Barndomsminner.>

Da jeg var lita hadde jeg en bestevenn. Vi var bestevenner lenge. Helt fra vi møttes da vi var fem, til…jeg vet ikke helt. Jeg føler fremdeles at hun er en av mine beste venner, på tross av at vi ikke lenger er sammen hver dag. På tross av at vi ikke lenger ringer hverandre og snakker i flere timer uten at vi rekker å forstå at tiden har gått så fort. På tross av at vi ikke lenger gjør ritualet vi alltid gjorde før vi la på røret. Det alltid like morsomme ritualet. På tross av at vi har forskjellige interesser, forskjellige meninger, forskjellige synspunkt. På tross av at vi ikke lenger har den kontakten vi hadde. På tross av at vi har fått en litt…hva skal man si? En litt reservert kontakt med hverandre. Vi forteller ikke lenger alt det ubetydelige. Vi forteller ikke det av betydning heller. Vi snakker med hverandre, men vi snakker ikke med hverandre.

meg og nora Likevel er det hun som ofte dukker opp i hodet mitt når både små og store minner kommer tilbake, akkurat sånn som i stad. Jeg begynte å tenke på den tiden vi var svært opptatte av å bli popstjerner. Vi var vel..tja, åtte år? Ni? Jeg vet ikke. Vi skulle altså bli popstjerner, og det ble vi vel på mange måter også. Vi følte oss som popstjerner, selv om vi bare hadde en «hit». Det var en engelsk sang. Popstjerner synger på engelsk. Det er bare sånn det er, så vi kunne da ikke være noe dårligere enn Britney Spears eller Christina Aguilera. Vi hadde overbevisende god engelsk. Trodde vi. It goes like this:

Everything is freedom for a girl like me
Never have I been in jail, because I ran away
I don't need my parents, I can do it self.
I don't need you either.

(Bildet er forresten over to år gammelt.)

Imponerende, eller hva? Det må vel sies å være verdens korteste hit. Kanskje også verdens dårligste. Hvorfor den dystre teksten aner jeg ikke. Kanskje var det vårt ungdomsopprør som var på anmarsj. Hvem vet? Det gikk over, og jeg ble aldri den rebellen man da kunne forestille seg at jeg kunne komme til å bli. Heldigvis har jeg ikke glemt denne sangen. (Det er nesten litt skremmende at en så dårlig sang kan feste seg på hjernen, men når jeg tenker meg om er det akkurat slik det fungerer. Jo dårligere, desto lettere å huske.) Jeg tror rett og slett den er uforglemmelig, akkurat som dette vennskapet. Kanskje henger de sammen. Nora og den korte og utrolig dårlige, men litt søte, hitten vår.

>

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.