I dag tenkte jeg egentlig å ta turen til T-town (altså Trondheim) for å feste med fine jenter, men… Sånn ble det ikke allikevel. Jeg har så innmari lyst! Når man bor på småsteder som Frøya, er man avhengig av å kunne ta seg en bytur i ny og ne. Jeg er i alle fall det. Treffe masse folk, ha litt valgmuligheter når det kommer til utesteder, treffe nye folk, se ting, gå i butikker, drikke kaffe (uten kaffe i) på Starbucks… Du skjønner. Jeg liker by. Men, jeg får utsette byturen til en helg litt senere, også får jeg heller ta en fest her ute på øya ikveld. Det får duge! Blir sikkert morsomt det og. Jeg hadde heldigvis så flaks at en gjeng faktisk har organisert noe her ute, for en gangs skyld. Så litt flaks har jeg jo! Hugs.
Dere er dummere enn dere ser ut
Nesten daglig ser jeg bilder og statuser (som de to eksemplene over) deles i hytt og pine på Facebook. Alle deler videre, og rister samtidig vantro på hodet over at jenter kan være så dumme! Huff, jenter nå til dags, altså. Hører på Justin Bieber, blogger, tar «selfies» og lager trutmunn. De ser ikke ut til å bry seg om noe annet, faktisk. De er i alle fall ikke mye smarte. Intelligensnivået er skremmende lavt på de fleste av dem, så lavt at man faktisk kan begynne å undre på hvordan de overlever i hverdagen. Så da retwittrer og reposter man altså bilder av disse jentene som enten har skrevet en latterlig teit Twitterstatus eller oppdatering på Facebook, himler med øynene og ler mens man klapper seg selv på skuldra og er glad for at man ikke er like dum selv. Takk, verden – for at man vokste opp til å ha en hjerne også – og ikke bare et pent ytre! For det er mulig man kommer et lite stykke på vei med «good looks», men alle vet at det jammen ikke varer lenge. Nei, det er bra vi er smarte, og ikke så dumme at vi tror at verden kun er 2014 år gammel!
Her om dagen tenkte jeg litt på det der. Jeg tenkte på hvor raskt folk konkluderer med at «her har noen dreti seg loddrett ut! Her er det lav intelligens», og ikke engang åpner for andre alternativer – spesielt ikke om det påståtte dumme utsagnet kommer fra ei ung, pen jente som tydelig bryr seg om hvordan hun ser ut. Derfor bestemte jeg meg faktisk for å gjøre et lite stunt. Et lite research-stunt. Jeg postet dette bildet og denne statusen både på Facebook og Twitter:
Jeg tror jeg vanligvis blir sett på som en nogenlunde oppegående jente. Jeg får ofte høre hvor reflektert jeg er, og hvor flink jeg er til å uttrykke meg og at jeg… ja, henger med, da. Jeg tror folk generelt ser på meg som greit smart. Ikke noe geni, men langt i fra dum. Så derfor poster jeg altså dette bildet og denne statusen, i håp om at noen vil gjennomskue det hele og ta det for akkurat hva det er; en spøk. Humor. Ironi. Komisk. Sånne ting, vet du. Humor. Så jeg slengte den ut og ventet spent. Ti munutter gikk før jeg fikk den første kommentaren. Det gikk ikke lang tid før den fikk mange, mange likes. Selv om noen få tydelig skjønte at dette kun var spøk, så lertallet dermed ut til å gjøre akkurat det jeg nevnte over; riste på hodet, le og tenke «herregud, så dum Drea var her. Her dreit hun seg skikkelig ut, hoho.«, og det på tross av at mange av dem kjenner meg. Allikevel haglet det på med… Hva skal man kalle det? Hån. Nesten litt medlidende hån. Drea er så dum, ass. Flaut!
Om du er en av de som ler og rister på hodet av ting mennesker du ibåde kjenner og kke kjenner poster på internett, og tenker de må være steindumme; har du aldri tenkt over at kanskje – bare kanskje – kan det være humor bak? Ironi eller sarkasme? Bare kanskje har denne personen faktisk skrevet statusen sin i full viten om hvordan det ser ut, kun for at det faktisk ser sånn ut! Kun for at det faktisk er humor. Kun for at det er morsomt. Hvem er det som er dum da? Den som lager en vits mange ikke skjønner at er en vits engang, eller alle de som er så forutbestemte på grunn av hva de ser at de ikke engang overveier muligheten for at det kanskje kan være litt intelligens bak? Den som overhodet ikke ser humoren og genialiteten i det som har blitt sagt? Jeg vet hvor min stemme går. Min stemme går til diskrimineringen! Min stemme går til alle de som ikke en gang overveier at jenter kan være unge, bevisste på eget utseende, smarte og morsomme – alt på en gang! Gratulerer, vinnere av dumskapen! Dere er faen meg dummere enn dere ser ut til i deres egen dumhetsskala, som så tydelig rangerer intelligens etter alder, utseende, kjønn og fritidsinteeresser. Dere er faktisk dummere enn det dere mener og tror er den ultimate dumskap! Dere henger jo ikke med. Hvordan føles det?
Det hele er faktisk ganske så ironisk. Dere ler av folk dere ser på som dumme, men så er det dere som ikke skjønner humoren, ironien og sarkasmen. Det er ironisk, det. Og for all del; dere må gjerne fortsette å riste på de søte, små, ikke sånn kjempesmarte hodene deres (der var jeg litt nedlatende, om du ikke plukka opp det), himle med øynene og le av helt feil grunner, men da skal dere huske at jeg rister på hodet mitt og ler av dere jeg og, som ikke kjenner igjen humor når den hopper opp i trynene deres og roper «I fucked you there, didn’t I? I fucked you hard!»
Hejhejhallå
Jeg tror kroppen min er bipolar fysisk og, jeg. I helga hadde jeg feber og vondt i bihuler og ører, men så ble det bedre til tirsdag og onsdag. Feberen forsvant, og jeg hadde ikke like mye vondt heller. Jeg trodde jo jeg holdt på å bli frisk, men i gårkveld satt jeg her med dritvonde ører og feber igjen, da. Og det fortastte uttover natta, og har jammen ikke forandret seg noe særlig uttover dagen i dag heller. Hva er det liksom? Nå kan jeg jo ikke dra til legen å høre heller. Litt teit å få seg time i morra, også er det plutselig ikke vondt mer overhodet da. Jeg skjønner ingenting jeg. Jaja. Jeg får se det an. Anyways. Dagen har gått med til bilderedigering, lese gamle Elle-blad, se svenske Paradise Hotel og sløve på sofaen med joggebukse på og de nye tøflene på beina. Sånn kan det gå når kroppen ikke spiller helt på lag… Hugs!
Oransje hår
Jada. Jeg har kjørt på igjen med dette håret mitt, jeg. Dagen min startet ganske bra skjønner du, men så ble jeg plutselig bare sittende i sofaen og tenke igjen, sånn som man fort gjør. Og da måtte jeg gjøre noe. Så da ble det hårfarging. Jeg dro på butikken… Nei, jeg dro på butikkene. Jeg var innom hele tre butikker før jeg fant en farge jeg ville prøve. Eller, det vil si… Jeg fant to-tre. Jeg hadde tenkt å holde meg til planen om å velge en kald farge, da det er det jeg tror jeg passer best til. Kald brun, lissom. Men helt sånn ble det ikke. Da jeg så det stod «warms up skintone», så tenkte jeg at denne også må passe til kalde hudtoner, da. Og varme den opp? Ja takk! Derfor ble det altså denne. Og her er resultatet:
Hva syns dere? Jeg ble veldig fornøyd jeg, selv om det er litt ujevnheter her og der – med tanke på at jeg jo hadde ombre OG ettervekst, og en slags mellommørkblond farge i mellom. Jeg føler meg i alle fall ny og fresh allikevel, og syns det var utrolig godt å fikse håret så det ikke bare føles skittent og uggent hele fuckings tiden. Forandring fryder, eller?
å takle ting man ikke taklet før
To gamle bilder jeg fant her om dagen. Fra 2009, tror jeg.
Jeg har vært glad en stund nå. Veldig glad. Kanskje litt for glad. Så glad at trist egentlig ikke har eksistert på en stund. Vonde følelser har bare forvunnet helt og holdent, men det har vært så deilig, så deilig, etter alle de månedene med kun vonde følelser og tanker. Endelig litt fri! Jeg har vært glad så lenge nå at jeg til tider har glemt å tenke på at det kanskje ikke kommer til å være sånn for alltid og at jeg kanskje har vært i overkant glad og energisk, og derfor ble overraskelsen litt brå nå den siste uka når jeg plutselig ikke er superglad lenger. Jeg har falt tilbake til å ha endel dårlige dager. På rad. Jada, jada. Alle har gode og dårlige dager, men… Det er ikke sånn. Jeg kjenner forskjell. Det er son en bryter har blitt slått av. Fra å ikke føle trist overhodet, til å føle overdrevent masse trist. Jeg mener… Fra å ikke gråte i begravelsen til sin egen, snille, gode farmor, til å grine hver kveld av minusbeløp på konto, ensomhet og følelse av udugelighet, av forkjølelse, vondt i ørene og at Gizmo bjeffer på alt som finnes av lyder og bevegelser. Men – på den positive siden; jeg gjør ting annerledes nå enn før. Takler på en ny måte. Og jeg tror ikke det er så feil. Jeg tror faktisk det kan hjelpe og gjøre det mindre vondt. Det er i alle fall det jeg håper på, og så krysser jeg fingrene for at dette ikke er starten på et tilbakefall til eviglange, tunge perioder uten pusterom.
Photobooth
To gamle webcamerabilder av meg og Gizmo. Fra da han fremdeles hadde lang pels. Fnis. Og jeg tror jeg holder på å få ørebetennelse, for det gjør sykt vondt i ørene omtrent hele tida. I går fikk jeg mamma til å komme til meg med paracet, haha. Så nå lever jeg på det. Jada, jada, jeg klager fælt her nå, men litt flaks skal man jo ikke ha da. Bah. Anyways. Jeg syns jeg blogger og blogger og blogger, uten å egentlig vite om det overhodet finnes interessant. S derfor lurer jeg litt på hva dere få som leser egentlig vil lese her? Hva vil dere se? Hva er gøy? Hva er ikke gøy? Tell me! Hugs.
Innemandag
Jeg har blitt sjuk, så jeg ligger godt under varmepleddet mitt, ser Bloggerne og Sirkus Northug på TV og blar i gamle bilder på eksterne harddisker. Så mye bilder jeg har liggende. Det er ekstremt. Og som jeg skjemmes og. Så mye fæle bilder. Huff. Finner heldigvis mye gøy inni der og, og av og til et par bilder jeg får lyst til å redigere på nytt. Kanskje dukker det opp et par tilbakeblikk i løpet av de neste dagene. Jeg skal jo holde meg til sofaen, så! Med tekoppen og varmepleddet!
Throwback
Siden det er helg, passer det godt med en liten throwback til en spillerfest under poker-NM i Dublin i fjor. En utrolig morsom fest, selv om vi ankom endel seinere enn de fleste andre, da vi ble sittende i en limousin sammen med Thomas Myhre og vente på Alexandra Joner. Kan røpe at det gikk med noen sjampisflasker i løpet av ventetida, som ikke akkurat var kort. Etter nattklubbinga, dro jeg og Martin (ekskjæreste) tilbake til hotellet hvor all pokeren foregikk, og gikk på leting etter nattmat i pokerlokalet. Da vi passerte en svær skål med isvann, sier Martin; skal vi konkurrere om hvem som klarer å holde hånda lengst i isvannet? Uten å nøle sier jeg ja, og vips! så står vi med ei hånd hver i det iskalde vannet. Etter en stund sier jeg; skal vi kalle det uavgjort, og ta opp hendene på tre? Martin var enig. 1-2-3. Martin drar opp hånda, men jeg lar være. I win. Like etterpå kommer det bort en random fyr og sier; herregud, så epic! Først hører jeg du spørre henne om dere skal holde hendene i iskaldt vann, og hun bare «ja, why not», helt uten noe men. Hvem gjør sånt, lissom?! Og SÅ hustler hun deg og vinner! Haha, epic! Hadde ikke denne fyren kommet bort og sagt det der, så hadde vi aldri tenkt over hvor snål settinga var. Et lite innblikk i vår ege, sprø tilværelse der, altså… Haha, lenge leve veddemål og konkurranser. Uansett hva. Hugs!
Iron Maiden
Dagens. Tatt ute i minusgrader og stiv kuling. Kaldt, kan jeg røpe. Derfor er det ikke akkurat de fineste bildene jeg har sett av meg selv. Men det får bare være! Nå er det fredagskveld. Vilja er i seng, og jeg har også denne helgen date med meg selv. Tv, litt data, te og litt musikk – og kvelden er faktisk ganske så grei. Men anyways, skulle bare slenge ut disse bildene sånn raskt jeg. Gidder ikke sitte med verken blogg eller photoshop ikveld, så… Ha en fin fredagskveld!
Ready for weekend
Det er offisielt helg, og jeg er klar for å hente Vilja! Herregud, som jeg savner henne. Det er ikke få kvelder i uka jeg sitter og ser på gamle videoer av henne le. Spesielt kvelder hvor humøret kanskje ikke er på topp. Da hjelper det veldig å høre latteren hennes. Jeg gleder meg veldig til å høre hva hun har å si denne helga, for hun har alltid et eller annet å fortelle. Enten det er fra virkeligheten eller «er p ålate». I løpet av tre korte dager er det utrolig mye morsomt som blir sagt. Barn, altså. Barn er smarte, små mennesker! God helg da, folk! Hugs.