Kjære politi – fylla har ikke alltid skylda

Kjære deg som jobber i politiet, som er på jobb på nattestid og som er møkklei av slitsomme, fulle mennesker som ikke lenger vet å oppføre seg eller ta vare på seg selv. Jeg forstår deg godt. Fulle mennesker kan være slitsomme. De kan oppføre seg som idioter, de kan terge på seg gråstein og de kan gjøre en hel masse ting de ellers ikke ville ha gjort. De oppfører seg ikke nødvendigvis så veldig voksent, og kan i mange tilfeller virkelig fortjene både kjeft og straff.

Men. Men. Selv om disse menneskene oppfører seg latterlig, kan det være greit å ha et par ting i bakhodet før man bestemmer seg for hvilke metoder man vil bruke for å løse situasjonen. At et menneske oppfører seg annerledes enn det gjør i normal tilstand, betyr ikke nødvendigvis at promillen er veldig høy eller at man har fått i seg dop. At man ikke svarer når man blir snakket til, betyr ikke nødvendigvis at man ikke svarer for å være idiot eller for at man ikke gidder å samarbeide med dere. At man ikke rører på seg, betyr ikke nødvendigvis at man har mistet kontroll over kroppen sin på grunn av rus.

Jeg vil nevne en selverfart episode som jeg syns det er ekstremt vanskelig å skrive om. Jeg skjemmes, jeg hater at det ble sånn, jeg føler meg liten, og det som ble gjort og sagt den natta på 7-eleven sitter så hardt i kroppen at jeg skjelver bare jeg begynner å tenke på det. Jeg hadde vært på konsert, og etter en slitsom og depressiv vår med flere kjipe hendelser som både dere i politiet og helsevesenet måtte ta del i, var det godt å faktisk kunne kose seg en kveld. Være med venner og ha det hyggelig uten at noe gikk galt. Men så møter jeg en av mine voldtektsmenn på utestedet jeg er på, ansikt til ansikt. Jeg reagerer sterkt. Jeg føler meg fjern. Jeg føler plutselig at jeg ikke lever i samme verden som alle andre lenger. Jeg flyter, liksom. På et annet plan enn alle andre. Jeg kjenner igjen symptomene, og skjønner at jeg må komme meg hjem.

fregnedrea

Jeg går fra utestedet og mot 7-eleven. Utenfor møter jeg et kvinnemenneske som roper stygge ord etter et par mørkhudede mennesker som går nedover gata. Hun stopper opp foran meg. Neger-elsker, svarting-elsker, forræder, roper hun til meg. Ansiktet hennes er så nære mitt at hun spytter på meg mens hun roper. Jeg ber henne gå. Jeg forteller henne at hun ikke kan holde på sånn. Jeg forteller henne at jeg ikke vil ha henne stående rett foran meg og rope meg rett opp i ansiktet. Hun hører ikke. Jeg takler det ikke. Jeg dytter henne vekk, og går inn på 7-eleven. Hun kommer etter, og klasker til meg i ansiktet med flathanda. Verden rundt meg blir bare mer og mer fjern. Jeg må sette meg ned. Nå. Jeg finner et sted inne i butikken, og setter meg ned på gulvet med hodet ned mot knærne. Jeg ser ingenting, men jeg hører. Musklene mine låser seg. Kroppen låser seg. Jeg føler jeg både er der og ikke er der på samme tid. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, men jeg deltar ikke i det. Det føles nesten som jeg har forlatt min egen kropp og sitter ovenfor og bare hører på det som skjer, som en tilskuer – og kun det. Som om det er et program på radio jeg lytter til.

– Jeg burde ha sparket inn trynet ditt, roper dama som nettopp slo meg.

– Jeg skulle sparket inn det stygge trynet ditt, men jeg gjør det ikke, så du er jævla heldig!

Jeg blir sittende. Jeg aner ikke hvor lenge. Lenge nok til at dere, en eller annen politipatrulje på jobb den natta, blir tilkalt og tar turen innom. Dere får ikke kontakt med meg, og tar derfor tak i meg. Dere drar kroppen min langs gulvet gjennom hele 7-eleven, og slipper meg ned på gulvet rett foran inngangen. Der lar dere meg ligge, mens dere forteller meg at voksne damer ikke kan oppføre seg sånn. At voksne jenter som meg – som til og med er mor! – ikke kan oppføre seg så patetisk. Så spør dere om dattera mi. Hvor befinner hun seg? Har jeg forlatt henne alene hjemme? Har jeg stukket fra henne? Har hun det bra? Du må samarbeide, sier dere. Hvis ikke må vi kontakte barnevernet og du blir med oss inn i fyllearresten. Skjerp deg, jente. Ta deg sammen. Vær litt samarbeidsvillig! 

Jeg hører dere. Hele tiden. Jeg hører spydighetene dere sier dere imellom mens dere venter på legevakta, mens jeg ligger der på gulvet foran inngangen uten å røre en muskel. Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med det. Svare. Si at Vilja har det fint, at hun aldri er i fare. Jeg setter aldri henne i fare. Jeg vil si at jeg ikke er drita full. Jeg vil fortelle dere at jeg ikke har noen som helst problemer med å samarbeide med dere, men at kroppen min er låst fast, at synet ikke fungerer, at jeg bare hører dere som om dere var stemmer i en annen verden, en verden jeg ikke eksisterer i. Jeg vil fortelle dere om ordet dissosiasjon, en tilstand jeg av og til kommer i på grunn av angst, depresjon og emosjonelt stress. En tilstand som gjør at jeg ikke lenger eksisterer i egen kropp.

– Æh, se, hun har øynene åpne, jo! Så scary!

En kunde har nettopp tatt steget over kroppen min som ligger urørlig foran inngangen. Jeg hører ham. Jeg ser ham ikke. Men jeg vet at han står der og ser på meg. At han ser på hele situasjonen med meg og de to politimennene som om vi var et sirkus.

I ettertid føler jeg meg tråkka på. Man behandler ikke mennesker sånn. Null respekt. Null medmenneskelighet. Jeg gjorde ingen noe vondt. Butikken skulle ikke stenge. Jeg bare satt der, i et hjørne. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli dratt langs gulvet og slengt ned foran inngangsdøra, så alle andre kunder måtte tråkke over meg for å komme seg inn eller ut. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli slengt ned på gulvet og eksponert så alle kunne se meg sånn, liggende der uten evne til å reise meg opp. Jeg syns ikke jeg fortjente kjeften eller spydighetene jeg fikk.

Jeg føler meg litt dum som skriver dette og, for jeg vet at det ikke forandrer noe som helst. Det forandrer ikke at dere ser på den jenta på 7-eleven som noe annet enn latterlig, full og dum. Det er nok det inntrykket dere sitter igjen med. Enda ei av de tåpelige jentene som drikker seg for full på byen, som ikke klarer å kontrollere seg. Vel. Det var ikke sånn. Og om det så hadde vært det, så mener jeg at man ikke skal behandle folk på den måten allikevel. Politiets jobb er ikke å forverre situasjoner, eller å eksponere mennesker når de ikke er på sitt beste. Det skader ikke å vise litt respekt og medmenneskelighet, noe dere ikke gjorde mye av denne kvelden. Det skader ikke å i alle fall vurdere om situasjonen kan ha andre grunner enn fyll og rus. Det skader ikke å huske at menneskene dere møter er vanlige mennesker som må våkne og møte morgendagen etter en vanskelig hendelse. Det skader ikke å prøve å gjøre denne morgendagen litt bedre for dem, i stedet for å forverre den. Det skader ikke å huske at fylla ikke alltid har skylda. Det finnes andre forklaringer, og ikke alle er selvforskyldte.

Del

18 Kommentarer

  1. oktober 20, 2016 / 16:15

    Måtte ha vært der! Sender deg varme tanker og klemmer

  2. Eva Veronika
    oktober 20, 2016 / 16:36

    ?Stor god varm klem te dæ Drea

  3. oktober 20, 2016 / 17:48

    Veldig viktig å huske på at mange ting kanskje kan virke som “fylla” eller dop, men ikke trenger å være det. Tenker også på epilepsi og diabetes-føling, for eksempel. Fy faen, for en opplevelse, skjønner at det var grusomt for deg å oppleve.

  4. Tommy
    oktober 20, 2016 / 19:37

    Sterk lesning Drea. Du har nok noe rett i at det ikke endrer noe, men der VIKTIG at du er voksen nok til å belyse problemet. Har vært borti noe av det samme selv og sett folk som jeg har mått hjelpe fordi alle trodde de var drita og bare gikk forbi. Takk for at du er et så ærlig og fint medmenneske.

  5. oktober 20, 2016 / 22:37

    Helt jævlig. Kjempefint at du skriver om dette, selv om jeg skjønner det er vanskelig. Bare vit hvor viktig det er, og at jeg og mange mange andre, er på din side <3

  6. Andrea
    oktober 21, 2016 / 00:02

    Som et medmenneske som har opplevd traumer selv og vet hvordan det er å dissosiere og at kroppen kobler seg helt ifra så var dette veldig vondt å lese. Utrolig synd at du måtte oppleve denne situasjonen så vond, det er jo det siste man trenger når sånt skjer. Du må vite at du ikke har noen ting å skjemmes over og du er langt ifra dum! Takk for at du deler denne opplevelsen med oss, det er sterkt.

  7. Ellen Brattøy
    oktober 21, 2016 / 10:39

    Kjære Drea. Jeg ble rørt og varm ds jeg leste innlegget ditt. Selv jobber jeg i BUP og vet hvordan traumer kan påvirke. Dessverre er ikke denne kunnskapen til stede hverken hos politiet eller de som jobber i skolen. Triggere kan være så mangt, man trenger ikke en gang å møte sin voldtektsmann/ overgriper. En spesiell lukt, en stressende situasjon, noen som sier noe eller bare en spesiell lyd kan være nok til å gå inn i en disasosierende tilstand. Selvfølgelig finnes det grader av dette men en fellesnevner er nok uansett det du beskriver, nettopp det med å føle fravær fra den situasjonen man fysisk eksisterer i. Deler innlegget ditt og sender deg varme klemmer.
    Hilsen Ellen

  8. Ekahm
    oktober 21, 2016 / 11:09

    Helt forferdelig at du måtte oppleve dette. Akkurat som du var på feil plass til feil tid.Dt fortjener du ikke i det hele tatt. Synd at politiet mangler kunnskaper, som kunne gjort situasjonen lettere. Har selv på mitt sykeste for lenge siden opplevd mye katatoni. Selv helsevesenet og psykitarien har liten kunnskap om det emnet har jeg opplevd…En forferdelig tilstand å være i. Håper du får debriefet med noen. Mange klemmer

  9. Lillian Ervik
    oktober 21, 2016 / 11:21

    Takk for at du deler dette Andrea?. Vi trenger alle en påminnelse iblant. Skuffende at offentlige tjenestefolk ikke har kommet lenger i sin behandling av medmennesker. De burde tatt deg bort fra stedet og skjermet deg fra publikum. Takk for alt du deler med oss Andrea. God klem til deg fra meg ?

  10. oktober 21, 2016 / 13:18

    Takk for kommentarer, alle sammen! Setter veldig pris på dem! <3

  11. Aud
    oktober 21, 2016 / 15:17

    Du er tøff som deler denne historien Drea. Så trist st respekten for mennesker utenfor A4-ruta er fraværende. At maktposisjoner kan misbrukes uten at det får konsekvenser. Jeg heier på deg. Klem

  12. Frode Veisten
    oktober 21, 2016 / 19:30

    Stå på Drea, du er bare god :)

    Kildehenvisning:
    Store medisinske leksikon Medisin Psykisk helse Psykoser, schizofreni og paranoide tilstander:

    Katatoni, en bestemt form for forstyrret atferd hvor personen i perioder er motorisk ubevegelig og kan stivne i til dels bisarre stillinger i timesvis (katalepsi) eller virke stuporøs (kataton stupor). Samtidig viser personen motstand mot alle instruksjoner (negativisme), eventuelt gjør han det motsatte av hva han instrueres om. De tilstivnede kroppsholdningene kan beholdes selv om man forsøker å korrigere dem. I andre perioder kan personen fremby tilsynelatende hensiktsløs uro som synes upåvirket av ytre stimuli. Bevegelsene er stereotype, manierte, eller det kan foreligge markert grimasering.

  13. Anne Grete
    oktober 21, 2016 / 23:09

    Eg får vondt langt inni meg av å lese og føle korleis du opplevde dette. Folk generelt må ALLTID behandle folk med respekt, og så absolutt politi. Det bør vi kunne ta forgitt!
    Eg føler så med deg og sett pris på at du deler dette med oss!

  14. Anon
    oktober 23, 2016 / 09:23

    Har opplevd veldig lignende episoder selv.
    Desverre er mange politifolk hakket for maktsyke.

  15. Sigrid
    oktober 23, 2016 / 13:06

    Høres helt forferdelig ut, og veldig, veldig, veldig ugreit. Det gir jo ingen mening å dra deg fra et hjørne og midt ut på gulvet. Jeg klarer ikke å se noen som helst logikk bak det. Gripende.

  16. oktober 23, 2016 / 14:54

    Detta innlegget e så bra skrevet. Det e så viktig at du dele. Du e gull verdt <3 <3 <3

  17. Anonym
    november 1, 2016 / 23:14

    At det går an! Men dessverre høres dette kjent ut, ja
    Både hva forhåndsantagelser om at en har tatt noe og behandlingen en dermed får angår.
    Håper virkelig du slipper å oppleve lignende igjen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.