Jeg har nettopp lest boken I morgen var jeg alltid en løve skrevet av Arnhild Lauveng. Boken handler om henne selv, en schizofren pasient som ble medisinfri og helt frisk, og som utdannet seg som psykolog og ble forfatter. En ordentlig solskinnshistorie, sånn alt i alt, etter mange, mange år med alt annet enn solskinn. Det er utrolig hvor mye jeg kjente igjen meg selv i boken. Hun beskrev følelser og tanker på akkurat samme måte som jeg selv har gjort. Som for eksempel det med å ønske seg hjem. Et ønske som kommer ut veldig konkret, men som egentlig – uten at en selv eller andre forstår det – er den enkleste måten å forklare at man ønsker seg vekk fra uroen og alt det vonde man kjemper mot inni seg konstant.

«Og jeg vet at jeg ofte, nesten tvangspreget, gjentok: «Jeg vil hjem. Jeg er redd, jeg vil hjem.» Mamma likte selvfølgelig ikke det noe særlig, for jeg kunne si dette også når jeg fysisk sett var hjemme, men jeg forstår det likevel godt nå, i ettertid. Jeg hadde gått meg vill i tåka. Jeg hadde mistet meg selv, trassen min, drømmene mine, viljen min, opprøret mitt. Det gjorde meg redd, og jeg ville finne veien hjem til jeget mitt igjen.»

– Utdrag fra boken «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng

mouth

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har beskrevet akkurat det samme. (Her for eksempel.) Hvor mange ganger jeg har sagt at jeg vil hjem, selv om jeg faktisk er hjemme. Lauvengs beskrivelse passer godt for hvordan ting står til akkurat nå. Jeg sliter med å vite hvem jeg-et mitt er. Hvem jeg er, hva jeg skal, hva som er virkelighet, hva som er hallusinasjon, hva som er rett, hva som er galt. Jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg vet ikke hva jeg mener om noe som helst, og ingenting er interessant lenger. Når noen snakker til meg, og spør meg om noe, så er «jeg vet ikke» det eneste jeg har å svare. For jeg vet virkelig ikke. Hodet jobber ikke, men samtidig jobber det mer enn noen gang. Jeg vet bare ikke helt med hva, eller hva av det som er relevant og hva som ikke er det. Jeg aner virkelig ikke hvem jeg er lenger, eller hva meningen med meg er, og det er en følelse jeg ikke makter å beskrive godt med ord. I alle fall ikke nå.
pute1

I behandlingen de siste ukene har vi snakket mye om ønsket mitt om å alltid være best. Om hva jeg ser på som suksess, og hvorfor jeg alltid havner i det samme mønsteret hvor alt går veldig bra en periode, for så å krasje totalt i den neste. Ett skritt frem, tre tilbake. Så blir det aldri noe av noe. Det blir aldri noe av meg. Dette er jo noe jeg har tenkt på i mange år, og jeg har enda ikke kommet frem til hvorfor det blir sånn, eller hva jeg kan gjøre for å endre det. Den prosessen har også gått i feil retning. Jeg føler jeg kommer lenger og lenger unna en løsning på det for hvert år som går. Veien tilbake til et ordentlig, vanlig, meningsfylt liv blir mer og mer fjern. Jeg løper forvirret rundt og leter etter gryta med gull i enden av regnbuen, men alle vet jo at den er umulig å komme frem til. Så nå føler jeg meg fastlåst. Fastlåst i en måte å leve på som jeg så absolutt ikke er fornøyd med, og uten særlig håp til bedring. For jeg skjønner at jeg må finne ut hvordan jeg kan lære å være fornøyd med ting uten at jeg trenger å være verdensmester. Jeg skjønner at jeg må lære å nyte her og nå, i stedet for å enten tenke at det var mye bedre før eller blir det en gang i fremtiden.

For øyeblikket er det derfor veldig vanskelig å forholde seg til noe som helst. Jeg tror jeg har hatt forventninger om at psykologer eller behandlere skal komme med en løsning på det for meg, men innser jo nå at det ikke bare er å servere en løsning på det sånn helt uten videre. Det er noe jeg må finne ut av selv, og det er rimelig demotiverende, etter flere år med grubling på det uten å ha funnet noen svar. Jeg kommer liksom ingen vei. On the bright side – Arnhild klarte det. Hun fant til slutt svar som passet for henne. Det er mulig. For noen. Så får vi se da, om jeg også kan være en av disse «noen».

snapchatdrea4
Så sjarmerende som jeg er så kan da ikke dette bli noe problem…

Snapchatbilder. Jeg har bestemt meg for å begynne å date. Ikke for at jeg nødvendigvis har noe særlig lyst på en kjæreste, eller noe annet for den del (…), men for at jeg tror det hadde vært veldig bra for bloggen. Å skulle skildre Dreas date-liv hadde nok blitt en morsom affære, for en ting er sikkert… Jeg er ikke lett å imponere. Jeg irriterer meg over de aller fleste mennesker, og mener at de aller fleste er mye dummere enn meg selv. Jeg blir aldri interessert i noen som helst, aldri betatt, aldri forelska, aldri keen. Okei, «aldri» er litt strengt, for det har jo selvfølgelig hendt, men det er lenge mellom hver gang og det skal veldig mye til. Dessuten er jeg til tider ganske så sosialt tilbakestående med tanke på depresjon og sosial angst og hele denne greia, så det gjør det jo bare enda vanskeligere og enda mer komisk. Jeg tenker altså å sette i gang en slags realityserie i skriveform – Drea på dater´n! Første stoppested er selvfølgelig Tinder, hvor jakten starter nå med en gang. Checklista er klar, Tinder er klar, jeg er klar (eller ikke), verden er klar! …(Eller ikke). Uansett: to be continued…

workoutdrea2

Jadda, jeg trener for tiden! Og det er jeg ganske så fornøyd med, selv om jeg ikke på langt nær nærmer meg å være Fitness-Drea, slik jeg var før. Jeg var jo faktisk ganske så fit en stund, om dere husker det… Hvis ikke, bare se herher og/eller her. Æææææ, jeg vil se sånn ut igjen… Så nå håper jeg bare den der treningsavhengigheten skal melde seg igjen, sånn at jeg nesten ikke kan la det gå en eneste dag uten at jeg trener. Er ikke helt der enda, må jeg innrømme, men hey. Det blir vel. Jeg trøster meg med at det kunne ha vært verre, og at det bare kan bli bedre. Om jeg fortsetter å trene, da. Og det skal jeg jo… Hugs!

mari2

mari4

mari3

mari6

Modell: Mari R. // MUA: Jeanette Hansen

Noen bilder jeg tok da jeg prøvde meg på skolen igjen i høst. Den ene shooten jeg rakk å ha før det var rett tilbake til å gjøre om senga til et hi for deppa-Drea. Men jeg ble jo ikke fornøyd med noe som helst, og ble bare fysisk kvalm av å se på alle bildene jeg tok som jeg ikke syns ble bra nok. Jeg syns vel fremdeles ikke de er bra nok (men all kred til flinke Mari som var kjempeflink foran kamera, på tross av at fotografen var klumsete, lite oppfinnsom og ganske så tafatt), men hei. Jeg poster dem allikevel. Det er jo sånt jeg gjør for tiden. Gjør ting jeg egentlig ikke har noe lyst til å gjøre, og poster ting selv om jeg kanskje ikke er skikkelig fornøyd med dem. Se på det som en slags merkelig variant av eksponeringsterapi. Kanskje jeg til slutt ufarliggjør det å være middelmådig for meg selv. Hvem veit. Det hadde jo vært fantastisk. For man trenger jo ikke være best i alt… WTF. Det der mener jeg ikke litt en gang. (Enda.) Klart man må. Klart jeg må. FML.

Kjære deg som jobber i politiet, som er på jobb på nattestid og som er møkklei av slitsomme, fulle mennesker som ikke lenger vet å oppføre seg eller ta vare på seg selv. Jeg forstår deg godt. Fulle mennesker kan være slitsomme. De kan oppføre seg som idioter, de kan terge på seg gråstein og de kan gjøre en hel masse ting de ellers ikke ville ha gjort. De oppfører seg ikke nødvendigvis så veldig voksent, og kan i mange tilfeller virkelig fortjene både kjeft og straff.

Men. Men. Selv om disse menneskene oppfører seg latterlig, kan det være greit å ha et par ting i bakhodet før man bestemmer seg for hvilke metoder man vil bruke for å løse situasjonen. At et menneske oppfører seg annerledes enn det gjør i normal tilstand, betyr ikke nødvendigvis at promillen er veldig høy eller at man har fått i seg dop. At man ikke svarer når man blir snakket til, betyr ikke nødvendigvis at man ikke svarer for å være idiot eller for at man ikke gidder å samarbeide med dere. At man ikke rører på seg, betyr ikke nødvendigvis at man har mistet kontroll over kroppen sin på grunn av rus.

Jeg vil nevne en selverfart episode som jeg syns det er ekstremt vanskelig å skrive om. Jeg skjemmes, jeg hater at det ble sånn, jeg føler meg liten, og det som ble gjort og sagt den natta på 7-eleven sitter så hardt i kroppen at jeg skjelver bare jeg begynner å tenke på det. Jeg hadde vært på konsert, og etter en slitsom og depressiv vår med flere kjipe hendelser som både dere i politiet og helsevesenet måtte ta del i, var det godt å faktisk kunne kose seg en kveld. Være med venner og ha det hyggelig uten at noe gikk galt. Men så møter jeg en av mine voldtektsmenn på utestedet jeg er på, ansikt til ansikt. Jeg reagerer sterkt. Jeg føler meg fjern. Jeg føler plutselig at jeg ikke lever i samme verden som alle andre lenger. Jeg flyter, liksom. På et annet plan enn alle andre. Jeg kjenner igjen symptomene, og skjønner at jeg må komme meg hjem.

fregnedrea

Jeg går fra utestedet og mot 7-eleven. Utenfor møter jeg et kvinnemenneske som roper stygge ord etter et par mørkhudede mennesker som går nedover gata. Hun stopper opp foran meg. Neger-elsker, svarting-elsker, forræder, roper hun til meg. Ansiktet hennes er så nære mitt at hun spytter på meg mens hun roper. Jeg ber henne gå. Jeg forteller henne at hun ikke kan holde på sånn. Jeg forteller henne at jeg ikke vil ha henne stående rett foran meg og rope meg rett opp i ansiktet. Hun hører ikke. Jeg takler det ikke. Jeg dytter henne vekk, og går inn på 7-eleven. Hun kommer etter, og klasker til meg i ansiktet med flathanda. Verden rundt meg blir bare mer og mer fjern. Jeg må sette meg ned. Nå. Jeg finner et sted inne i butikken, og setter meg ned på gulvet med hodet ned mot knærne. Jeg ser ingenting, men jeg hører. Musklene mine låser seg. Kroppen låser seg. Jeg føler jeg både er der og ikke er der på samme tid. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, men jeg deltar ikke i det. Det føles nesten som jeg har forlatt min egen kropp og sitter ovenfor og bare hører på det som skjer, som en tilskuer – og kun det. Som om det er et program på radio jeg lytter til.

– Jeg burde ha sparket inn trynet ditt, roper dama som nettopp slo meg.

– Jeg skulle sparket inn det stygge trynet ditt, men jeg gjør det ikke, så du er jævla heldig!

Jeg blir sittende. Jeg aner ikke hvor lenge. Lenge nok til at dere, en eller annen politipatrulje på jobb den natta, blir tilkalt og tar turen innom. Dere får ikke kontakt med meg, og tar derfor tak i meg. Dere drar kroppen min langs gulvet gjennom hele 7-eleven, og slipper meg ned på gulvet rett foran inngangen. Der lar dere meg ligge, mens dere forteller meg at voksne damer ikke kan oppføre seg sånn. At voksne jenter som meg – som til og med er mor! – ikke kan oppføre seg så patetisk. Så spør dere om dattera mi. Hvor befinner hun seg? Har jeg forlatt henne alene hjemme? Har jeg stukket fra henne? Har hun det bra? Du må samarbeide, sier dere. Hvis ikke må vi kontakte barnevernet og du blir med oss inn i fyllearresten. Skjerp deg, jente. Ta deg sammen. Vær litt samarbeidsvillig! 

Jeg hører dere. Hele tiden. Jeg hører spydighetene dere sier dere imellom mens dere venter på legevakta, mens jeg ligger der på gulvet foran inngangen uten å røre en muskel. Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med det. Svare. Si at Vilja har det fint, at hun aldri er i fare. Jeg setter aldri henne i fare. Jeg vil si at jeg ikke er drita full. Jeg vil fortelle dere at jeg ikke har noen som helst problemer med å samarbeide med dere, men at kroppen min er låst fast, at synet ikke fungerer, at jeg bare hører dere som om dere var stemmer i en annen verden, en verden jeg ikke eksisterer i. Jeg vil fortelle dere om ordet kataton, en tilstand jeg av og til kommer i på grunn av angst, depresjon og emosjonelt stress. En tilstand som gjør at jeg ikke lenger eksisterer i egen kropp.

– Æh, se, hun har øynene åpne, jo! Så scary!

En kunde har nettopp tatt steget over kroppen min som ligger urørlig foran inngangen. Jeg hører ham. Jeg ser ham ikke. Men jeg vet at han står der og ser på meg. At han ser på hele situasjonen med meg og de to politimennene som om vi var på sirkus.

I ettertid føler jeg meg tråkka på. Man behandler ikke mennesker sånn. Null respekt. Null medmenneskelighet. Jeg gjorde ingen noe vondt. Butikken skulle ikke stenge. Jeg bare satt der, i et hjørne. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli dratt langs gulvet og slengt ned foran inngangsdøra, så alle andre kunder måtte tråkke over meg for å komme seg inn eller ut. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli slengt ned på gulvet og eksponert så alle kunne se meg sånn, liggende der uten evne til å reise meg opp. Jeg syns ikke jeg fortjente kjeften eller spydighetene jeg fikk.

Jeg føler meg litt dum som skriver dette og, for jeg vet at det ikke forandrer noe som helst. Det forandrer ikke at dere ser på den jenta på 7-eleven som noe annet enn latterlig, full og dum. Det er nok det inntrykket dere sitter igjen med. Enda ei av de tåpelige jentene som drikker seg for full på byen, som ikke klarer å kontrollere seg. Vel. Det var ikke sånn. Og om det så hadde vært det, så mener jeg at man ikke skal behandle folk på den måten allikevel. Politiets jobb er ikke å forverre situasjoner, eller å eksponere mennesker når de ikke er på sitt beste. Det skader ikke å vise litt respekt og medmenneskelighet, noe dere ikke gjorde mye av denne kvelden. Det skader ikke å i alle fall vurdere om situasjonen kan ha andre grunner enn fyll og rus. Det skader ikke å huske at menneskene dere møter er vanlige mennesker som må våkne og møte morgendagen etter en vanskelig hendelse. Det skader ikke å prøve å gjøre denne morgendagen litt bedre for dem, i stedet for å forverre den. Det skader ikke å huske at fylla ikke alltid har skylda. Det finnes andre forklaringer, og ikke alle er selvforskyldte.

turkis2

Jeg brukte kvelden i går på å nappe og fikse bryn, og deretter sminke meg. Mest for å føle meg bedre. Det funka litt. Jeg orker ikke bruke øyesminke these days tho, for med tanke på hvor lett tårene plutselig bestemmer seg for å renne, så ser jeg ikke helt vitsen. Trenger ikke gå for panda-looken, liksom. Men ja. Jeg prøver alt for å få det bedre, og om jeg ikke blir mer optimistisk snart, så blir jeg ordentlig grinete. Når man prøver hardt, så bør man liksom få noe igjen, eller hva? Jeg bestemte meg forresten egentlig om å farge tilbake håret til slik det var før jeg farga det blått. Du vet, vanlig, brun ombré, for når man er psykiatrisk pasient så kan man egentlig ikke ha blått hår. Det blir liksom litt for mye. Om man skal ha blått hår bør man jo være supercool, ha hundretusen følgere på Instagram og sminke som alltid er «on fleek» (et begrep jeg egentlig aldri bruker, forresten, for jeg er ikke særlig cool, og ikke har jeg over hundretusen følgere på Instagram heller) hver eneste dag, og ikke subbe rundt i joggisen på psykiatrisk. Du ser poenget? Meeeeeen, måtte utsette frisørtimen og farge håret enda blåere i stedet. Så. Still blue. Eller, turkis, da – sånn egentlig. Vel. Nå babler jeg bare, men det gjør jeg for å faktisk publisere et eller annet her. Jeg gjør ting selv om jeg ikke vil for tiden. I dag har jeg vært på tur, gjort trappetrening i hoppbakkene, nå blogger jeg og etterpå skal jeg skrive videre på boka mi, selv om jeg ikke føler at det er noen vits i og jeg ikke får til noe som helst bra nok. Ingenting er i nærheten av bra nok, men jeg gjør det allikevel – fordi jeg vet at det er bedre enn å gjøre det jeg egentlig vil. Som er å sove. Sove, sove, sove. I evigheter. Men ja. Nå skal jeg skrive. På tvang. Hugs. 

closeup1

Modell: Rikke MUA: Jeanette Hansen

Når jeg er innlagt på psykiatrisk, føler jeg at tiden egentlig står litt stille. To uker føles som et par dager – maks. Jeg går rundt her og eksisterer, men tiden står veldig stille. Så blir jeg frisk nok til å dra hjem, og oppdager at tiden ikke har stått like stille utenfor sykehusets vegger. Folk har levd livene sine, ting har skjedd, ting jeg ikke har fått med meg. Jeg henger liksom litt etter, og må henge meg på igjen. Så blir jeg egentlig litt forbannet. Forbannet over at jeg har gått glipp av så mye, at jeg våknet opp en dag og plutselig var det blitt oktober. Jeg trodde vi fremdeles var i september, at det i alle fall var over ti plussgrader ute. Plutselig er jeg tjuesju, og ikke lenger i starten av tjueårene, og ute er det faen meg nesten minusgrader. Plutselig er jeg altså – hold fast – snart tredve, uten å ha kommet noe som helst sted, og uten fremtidsplaner what so ever. Tiden har stått stille, jeg har blitt eldre, men allikevel har ting bare gått bakover. Hva gjør jeg når jeg kommer hjem denne gangen? Hva skal jeg drive med? Blir det noen gang bedre? Æh, jeg stresser. Stresser med livet, dere. Haha! Ja, ja. God natt.

mobilcovermaleriiphone2
1. Nye mobildeksler. 2. Nytt veggmaleri jeg fikk av søstersen. 3. Mobildeksel.

Livsstatus: har nettopp blitt flytta til Orkdal DPS etter å ha vært på Østmarka i nesten to uker. Ditcha Tiller DPS, for Orkdal er… Vel. Mye mer «hjem». Jeg finner roen der, og det er ikke så verst for en som ikke finner roen noensteder. Ellers: jeg skriver masse. Veldig masse. Og jeg liker det. Så selv om jeg er negativ til det aller meste, så syns jeg at jeg skriver bra og at det faktisk blir noe ut av det. Noe… Bra. Det skulle man kanskje ikke tro ut av dette innlegget, som har et ordforråd som kanskje ligger på førsteklassenivå. Ohwell. Jeg blogger. Det er da også noe. Hei, her er jeg, liksom, selv om jeg for tiden ikke egentlig eksisterer, og ikke gjør annet enn å skrive for meg selv. Vel. God helg.