Jeg går til badet, og fikler samtidig med mobilen for å få slått på spillelista «Rolig» på Spotify, slik jeg gjør hver kveld. Å høre rolig musikk før jeg sovner har blitt et rituale jeg tror hjelper meg med å sovne. Jeg slår av alle lysene i leiligheta, og bruker mobilen som lommelykt for å finne frem til senga uten å sparke tåa i en dørkarm eller stange hofta borti sengekanten. Jeg finner den, og kler av meg. (Er det forresten derfor man sier «nå skal jeg finne senga»? For at det som regel er mørkt på soverommet og ikke like lett å vite akkurat hvor den står? Bare en tanke.) Klærne faller i en haug på gulvet. Det er da jeg kommer på låten When you say nothing at all av Ronan Keating. Jeg kryper under dyna, søker samtidig opp låten i Spotify og trykker play.

Gamle minner hopper over meg som det svære, blå monsteret i filmen Monsterbedriften. Minnene er ikke skumle. De skremmer meg ikke, men de… Overrasker meg. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal tenke om dem. Først og fremst går det i nostalgi. Jeg husker så inderlig godt hvor utrolig stort det var å være en del av den stappfulle ungdomsklubben på Frøya. For alle dro dit. Alle. Og jeg, som var ei lyslugga, lita jente på 11-12, hadde selvfølgelig en hel håndfull gutter jeg kaaaaanskje kunne være litt forelska i. Det var det som var så spennende! Å ikke helt vite hvem av dem man kunne være kjæreste med allerede samme kveld.

Å vente på dansekonkurransen inne på diskoteket var også en del av den greia. Det var alltid to raske låter som man kunne danse til akkurat som man ville (som i mitt tilfelle var å hoppe rundt som en gærning uten verken takt eller rytme), og til slutt, som en slags stor finale, var det én rolig låt hvor man danset gutt og jente, klistret sammen som med tyggegummi, med guttens hender på jentas rumpe.

Jeg husker de gangene man faktisk fikk danse roligdansen med en av dem man kaaaaaanskje kunne være litt forelska i. Så fort man stod der med en av dem, sammenklistra og med hendene hans på rumpa ens, var det med ett ingen andre alternativer til den derre forelskelsen lenger. Med ett var det bare han, og dansen – som i virkeligheten kun varte i tre-fire minutter – føltes som evigheten selv. Kjærleik inn i evigheten, lissom. Jeg tror kanskje jeg var en god del mer romantisk som tolvåring enn jeg er i dag… Men ja, tilbake til greia. Om man var ekstra heldig, så endte klinedansen (som det faktisk kaltes, selv om det aldri var noe klining mens selve dansen foregikk) med en tur til klinekroa. Og om man var i klinekroa – ja, da var man skikkelig kjærester. Da var man det, lissom. Da trengte ikke den ene spørre den andre, eller den andre spørre den ene. Da var man kjærestepar på «ånkli».

Om man var ekstra uheldig derimot, som jo også gikk an, så endte klinedansen med at gutten løp tilbake til kompisgjengen sin raskere enn Bolt på hundremeteren, med et kroppsspråk som ikke gjorde det særlig vanskelig å skjønne at han kanskje ikke var helt fornøyd med dansepartneren sin, og man stod igjen der på dansegulvet, alene, med knust hjerte og null tro på kjærligheten.

Det skjedde med meg. Altså, begge deler skjedde meg. Det hendte jeg fikk kjærester og, men i dag vil jeg fortelle om den gangen jeg ikke fikk det. Jeg fikk en dans og ble forelska. Just like that. Sånn kjempeforelska av typen man kun kan bli etter en roligdans på ungdomskkubben som tolvåring. Jeg ble visstnok ikke «dumpa» rett etter dansen, men for å gjøre en lang historie kort; Ei venninne fortalte denne gutten at jeg var forelska i ham (kun for at hun var forelska i ham selv), og dermed kom han bort til meg i et friminutt på skolen, pekte på meg foran vennene mine, og sa «Æ like IKKE dæ!». Så gikk han. Jeg husker det så godt. Den følelsen. Hadde vi hatt Twitter på den tida, hadde jeg antagelig twittra noe som «Hjerteknus! #denfølelsen» eller «Kjærlighet er noe herk! #aldrimer».

Kanskje var det da jeg ble kynisk når det kommer til kjærleiken. Kanskje var det da jeg begynte å si «Jeg elsker deig (deg)! Bolledeig!» og lo rått. Kanskje var det derfor jeg nå nettopp sammenlignet de gamle minnene med et blått monster som hopper frem og sier «bø». Ikke veit jeg. Poenget er i alle fall at det er utrolig hvor mange minner som er lagret langt bak i hjernen. Minner hvor alle slags sanser fremdeles er i bruk. Lukten, synet, hørselen, følelsene, hjerteknuset. Men nå skal jeg høre When you say nothing at all èn gang til, mimre tilbake til klininga i klinekroken og forhåpentligvis sovne mens jeg tenker på ekte kjærlighet…

…. På pinne, selvfølgelig. Jeg har da ikke blitt helt soft. Hva tar du meg for..?