Peace out

Jeg er så jævla lei! Sånn dønn ærlig – jeg er så lei at jeg ikke lenger har lyst til å diskutere, men krangle. Kjefte! Jeg mener ikke jeg alltid har rett i alle diskusjoner, men det er allikevel noe som plager vettet av meg. Og det er at man i dagens samfunn skal være så jævla overbeskyttende. Eksempler: Deltar man på den der 100 dager uten (unødvendig) sukker-challengen på Facebook, så er man med å øke andel spiseforstyrrelser blant ungdom. Øke press om å se bra og slank ut. Skriver man et humoristisk blogginnlegg om folks adferd på trikken, så skaper man sosial angst hos folk. Skyter man opp raketter på nyttårsaften, gir man barn dårlige verdier i livet. Tar man bilder av seg selv og poster i sosiale medier, så skryter man av sine perfekte liv – som igjen er med på å skade andre mennesker på et psykologisk plan. Sophie Elise er skyld i en hel masse. Jeg er skyld i en hel masse. Enkeltpersoner er skyld i alt vondt. Mine og dine valg påvirker alle andres valg. De har ingen egen fri vilje. De styres av andres valg. Andres tabber. Andres feile valg. Andres meninger. Andres måter å leve livene sine på. Hva skal man kunne gjøre i dag, uten å få vekten av hele psykiatrien på skuldrene?

Jeg har både slitt med angst og depresjoner, og jeg skylder ikke på noen andre. Det er ingen andres feil. Det er ikke min feil heller, det bare er sånn. Det er livet. Sånn ble det bare. Kanskje har samfunnet påvirket det til en viss grad, men det har da ingenting med Sophie Elise å gjøre! Ikke andre jenter heller. Ikke mennesker som blogger humoristisk om folk på trikken. Jeg leter ikke etter noen å skylde på. Noen å peke på, og si at de ikke skjønner hva de gjør og hvordan de påvirker. At de ikke skjønner hva de er skyld i. I stedet anerkjenner jeg mine problemer. Mine usikkerheter – for ja, selvfølgelig er jeg usikker på meg selv i blant! Ja, selvfølgelig er jeg misunnelig på en hel bråte av jenter som jeg til tider skulle jeg ønske var som. Penere jenter, flinkere jenter, mer suksessfulle jenter. Men det er da for faen ikke deres feil. Det er mine problemer, og om jeg ikke klarer å takle det på egenhånd, så bør jeg søke hjelp for å kunne bli så frisk fra mine problemer at jeg fungerer normalt i samfunnet.

Joda, jeg forstår jo jeg også at det finnes en hel masse press og dårlig innflytelse. Det finnes en hel masse som påvirker alle av oss. Det er ikke lett å vokse opp i dag. Jeg tenker mye på det med tanke på Vilja. Jeg gruer meg til alle problemene jeg vet kommer. Selvbilde, selvtillit, faren for å utvikle spiseforstyrrelser, føle at man ikke strekker til og alt annet som gjør det vanskelig å være ung i dag. Men poenget mitt er at man kan ikke skylde på enkeltmennesker eller enkelthendelser. Jeg liker ikke at enkeltpersoner skal bli skyteskiva for en hel generasjon. Det er et samfunnsproblem – ikke et problem som er der på grunn av Sophie Elise. Eller meg. Eller deg. Eller blogginnlegg om mennesker på trikken. Kan vi ikke heller begynne å prate om hvor problemene egentlig ligger?