Ikke blunk

closeup1

Modell: Rikke MUA: Jeanette Hansen

Når jeg er innlagt på psykiatrisk, føler jeg at tiden egentlig står litt stille. To uker føles som et par dager – maks. Jeg går rundt her og eksisterer, men tiden står veldig stille. Så blir jeg frisk nok til å dra hjem, og oppdager at tiden ikke har stått like stille utenfor sykehusets vegger. Folk har levd livene sine, ting har skjedd, ting jeg ikke har fått med meg. Jeg henger liksom litt etter, og må henge meg på igjen. Så blir jeg egentlig litt forbannet. Forbannet over at jeg har gått glipp av så mye, at jeg våknet opp en dag og plutselig var det blitt oktober. Jeg trodde vi fremdeles var i september, at det i alle fall var over ti plussgrader ute. Plutselig er jeg tjuesju, og ikke lenger i starten av tjueårene, og ute er det faen meg nesten minusgrader. Plutselig er jeg altså – hold fast – snart tredve, uten å ha kommet noe som helst sted, og uten fremtidsplaner what so ever. Tiden har stått stille, jeg har blitt eldre, men allikevel har ting bare gått bakover. Hva gjør jeg når jeg kommer hjem denne gangen? Hva skal jeg drive med? Blir det noen gang bedre? Æh, jeg stresser. Stresser med livet, dere. Haha! Ja, ja. God natt.

Share:

4 Kommentarer

    • oktober 19, 2016 / 15:56

      Takk, fine du! <3

  1. Ekahm
    oktober 21, 2016 / 11:16

    Har fulgt deg en stund og synes du skriver og uttrykker deg utrolig godt. Synd at du er dårligere i perioder. Vil bare skrive at det er håp og man blir friskere. Psykdom har en tendens til å fade ut med åra (Sitat fra fastlegen)Og det finnes mye bra alterbativ behandlig som også kan fungere. Fungerer ikke det ene, så ka skje det andre. Du må finne din vei. Jeg ble for eksempel brått mye bedre etter akupunktur behandlinger. Det har hjulpet meg mer enn noen annen medisin og psykotatri har gjort på 5-6 år. Det finnes håp <3.Mange klemmer til deg

    • Ekahm
      oktober 21, 2016 / 11:17

      Beklager for alle skrivefeil?Skriver fra mobil

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.