Tøysekopp-Elliot, som ikke akkurat var helt i «mode» for fotoshoot. Haha! Mamsen måtte ta en liten alvorsprat, så vi kunne få et bilde eller to til årets fotobok. Haha! Dumt å bruke så mye tid på noe uten å få ETT eneste fint bilde, tenkte jeg, men det ordna seg heldigvis! Og tull og tøys er heldigvis alltid lov. Åh, som jeg elsker disse tre! De er livet mitt. ♥
Jeg er jo veldig glad i bilder. Men, jeg har aldri vært noe flink til å fremkalle bilder og lage album, så i fjor begynte jeg med noe nytt. Jeg laget en fotobok for året 2023, og tenkte «shit, dette skal jeg gjøre hvert år!» Så i år har jeg lagret bilder i en egen fotobokmappe på macen, så det skal bli enklere å gjøre jobben på slutten av året. Og da måtte vi jo selvfølgelig også ha en ny familieshoot, slik vi hadde i fjor. Så her er altså årets familiebilder, i våre fine strikkagensere som mamma/mommo har strikket! Å både være foran og bak kamera på samme tid er virkelig ikke optimale forhold for å få fine bilder, men sånn er det! Det får være litt av sjarmen. Jeg gleder meg til å sette sammen årets fotobk og få den i hendene. Og tenk om tjue år, da har jeg tjue bøker med minner. Shit, ass. Så glad jeg er for at jeg tar masse bilder!
Leggetid. Elliot sovner nesten alltid først. Jeg legger ham fra meg i sprinkelsenga som står ved siden av senga mi, og Tomine tar over plassen i fanget. Leggetid er alltid tid for litt samtaler mellom meg og henne, om stort og smått. Noen ganger er det om dagen som har vært. Om barnehagen. Om bæsj. Om dinosaurer og enhjørninger og troll. I går var det om døden.
Tomine: «Mamma, ska vi bli dø?»
Meg: «Ja, men det er kjempe, kjempe, kjempelenge til! Vi skal bli kjempegamle!»
Tomine: «Æ vil ikke bli gammel og dø.»
Så blir vi stille litt. Så promper hun, så ler vi. Så er vi stille litt igjen, før hun sier:
«Hvorfor skal vi bli dø?»
Store spørsmål fra en liten kropp, og få gode svar å få fra mammaen, som vel egentlig skal vite alt.
I dag lærte Tomine å sykle. Uten støttehjul. Det er ett av de øyeblikkene. Du vet, det første smilet. Den første latteren. De første skrittene. Og å sykle helt selv, uten støttehjul. Både jeg og hun var i lykkerus, og jeg følte meg så utrolig heldig som fikk dele det øyeblikket med henne. I kveld, før hun sovnet, sa hun «du er så snill mamma, du hjalp meg med å lære meg å sykle! Takk, mamma!» Det er tydelig at øyeblikket betydde mye for henne og. Det gjør det ikke mindre emosjonelt.
Nå sitter jeg her, alene på kvelden, og smiler. Men så slår det meg samtidig at tiden går for fort. At snart er de store, snart vil de ikke sitte i fanget mitt og se film lenger. Snart kan jeg ikke kysse og klemme på dem til alle døgnets tider. Dette vil nok mange mene er rart, men; jeg ammer jo faktisk Elliot enda. Jeg er ikke klar for å gi slipp på småbarnsfasen. Jeg er ikke klar for at de skal vokse seg store, at de skal bli mer og mer uavhengige, eller at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå.
But then again; det er virkelig en deilig setning. Les den en gang til. «Jeg er ikke klar for at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå». Tidligere har jeg alltid strevd med å leve her og nå. Ikke se hverken frem eller tilbake, bare virkelig leve her og nå, og nyte det. Det ser ut til at jeg endelig har klart det. Jeg har endelig knekt koden, jeg, dere. Jeg nailer visst livet, for antageligvis aller første gang på fem og tredve år. Kanskje trenger jeg ikke støttehjul lenger, jeg heller.
Alle bilder er tatt av fotograf Elisabeth Nordskog.
Her kommer en del bilder fra bryllupet til fineste Natalie og Pål som var for noen uker siden. For en gøy helg! Så mange fine folk! Fine vennegjengen og, jeg er så glad i dere! Litt urutinert å farge etterveksten dagen før bryllup, for det vises jo litt med litt hårfargeflekker på huden, men oh well. Sånn er livet, haha! Gratulerer så masse med bryllupet og livet som gift, kjære Pål og Natalie!
De har vokst litt siden 17.mai i fjor disse to små. Gøy å se forskjellen, med bilder som er tatt på samme plass som i fjor! Vi hadde en kjempefin 17.mai med mommo og moffa her på Knarrlagsund. Det ble nok is på alle, tror jeg. Haha!
Min vakre konfirmant! Og katten Olivia, haha! (Fun fact: Katten er jo faktisk nesten like gammel som Vilja!) Vi hadde en kjempefin feiring av storjenta vår forrige helg. Shit ass, enn at Vilja er femten år og konfirmert! Jeg startet jo denne bloggen før hun ble født… Da jeg skulle dra til sykehuset for å føde, posta jeg jo til og med et blogginnlegg som het «Jeg bare stikker og føder, jeg». Haha! Vel, anyways. Vilja er ei så herlig og fantastisk jente, og jeg kunne ikke vært mer stolt av henne! Hun er forbildet mitt. Om alle hadde vært som henne, hadde det ikke vært mye trøbbel i verden. ♥
Her er noen iPhone-bilder fra den siste tiden. Endelig vår! I helgen var jeg i Riga med en gjeng med superfine jenter. Vi koste oss med god mat og poker på casino! Det ble en fjerdeplass i den ene turneringa på meg, og to av de andre jentene stod for både en førsteplass og en tredjeplass i den andre turneringa vi spilte. Gøy!
Jeg har alltid sett på meg selv som veldig utadvendt og ekstrovert. Det har enten vært feil (som kanskje ikke er så usannsynlig med tanke på at en bipolar lidelse gir både oppturer og nedturer, som begge er i hver sin ende av skalaen når det kommer til både introvert og ekstrovert og utadvendt og innadvendt), eller så har det endret seg de siste årene. I det siste har jeg i alle fall tenkt over at jeg antagelig er mer utadvendt introvert; jeg elsker å være med folk, elsker å treffe mennesker, men det tapper meg samtidig veldig raskt for energi. Om jeg drikker litt alkohol så blir jeg ikke sliten blant folk på samme måte, men uten, så tar det ikke lang tid før hjernen blir surrete og synet bare «låser» seg litt, om noen skjønner hva jeg mener? Det blir liksom tungt å fokusere med blikket, vanskelig å holde fokus på de man prater med, vanskelig å få med seg alt som skjer rundt en. Kanskje er det derfor jeg foretrekker å drikke litt prosecco på lange dager med pokerturneringer? Da evner jeg å holde fokus og ikke bli surrete i hodet av det sosiale over så mange timer, haha! Hva er du – introvert eller ekstrovert?
For ikke så veldig lenge siden vant jeg en fotballtur til London for to sammen med Coolbet! Så da tok jeg meg Natalie, som også er Unitedfan – som meg – og vi hadde en knallfin langhelg i storbyen. Vi rakk å ta litt bilder den første dagen, og her er noen av dem! Bildene av meg har Natalie tatt, og jeg har redigert. Takk til både Coolbet og Natalie for en kjempefin tur! Jeg ELSKER å reise! Det var selvfølgelig digg at United vant på bortebane og, og vi fikk oppleve det fra midt i gjengen med gale Unitedfans! Gøy! For å se litt av stemninga; ta turen innom @dreakarlsen og @husetmeddetrarei på Instagram for noen kule reels!