blurynyviljafin viljafingodeviljaenminviljahytte spikkevilja

Jeg henger litt med nebbet i dag, men det skal jeg ikke skrive så veldig mye om akkurat nå. Det får bli i morra. I stedet poster jeg altså en hel drøss med bilder av den største gledessprederen i livet mitt. Vilja. Bildene er tatt nå i juleferien hjemme hos mamma på Frøya. Vi hadde det skikkelig fint! Vilja spikka pinne til grilling av pinnebrød, vi spilte Den forsvunnede diamanten typ femtifire ganger, vi spilte barne-Alias (som Vilja var utrolig flink i!) og bare koste oss (omtrent) hele tiden. Den jenta der har humor i massevis. Hun er den største tøysekoppen jeg kjenner, og jeg digger det! Hun får meg alltid til å le – bortsett fra da hun var overtrøtt en ettermiddag, da, og ikke ville slutte å pille meg i øret når jeg ba henne om det. Haha! er det jo litt morsomt. Det er helt klart morsommere i ettertid enn akkurat der og da… Tenk at hun fyller syv år om mindre enn en måned. Yikes!  Det er ganske sjukt. Ikke bare for at tiden går fort, selv om det selvfølgelig også er sant, men for at jeg er mamma til ei som snart er syv! Sukk. Jeg savner henne så mye, men frem til neste helg så får Skype være et trøstende plaster på såret.

dreablogg1 dreablogg3

Hjemme. Godt, men også litt kjipt. Vilja har dratt hjem til pappaen, og etter så mange gode dager med henne på Frøya, så er det litt (ganske) stusselig å sitte alene i sofaen. Uten latteren hennes, uten smilet, uten en sovende gullunge i senga. Det verste med å komme hjem var allikevel å komme hjem til en gjenglemt kyllingfilet i kjøleskapet… Gjett om den lukta. Det lukter i kjøleskapet fremdeles – etter flere vask med både zalo, grønnsåpe og klorin! Det begynner heldigvis å gi seg nå, da… Jeg er seriøst så klums og distré og så glemsk! Huff…

Det beste med å være hjemme igjen derimot, er musikkanlegget. At jeg endelig kan høre musikk høyt og synge med, uten at jeg gidder å tenke så altfor mye på de stakkars naboene mine som antagelig banner og holder seg for ørene om de hører meg. Fnis. Jeg er så avhengig av høy, herlig musikk at det å være uten god lyd i to uker, er skikkelig rart. Headset i stua hjemme hos mamma er liksom ikke helt det samme. Om du har noen gode musikktips forresten, så tar jeg gjerne imot! Får aldri nok å høre på. Jeg er veldig glad i rolige coverversjoner av kjente låter, Silversun Pickups, Coldplay, Of Monsters and Men, Lana Del Rey, Imagine Dragons, Siri Nilsen og sånt, for å nevne noe. Jeg liker jo det meste, men den melankolske, rolige sjangeren er helt klart favoritten. Hugs!

rausraus2raus3raus4Vær så god! Maks god kvalitet, mobilkamera i mørket og greier.

Jeg var jo så ekstremt dårlig til å blogge i høst, så derfor kommer det litt “ettersleng” nå i år. (Hæhæ, uvant å snakke om 2015 som i fjor. 2016 er her! Iiiik! Im getting old…) Jeg, Jeanette og Elin (Elin kan dere se på bildet over her) dro på komishowet “Absolutt julebord” med Terje Sporsem, Ørjan Burøe, Dag Sørås og Stig Frode Henriksen og lo oss omtrent forderva, før vi dro videre til Raus. Showet var virkelig bra spør du meg, selv om kritikeren i Adresseavisen var hakket mer kritisk. Det var i alle fall en veldig gøy kveld fra start til slutt! Du vet, en av de kveldene hvor du sitter hjemme i sofaen uten noen som helst planer, og plutselig så befinner man seg på show med en øl i hånda. Impulsivt. Det er alltid da det blir gøyest!

nysanne

ny111

flippedthree

Fotograf: Drea Karlsen // Drea Photography
Modell: Sanne B. // Trend Models
Make up & Styling: Karoline Aasbø
Assistent: Daniel Johansen

I det siste har det kommet så mange bilder av meg selv, og så mange lange tekster, så nå kommer det tre bilder jeg har tatt nå i høst. Enkelt og greit. Hugs.

peaceout

Peace out

Jeg er så jævla lei! Sånn dønn ærlig – jeg er så lei at jeg ikke lenger har lyst til å diskutere, men krangle. Kjefte! Jeg mener ikke jeg alltid har rett i alle diskusjoner, men det er allikevel noe som plager vettet av meg. Og det er at man i dagens samfunn skal være så jævla overbeskyttende. Eksempler: Deltar man på den der 100 dager uten (unødvendig) sukker-challengen på Facebook, så er man med å øke andel spiseforstyrrelser blant ungdom. Øke press om å se bra og slank ut. Skriver man et humoristisk blogginnlegg om folks adferd på trikken, så skaper man sosial angst hos folk. Skyter man opp raketter på nyttårsaften, gir man barn dårlige verdier i livet. Tar man bilder av seg selv og poster i sosiale medier, så skryter man av sine perfekte liv – som igjen er med på å skade andre mennesker på et psykologisk plan. Sophie Elise er skyld i en hel masse. Jeg er skyld i en hel masse. Enkeltpersoner er skyld i alt vondt. Mine og dine valg påvirker alle andres valg. De har ingen egen fri vilje. De styres av andres valg. Andres tabber. Andres feile valg. Andres meninger. Andres måter å leve livene sine på. Hva skal man kunne gjøre i dag, uten å få vekten av hele psykiatrien på skuldrene?

Jeg har både slitt med angst og depresjoner, og jeg skylder ikke på noen andre. Det er ingen andres feil. Det er ikke min feil heller, det bare er sånn. Det er livet. Sånn ble det bare. Kanskje har samfunnet påvirket det til en viss grad, men det har da ingenting med Sophie Elise å gjøre! Ikke andre jenter heller. Ikke mennesker som blogger humoristisk om folk på trikken. Jeg leter ikke etter noen å skylde på. Noen å peke på, og si at de ikke skjønner hva de gjør og hvordan de påvirker. At de ikke skjønner hva de er skyld i. I stedet anerkjenner jeg mine problemer. Mine usikkerheter – for ja, selvfølgelig er jeg usikker på meg selv i blant! Ja, selvfølgelig er jeg misunnelig på en hel bråte av jenter som jeg til tider skulle jeg ønske var som. Penere jenter, flinkere jenter, mer suksessfulle jenter. Men det er da for faen ikke deres feil. Det er mine problemer, og om jeg ikke klarer å takle det på egenhånd, så bør jeg søke hjelp for å kunne bli så frisk fra mine problemer at jeg fungerer normalt i samfunnet.

Joda, jeg forstår jo jeg også at det finnes en hel masse press og dårlig innflytelse. Det finnes en hel masse som påvirker alle av oss. Det er ikke lett å vokse opp i dag. Jeg tenker mye på det med tanke på Vilja. Jeg gruer meg til alle problemene jeg vet kommer. Selvbilde, selvtillit, faren for å utvikle spiseforstyrrelser, føle at man ikke strekker til og alt annet som gjør det vanskelig å være ung i dag. Men poenget mitt er at man kan ikke skylde på enkeltmennesker eller enkelthendelser. Jeg liker ikke at enkeltpersoner skal bli skyteskiva for en hel generasjon. Det er et samfunnsproblem – ikke et problem som er der på grunn av Sophie Elise. Eller meg. Eller deg. Eller blogginnlegg om mennesker på trikken. Kan vi ikke heller begynne å prate om hvor problemene egentlig ligger?

dreamakeupnyyyyybwnewyearnew

Her kommer noen bilder av meg fra i går. Nyttårsaften ble feiret sammen med Vilja hos mamma på Frøya, og Vilja holdt seg – med hjelp fra den jevngamle gutten til tante – våken helt til klokka tolv! Derfor ble det altså raketter og stjerneskudd på oss alle sammen. Men tror du hun sover lenge om hun legger seg klokka ett da? Nei, stemmer. Det gjør hun ikke. Gjeeeeesp! Anyways, godt nyttår alle! I 2016 skal både jeg og bloggen opp og frem! Og ja! Ny header ble det forresten også. Jeg var så utrolig lei den forrige. Den begynte jo å bli noen måneder gammel nå, lissom… Hugs.