PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Her kommer litt fler bilder fra lørdag. Og det blir enda fler også, for jeg har jo ikke begynt med de fra Instorekonserten de spilte på Swag på Merkur tidligere på dagen enda, og heller ikke bildene fra resten av kvelden. Og heller ikke de av de to knallbra oppvarmingsbandene! Så. Ja. Det blir litt bilder. Sånn er det bare! Dere får rope ut om dere blir leie av bildene mine. Ikke at jeg kommer til å gjøre noe med det om dere blir det altså, verken slutte å poste bilder, grine eller smiske for å få dere til å forandre mening, men det er selvfølgelig lov til å si fra allikevel. Ytringsfrihet og alt det der. Viktig å være politisk korrekt vet du, selv om jeg sånn helt egentlig driter i hva som kommer ut av det.

Anyways! Jeg har vel nevnt det før, men herregud så gøy det er å være på konsert. Jeg er virkelig et konsertmenneske. Festivalsommeren er ikke langt unna nå. I mens kan du godt fortelle om din beste konsertopplevelse om du vil. Shoot!

Jeg har funnet ut at jeg er som en magnet. I mange tilfeller i alle fall. «Ånei», tenker du sikkert nå. «Er hun virkelig selvdigger? Kaller seg selv en magnet?» Svaret på det er jo selvfølgelig ja, men det er ikke det som er poenget nå. Og det er heller ikke den type magnet jeg tenker på. Ikke av den positive sorten. Du vet, en magnet fungerer sånn at den trekkes mot motpolen av seg selv, og skyver seg vekk fra likheter. Jeg fungerer, ufrivillig, akkurat sånn. Hva er min ekstreme motpart? Jeg vet ikke, men den feite, halvgamle fyren som prøvde å få meg inn i bilen hans med å si «jeg er ikke farlig…» mens jeg venta på bussen i går er sikkert ikke langt unna. Eller alkoholikeren på femogførr som både snakka på meg hodepine og ga meg en så kraftig vodkaklem at jeg lukta fyll hele veien hjem. Det hendte forresten på en bussholdeplass det også. Si meg, er det på bussholdeplassene det skjer nå for tiden? Er det der det er action? Anyways. Jeg vil tro begge er gode kandidater. Og hva har de til felles? Sikkert mye, men poenget jeg vil frem til er; meg. De har meg til felles.

Stopp. Hold, som tyskerne ville ha sagt. Vi må spole litt tilbake, for voldektsmannen i den blå, gamle bilen i Heimdal sentrum fortjener (absolutt ikke, men på en måte allikevel) mer spalteplass. Jeg venta på bussen. Det snødde lett, og jeg frøs. Angra meg litt for at jeg tok på dressjakke, og ikke vinterjakke. Ble snufsete i nesen og iskald på hendene, men nektet å legge iPhone´n i lomma av den grunn. Syntes bussen begynte å bli litt treig. Det var da en bil kjørte forbi og tuta. Jeg rakk ikke se hvem det var, og jeg rakk ikke reagere. Var det en jeg kjente? Hvem var det? Jaja, hvem bryr seg. Bilen var borte forlengst, så det var ingen vits i å fundere på hvem det kunne ha vært. Jeg kjenner ganske mange.

Jeg frøs i to-tre minutter til, og plutselig dukker bilen opp igjen. Den kommer kjørende tilbake. Tuter en gang til, før den svinger inn på parkeringsplassen på den andre siden av veien, og blinker med lysene mot meg. Hva faen..? Det  være en jeg kjenner som vil gi meg skyss ned til byen. Jaja, det hadde jo vært greit med skyss, tenker jeg og tusler bort til bilen. Åpner døren på passasjersiden og… Huh? Hvem er du? Hvor full var jeg egentlig forrige helg? Where did I sleep last night, lissom? Hahaha, neida. Jeg bare tuller.  full er det ikke mulig å bli. I bilen sitter en halvgammel, feit mann med et så creepy glis at Salad Fingers bare blir barnemat (først; hø hø hø. Second; om du ikke har hørt om Salad Fingers er det bare å google i vei. Og le. Og bli skremt. Og ganske sjokkert), og ut av gliset smyger det seg slepende ord; «skal du sitte på ned til byen eller?» Så ler han litt – nervøst. Du vet, akkurat som man forestiller seg en voldtektsmann ville ha… fnist. Et stereotypisk «giggle» som burde få alle alarmer til å lyse og blinke verre enn Epilepsirobotene i en episode av The Simpsons.

Uansett, voldtektsmannen er tydeligvis oppegående nok til å oppfatte uroen i ansiktsuttrykket mitt (applaus!), og legger svært beroligende til: «jeg er ikke farlig…». Etterfulgt av det samme creepy gliset. Ånei, du er ikke farlig, sier du? Men daså! Da er det da ikke noe problem. Jeg tenkte et sekund at du var litt creepy skjønner du, men når den andre setningen du sier til meg – ever – er «jeg er ikke farlig» så skjønner jeg jo at jeg kan stole på deg. Ja. Klart det. Jeg pekte på mobilen, og forklarte raskt at jeg allerede hadde kjøpt billett på den, og omtrent løp tilbake til bussholdeplassen. Skremt og litt skjelven. Mannen kjører igjen. Pjuh. Gone forever. Men, neida. Han snur igjen. Kjører tilbake, tuter, kjører frem igjen, tuter, kjører tilbake igjen, tuter. Han kjører frem og tilbake fire-fem ganger, og tuter hver gang. Og ser på meg gjennom vinduet sitt. Creepy. Heimdal, I love you.

Så. Jeg er tydeligvis en magnet for creepy tapere midt i førtiåra. Jeg kunne jo selvfølgelig kommet med mange andre eksempler også, som fyren (som jeg absolutt ikke kjenner eller har møtt) som la meg til på facebook og kommenterer koffertkommentarer så ofte og upassende som mulig (en status om napping av bryn endte for eksempel i den classy kommentaren «Så lenge musa er bar»), eller fyren (som jeg heller absolutt ikke kjenner eller har møtt) som inviterte meg med på noe han kalte ei «uforglemmelig, het og spennende hotellnatt» – også over facebook. Også har vi jo selvfølgelig denne skremmende hendelsen. Trenger du høre mer? For jeg har mer. I massevis! Ikke? Nei, jeg trodde ikke det. Jeg begynner faktisk å bli litt paranoid, jeg. Begynner å bli litt redd hver gang jeg går alene. Engstelig, liksom. Får den samme følelsen jeg alltid fikk da jeg ble mørkredd som barn. Følelsen av at noen går etter meg. Følger etter meg. Er under senga mi. Du vet – sånn frykt som som regel er tåpelig og irrasjonell. Som regel. Nuff said, som de kule kidsa sier.

Photobucket
I kveld tok jeg bilder av El Caco, og her er et fra konserten. Det er det eneste jeg har orket å se på til nå. Klokka er jo faktisk kvart på fire, og jeg kom hjem for en times tid siden. Men det er noe med det. Jeg klarer aldri å legge meg før jeg har redigert ett bilde. Det er fysisk umulig. Jeg får jo ikke sove. Så. Her er altså ett eneste bilde. Det første jeg så i Bridge (bildevisningsprogram), omtrent. More to come!

Jeg har dessuten to rare/morsomme/creepy historier å fortelle, men det tar for lang tid nå. Det får bli i morgen! Det er… Weird. Og litt skummelt. Og nei, det har ikke med El Caco å gjøre altså. Kunne jo nesten se sånn ut. Men ja, det er litt ekkelt. Åh, jeg er god på cliffhangers! Enormt. Dere dør sikkert av nysgjerrighet. Jaja. Natta!

Photobucket

Vilja har ikke mye til tomt blikk. Vilja er et suksessmenneske. Mitt favorittmenneske.
Lana Del Rey – We Were Born To Die

Jeg hater tomme blikk. Tomme blikk tilhører mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp og som bare går rundt i de tafatte, hjernedøde rutinelivene sine med intetsigende ansiktsuttrykk og halvskjeve smil. Som tar morgendagen for gitt. Ja, som i grunn tar alt for gitt. Uten ambisjoner, uten bekymringer, uten verken glede eller sorg, uten tap og uten seire. Mennesker som ikke tenker på dypere ting enn middagsplanene for resten av uka eller været til helga. Mennesker som ikke føler noe som helst, og som ikke lar seg affektere av andre mennesker overhodet. Jeg hater tomme blikk.

Tomme blikk vises godt på bilder. Kanskje er det derfor jeg ser tomme blikk overalt. Kanskje er det derfor jeg så og si aldri liker noen. Fine Marte sier jeg liker alle. Hun tar litt feil. Jeg liker ikke alle. Jeg bare… godtar dem. De er som de er. Jeg er som jeg er. Jeg respekterer dem. Okei, så har hun vel i og for seg rett. Det er få jeg misliker, og jeg kan være hyggelig mot de fleste uten å vri meg i mental smerte. Jeg liker derfor kanskje så og si alle (og nesten ingen på samme tid), men det er få jeg tenker mer over enn å bare godta dem for hvem de er. Og tilpasse meg til det. Det er sjelden jeg treffer mennesker jeg virkelig ser. Eller føler jeg ser, i alle fall. Det er sjelden jeg treffer mennesker som interesserer meg mer enn «skal du ut i helga?» eller «fin hund du har», om du skjønner hva jeg mener. Hva har det med tomme blikk å gjøre? Det har alt med tomme blikk å gjøre.

Det er de med tomme blikk jeg kun godtar. Tolererer. Intet mer eller mindre. De jeg godt kan snakke og le med. Til og med bry meg om. Men, det er de med blikkene jeg… hva skal man si? Det er de som interesserer meg. Det er de jeg tror kan overbevise meg om at livet ikke kun er en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Og kanskje er det de jeg føler kan forstå meg best også. Og omvendt, selvfølgelig.

Når jeg tenker meg om så ombestemmer jeg meg. Tomme blikk tilhører ikke de overnevnte menneskene. Tomme blikk er vel egentlig kun mangel på kjemi. Derfor overrasker det meg alltid hvor vanskelig ting skal være når man for en gangs skyld møter et blikk. Enten er jeg en ekstremt dårlig menneskekjenner (noe jeg alltid har trodd var en av mine sterkeste sider), eller så er faktisk livet kun en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Også for meg, som så og si har innsett at det er sånn. Man skulle jo tro at innsikt og forståelse ga noen fordeler der. Nesten på samme måte som at første steg mot å bekjempe et alkoholproblem er å innrømme at man har et problem. (Uten at det ligger et skjult budskap bak akkurat den der.) Men… Kanskje ikke? Kanskje er vi bare evig dømt til å være naboen til han med det grønneste gresset og de fineste rosebuskene, alle som en. Også naboen. Du vet, også han med premiumplenen.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
En liten Viljaserie. Igjen. Det ble spy og æsj i senga til Vilja i natt, og dårlig med søvn på oss begge, så derfor ble det hjemmedag med gullet. Da var jeg bare nødt til å plukke opp kameraet. Som vanlig. Vilja ble, også som vanlig, lei etter to-tre minutter, og jeg bestakk henne med kakao og nugatti. Det funket… Ei stund. Uansett. I had fun.

Og ja, forresten. Bor du i Osloområdet og ønsker fotografering, så har jeg mulighet torsdag 8. mars! Si gjerne i fra til kjente og kjære, for jeg tar på meg så mange oppdrag som mulig den dagen. Studiobilder, hjemmebilder, utebilder. Hva som helst. Hugs!

Photobucket

Det er ikke lenge siden jeg tok denne tatoveringen, som er min tredje, men jeg har allerede lyst på enda en. Og jeg vet hvor jeg vil ha den. Og omtrent hva også. Jeg tror jeg er god på å bli avhengig av ting. Ikke bare tatoveringer. Alle vet jo at jeg for eksempel er avhengig av Kaizers. Jeg er avhengig av te også, og om jeg er mye sosial over noen dager så får jeg panikk så fort jeg sitter hjemme alene. Jeg blir altså til og med avhengig av å være sosial. Jeg har dessuten fått høre at jeg er avhengighetsskapende. Høhøhøhø. Okeida, tar den tilbake. Tilbake til saken; jeg vil ha ny tatovering. Det var alt jeg egentlig ville si. Null les-mellom-linjene-bullshit i dag. Null «ntåååå-jeg-har-sikkert-issues-med-forandringer» eller «jeg-er-så-tøff-i-trynet-at-jeg-trenger-noe-å-kompensere-med-så-derfor-blir-jeg-avhengig-av-alt-mulig»-bullshit. For det hadde faktisk vært bullshit. Jeg er da aldeles ikke tøff i trynet. Men, ja. Jeg vil ha ny tatovering. Nå.

Photobucket
For å bestille fotografering; send mail til drea@dreaphotography.com eller ring/send tekstmelding til 46786353. Om du ønsker time ganske raskt kan det lønne seg å ta fotograferingen nå i februar/mars. 

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Jeg tror ikke det er mulig å skrive mye i dette innlegget uten å bli pompøs og pinlig wannabe-rørende, så jeg holder mer eller mindre kjeft i stedet. Jeg dropper alle adjektiver, og hopper rett til konklusjonen; gamle bilder er ganske fine å ha.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Mer her og her.

Nå har jeg fått summa meg litt etter tre helt fantastiske Kaizerskonserter. For en stemning, dere! Jeg har ikke ord. Jeg har jo alltid ord, men det er overhodet ikke mulig å forklare følelsen man får av å stå helt fremst på Kaizerskonsert. Av å brøle med uten å tenke på hvor stygt man «synger». Av å klappe, hoppe og danse i takt. Av å være en del av et svært Kaizersfellesskap hvor alle plutselig kjenner alle. Av å miste stemmen halvveis uti konserten for at man synger med alt man har av stemmekraft – på alle låtene. Det er helt fantastisk, og vissheten om at jeg skal på konsert igjen i april og i sommer gjør meg ordentlig, ordentlig glad. Takk, Kaizers – for at dere lager jævla bra musikk, og for at dere gir oss fantastiske konserter. Gang på gang på gang.