PhotobucketPhotobucket

Her kommer et par av bildene jeg tok i studio i dag. Treårsbilder stod på planen. Noen av Vilja alene, og noen sammen med mamma og Brynjulf (som kommer senere!) Det som er så greit med å ta bilder av Vilja er at hun i ti minutter gjør som jeg sier, og gjør det med en overbevisning som får det til å se ekte ut. Etter det er hun lei, og da er fotoshooten over. Og det er helt greit. Det er hun som bestemmer akkurat det der. Ikke jeg. Men nå er det vel strengt tatt på tide å finne senga. Kom hjem fra jobb på Familien for en times tid siden, så nå har klokka rukket å bli fem. I morgen; sove hel til jeg våkner av meg selv (uten å “sette” på den innebygde alarmen min som alltid vekker meg rundt syv-halv åtte, før alarmen på telefonen ringer), bilderedigering, te og bare total avslapning. Søndag. Ordentlig søndag. For en gangs skyld.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
I gårkveld dro jeg og Nora til Andrea for å spise taco og se The Voice. Jeg trodde jeg hadde god tid, for jeg skulle jo ikke begynne på jobb før klokka 22. Deeeeet…. var jo feil. 20.10 ringer telefonen min. “Du skulle ha vært på jobb for ti minutter siden! Det er konsert ikveld.” Iiiik. Det hadde ikke jeg fått med meg. Så da løp jeg til jobb da. Fint for meg at Andrea bor cirka to hundre meter unna Familien. Flaks! Så det ble årets korteste jentekveld. Turboversion of a tacokveld. Anyways. Jeg har blitt hekta på Twitter – for real denne gangen! Så derfor syns jeg selvfølgelig at du (og du og du og du og du og du og… ja) skal følge meg ved å trykke her. Jeg lover å være morsom! Og jeg lover å ikke ta twitrepauser på flere måneder. Do it! Da blir jeg så glad, så glad.

Men, nå skal jeg komme meg ut av joggebuksa og inn i noe litt mer passende for bursdagsfeiring, for snart kommer treåringen for å spise kake. Det blir kos! Skal dessuten dra henne med meg ned i studio med mamma og Brynjulf også. Litt treårsbilder må man ha. Om hun gidder noe særlig, da. Tiden vil vise! Hugs.

Å date noen er som å være på et jobbintervju; alle vet at… la oss si “søkeren” har sine dårlige sider, sånn som alle andre. Som en selv. Så det innrømmer man glatt. Man kan til og med fortelle om sine dårlige sider, men er man smart så legger man det frem sånn at det høres positivt ut. Som for eksempel å si “jeg er sta – jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil” i stedet for å si “jeg er sta – om jeg ikke får det som jeg vil så legger jeg meg ned på guvlet og slår med hendene i bakken til jeg får det allikevel. Og jeg kjefter. Og roper. Og er generelt idiot.” Eller “jeg er rettferdig, og deler likt” istedet for å si “jeg er gnien og grådig, og om du tar en sjokoladebit mer enn meg fra posen… DA… da…” Dere skjønner. Vi innrømer gladelig at vi ikke er perfekte, men på finurlig vis gjør vi om våre dårlige sider til sterke, gode karaktertrekk. Så lurer vi motparten inn, som en dumsnill flue i et spindelvev av følelser som minner om rosa sukkerspinn, og før de vet ordet av det står vi foran dem som den svære, store, stygge edderkoppen vi er. Eller rettere sagt; kan være. Nå kan de se oss, men alle vet jo hvordan det går med flua i spindelvevet. Spesielt når spindelvevet er av klissete, rosa sukkerspinn.

Det er det som er så fint med å treffe nye mennesker. Mennesker man ikke har noen felles kjente med. Noen som ikke vet dritt om en før en rekker å si “hei”. Noen som ikke har en formening om hvordan en er før første møte. Noen som ikke har blitt fortalt alle dårlige sider med en. Alle tabber man har gjort, tabber man selv har lagt bak seg for lenge siden. Man har faktisk muligheten til å lage dette spindelvevet. Man har mulighet til å lure andre til å tro at ens dårlige sider egentlig ikke er så dårlige – selv om at de selvfølgelig er det. Og egentlig så er det jo kun hvite løgner, for om man er nøye nok med dette berømte spindelvevet (som jeg har nevnt tre ganger for mye allerede), og vever det så godt at det ikke er noen vits i trådnøsting, så er det jo greit. Da kan man faktisk klare å overbevise både den involverte og seg selv om at denne glorifiseringen av seg selv faktisk er ekte, på tross av at man innerst inne vet at man kun er blitt blenda. Eller at man velger å være ignorant. Det er ikke så viktig. Det gir samme resultat. (Rosa sukkerspinn -> glorifisering -> forhold -> brudd.)

Photobucket
I går hadde denne lille jenta bursdag! Tre år har hun plutselig blitt. På lørdag kommer hun hit, og da blir det feiring med mormor og mosse, meg, onkel Jørgen og Randi Annette. Da blir det kaker og pakker! Hurra! Sitat fra bursdagsbarnet i går: “Nå er jeg ORDENTLIG storjente, mamma. Akkurat som deg!”