Skole-Drea! I dag har jeg ordensvakt, som betyr at jeg må sitte her til klokka 23.00. Eller, ikke sitte, da. Jeg må jo gjøre noe også. Rydde, sette på oppvaskmaskin, slå av maskiner, slå av lys og så videre, og så videre. Men det trenger jeg ikke bruke hele kvelden på. Derfor sitter jeg her med macen i fanget og prøver å gjøre fornuftige ting, som bilderedigering, forberedelser til fashionopptak eller annet skolearbeid. Men, plutselig står Popcorn Time på, og jeg ser tv-serier i stedet… Fnis. Man trenger små pauser innimellom og, spesielt når man har hodepine from hell. Heldigvis trives jeg veldig godt på skolen, så jeg har ikke så mye i mot å tilbringe litt tid her – selv om jeg aller helst skulle ha vært hjemme litt før halv tolv, da… Og HAHA! Nå oppdaga jeg plutselig at det ser ut som det står «NOIA» på genseren min. Hahaha! Det gjør det ikke, altså. Det står «NOIR», jeg lover! Hugs.
Oslo plaza
Jeg er på plass i Oslo, og klar for morgendagen! I morgen skal jeg fotografere Lene Alexandra og en gjeng med flotte jenter! Det gleder jeg meg veldig til. Skal få tatt noen bilder fra dagen som jeg kan poste på bloggen i morrakveld! Nå skal jeg kose meg med Senkveld og sushi! ♥ God helg, alle!
Lemonade
My new addiction! Presset sitronsaft blandet med vann og sukrin! Så sinnsykt godt. Og sunt! Og freeeesht. Fanta Lemon har jo alltid vært favorittbrusen min, men den er jo nesten borte, og dessuten kom de aldri med den sukkerfri varianten i Norge. (Fant sukkerfri på Gran Canaria, så den finnes!) Anyways, dette har blitt en perfekt start på dagen. Kan jo ikke bli en dårlig dag når man starter den så fresht! Nomnomnom.
Standby
Foto: Tove Karlsen, mammaen min
I innlegget fra i går kveld nevnte jeg at jeg henger litt med nebbet. Jeg gjør det for tiden. Jeg er sliten. Jeg er ikke lenger SuperWoman. Gizmo har flyttet til en ny familie, noe jeg syns er kjempetrist, men også veldig nødvendig. Jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg til alle avtaler, konsentrasjonen er helt håpløs, og jeg har mareritt og sover kjempedårlig hver eneste natt igjen. Det er tyngre å komme seg opp av senga på morgenen. Jeg vil helst gjemme meg under dyna og glemme alle plikter, møter og avtaler. Ligge der i min egen sengeboble.
Det er ikke det at det er så ille å komme seg opp av senga i seg selv. Det er endringen. Ikke at jeg må røre på kroppen, men at jeg må opp og inn i et nytt miljø – selv om det kanskje bare er snakk om min egen stue. Eller steget fra stua og ut i kulden. Nytt steg. Så inn i bussen. Enda ett. Ut av bussen. Nytt miljø, mennesker, nye ting å møte. Hvor ofte har jeg ikke hatt lyst til å sitte på bussen og aldri gå av. Bare sitte der, innerst og bakerst, bli med hele runden om og om igjen, til jeg har misset alle avtaler og planer for dagen, så jeg kan bruke de resterende kreftene på å komme meg hjem igjen.
Heldigvis er det ikke så ille med meg nå. Jeg kommer meg opp av senga, jeg kommer meg ut, jeg kommer meg både på og av bussen. Jeg møter opp, jeg gjør det jeg skal – og det går veldig bra, selv om jeg kanskje hadde i overkant med nerver før jeg kom i gang. Jeg har det fremdeles bra. Jeg bare merker disse små tingene som er merket med rødt på det som kalles «mestringsplanen» min. Jeg følger med, og lar egentlig resten gå av seg selv. Vi skal jo ikke drepe alt av livet, heller. Kan ikke selge bjørnen før den er skutt, lissom! Haha. Det jeg mener er at jeg kan ikke hoppe ut i endring av behandling før jeg vet om det faktisk er en ordentlig bipolar nedtur som er på vei, eller om det bare er… Blå dager. Livet. I mens står jeg på standby, og er klar for å bare fortsette uten å gjøre noe, men samtidig forberedt på å sette i gang ekstratiltak for å gjøre en endring fra i fjor. We got this. (Hørtes jeg veldig pompøs ut nå..?)
Home again
Hjemme. Godt, men også litt kjipt. Vilja har dratt hjem til pappaen, og etter så mange gode dager med henne på Frøya, så er det litt (ganske) stusselig å sitte alene i sofaen. Uten latteren hennes, uten smilet, uten en sovende gullunge i senga. Det verste med å komme hjem var allikevel å komme hjem til en gjenglemt kyllingfilet i kjøleskapet… Gjett om den lukta. Det lukter i kjøleskapet fremdeles – etter flere vask med både zalo, grønnsåpe og klorin! Det begynner heldigvis å gi seg nå, da… Jeg er seriøst så klums og distré og så glemsk! Huff…
Det beste med å være hjemme igjen derimot, er musikkanlegget. At jeg endelig kan høre musikk høyt og synge med, uten at jeg gidder å tenke så altfor mye på de stakkars naboene mine som antagelig banner og holder seg for ørene om de hører meg. Fnis. Jeg er så avhengig av høy, herlig musikk at det å være uten god lyd i to uker, er skikkelig rart. Headset i stua hjemme hos mamma er liksom ikke helt det samme. Om du har noen gode musikktips forresten, så tar jeg gjerne imot! Får aldri nok å høre på. Jeg er veldig glad i rolige coverversjoner av kjente låter, Silversun Pickups, Coldplay, Of Monsters and Men, Lana Del Rey, Imagine Dragons, Siri Nilsen og sånt, for å nevne noe. Jeg liker jo det meste, men den melankolske, rolige sjangeren er helt klart favoritten. Hugs!
One night last year
Vær så god! Maks god kvalitet, mobilkamera i mørket og greier.
Jeg var jo så ekstremt dårlig til å blogge i høst, så derfor kommer det litt «ettersleng» nå i år. (Hæhæ, uvant å snakke om 2015 som i fjor. 2016 er her! Iiiik! Im getting old…) Jeg, Jeanette og Elin (Elin kan dere se på bildet over her) dro på komishowet «Absolutt julebord» med Terje Sporsem, Ørjan Burøe, Dag Sørås og Stig Frode Henriksen og lo oss omtrent forderva, før vi dro videre til Raus. Showet var virkelig bra spør du meg, selv om kritikeren i Adresseavisen var hakket mer kritisk. Det var i alle fall en veldig gøy kveld fra start til slutt! Du vet, en av de kveldene hvor du sitter hjemme i sofaen uten noen som helst planer, og plutselig så befinner man seg på show med en øl i hånda. Impulsivt. Det er alltid da det blir gøyest!
New Years Eve
Her kommer noen bilder av meg fra i går. Nyttårsaften ble feiret sammen med Vilja hos mamma på Frøya, og Vilja holdt seg – med hjelp fra den jevngamle gutten til tante – våken helt til klokka tolv! Derfor ble det altså raketter og stjerneskudd på oss alle sammen. Men tror du hun sover lenge om hun legger seg klokka ett da? Nei, stemmer. Det gjør hun ikke. Gjeeeeesp! Anyways, godt nyttår alle! I 2016 skal både jeg og bloggen opp og frem! Og ja! Ny header ble det forresten også. Jeg var så utrolig lei den forrige. Den begynte jo å bli noen måneder gammel nå, lissom… Hugs.
Menn som tenker med pikken
Jeg har jo vært singel en god stund nå, og for å være helt ærlig, så har det ikke vært så mye som en liten flørt på meg på evig lenge. For å være enda mer ærlig, så har det jo nesten vært sånn at det har grodd igjen på alle slags mulige måter der nede! Neida. Joda. Neida. Uansett: Jeg har blitt sær. Jeg vet jeg er kresen. Eller… Jeg er vel kanskje ikke kresen heller. Jeg setter ingen krav. Jeg har ingen mal på hvordan en mann bør og skal være. Jeg bare liker ikke folk så lett. Nei, huff, det hørtes helt feil ut det og. Poenget mitt er bare at det skal så utrolig mye til før jeg liker noen. Jeg blir som regel dritlei av hele opplegget før det i det hele tatt har blitt et opplegg å bli lei av! Skjønner? Jeg tiltrekkes ikke lenger så lett av noen, og om jeg en sjelden gang faktisk blir det, så er han enten godt gift eller bosatt i Karasjok. Dealbreakers med andre ord.
Det er jo ikke det at jeg ikke får oppmerksomhet fra den mannlige befolkningen heller. Tvert i mot. Det gjør jeg jo. Kanskje er det akkurat det som er problemet, for det finnes da så utrolig mange tåpelige måter å sjekke opp oss jenter på at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Jeg mener… Det er greit nok at menn skal få lov til å tenke litt med kuken i blant, men… Når de skal sjekke opp damer, så kan det lønne seg å la den tenkinga vente til det faktisk passer seg. Si «hallo» på den vanlige måten, og ikke «hallååååå», etterfulgt av et skeivt og sleipt blinkefjes. Se hyggelig på meg, og ikke med soveromsblikket. Too soon.
Nå skal jeg i alle fall prøve å få opp en liten liste over ting som absolutt ikke har fungert på meg den siste tiden.
1. Å være veldig overfladisk fra første bokstav man enten sier eller taster, alt etter hvor man møtes første gang. Om det første noen sier til meg handler om sex, så er det en kjempeturnoff. Hva tar du meg for? Ser jeg billig ut? Jeg er ikke ute etter en one night stand! Og det må jeg få lov til å ytre uten at du skal tro jeg er gifteklar. No need to panic!
2. Mangel på kjemi fra første stund er selvfølgelig ikke et godt tegn, heller ikke i sosiale medier som f.eks. Tinder eller Facebook. (For ja, man blir sjekka opp på FB og!) Men jeg er selvfølgelig villig til å få et andreinntrykk. Om «Vil du møtes eller?» er det neste som sies, så er det over. Var denne starten en god start for deg..? Følte du kjemi? Yikes. No third chances.
3. Nummer tre må faktisk bare få et eget bilde. Dette er et tilfeldig utvalgt eksempel på hvordan man ikke bør tilnærme seg meg om man ønsker å få min oppmerksomhet. Her har altså vedkommende ringt meg flere ganger før nysgjerrigheten min tar overhånd, og jeg sender en melding for å høre hvem som kan skjule seg bak et mobilnummer som ikke gir noen treff på 1881.
4. «Duh hadde vært sjiiiiiitpen om du hadde langt hårhh, lissom! Duh har et njuuudelig ansikt.» Det er ikke bare kommentaren som har dårlig tiltrekningskraft – det har ånden og promillen og.
5. Jeg på Tinder: «Jeg er ikke one night stand-typen.» Han: «Da må vel jeg gjøre noe med det da!» … Eh. Nei. Bare… Nei.
Dette var i alle fall fem pinlige forsøk på å sjekke meg opp. Jeg bare fatter det ikke… Forstår de ikke hvor ufattelig dårlig det er!? Ikke rart de er single! But then again; Det er jo jeg og…
Året 2015, del 2
I juli begynte jeg å poste skriverier fra innleggelsene mine, som jeg valgte å kalle Psykehus. Den første delen finner du her. Om du vil lese resten av dem, så finner du de under kategorien «Psykehus». (Bildet jeg legger ved av Gizmo her er gamlere enn juli i år, men jeg brukte det i det første Psykehus-innlegget.)
Jeg dro også hjem for å være med på klasse-reunion. 10 år siden vi gikk ut fra ungdomsskolen. Tenk det! Jeg holdt meg edru, og kjørte hjem ikke så altfor seint.
Jeg tok også opp kameraet så mye som mulig, og tok bilder av både Frida og meg selv. Det slår meg nå hvor mye jeg faktisk gjorde i løpet av disse månedene, selv om jeg var innlagt og sleit som faen. (Unnskyld språket!) Hadde jeg ikke visst hvordan ting egentlig var, så hadde jeg aldri gjettet det. Der og da føltes det ikke som jeg syns det ser ut i ettertid.
Jeg meldte meg frivillig som hårmodell for en Ruby Rose-frisyre (hun derre utrolig pene dama fra Orange is the new black, vet du!), og I broke the internet. Jeg mener… Innlegget jeg la ut på Facebook fikk typ 183 kommentarer, hvor hele greia eskalerte i dimensjoner! Jeg fikk blant annet høre at jeg fikk sympatilikes på grunn av min psykiske helse… Haha! Jeg lo. Hardt. Og lenge.
Jeg laget også en liste over 10 ting du kanskje ikke visste om meg, hvor jeg blant annet skreiv at jeg er bifil. Vel. Det er jeg da altså ikke. Jeg trodde vel det ei stund, men… Næh. Lista finner du uansett her.
Jeg og Vilja var på Frøya og nøt de få sommerdagene vi fikk sammen i år, og badet masse i stampen hjemme hos mamma.
I august begynte hun i første klasse. Skolejente! Og jeg var typ verdens stolteste mamma.
I august begynte formen og humøret mitt å stige! Endelig! Etter fire måneder med innleggelse, kunne jeg endelig smile på ekte igjen. Dagen etter (!!!) at jeg ble skrevet ut begynte jeg dessuten på Norsk Fotofagskole, noe jeg til slutt klarte å glede meg over. Natalie, ei jeg kjenner godt fra pokermiljøet, begynte også i samme klasse!
Jeg ble raskt veldig ivrig på skolen, og kom godt i gang med mange spennende oppgaver! Jeg deler opp denne oppsummeringa i tre deler, så noe av det jeg har jobbet med på skolen i høst kommer i siste innlegg! Hugs.
Året 2015 – del 1
Det er snart nyttårsaften, og derfor er det på plass med en liten oppsummering av året. Jeg hadde egentlig tenkt å skippe det, men så tenkte jeg at det kanskje kan være bra. Året har jo hatt mye bra å by på og, selv om de dårlige månedene kanskje har satt det gode litt i skyggen. Men, her er i alle fall et lite innblikk i året 2015 – både på godt og vondt.
I februar fortalte jeg at jeg ble voldtatt som syttenåring. Blogginnlegget ble lest og kommentert av veldig mange, og også der kom det en hel masse dritt i kommentarfeltet. Dagbladet repostet innlegget, og jeg ble også intervjuet av Adresseavisen. Innlegget finner du her.
Jeg satte på hair extensions, og gikk fra å ha kjempekort hår til langt, blondt hår! Weird.
Jeg hadde fine helger med fantastiske Vilja.
Så dro jeg plutselig til Hollywood, som ble årets høydepunkt! Jeg jobbet i et managementbyrå i Trondheim, og ble derfor kjent med Hans-Erik Dyvik Husby, og da havnet jeg plutselig i Santa Monica. Der var jeg gjest på Independent Spirit Awards, som er en filmprisutdeling på stranda i Santa Monica. Det var kvelden før Oscar-utdelingen, og omtrent alle de samme filmene var nominert her. En once in a lifetime-opplevelse!
I mars prøvde jeg meg på å være moteblogger igjen…
Jeg dro også til Dublin og spilte poker-NM, men det er ikke mye å snakke om.
Så ble det april, og vi dro til søstersen for å feire påska i Sverige sammen med Vilja, mamma, Brynjulf, Jørgen, Randi Annette, søstersen og mannen, og selvfølgelig også mine fine tantebarn.
April ble igjen måneden hvor livet ikke akkurat ble så enkelt for meg. Her skriver jeg litt om det. Ikke lenge etter påskeferien ble jeg lagt inn på Orkdal DPS. Allikevel søkte jeg meg inn på Norsk Fotofagskole rett før fristen gikk ut, og kom inn. Ikke at jeg følte noen særlig stor glede av det på dette tidspunktet, akkurat…
Mai kom, og jeg ble kjent med Renate på Orkdal. Vi prøvde å trene så mye som mulig, noe vi faktisk klarte med stil! Jeg, Renate og Frida tok dessuten litt fri fra DPS-en, og dro på shopping til Trondheim.
… Og jeg farget hår – igjen.
Og årets innleggelse ble visst ikke helt som de tidligere innleggelsene. Forvirring er vel nøkkelordet. Det skreiv jeg en god del om i juni, og det finner du her. Syns vel i ettertid det er ganske så… Rotete. Og pretensiøst. Haha!
Jeg reflekterte også over hvor slitsomt det må være å være pårørende, og det kan du lese her. Jeg er glad for at de holder ut. Og dette var vel nok bilder og oppsummering for del 1. Så kommer del 2 etterhvert!
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 16
- 17
- 18
- 19
- 20
- 21
- 22
- …
- 114
- Eldre innlegg