Nå har dere faktisk sjansen til å bestemme i hvilken grad jeg skal… let's face it; drite meg ut. Nå er det opp til dere å bestemme hvilke russesprell jeg skal gjøre for å bli lagt merke til som russ på denne gudsforlatte øya. Her finnes det ingen grenser. Alle forslag blir tatt vel i mot, og om forslaget ditt er godt nok blir det både prøvd ut og filmet! Det vil altså si at ditt forslag kan bli med i den store russefilmen jeg holder på å lage, og hvem som har kommet med forslaget vil selvfølgelig også bli nevnt. Dere kan bestemme hva jeg skal gjøre for å bryte denne «tamruss»-mobbinga som foregår. Spennende, spennende. Nå håper jeg virkelig noen av dere kan komme med gode forslag. På forhånd takk.

Altså: hvilket russesprell vil du at jeg skal gjøre i russetida?

Dette er altså meg og brosjan. Vi er tvillinger, men vi er ikke like. Sant? SANT?

---

UPDATE: Jeg skjønte plutselig at dere trenger litt hjelp. Noen av dere har kommet med forslag, og det er jeg veldig glad for. Problemet er bare at vi verken har McDonalds eller fontene her på Frøya. Frøya er ei øy med fire tusen mennesker, og vi har vel omtrent to klesbutikker. Vi har en eneste rundkjøring, ingen trafikklys og heller ikke et stort sentrum med mange mennesker. Alle kjenner alle her. Nesten, i alle fall. De fleste vet hvem jeg er, og jeg vet hvem de fleste er. Dermed blir hele russegreia en smule innskrenket. Så. Nå vil jeg ha fler forslag. Noe utenom det vanlige. Som med så mye annet gir jeg meg ikke før jeg er fornøyd. Ræva i gir, mennesker! Beklager om jeg høres streng ut. Det er ikke meningen.

>

Da jeg var lita hadde jeg en bestevenn. Vi var bestevenner lenge. Helt fra vi møttes da vi var fem, til…jeg vet ikke helt. Jeg føler fremdeles at hun er en av mine beste venner, på tross av at vi ikke lenger er sammen hver dag. På tross av at vi ikke lenger ringer hverandre og snakker i flere timer uten at vi rekker å forstå at tiden har gått så fort. På tross av at vi ikke lenger gjør ritualet vi alltid gjorde før vi la på røret. Det alltid like morsomme ritualet. På tross av at vi har forskjellige interesser, forskjellige meninger, forskjellige synspunkt. På tross av at vi ikke lenger har den kontakten vi hadde. På tross av at vi har fått en litt…hva skal man si? En litt reservert kontakt med hverandre. Vi forteller ikke lenger alt det ubetydelige. Vi forteller ikke det av betydning heller. Vi snakker med hverandre, men vi snakker ikke med hverandre.

Likevel er det hun som ofte dukker opp i hodet mitt når både små og store minner kommer tilbake, akkurat sånn som i stad. Jeg begynte å tenke på den tiden vi var svært opptatte av å bli popstjerner. Vi var vel..tja, åtte år? Ni? Jeg vet ikke. Vi skulle altså bli popstjerner, og det ble vi vel på mange måter også. Vi følte oss som popstjerner, selv om vi bare hadde en «hit». Det var en engelsk sang. Popstjerner synger på engelsk. Det er bare sånn det er, så vi kunne da ikke være noe dårligere enn Britney Spears eller Christina Aguilera. Vi hadde overbevisende god engelsk. Trodde vi. It goes like this:

>

>

>

Vi hadde litt av ett russekickoff i dag. Tysktentamen. Den kjedeligste tentamen av dem alle, men på tross av det må jeg si at det var ganske underholdende å sitte i klasserommet likevel. Jeg ser meg rundt, og det første jeg ser er at en av gutta spiller fotballspill. Fornuftig. Det blir man flink i tysk av. Jeg forstår ham likevel. Fotball er mye morsommere enn tysk.
Ikke lenge etter jeg har sett rundt omkring og observert alle morsomme uvaner konsentrerte elever har, kan vi plutselig høre noen synge. Ikke så veldig høyt, men høyt nok til at vi kan høre det. Vi ser oss rundt. Der sitter min kjære tvillingbror og synger uten at han merker det. Jeg får med ett assosiasjoner til «Gutter er Gutter», der hvor Markus synger høyt i klasserommet uten at han merker det. Markus synger (u)heldigvis betydelig høyere enn bror, og så vidt jeg husker hadde ikke Markus musikk i ørene heller. Det hadde bror, men likevel. Vi ler litt, og bror ser på oss forundret. Han tar av seg headsettet og sier: hva? Han snakker høyt, og tentamensvakta løfter undrende på hodet. Han avventer saken, og sier ingenting. Du sang, svarer vi. Sang jeg, svarer bror. Ja, det gjorde du. Bror smiler lurt, kanskje litt pinlig berørt av det hele, og sier: jeg er tøff jeg da, vet du. Tentamensvakta ser på det hele uten å si et ord, og jeg tror faktisk jeg kunne høre han le litt også, selv om mannen egentlig bruker å spare på lattermusklene. Jeg må nesten innrømme at denne tentamenen grenser til morsom, på tross av at jeg hater tysk.

UPDATE: blir ikke lagt inn russebilder her i dag. Det blir i morgen. Sorry for at jeg løy, men nå lover jeg. Virkelig, jeg lover. I morgen blir det russebilder, og siden noen av dere ville se tvillingbroren min skal jeg legge inn bilde av han også. Han som synger høyt i timen, vet du.>

Jeg og Sala har nettopp gått på rollerblades og tatt sol. Sala er hunden min, så det blir kanskje litt feil å si at Sala har gått på rollerblades og tatt sol. Det har hun aldeles ikke. Slik dyreplaging driver jeg heldigvis ikke med, selv om synet av Sala på rollerblades eller liggende i ei solariumsseng hadde vært hysterisk morsomt. Neida, det er nok bare jeg som har gått på rollerblades og tatt sol. Sala var bare med, hun, lystig og dumsnill som hun er. Tror ikke det var så veldig morsomt for henne å ligge tjue minutter utenfor.

Jeg får alltid absurde tanker når jeg ligger i solarium. Virkelig absurde tanker. I dag bekymra jeg meg blant annet for at Sala skulle bli tatt og bortført mens jeg lå og kosa meg der inne. Det er kanskje ikke så veldig absurd i seg selv, i hvertfall ikke om jeg hadde bodd i en storby. Da hadde jeg nok ikke turt å latt Sala stå alene utenfor. Jeg bor ikke i en storby. Det har seg slik at jeg bor på ei øy med fire tusen mennesker. Om noen hadde stjælt hunden min her hvor jeg bor mens jeg lå tjue minutter i sol… Ja, det hadde vært absurd. Tanken i seg selv er vel også ganske absurd. Og jeg er vel forhåpentligvis ikke den eneste som har hørt glasset i solariumet knirke, og tenkt tanken på at det skal briste og sprekke mens jeg ligger der nesten helt naken. (?) Tanken på at jeg faller ned i et hav av glassbråt og rør så varme at de etser seg inn i ryggtavla mi gjør meg litt redd der jeg ligger.
Som sagt; jeg får lettere absurde tanker i solarium. Trodde egentlig det var meningen å slappe av i solarium, jeg. Vel, det er tydeligvis ikke noe for meg.

Forresten; jeg fikk masse fregner. Jeg liker fregner. Synd de er borte i morgen.>

I dag sovna jeg av. Skulle på skolen til fem over åtte, men klokka ringte ikke. Det var vel kanskje ikke så rart, for jeg hadde ikke slått den på. Jeg våkna tidlig av måseskrik en eller annen gang i dag. Sola hadde sneket seg forbi gardinene og inn på soveromsveggen. Likevel lukka jeg øynene, snudde litt på meg og sovnet på nytt. Jeg burde vel forstå at klokka hadde passert tiden-jeg-skal-opp-på, men nei. Det gjorde jeg ikke. Kanskje forstod jeg det sånn helt egentlig, men lot være å våkne. Kanskje underbevisstheten min mente jeg fortjente å sove litt ekstra i dag. Kanskje var det underbevisstheten som i utganspunktet glemte å slå på alarmen.

Det er sol i dag også. Jeg tror nesten værguden har hørt bønnen min, og det er nesten for godt til å være sant. Sommeren gjør meg glad. Gladere enn vanlig. Jeg blir til og med mer forelska, selv om jeg er utrolig forelska fra før. Æsj, så… uorginalt av meg, men det er sant. Eller jeg kan skylde på solstikk. (?)

Jeg har tidligere skrevet om at ordet «hat» blir misbrukt, og det blir vel ordet «elske» også. Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at jeg elsker sommer. Jeg elsker sol. Jeg elsker Sala som er både utrolig tøff og søt med solbriller. Jeg elsker lyden av små fugler som kvitrer mens de lager reir inni hustaket mitt. Jeg elsker blomster som setter preg på våren. Jeg elsker ferie. Jeg elsker blå himmel. Jeg elsker å le. Jeg elsker vann. Jeg elsker syden. Jeg elsker is. Jeg elsker stranda. Jeg elsker å trene. Jeg elsker å elske. Jeg elsker Kaizers Orchestra, og sist, men absolutt ikke minst; Jeg elsker Kaj.

Hva elsker du? >

Fant denne kjolen på hm.com, men desverre ikke i shoppen. Hvor kan jeg få tak i denne kjolen? Jeg har skikkelig, skikkelig lyst på den. Se for deg denne kjolen med en tights og noen fine sommersko. Ååå, jeg vil ha den. Jeg skal finne den, men om du finner den før meg; kjøp den og send den til meg. Jeg betaler selvfølgelig.

Snart drar jeg til København. Eller, altså. Jeg drar til Trondheim i dag, Køben i morgentidlig. Kaizerskonsert og shopping; here I come! Gleder meg så utrolig mye, både til shoppinga og konserten. Skal selvfølgelig ta masse bilder! Gleder meg til å få testa kameraet på konserten også, skal få til noen bra bilder. Blogger selvfølgelig i løpet av helga. Blir ikke borte så lenge, akkurat.

Ønsk meg god tur!

>

I dag har jeg spist fruktsalat (den var forresten fantastisk god), svart på masse spørsmål og nå tenker jeg på selvmord. Fruktsalat og selvmords-
tanker er vel kanskje to ting som ikke hører helt sammen, og før du blir skikkelig redd for at jeg er manisk depressiv må jeg bare si at jeg ikke har selvmordstanker. Ikke i den forstand som det kanskje kan høres ut som. Jeg har aldri hatt selvmordstanker av formen «jeg ønsker å ta mitt eget liv». Det er ikke slike selvmordstanker jeg sikter til. Det nærmeste jeg kommer er uforståeligheten jeg har til det hele. Jeg skjønner ikke hvordan noe kan oppleves så sterkt at man ikke lenger har noe å leve for. Jeg skjønner ikke hvordan og hvorfor noen skulle ville velge å avslutte noe som så vidt har begynt. Noe som i mine øyne er alt. I mine øyne er livet alt. I mine øyne finnes det ikke noe etterpå. Det finnes ingenting bedre å komme til. Det finnes heller ingen knapp og heller ingen alarm fra en vekkerklokke som kan ringe livet tilbake som man er vant til på en vanlig mandagsmorgen. Jeg skjønner ikke hvordan noen våger å ta en slik avgjørelse i løpet av et tidelssekund. Så impulsivt kan det skje. Jeg skjønner det ikke.

Kanskje passer ikke fruktsalat og selvmordstanker så dårlig sammen likevel. I det ene øyeblikket kan man sitte og kose seg med fruktsalat; i det neste kan man være borte fra verden. Borte fra livet. Så impulsivt kan man bestemme seg for å stoppe å leve. Og for hva? For at noe går en i mot? Jeg skjønner det ikke.

Grunnen til at jeg plutselig begynte å tenke på dette med selvmord var et spørsmål jeg ble stilt i spørrerunden min. En eller annen spurte om hva som er min største frykt. Min største frykt er uten tvil å dø, eller at noen rundt meg skal dø. Jeg er livredd for døden. Virkelig livredd. Jeg er faktisk så redd for å dø at jeg ofte er sikker på at bilen jeg sitter i kommer til å krasje. Jeg tenker ikke sånn om fly når jeg tenker meg om. Det er vel kanskje ikke så rart heller. Sjansen for å dø i en bil er nok utrolig mye større enn sjansen for å dø i et fly.  Uansett. Her sitter jeg og er så redd for å dø at jeg ofte ser for meg utallige måter jeg uheldigvis kan komme til å dø på, så finnes det mange der ute som ikke er reddere enn at de klarer å ta sitt eget liv? Jeg skjønner det ikke.

Jeg er livredd for å dø. Jeg får fremdeles disse tankene jeg hadde som barn. Tankene hvor jeg levde meg så godt inn i hvordan det må være å dø, og hvordan man ikke lenger er noe, at jeg måtte løpe til mamma og pappas soverom for å gråte litt. For å søke trøst. For å få høre «så, så, det går så bra, så:» Jeg får fremdeles disse ekle, ubeskrivelige følelsene av hvordan det må være å sove evig uten så lite som en eneste drøm, men de trøstende ordene har forlengst blitt ubrukelige.>

Overskrifta høres kanskje ganske så arrogant og selvsentrert ut, kanskje også med et snev av primadonnanykker, men det er for all del ikke sånn det er ment. Jeg prøver ikke å høres viktig ut. Jeg bare lurer på om hvor mye du vet om meg? Egentlig ikke så mye? Nei, tenkte meg det. Du vet selvfølgelig at jeg nettopp har vært med i en musikal gjennom skolen, at jeg liker vannmelon, kakao og druer, og at jeg nettopp har klipt håret mitt og er fornøyd med det som det er nå. Du vet også at jeg er svært nysgjerrig på å teste om ting stemmer, som for eksempel dette med Lanosåpa. Ja, dette vet du om meg. Er det nok? Føler du at du kjenner meg? Føler du at du har fått et inntrykk av hvordan jeg er, og sånn er det, uansett hva jeg sier? Er det ingenting mer du lurer på? Er det absolutt ingenting annet du vil vite om meg enn dette? Jeg har ikke en profiltekst på høyre side av bloggen en gang. Ingen plass hvor jeg beskriver meg selv med tusenvis av ord. Vel, NÅ har du sjansen. Det er ikke ofte du får en sjanse som dette.

Mange spørsmål fra min side nå, og jeg mener selvfølgelig ikke at du skal svare på alle. Jeg forventer ikke at du svarer på noen av dem faktisk, men om du plutselig kommer på mange ting du bare må vite om meg i denne skrivende (i ditt tilfelle: lesende) stund, så vil jeg gjerne at du spør meg i kommentarfeltet nedenfor her. Om du ikke har forstått hvor jeg vil hen med alt dette; dette er et patetisk forsøk på en liten spørrerunde. En spørrerunde hvor du kan spørre om hva du vil, bare det handler om meg. Hva du vil. (Så ble kanskje overskrifta litt arrogant, selvsentrert og med et snev av primadonnanykker likevel. Beklager.)
Jeg svarer selvfølgelig på alle (forhåpentligvis MANGE) spørsmål i eget innlegg.

UPDATE:
Jeg svarer i kommentarfeltet i stedet. Et svarsinnlegg ville tatt all plassen på bloggen min, og ville dessuten ikke sett særlig pent ut. Jeg dropper altså svarsinnlegg, og poster svarene her. Ikke bli sinna.>