My dearest

threeeeevilja
Endelig ble det Vilja-helg! Ei helg med jenta som er så ubeskrivelig god! Ei helg full av planer. Vi skulle både på skøyteisen og en tur i bassenget, for det hadde Vilja bestemt. Hun var veldig ivrig på å vise meg hvor flink hun har blitt til å gå på skøyter. I det minuttet jeg ser henne når jeg henter henne, så endrer det seg i meg. Det er alltid like godt å høre henne rope «mamma!» når hun ser meg. Gleden i stemmen hennes, den lille kroppen som kommer løpende for å bli løftet opp i armene, lykkelig og tilfreds.
På butikken kjøpte vi hver vår rosa drikkeflaske. «Den er bra, sjø, mamma! Jeg har sånn hos pappa!», sa hun ivrig, og forklarte meg i detalj hvordan den fungerte. At det var umulig å søle med den.
Så tok vi bussen hjemover. Vi satte oss bakerst, da alle de andre setene var opptatte. Noen hadde tegnet på seteryggen foran henne, noe hun selvfølgelig både la merke til og kommenterte.
– Det er ikke lov til å tegne på setene, mamma.
– De bør komme i fengsel, sier hun humoristisk.
Så ler hun.
– Små barn tegner på setene, men ikke jeg, for jeg er stor. Også har jeg ikke med meg blyant , da. Ikke tusj heller.
Jeg måtte le. Den type latter som bare er ekte tvers gjennom. En latter som Vilja får frem til stadighet, som gjør meg lykkelig fra innerst og ut. Så ler hun og, og vi er i gang. Domino-effekt.
Vi drar hjem, fyller saft i de nye, rosa drikkeflaskene våre. Vi skåler. Og ler. Dagen går så alt for fort, og plutselig er hun i seng, klar for å lade batteriene for en høyst aktiv morgendag. Jeg blir sittende på stua og høre henne snorke lett inne på soverommet. Den skapningen der. Hun er den beste i verden.

Midt på natta våkner jeg med feber og en enorm trang til å… Vel. Spy. Hei, spysjuka. For et latterlig tidspunkt å komme på. Du er ikke velkommen her. Det ser ikke ut til å plage den noe særlig, for den forsvinner ikke. Den vil heller ikke høre på meg når jeg sier at den heller kan komme neste helg.

Vilja drar hjem til far tidlig på lørdag. Jeg ligger i sofaen med pleddet og selvmedlidenheten på, men det er ikke omgangssyken som plager meg mest. Det er savnet, det er følelsen av at jeg ble fratatt denne dyrebare helga med jenta mi, at det er to uker til neste gang, og at jeg med ett føler meg som en mor som ikke er der nok. Jeg strekker ut arma for å få tak i drikkeflaska mi, og ser plutselig på Vilja sin – som fremdeles står på bordet full med fruktfest-saft. Jeg begynner å grine. Sånn på ordentlig, tårene bare renner i ukontrollerbare strømmer av typen som ikke er så lett å stanse. En fin kombinasjon av omgangssyke, Vilja-savn og den voksende, tunge følelsen i brystet jeg har kjent på i det siste.

Good news

newcrop

Modell: Oda S. // Trend Models
MUA: Jeanette Hansen

Åh, som jeg elsker å ta bilder. Det er vel noe jeg har sagt typ tusen ganger før, men… Jeg har så lyst til å bli skikkelig god! Dette bildet tok jeg i høst, og det var en veldig morsom shoot med en veldig flink modell. Noe annet jeg syns er utrolig morsomt er å skrive. Jeg har vært glad i å skrive siden før jeg kunne skrive, jeg. Jeg kjøpte en veldig fargerik skrivebok året før jeg skulle begynne på skole. I den skrev jeg en liten historie om en «rev å en grevlin i skogen». Jeg tror det var et ekorn med inni der og. Bokstavene var selvfølgelig feil vei her og der, jeg manglet en g på «grevling» og jeg hadde ikke helt kontroll på å/og-reglene, heller… Høhø, neida. Poenget er at det første jeg skreiv altså var ei lita fortelling. Og siden den gang har jeg vært veldig glad i å skrive.

Her om dagen kom jeg over at Kvinneguiden trengte nye spaltister, og jeg tenkte «ja, hvorfor ikke! Jeg kan da sende inn en tekst eller to.» Så det gjorde jeg. Om jeg ikke fikk svar innen et par uker, så hadde det ikke vært av interesse. Det skal jeg ikke gå rundt og tenke noe særlig på, tenkte jeg. Får jeg svar, får jeg svar. Får jeg ikke, får jeg ikke. Verre er det ikke. Vel. Det tok ikke mange dagene før jeg faktisk fikk svar, og jeg siterer redaktøren «jeg synes du har en utrolig god penn!» og «du skriver så godt at jeg gjerne vil ha flere tekster fra deg.» Sånt er godt å høre fra mennesker som vet hva de prater om. Mennesker som ikke trenger å gi komplimenter, som faktisk ikke en gang trenger å svare. Da betyr det noe. Det er ærlighet. Så da tar jeg det til meg, og kjenner det blir en selvtillitsboost med tanke på det å en gang gi ut en bok. Eller to. Eller fem. Forfatterdrømmen (som har vært der siden jeg var sånn cirka syv) lever fremdeles.

Notorisk utro drittsekker – eller?

dreacamera
«En gang utro, alltid utro.» Sies det. «To ganger utro, alltid utro» sier andre. Har man ei venninne som holder på med en fyr som tidligere har vært et såkalt utro svin, så lyser varsellampene rødere enn bestemors juleduk, og som venninne er det på sin plass å advare og prøve å redde venninnen fra snørr, tårer og trøstespising rett fra isboksen. Er du mann og har vært utro en gang tidligere, er det altså ikke så lett å bli kvitt utro-svin-stempelet. Man blir alltid møtt med skepsis, og må alltid bevise sin uskyld – gang på gang på gang på gang. Ikke kun for kjæresten sin, men for alle venninnene hennes også. Man blir ikke lenger sett på som en person med både gode og dårlige kvaliteter. Man er kun et følelsesløst, utro svin. En player. En luring. En som ikke er kapabel til å bli forelska eller såra selv, men som alltid kommer til å ende opp med å såre et eller annet brødhode av et kvinnfolk som nok en gang, som så mange andre, falt for et sjarmerende smil og troverdige komplimenter. Selv om han kanskje i realiteten kun har vært utro én eneste gang, som så veldig mange andre.

Nå har jeg virkelig glemt hva poenget mitt var da jeg begynte å skrive. For det var et poeng der, men… Nå er det borte. Anyways. Jeg tror jo at omtrent nitti prosent av alle mennesker er utro på ett eller annet tidspunkt (okei, jeg overdriver kanskje pittelitt, men det er faen meg ikke langt unna), men jeg tror ikke prosentandelen på hvem av disse som er notorisk utro svin er like høy. Så da må vel poenget mitt være at vi må være flinkere til å tilgi. Jo da, å være utro er en drittsekk-ting å gjøre, men det gjør en ikke til en drittsekk sånn generelt. Om vi aldri skal tilgi, og alltid bare styre unna bestemors juleduk (altså, de røde varsellampene vi så lett ser om vi hører at vår potensielle kjæreste har vært utro før), så er det ingen igjen til oss single. Da er vi dømte til et liv alene. Så. Poenget sånn kjapt oppsummert; tilgi. Gi folk en sjanse. Og eventuelt en sjanse til. Eller forbli singel i all evighet.

Jenter som inspirerer meg

Plutselig slo det meg at mennesker som inspirerer meg ikke får nok kred for akkurat det. Så da er det bare å skrive et lite innlegg om hvem disse er, og hvorfor de inspirerer meg. Her kommer et lite utvalg, og de er tilfeldig rangert.

Ingeborg Senneset

Ingeborg er ei jente jeg ikke kjenner annet enn gjennom Facebook, men som jeg allikevel har fått et veldig sterkt inntrykk av. Hun har blogget en god stund, hvor hennes kamp… Nei, æsj, det er så teit å si det sånn. Hennes spiseforstyrrelser og hvordan hun har klart å overvinne den og komme tilbake til et liv som kan dreie seg om andre ting enn mat, innleggelser og sykdom. Hun er journalist for Aftenposten (uten å ha journalistutdanning), hun har skrevet bok som antagelig snart er i bokhyllene (jeg gleder meg til å lese!), hun er samfunnsengasjert og tar opp viktige spørsmål på hennes Facebook-side. Hun er svært reflektert, hun er suksessfull, hun er veldig «likable» (på godt norsk), og hun er et godt forbilde for de aller fleste av oss. Dette er ei jente jeg har veldig lyst til å sette meg ned med, ta en kaffe/tekopp og ha en samtale hvor jeg faktisk kan vokse av å lytte og diskutere. Jeg tror vi hadde hatt mye å prate om.

Lene Alexandra Øien

Det er umulig å ikke ha fått med seg denne tilsynelatende dumme, blonde jenta som gikk fra å være glamourmodell og silikonpuppeartist til å bli Fitness-Lene. Ut med silikon, inn med brokkoli! Jenta har klart å bryte helt med dum & deilig-stempelet hun hadde i årevis, og har ikke bare blitt en idrettsutøver, men også forfatter. Jeg har egentlig aldri hatt noen mening om Lene før jeg fikk bli kjent med henne nå i helga, annet enn at jeg har syntes det har vært veldig spennende å se forandringen. Å se noen skifte image så totalt. Det som inspirerer meg mest med Lene Alexandra, er at hun er så utrolig god! Hun sprer glede og positivitet rundt seg. Hun løfter andre jenter opp, i stedet for å trampe ned jenter man kanskje lett ser på som konkurranse. Hun skryter hemningsløst når hun mener det, og er utrolig bevisst på hvordan man fremstår og hvordan det påvirker andre mennesker. Det er virkelig beundringsverdig. Jeg beundrer også pågangsmotet. Viljen. Troen på at alt man vil, kan man få til. Det kan jeg relatere meg til. Jeg fant raskt ut at vi faktisk har ganske mye til felles. Hun har vokst opp med trening som en viktig del av livet. Hun spilte fotball og håndball hun og, akkurat som meg. Hun har opplevd mye, både på godt og vondt. Hun har lært av både egne og andres feil. Hun er reflektert og en god menneskekjenner. Hun tror på det hun gjør. Hun tror på at hun kan klare det hun vil. Hun vet hun kan klare det hun vil.lene

Sophie Elise Isaksen

Jeg syns det er imponerende at denne jenta har klart å stå i alt som har vært den siste tiden, og fremdeles ha verdighet og integritet igjen. Jeg mener… Hvor mange av oss hadde klart å holde oss saklige mot så mye drittslenging og latterlige argumenter for det ene og det andre? Ikke mange. Mange ser ut til å mene at å skylde på ei jente er løsningen på kroppspress og det perfekte ideal. Mange ser ut til å mene at å legge alt på hennes skuldre, er rett og rimelig. Vel. Hvem var det som var skyld i at Sophie Elise som femten-sekstenåring hadde lyst til å operere nesa si..? Hvem skal vi skylde på der? Anyways. Jeg syns jenta så absolutt ikke får den kred-en som hun fortjener. Ei høyst oppegående jente med god humor og smittende humør. Ikke tråkker hun på andre mennesker, heller – men er stadig den som blir tråkka på. Jeg syns hun er utrolig tøff, jeg. Hurra for deg, Sophie Elise!

 Siri Nilsen

For at hun skriver fantastisk nydelige tekster og låter. Så enkelt. Dama virker utrolig intelligent og kreativ. Det er inspirerende. Mer vet jeg jo egentlig ikke om henne, men… Det er nok til å inspirere.

Fitness-Nora (Nora Sivertsen)

Dette er jenta jeg har kjent lengst av alle mine venninner. Det finnes ingen som Nora. I alle år har vi hatt et fantastisk godt vennskap som jeg har satt utrolig høyt. Vi treffes ikke like ofte lenger, og ikke ringer vi hverandre og prater i mange timer per dag heller, slik vi gjorde som barn. Men hun er fremdeles der. Og jeg er her for henne. Nora har alltid vært enormt målbevisst. Hun har vært flink i absolutt alt hun har holdt på med, og hun har nådd akkurat de målene hun har satt seg. Også må hun være det mennesket jeg kjenner med det mest smittsomme humøret. Nora virker veldig rosaglad på bloggen sin, og sånn er det faktisk og! Hun er så sprudlende og så snill og god! Nå skal hun bli mamma også, og jeg er sikker på at hun kommer til å bli en av de beste.
fitnessnora

Reidun Beate Hagen

Gründeren! Hun som får til å skape sin egen arbeidsplass, som har det i seg å få til det hun begynner på. Det forblir ikke bare en drøm – hun gjennomfører. Reidun Beate mistet mannen sin til kreft for noen år siden, og er derfor alenemamma til fineste Miley. Det står det også stor respekt av! Det er inspirerende å se mennesker takle motgang – selv om det er kjempe, kjempe, kjempevanskelig. Jeg liker fightere. Jeg liker mennesker som går for det de vil her i livet, og som kjemper. Men det er ikke bare derfor hun inspirerer meg. Hun inspirerer meg for at hun er kreativ også! Thumbs up.

Sofie Frøysaa

Sofie har jeg kjent en god stund. Først gjennom blogging (da med navnet «Sofsen»), før vi møttes, hadde fotoshoot og ble bedre kjent. Dette var lenge før jeg egentlig var noe særlig god på å ta bilder, da… Men anyways! Sofie er en av de mest intelligente jentene jeg kjenner. No joke. Hun har hatt motgang i livet (hun og), men hun har absolutt brukt det til sin fordel. Med standup-showet «Ambisiøs og deprimert» gjør hun akkurat det. Som hun selv sier; «Showet handler om å vokse opp med en lesbisk mor i bibelbeltet på Sørlandet når man har tourettes syndrom.» Er det rart man blir inspirert!? Jeg ser jo nå at jeg burde ha postet dette innlegget et par dager tidligere, for hun hadde siste ekstraforestilling på showet sitt i går… Beklager, Sofie! Slapt av meg!

sofsen2

Så! Dette var altså noen jenter som virkelig inspirerer meg. Jeg kunne helt sikkert tatt med mange fler, men så må man jo begrense seg litt. Dessuten er det faktisk veldig vanskelig å komme på hvem som inspirerer en! Prøv selv. Hvem inspirerer deg?

Off record

behindthescenes2
Fine Unni fra Trend Models i mellom knipsinga på en shoot vi hadde tidlig i høst. Morsomt på shoot, nemlig! I dag klarte jeg faktisk – for første gang siden skolestart – å misse informasjon om undervisning i dag. Jeg trodde jeg begynte 11.30, men så viste det seg at jeg egentlig begynte 09.00. Bummer… Heldigvis var det gruppeinndelt, så jeg får lov til å henge meg på nå klokka 14.00 i stedet. Så blir det trening! Har jo fått helt fitness-dilla igjen. Og det er megadigg! Hugs.

Jeg er stolt av meg selv

dreaod dreaold2

Av og til tenker jeg at jeg har levd et langt liv. At jeg har opplevd utrolig mye, på både godt og vondt. Mer enn snittet på min alder, tror jeg. Det er jo bare spekulasjoner, men… Jeg har virkelig opplevd veldig, veldig mye. Mye har jeg nevnt på bloggen, noe har jeg latt være å nevne. Å miste pappa som fjortenåring, overgrep, alvorlige depresjoner, angst og innleggelser. Så har vi alt det gode. Alt det merkelige, fantastiske jeg plutselig befinner meg midt i, uten å helt skjønne hvordan jeg – av alle mennesker – havnet der. Opplevelser som alltid kommer til å være printet fast i minnet – in a good way. Det er merkelig å tenke på hva som kommer av hva. Hva som trigger hva. Er alt dette bipolar lidelse? Eller hadde livet mitt hatt alt det gode, merkelig, fantastiske som skjer meg uten denne diagnosen? Hadde jeg vært den samme uten alle vonde opplevelser? Det tviler jeg virkelig på.

Sånn sett er jeg utrolig glad for at alt som har skjedd, har skjedd. Misforstå meg ikke, det er utrolig mye jeg helst skulle vært foruten, som sliter meg ut fremdeles. Overgrep sitter i. Det ødelegger virkelig noe i en. Det er ikke bare sånt en sier. Det setter igjen en følelse som dukker opp i hver eneste situasjon som kan lokke frem minner fra overgrep. Ens seksualitet skades. Og kanskje blir den aldri helt som den bør være igjen, heller. Kanskje blir man aldri helt «normal».

Allikevel må jeg si at det har kommet noe positivt ut av alt. Og jeg er stolt av meg selv. Jeg er ikke redd for å si at jeg virkelig er stolt av meg selv. Over hvor stor forståelse jeg har fått for en hel del jeg ellers ikke hadde skjønt ett fnugg av. Hvor reflektert jeg er. Hvor god menneskekjenner jeg føler jeg har blitt. Hvor intelligent jeg føler at jeg er. Og hvor målbevisst og bestemt jeg er, som får meg til å faktisk nå målene jeg setter meg. Gang på gang.

Jantelov driter jeg i. Jeg er stolt av meg selv, jeg har oppnådd mye i livet allerede, men er så absolutt ikke ferdig. Jeg skal oppnå mine største drømmer. Jeg skal komme dit jeg vil. Jeg skal fortsette å lære, både om meg selv, andre mennesker og alt annet som interesserer meg. Jeg skal utfordre meg selv til å vokse som menneske. Som medmenneske. Som et intelligent vesen, og ikke minst som fotograf. Jeg skal påvirke mennesker i positiv retning, og være et menneske som sprer gode ting – og ikke vonde, og jeg skal bli en fotograf som får til. Som «kicker ass».

Alt det vonde som har vært og som antagelig kommer i livet skal ikke styre meg over tid. Noe av det styrer meg fremdeles, men poenget er at det skal jeg overvinne. Mitt motto har alltid vært at man kun lever én gang. For det er det jeg tror på. Jeg tror vi kun har én sjanse til å gjøre så mye ut av det livet vi har fått, og det skal jeg jammen gjøre også. Å leve et liv uten å bruke sitt potensiale, uten å strekke seg etter store, hårete mål – det er ikke noe liv for meg. Jeg vil sitte der som åttiåring og fremdeles være stolt. Og jeg skal ikke la dårlige opplevelser og vonde stunder ødelegge for det. Jeg skal ikke ødelegge for meg selv.

Jeg kommer så absolutt til å møte motgang hvor alt dette glemmes. Hvor jeg ikke tror på noe av det. Hvor jeg igjen sliter med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gidder å prøve, og hvor jeg er alt annet enn stolt av meg selv. Kanskje allerede nå i vår. Hvem veit. Jeg kan godt spy ut floskler som «What doesn´t kill you makes you stronger» og alle slike velkjente sitater, for det er faktisk sant. Alt jeg har overlevd i livet, har gjort meg til et mye mer reflektert menneske enn jeg hadde vært uten. Jeg er stolt over hvor mye jeg tåler, samtidig som jeg ikke har noe problem med å være sårbar. Eller vise det. Jeg er stolt over alt jeg gjør for å ikke bli like syk som jeg har vært i flere år nå. Alt jeg prøver å gjøre for å forebygge. Alle gode valg jeg tar nå som jeg ikke klarte å ta før. Jeg er sterk, og jeg er svak. Og det gjør meg enda sterkere.

Og dette er nok det mest pompøse og klissete jeg noen gang kommer til å skrive. Men jeg lar det gå denne gangen. 

Warrior

resultatwarrior2

Photographer: Stian Foss
Hair: Kenneth Solbakken // Blow Frisører
Make-Up: Sølvi Strifeldt
Stylists: Maren Garstad og Emilie Aasen Börresen

Bildet som ble brukt i Årets Frisør-konkurransen i 2015. For en gangs skyld var jeg foran kamera uten å ta bildene selv! Også var det jo ingen ringere enn Stian Foss, en fantastisk, norsk fotograf som blant annet har tatt bilder av Kate Moss, som tok bildene. Ikke så lite gøy, det! Kjempemoro! Lettere å leve seg inn i en modell-way-of-thinking når man har så heftig styling som det her. Følte meg med ett som assassin-dama i Diablo 2, for den som har spilt det. Fun, fun!

Norsk fotofagskole ftw

school3school1

Skole-Drea! I dag har jeg ordensvakt, som betyr at jeg må sitte her til klokka 23.00. Eller, ikke sitte, da. Jeg må jo gjøre noe også. Rydde, sette på oppvaskmaskin, slå av maskiner, slå av lys og så videre, og så videre. Men det trenger jeg ikke bruke hele kvelden på. Derfor sitter jeg her med macen i fanget og prøver å gjøre fornuftige ting, som bilderedigering, forberedelser til fashionopptak eller annet skolearbeid. Men, plutselig står Popcorn Time på, og jeg ser tv-serier i stedet… Fnis. Man trenger små pauser innimellom og, spesielt når man har hodepine from hell. Heldigvis trives jeg veldig godt på skolen, så jeg har ikke så mye i mot å tilbringe litt tid her – selv om jeg aller helst skulle ha vært hjemme litt før halv tolv, da… Og HAHA! Nå oppdaga jeg plutselig at det ser ut som det står «NOIA» på genseren min. Hahaha! Det gjør det ikke, altså. Det står «NOIR», jeg lover! Hugs. 

Behind the scenes: LA lifestyle

lafitness lafitness7 gruppeshotladrea lenea bts2

Takk til Ikon Studio! Og ang. bildet av meg og Lene; Sånn går det når vi begge to har samme «godside»… Haha!

Da har jeg – endelig – kommet meg hjem igjen. Det var ikke bare-bare, når Oslo skulle få seg tidenes snøvær i dag! Jeg satt i flyet i over halvannen time før vi rørte oss en eneste meter, og når hjulene endelig begynte å rulle, så rulla vi bare til stedet hvor flyet skulle av-ises. Og det tok jo også en stund… Ja, ja. Er hjemme nå, godt plantet i sofaen. Jeg har fått i meg litt proteingrøt, og… Okei, la oss stoppe der. Proteingrøt? Ja, faktisk. Etter denne helga sammen med Lene Alexandra og en gjeng med spreke, flotte damer som hun har coachet den siste tiden, så har jeg fått en ekstrem motivasjon og inspirasjon til å få tilbake den veltrente kroppen jeg hadde for ikke så alt for lenge siden. Så nå, etter at jeg har fått blogga ferdig, så skal jeg trene her hjemme i stua. Så skal jeg dusje, sette meg ned i sofaen og belønne meg selv med en svær sjokoladeplate. Neida. Jeg bare kødda. Jeg skal selvfølgelig ikke dusje først! … Neida. Tulla igjen. Sjokolade er seriøst det jeg har minst lyst på akkurat nå, selv om det er det beste i verden. Jeg er motivert, og har startet det sunne, spreke livet med en eneste gang. Hvorfor vente til mandag når man kan starte på søndag?

Men ja. Tilbake til helga. Her er noen bilder fra lørdagen. Det viste seg at Lene Alexandra hadde vært i dette studioet før, da hun spilte inn musikkvideoen til «My boobs are okey» tilbake i… Tja. 2008 finner jeg ut etter et raskt googlesøk. Per Alver, som driver Ikon Studio, fant frem et gammelt bilde fra den gangen, og jeg tror nok Lene syns det var utrolig morsomt å se den store forskjellen på hvordan hun så ut da og hvordan hun ser ut nå. Ganske så store forskjell! Så må jeg også si at hun er ei utrolig bra dame. Skikkelig hyggelig, masse god energi og med en omsorg og interesse for andre mennesker som virkelig gjør en forskjell i folks liv. God energi smitter – og det var virkelig en hel gjeng med supre damer jeg var i studio sammen med på lørdag. Fin helg. Veldig fin helg. Hugs!

The assistant

theassistant
Se, så gøy hun har det! … Ehe. Ja. Det vil si, dette var jo bare under lystesten, så her var hun nok ikke lei. Men å være med på shoot for ei på snart syv, det er absolutt ikke noe gøy. Heldigvis er det ikke ofte hun trenger å være med heller, da. Men at hun er verdens søteste kan vi vel være enige om. Dette var altså en gang i høst, for hun var ikke med til Oslo denne helgen. Tihi. Jeg har ikke fått lagt over alle bildene fra i går på macen enda, siden jeg glemte minnekortleseren, og brukte sånn derre stort minnekort på halvparten av bildene. Så da får jeg pent vente til å blogge litt behind the scenes til jeg er hjemme ikveld. Jeg hadde i alle fall en kjempefin dag i går, med masse moro og veldig god stemning! For en gjeng med flotte damer! Bare hyggelige, glade og koselige damer!

Nei, nå skal jeg finne frem en iskald redbull og se litt tv i hotellsenga før jeg begynner pakkinga og reisen hjemover til Trondheim.