Å date noen er som å være på et jobbintervju; alle vet at… la oss si «søkeren» har sine dårlige sider, sånn som alle andre. Som en selv. Så det innrømmer man glatt. Man kan til og med fortelle om sine dårlige sider, men er man smart så legger man det frem sånn at det høres positivt ut. Som for eksempel å si «jeg er sta – jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil» i stedet for å si «jeg er sta – om jeg ikke får det som jeg vil så legger jeg meg ned på guvlet og slår med hendene i bakken til jeg får det allikevel. Og jeg kjefter. Og roper. Og er generelt idiot.» Eller «jeg er rettferdig, og deler likt» istedet for å si «jeg er gnien og grådig, og om du tar en sjokoladebit mer enn meg fra posen… DA… da…» Dere skjønner. Vi innrømer gladelig at vi ikke er perfekte, men på finurlig vis gjør vi om våre dårlige sider til sterke, gode karaktertrekk. Så lurer vi motparten inn, som en dumsnill flue i et spindelvev av følelser som minner om rosa sukkerspinn, og før de vet ordet av det står vi foran dem som den svære, store, stygge edderkoppen vi er. Eller rettere sagt; kan være. Nå kan de se oss, men alle vet jo hvordan det går med flua i spindelvevet. Spesielt når spindelvevet er av klissete, rosa sukkerspinn.

Det er det som er så fint med å treffe nye mennesker. Mennesker man ikke har noen felles kjente med. Noen som ikke vet dritt om en før en rekker å si «hei». Noen som ikke har en formening om hvordan en er før første møte. Noen som ikke har blitt fortalt alle dårlige sider med en. Alle tabber man har gjort, tabber man selv har lagt bak seg for lenge siden. Man har faktisk muligheten til å lage dette spindelvevet. Man har mulighet til å lure andre til å tro at ens dårlige sider egentlig ikke er så dårlige – selv om at de selvfølgelig er det. Og egentlig så er det jo kun hvite løgner, for om man er nøye nok med dette berømte spindelvevet (som jeg har nevnt tre ganger for mye allerede), og vever det så godt at det ikke er noen vits i trådnøsting, så er det jo greit. Da kan man faktisk klare å overbevise både den involverte og seg selv om at denne glorifiseringen av seg selv faktisk er ekte, på tross av at man innerst inne vet at man kun er blitt blenda. Eller at man velger å være ignorant. Det er ikke så viktig. Det gir samme resultat. (Rosa sukkerspinn -> glorifisering -> forhold -> brudd.)