Øyne som ikke smiler

vindu«Du har ingen god dag nå, har du vel?», sier han.
«Jeg hører det på stemmen din.»
Jeg blir stille. Holder igjen tårene, for ja, mer skal ikke til.
«Hallo?»
«Hallo.»
Jeg konsentrerer meg så han ikke skal høre gjennom telefonen at jeg gråter, men stemmen brister.
Han spør ikke lenger hva det er. Hvorfor jeg er trist. Hvorfor jeg gråter. For det vet han svaret på.
Jeg vet ikke. Når jeg enten allerede er eller er på vei til å bli deppa, så er «jeg vet ikke» setningen jeg sier mest.
Jeg vet aldri noe som helst. Jeg har ingen svar. Derfor lar han nå være å spørre.
Han har lært meg å kjenne. Han kjenner meg.

«Jeg kan se det på øynene dine», sier hun.
«Når du smiler uten å mene det.»
Jeg ser meg i speilet. Prøver å smile. Ler nesten litt, for nå så verken øynene eller smilet særlig troverdig ut.
Jeg blar frem bilder av meg selv på telefonen. Selfie-Drea. Selfie-Queen.
Jeg har aldri tenkt over det, men nå ser jeg det jeg og. Øynene smiler ikke, men smilet og trutmunnen er mer troverdig.
Jeg vet hva de sier. Jeg er selvopptatt, selvsentrert og alt for glad i mitt eget tryne.
Nei. Det jeg ser i speilet er ikke bra nok. Det jeg ser på bildene, det er hakket bedre.
Kroppen er bedre. Jeg kjenner vinklene mine. Kroppen min, som jeg føler er på størrelse med en flodhest, ser slankere ut.
Hun forstår. Hun har vært der selv.
eyes3

«Aner du hvor egoistisk det er å ville dø? Hvordan tror du det er for oss?»
Klumpen i halsen vokser. Jeg ser i gulvet.
Blikket hennes er hardt. Såret. Sint.
Den dårlige samvittigheten vokser. Selvfølelsen krymper.
Jeg er håpløs. Hva er det jeg gjør med mennesker? Jeg er ond.
«Selvmord løser ingenting! Det skaper bare sorg hos oss som er igjen, vi som bryr oss om deg.»
Det er ikke med meningen. Jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg vil dere ikke noe vondt.
Tvert i mot! Jeg tror det er bedre for dere å slippe frykten hver eneste dag.
Sorg falmer. Den er ikke konstant. Denne frykten er.
Hun forstår ikke.

«Du er ei så flott jente! Du fortjener bedre!»
Jeg smiler, men ser ned i gulvet, for øynene smiler ikke.
Er det kun flotte mennesker som ikke bør ta livet sitt? Som fortjener bedre?
Jeg er ikke flott. Hun aner ikke hva hun prater om. Hun vet ikke hvor håpløs jeg er.
Jeg fortjener å dø. Hadde hun kjent meg ordentlig, hadde hun visst det.
Da hadde hun ikke ment at jeg er flott. Da hadde hun ikke ment at jeg fortjener bedre.
For det er bare flotte mennesker som gjør det.
Samtidig gjør det litt godt at hun mener jeg er flott.
Jeg vet hun mener godt. Jeg vet hun mener det hun sier.
Men hun kjenner meg ikke.

(Dette er ikke tanker jeg har nå om dagen, altså.)

iPhone snapshot collection

collection dreaoutfit
Haha, jeg elsker at mobilbildene mine automatisk lagers i Dropbox hver gang jeg kobler til telefonen til macen, og siden jeg alltid lader den på den måten, så lagres alltid alle bildene jeg tar. Ganske så gøy å bla tilbake i den bildemappa. Så da tenkte jeg at jeg skulle dele noen snapshots som ble tatt i 2015. Her er bilder tatt fra februar til august. Kanskje jeg poster fler senere. Det er jo litt gøy. I alle fall syns jeg det, haha! Jeg forandrer jo håret endel… Hugs!

Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer megJeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Vilja-favoritter

viljalita2 viljafixed bolla viljafavoritter2 søtestiverden viljafavoritter toår viljadior favoritt salaogvilja Untitled-18 kakaovilja fun2 lekevilja

Her er noen av mine favorittbilder av Vilja oppgjennom årene. Kvaliteten på bildene er ikke noe særlig å skryte av, for jeg har lagret dem fra bloggen og forstørret så de skal fylle ut bloggen som den er nå. Derfor ser fokusen rimelig crap ut. Jeg orker ikke lete etter alle enkeltbildene rundt omkring på mange forskjellige harddisker, så for denne gangen får det bare gå! Sooorreeey! Tenk at hun snart fyller syv år. Og tenk at jeg har tatt så enormt mange bilder av henne, bilder jeg syns er skikkelig fine – selv om det er lenge siden og jeg ikke ante hva jeg dreiv med omtrent. Joda, jeg lærte meg raskt manuelle innstilliger på kameraet, men resten hadde jeg vel aldri særlig peiling på. Jeg gjorde det jeg syntes så bra ut. Ofte trodde jeg nok at jeg var bedre enn jeg var, men disse bildene… De liker jeg fremdeles, selv om de har sine feil og mangler. De to øverste for eksempel… De er litt vel glatte, haha. Jeg skulle kompensere for høy iso, og tok litt hardt i… Sånn er det. Vilja er i alle fall alltid vakker, og jeg får vel aldri understreket nok hvor mye hun betyr for meg. Hvilket av disse liker du best?

Not prepared after all

redhead1

Tenk at det snart er tre år siden jeg skrev dette innlegget, hvor jeg for første gang snakket høyt om depresjoner og tunge perioder. Jeg nevnte ikke bipolar lidelse, for det var jeg ikke helt klar for på det tidspunktet, men jeg blottla meg og fortalte om det jeg skjemtes mest over. For ja, det var mye skam, og på den tiden – selv om det kun er tre år siden – ble ikke sånt pratet like mye om som i dag. I dag er ikke terskelen for å dele sine historier om depresjon like høy. Vi ser mer og mer av det, noe jeg mener er helt topp, uansett hvordan folk velger å ordlegge seg. Noen mener det har blitt en trend. Jeg mener det har blitt større åpenhet og mindre tabu. Det er to helt forskjellige ting.

Nøyaktig to måneder etter det innlegget, postet jeg dette, hvor jeg gikk mer inn på bipolar lidelse og hva med det som skremte meg mest. «Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?», skrev jeg. Nå sitter jeg her, tre år senere, og har egentlig ikke kommet så veldig mye lenger. Tankene har nok endret seg noe, for nå har jeg jo levd med diagnosen en god stund og vet mer hvordan den «rammer» meg, om jeg kan si det på den måten. Problemet er at jeg ikke har hatt noen bedring til nå. Jeg lever ikke et fint og normalt liv enda. Jeg unngår ikke store depresjoner. Vel. Det er kanskje for tidlig å si om denne våren enda, for ting kan jo bli bra, men for øyeblikket lover det ikke godt.

Jeg begynte å grine på skolen her om dagen, helt uten grunn. Jeg satt alene ved bordene i kantina, og begynte plutselig å grine. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på gulvet, lukke øynene og stenge hele verden ute for alltid. Jeg kjente igjen det velkjente presset i brystet, stigende puls og økende kroppstemperatur. Jeg gikk til toalettet, satte meg ned på gulvet med ryggen mot veggen og tok en time out. Jeg kjenner meg selv, jeg kjenner tegnene. Jeg vet hva jeg bør gjøre, og jeg vet hvordan jeg kan bedre noe som er på gang. Allikevel hjelper det ikke nok.

Det gjør så vondt at sånt er nødvendig. Det gjør så vondt å kjenne alle de kjipe tegnene komme på nytt, i år som alle andre år, uten at de føles noe bedre. Hvordan blir det fremover? Hvordan skal jeg komme meg gjennom skolegangen? Hva skjer om jeg ikke klarer det? Hva skjer med penger om jeg feiler? Studielånet? Hva skal jeg gjøre etter studiet, om jeg faktisk kommer gjennom? Hvorfor må det være sånn her? Hvorfor kjenner jeg ingen bedring? Kommer det til å bli akkurat som før? Eller kommer medisinene til å hindre meg fra å bli helt lost denne gangen?

I høst følte jeg meg så godt forberedt på våren. Godt forberedt med planen klar om det skulle dukke opp noen tidlige tegn på depresjon. Sammen med Tiller DPS hadde jeg laget en mestringsplan som skulle være et godt redskap. Nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne føle det. Jeg er så absolutt ikke forberedt. Jeg har ingen god plan. Jeg har et valg mellom pest og kolera; Gå gjennom en ny helvetesvår, eller ta ECT-behandling (elektrosjokk-behandling) som kan gi meg problemer med korttidshukommelsen. Og dét er jo veldig praktisk når man er under utdanning… Eller jeg kan håpe at den nye medisinen gjør jobben sin og forhindrer en total krise. Skjønner du hvorfor jeg er nervøs, eller? Hvorfor jeg stresser og blir helt satt ut av spill så fort jeg kjenner på tidlige tegn på depresjon? Jeg er livredd, sint og trist på en og samme gang. Jeg blir så fort motløs når det kjennes ut som at alt settes i gang på nytt. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.

Sneak peek

erle2Modell: Erle Romundstad Mylius
MUA: Karoline Aasbø
Kjole fra Nelly.


Jeg har vel kanskje nevnt at vi har fashionprosjekt på skolen frem til vinterferien, og jeg har fått tatt to av fem fotoshooter til nå. Dette bildet er fra en av dem. Gjett om jeg har prestasjonsangst, da… Det er jo fashion jeg vil drive med, så da er det litt viktig for meg å gjøre det bra. Iiiiik. Fingers crossed for at jeg får til noe jeg blir fornøyd med. Og som andre også liker. Det er liksom ikke så mye vits i det om det kun er jeg som syns det er fint. Det kommer man ikke langt med!

Jeg lurer forresten på en ting. Jeg er ingen pro på noe som helst som har med foto å gjøre, for jeg har egentlig aldri lært noe, jeg har alltid bare prøvd meg frem. Så om det er korrekt eller ikke, det aner jeg jo ikke. Men jeg tenkte jeg skulle høre om det kunne være interessant med litt tutorials på hvordan jeg gjør ting. Før- og etter-bilder, redigeringsprosesser, lyssetting og lignende. Kunne det vært noe? Rop ut! Hugz.

Weekend

thekilling2

Endelig helg! Jeg tror ikke jeg har gledet meg så mye til en helg på evig lenge. Jeg har ikke sovet hele uka omtrent, har vært stressa og hatt mye å gjøre, så nå skal jeg bare sette meg ned i sofaen og bli der i hele kveld. The Killing, taco og Idol står på planen. Apropos The Killing. For de som ikke har sett den; Gjør det! Den er utrolig bra, og veldig, veldig, veeeeldig trist! Jeg grein av den første gangen jeg så den, jeg. Jeg var visstnok midt i en fæl depresjon og begynte å grine av det meste, men… ja. Den er trist. Og bra. Og spennende. Det var altså tipset mitt for helga. Enjoy! God helg.

Lashalicious!

glimt novalasheyelashesss

Litt bilder fra da jeg var på Glimt Bli Ny Studio og fikk ordna vippeextensions og brynstyling denne uka. Jeg sliter så fælt med å ikke tåle sminke på øynene noe særlig. Jeg får raskt skikkelig mye ubehag, og har til dags dato enda ikke funnet en vannfast mascara som ikke gjør meg svart over øynene! To ganske så plagsomme greier som veide veldig tungt for å prøve extensions i stedet. Vekk med sminke, vekk med ubehaget og vekk med svarte mascaraflekker hele veien opp til brynet. Haha! Nå har jeg ikke hatt dette så lenge enda, men so far, so good! Takk til flotte, fine, flinke Marte Fjeldberg ved Glimt! Hugs.

Prinsipp eller jantelov?

I en diskusjon, så er det egentlig ikke så veldig viktig hva du mener. Det er hvem du er, hvordan du ser ut, og om du har et over snittet godt ordforråd som teller. Eller rettskriving, om det er snakk om diskusjoner på nett. For om du har feil type utseende, har dysleksi eller lese-og skrivevansker, så kommer ordene dine til å bli vridd og vendt på til du til slutt ser like dum ut som en utkledd, norsk komiker med løstenner.  

Jeg er en sånn type jente som aldri klarer å holde kjeft. Ord har en tendens til å bare fly ut av kjeften på meg, men heldigvis er det som regel veloverveide ord allikevel. Jeg mener mye, og det jeg mener, det står jeg for. Derfor deler jeg som regel meningene mine med alle som vil høre, og er absolutt ikke redd for å havne i en diskusjon eller to. Til tider blir jeg faktisk tatt seriøst i dem og! Diskusjonene, altså. Oftere nå når restylanen kanskje ikke er like fremtredende lenger, og håret er mørkt og kort. Med blonde, lange hair-extensions og ny-innsprøytet restylane i leppene var det nemlig ikke like enkelt. Og det er – trist nok – realitet.

Vi lever i et ironisk og paradoksalt samfunn. Feministgrupper rakker ned på jenter som ikke driver feminisme på rett vis. (Er det virkelig bare jeg som ser ironien i det?) Moralsk prektige mennesker skyr kroppspress blant unge jenter som pesten, men uttaler seg i samme slengen gladelig om de jentene som har fikset på puppene eller forstørret leppene. «Hun hadde vært mye finere med ekte pupper!», «Nei, det der kledde du ikke. Leppene dine var mye finere før!» eller «Hvorfor vil du velge å se dummere ut?» Som om det ikke lenger er unge jenter de prater om. Som om disse jentene ikke lenger har en selvtillit og et selvbilde man trenger å ta hensyn til. De kan takke seg sjæl. 

Jenter skal ikke være overfladiske og ”rosablogg-ete». De burde heller være interesserte i samfunnet, verdensproblemer og politikk. Samfunnsengasjerte, ikke sminkeengasjerte. For man kan ikke være begge deler. Disse rosabloggerne har rett og slett ingenting godt å komme med! De er dårlige forbilder, de er lite intelligente og de har ingen sunne verdier i livet. Så de vil vi ikke ha med i samfunnsdebattene. Har du valgt mascara, så har du valgt mascara. Da kan du ikke komme løpende bort hit til planteolje-diskusjonen etterpå, og tro du har noe fornuftig og relevant å komme med. Hold deg til det du kan. 

Hva om pene, tilsynelatende dumme og overfladiske jenter begynner å operere seg for å se «smartere» ut? Hadde fiksing på eget utseende blitt mer sosialt akseptert da? Er det virkelig en prinsippsak, eller er det jantelov i forkledning? Jeg er jammen ikke sikker. For sånn som det er nå, så er vi jenter pent nødt til å se rett ut om vi skal være med å diskutere med den smarte, voksne gjengen. Vi må kle oss rett. Ikke for moteriktig. Ikke så mye sminke. Vi bør helst ikke være kjempeslanke, og vi bør så aldeles ikke ha fikset på noe på kroppene våre. For å ikke nevne den berømte rosablogginga. Den må bli lagt igjen på det rosa jenterommet hjemme hos mor og far. Først når disse kravene er oppfylte, kan vi prøve oss ut på glattisen. Kanskje kan vi faktisk klare oss uten å bli feid ned av velutdannede, intelligente, høyt respekterte skribenter og debattanter med spesialkompetanse innen emnet. Kanskje kan vi klare oss uten å bli revet i fillebiter og kastet til ulvene. For dét er resultatet om vi kommer som vi er – med et fikset ytre og blogg som hovedinteresse.

Jeg sa vi lever i et paradoksalt samfunn. Måten å få denne og neste generasjons unge jenter samfunnsengasjerte på, er altså å korsfeste de unge jentene som faktisk tør å åpne kjeften i det offentlige rom. Jeg syns det er så ironisk at det blir tragikomisk. Det er ikke rart en hel drøss med unge mennesker går på veggen og blir utbrente som sytten-åringer, når man så lett blir neddysset i hersketeknikker og vonde, tunge kommentarer så fort man stikker nesa ut fra sitt eget hi. Unge jenter er for opptatte av blogging, klær, sminke og kropp, men også for dumme til å være velkomne inn i den andre verdenen. Den verdige verden.

glimt2Og her får dere et passende bilde til dette blogginnlegget. Et bilde fra da jeg var på Glimt Bli Ny Studio og satte på falske øyevipper og fiksa bryn tidligere i dag. (Mer blogging om det kommer selvfølgelig senere. Dere må jo få se etter-bilder og!) 

Are Sende Osen

are

Et par bilder av Are Sende Osen som jeg også tok i høst. Det er rart med det. I høst var jeg for opptatt med å være travel til å ha tid til å blogge. Jeg var ute og gjorde noe hele tiden! Nå sitter jeg mer inne, og har mer tid til å blogge. Men da får jeg jo ingenting å blogge om! Ikke annet enn det jeg aldri blogga i høst. Haha. Så sånn er det.

Jeg er hjemme fra skolen i dag, for jeg er fremdeles ikke i noen særlig god form, så da sitter jeg heller hjemme i sofaen og får unna en del bilderedigering jeg er litt treig med. Sånn blir det når man skal gjøre alt på en gang! Men nå skal jeg ta meg en pause både fra photoshop og blogg, og prøve å finne meg noe mat her i skapene som jeg har lyst til å spise. Når jeg er syk så frister ikke sunn mat overhodet, men når jeg har bestemt meg for å være sunn, så er det ikke bare å gå for nugattiboksen jeg kjøpte inn før Vilja-helg, heller. Selv om den frister… Gah! Men ja. Mat og en episode av The Good Wife. Jeg er avhengig. Alle andre ser Making a murderer og skryter hemningsløst av den, mens jeg – samfunnsengasjert som jeg er – ser The Good Wife… Hah! Fnis.