver kveld når Vilja er her. Det blir ikke mye hvile i løpet av dagen med ei hyper jente løpende rundt, for å si det mildt.

Men ja, tilbake til storyen som jeg sa følger. Gizmo er borte. Han ble med til dyrlegen på tirsdag, fikk narkose og ble barbert. Over hele kroppen.Kort. Kort, kort, kort. Pelsen hans var jo veldig lang, og etter storm og snø og alt som er, så har jeg ikke klart å holde den helt flokefri… Derfor ble det barbering. Æsj. Og med pelsen, mistet han personligheten sin også. I alle fall midlertidig. Håper virkelig han kommer tilbake og blir den Gizmo jeg kjenner. Nå er han ikke til å kjenne igjen, og han er ikke akkurat en veldig gøy hund lenger, stakkar. Gjett om jeg har dårlig samvittighet, da. Dette blir helt klart første og siste gang han helbarberes. Nå skal det sies at det er mulig det er noe annet feil med han også da, så ny dyrlegetur venter på mandag. Men null stress – det er ikke alvorlig.

Ellers? Vel. Jeg har det bedre. Jeg savner å ta bilder, og det er et godt tegn. Jeg har jo ikke rørt kameraet mitt på evig lenge, omtrent. Jeg som tok bilder hver dag. Og som elsket det. I morgen skal jeg ta det med igjen. Uansett hva jeg skal. Kameraet skal være med, og jeg skal bruke det. Mulig jeg har glemt hvordan man tar bilder, men det får vel tiden vise.

Men ja. Det er som sagt fredag, og jeg sitter i sofaen, hører musikk og blar gjennom gamle bilder, og jeg koser meg faktisk. Jeg nyter sekundene uten å tenke på hva klokka er og hva jeg burde og ikke burde. Det er veldig deilig å vite at jeg faktisk kan hygge meg jeg og. Selv om jeg er helt alene (om vi ser bort fra Gizmo-ish som ligger ved siden av meg, selvfølgelig) og ikke har så veldig mange planer eller spennende ting å gjøre i løpet av kvelden.

Tja. Det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med og. Den blogginga mi er ikke så veldig givende for andre, vil jeg tro. Jeg husker da jeg hadde mange tusen lesere og var høyt oppe på topplista. Da sa jeg så fint at jeg blogget kun for min egen del, og ikke tenkte på verken press eller lesere. Vel, det var selvfølgelig bullshit. Da stressa jeg jo om jeg ikke blogga hver dag, og det var ikke for MIN del, det. Men nå – nå har jeg jo ingenting å lyve for. Jeg har nesten ingen lesere å lyve for! Så nå blogger jeg jo faktisk for egen del. Ikke for å ha en dagbok, akkurat, men for å kunne bla tilbake og se senere. Jeg er jo en sucker for å tenke tilbake på «hvor mye bedre alt var før», vet du. For helt fornøyd i nuet kommer jeg nok aldri til å bli. Det er nok en folkesykdom, og jeg er hardt rammet. Å være fornøyd og tilstede i øyeblikket man er i, er virkelig ingen enkel sak. Tenk så lett livet hadde vært om det var det, sa hun og innså med ett hvor utrolig paradoksal akkurat den tanken var.